Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?!

Som et slags eksperiment skal jeg se hvor langt det er mulig å dra det. Denne gode driven. Dette fantastiske vinduet jeg nå har. Hvor bra er det mulig å ha det? Dette kan virke som et skryteinnlegg, det er det ikke ment som. Ønsket mitt er å spre håp, og kanskje til og med inspirere en eller to der ute. For klarer jeg, så klarer du óg.

I går startet jeg dagen med å hoppe rett i treningstøy, for så å helle nedpå en halvliter (vann). Så freset jeg rett opp til Sognsvann, der deltok jeg på en trimgruppe (!!!). Og på vei hjem klippet jeg av meg halve håret. Hva blir det neste? Jeg vet ikke, enda. Men jeg gleder meg uansett.

For typ en måned siden fikk jeg en vekker. Min første reaksjon var å gå rett i skammekroken. Men etter å ha sittet der en stund fant jeg ut at jeg kunne bruke denne energien på en bedre måte. Derfor mobiliserte jeg det jeg hadde og tok en 1.80. Hei og hallo fra den andre siden. Man skal aldri si aldri, men jeg vil ikke tilbake. Forandringer i livet skjer enten vi vil eller ei. Men er det ikke spennende å tenke på at vi kan påvirke retning?! Og det selv med de minste endringene. Det krever noe av en å endre vaner. Ganske mye faktisk. Men det er ikke umulig. Man må bare ha et ønske, så er man allerede godt i gang. Enten det er fysiske endringer, eller mentale, så må man ha en slags motivasjon. Dette er sikkert åpenbar info for mange, men for meg har det altså tatt ca 30 år å forstå. For det er jeg, og bare jeg, som setter begrensningene.

Enn så lenge nyter jeg dette gode vinduet. Det er nesten så jeg er redd for å gjøre ytterligere endringer, for jeg vil ikke ødelegge driven. Men jeg skal ikke bli for komfortabel, for ønsket om utvikling er der.

Ut av komfortsonen

Vi er alle ulike, men på samme tid er det også mye som er likt. I det siste har jeg utfordret meg selv litt på den sosiale fronten. Uredd, men litt redd likevel. Med en slags skrekkblandet fryd har jeg pushet meg selv litt ut av komfortsonen. Kanskje handler det om personlig usikkerhet. Mest sannsynlig. Selv om jeg er kontroll-freak, men anser jeg meg selv som både impulsiv og eventyrlysten på samme tid. Dette er faktisk en artig blanding det går an å kombinere har jeg funnet ut.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn type avslappet person som tar ting som det kommer, og som det alltid løser seg for. Men det vet vi alle at jeg ikke er. Jeg er vel en mini Nasse Nøff, med mulighet for utvikling til en Ole Brumm. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt. Med ikke-dømmende holdninger. Med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Med en genuin nysgjerrighet for andre. For en spennende og givende samtale oppstår sjeldent under enveiskommunikasjon. Selv om jeg ser på meg selv som lite dømmende, så har førsteinntrykk av andre mennesker mye å si. Utseende, tonefall, kroppsspråk, mimikk, og språk, er alle ting som spiller inn i et førsteinntrykk. Men jeg vet jo så godt at vi mennesker består av mange lag. Så dømmer man basert på ett enkelt treff tror jeg man kan gå glipp av potensielt fine ting. Å møte nye mennesker handler vel så mye som å gi sjanser, som det handler om å være åpen.

Jeg er ikke den som snakker mest. Er heller ikke redd for stillhet. Men blir stillheten pinlig, og ekstra lang, kan jeg ta ansvar for praten. Jeg er bare ikke så god på small talk. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har fått høre at ser tankefull ut, så ville jeg ha vært rik i dag. Og det er jeg ikke. Så krever det jo faktisk flere enn 1 person å holde i gang en god samtale. Hvertfall i de fleste tilfeller. Å møte nye mennesker er det mest spennende jeg kan gjøre. Hvorfor? For jeg lærer så mye i møte andre. Ikke bare om de andre. Men kanskje like mye om meg selv. For alle er unike individer, med helt unike historier. Med ulike erfaringer, på godt og vondt, som påvirker oss som mennesker, men også hvordan vi møter andre. Er ikke det spennende så vet ikke jeg.

Snøballeffekt

I dag var jeg ute før fuglene sang sin første strofe. Møtte ikke en eneste levende sjel på vei til dagens første stopp, Ullevålseter. Selv hvitveisen jeg gikk forbi sov. Men da solen traff øyet mitt oppe på Frognerseteren smilte jeg. Den doble cappuccinoen er nå erstattet med en ryggsekk. Og de fine blusene mine med ullundertøy og tursko. Jeg liker det. Når jeg legger meg for å sove kan jeg nesten ikke vente til det er morgen igjen. For jeg vet jeg skal oppleve nye eventyr.

Nylig hadde jeg en prat med psykologen min. Hvordan går det? Spurte han som vanlig. Bra, sa jeg. Det uten å tenke meg om. Og det var sant. Faktisk går det ganske bra, fortsatte jeg smilende. Hva er det som har gjort at ting er så bra nå? Og hvordan kan vi få det til å vare? Gode spørsmål, som fikk meg til å tenke. Jeg har en tendens til å løpe vekk fra de dumme periodene når jeg først har kommet meg litt igjen. Det er som om jeg helst vil late som om ting ikke har skjedd, og alt jeg vil er opp og fram. Denne utålmodigheten, og dette ønsket om å ha det bra, er jeg uendelig glad for at jeg har. Det er tross alt det som holder meg gående.

Etter å ha tenkt meg litt om svarte jeg at jeg selv har tatt i et skikkelig tak for denne bedringen. En god 1.80 kan man kalle det. Og i det jeg sa det høyt kjente jeg at jeg med hevet hode også er ganske stolt av egen innsats. Kanskje det er en slags snøballeffekt? At når først én god ting har skjedd så fortsetter ballen å rulle, og flere gode ting kommer min vei. Men hvordan skal jeg få dette til å vare? Jeg vet ikke helt svaret på det enda. Livet går jo opp og ned, så sannsynligheten for at dumme perioder komme igjen er stor. Uten at jeg vet det med sikkerhet, så har jeg stor tro på at det å ta vare på de gode rutinene vil være viktig. Jeg tror på at man må gjøre ting som pleier å gi en glede, selv når man ikke har lyst. For min egen del vet jeg at passivitet og inaktivitet ikke er bra. God helse kommer ikke av seg selv.

Nå som verktøykassa mi har blitt enda større, kjenner jeg meg mer rustet enn noensinne. Og det gir meg så mye håp for fremtiden.

Heller sent enn aldri

I det siste har jeg hatt en liten (stor) åpenbaring. Hvem andre, med meg, har brukt tid på å snakke kroppen sin ned? Rekk opp ei hånd. Tenk hvor mye tid, hvor mange dager, måneder, og år (!!!) det går an å være slem mot sit eget skinn.

En kropp. Kroppen. Den fantastiske maskinen. Man får kun én kropp her i livet. Om ikke det er grunn nok i seg selv til å behandle den pent, så vet ikke jeg. Men hva pent er.. vil variere fra person til person. Derfor vil du aldri finne konkrete råd eller eksempler på mat og trening her. Påfyll av bensin og fysisk aktivitet trenger vi alle. Det trenger vi ikke diskutere. Men en fasit med to streker under finnes ikke. Dessverre, eller heldigvis. For min kropp er helt unik. Og det er din óg. Fantastisk?! Derfor trenger vi også ulike ting. Så er det kanskje ikke så rart at det tar tid å bli kjent med sin egen kropp. En kropp som i tillegg er i stadig utvikling.

Nå er jeg 30 år. Livet ligger fremdeles foran meg. Men at det skulle ta meg så lang tid å forstå følgende er litt trist. Kroppen min er jo helt fantastisk. Og det akkurat som den er. Tenk på hva jeg får til med den. Som Finn Skårderud sier så fint: Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp. Jeg er kroppen min. Kropp og psyke henger ikke bare litt tett sammen. Det henger veldig tett sammen. Jeg er kroppen min. Og jeg kan ikke tro jeg ikke har behandlet den med respekt og takknemlighet før. Jeg skammer meg. Men heller sent enn aldri.

Det glade budskap

Hei til deg der ute! Hvordan går det? Jeg regner med jeg ikke er eneste som har slikket sol de siste dagene. Litt påfyll av D-vitaminer og frisk luft skal man ikke kimse av. Det gjør hvertfall noe med mitt humør. Siden sist har jeg også utforsket andre deler av byen. Jeg er som regel å finne en plass mellom Bogstadveien og Frognerparken. Vel, det var mitt forrige liv. Skal ikke ta for hardt i, men jammen er det deilig å utvide horisonten litt. I går var jeg faktisk ved sjøen og på fjellet (Huk og Frognerseteren)!

Det skjer fine ting i livet mitt nå. Større og mindre ting, som til sammen gjør meg både håpefull og drømmende når jeg tenker på fremtiden. For første gang på lenge tør jeg tenke lenger frem enn bare en uke. Jeg har nok hatt den ta-en-dag-om-gangen-mentaliteten litt lenge. Jeg er sterk nok, god nok, til å drømme større. Jeg vil ikke lenger gro fast i mitt eget diktatur. Kanskje det er de nye joggeturene som har gått til hodet mitt? For jeg føler meg nyfrelst, på grensen til forelsket. Og alt jeg vil er å spre det glade budskap. Uten å være altfor irriterende så klart.

Psykiske problemer forsvinner ikke selv om sola kommer

I dag leverer Oslo by på sitt beste. Jeg kan melde om strålende vær, fuglekvitter, og et par nye fregner her jeg sitter.

Jeg kan ikke huske sist jeg så så mange mennesker samlet på en plass. Og det gjør så forbanna godt. Her lukter ingen antibac. Bare grill og god stemning. Jeg trenger ikke musikk på ørene engang. All snakkingen fra menneskene rundt meg lager en summende lyd. En slags lyd jeg aldri trodde jeg skulle få høre igjen. Tenk at litt sol og varmere grader kan gi så mye glede. Så mye håp. Det er ikke bare naturen som våkner til live igjen, det er menneskene også. Og jeg elsker det!

Det er omtrent umulig å ikke bli litt glad av det her. Men med det sagt, så vet jeg godt at det finnes flere der ute som ikke har det så greit uansett vær og vind. Psykiske problemer forsvinner ikke bare fordi sola kommer. Dessverre. Men alt som kan hjelpe hjelper. Hvis du er en av de som ikke har det så bra, så hør meg nå – det vil bli bedre. Vær god mot deg selv. Så god du kan. Om det er å gå en tur. Liten eller stor. Om det er å danse til god musikk. Eller kanskje å pynte deg med din fineste kjole? Gråt om du klarer, bare husk å le litt etterpå. Gjør en aktivitet du liker. Sett av tid til deg selv. Det er ikke egoisme, det er egenomsorg. Snakk med naturen, den er der alltid. Den lytter.

Disse tipsene har ingen vitenskapelig grunnlag. Men etter mye prøving og feiling selv, har jeg funnet ut at dette gir meg noe. Eller, ikke bare noe. Faktisk ganske mye.

Alt som kan hjelpe hjelper

Du er sterkere enn du tror. Psykisk, men også fysisk. Du er langt fra noe persilleblad. Det bor så mye bra i deg. Du er sta, modig og tøff. Det vil få deg langt. Du er verdifull og god nok akkurat slik du er. Du fortjener gode ting. Du fortjener å ha det bra. Ta godt vare på deg selv. Det er verdt det.

Bare et eksempel på hvordan jeg jobber med å bli glad i meg selv. Det er ikke sikkert jeg tror hvert eneste ord. Men å skrive ned gode ting om seg selv har en effekt. Og alt som kan hjelpe hjelper. Hvem vet. Kanskje vil det komme en tid hvor jeg tror på ordene.

Jeg har kledd meg i kjole i dag. Som en liten finger til kulden ute. Da jeg våknet var jeg ikke spesielt god mot meg selv. Du vet, når du står foran speilet og snakker stygt om deg selv til deg selv. Men vi mennesker har valg, heldigvis. Jeg har vel alltid valgt selv hva jeg skal ha på meg (til mine foreldres fortvilelse). I dag falt valget på en nydelig blå sommerkjole. Den matchet ikke akkurat humøret mitt. Men hva litt farger gjør. Jeg har faktisk funnet frem sommerkjolene mine. I alle regnbuens farger. Som jeg gleder meg til å pynte meg for solstrålene. Overfladisk? Kanskje. Men alt som kan hjelpe hjelper.

De siste dagene har vært litt trøblete. Det er akkurat som om jeg våkner i en verden som kjennes fremmed. Som om kroppen jeg beveger ikke er min. Og når den følelsen først har satt seg er den vanskelig å bli kvitt. Det er en kjent opplevelse for meg det her, men det gjør det ikke mindre skremmende. Jeg rister på alle lemmer i et forsøk på å våkne. Sånn skikkelig. Det funker ikke. Forsøker å puste i firkant, men det virker bare provoserende. Jeg teller derfor heller alle de blå tingene jeg kan se rundt meg. Øynene faller til slutt ned på kjolen min. Og i et lite øyeblikk er jeg her. Jeg repeterer de ordene fra meg selv til meg selv. Høyt denne gangen.

Du er sterkere enn du tror. Psykisk, men også fysisk. Du er langt fra noe persilleblad. Det bor så mye bra i deg. Du er sta, modig og tøff. Det vil få deg langt. Du er verdifull og god nok akkurat slik du er. Du fortjener gode ting. Du fortjener å ha det bra. Ta godt vare på deg selv. Det er verdt det.

For alt som kan hjelpe hjelper.

På jakt etter våren

Det snør, det blåser, og solen skinner, om hverandre. Været skifter oftere enn mitt eget humør. Jeg er nok ikke den eneste som venter på at gradene skal stige oppover. Men folkens, våren den er her. Jeg vil ikke lenger kaste bort tid på å vente. For mens jeg venter skjer vakre ting. Derfor har jeg bevisst løftet blikket. Og hva fant jeg?

Joggesko på asfalt. Nybørstet asfalt. Blomster. Kirsebærtrær. Grønne spirer. Og bygningene så vakre at jeg vil kysse dem.

En medium kaffe med litt melk?

Hallo, fra hjemmekontor vol.3000. Susanne Sundfør sin «Darlings» surrer i bakgrunnen. So, it’s definite then. It’s written in the stars darlings. Everything must come an end. Jeg synger med. Har tent lys. 4 faktisk. Alle for håp. Jeg skriver ned gode tanker til meg selv. Tar en god slur av dagens tredje kaffekopp, og drømmer meg tilbake til hjørnet mitt på Kaffebrenneriet.

Det er rart, for tanken på å gå på kafé igjen virker så fjern. Og det kommer fra hun som tidligere gikk på kafé 2-3 ganger om dagen. Men som jeg savner det. Jeg savner å være først ute på stamplassen tidlig på morgenen. Jeg savner å se menneskene der. De samme som går igjen og igjen. Og jeg savner at de bak disken vet nøyaktig hva jeg skal bestille.

En medium kaffe med litt melk? Jeg smiler, rødmer svakt, og takker høflig som vanlig.

Det slår meg nok en gang hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Hadde noen fortalt meg for litt over et år siden at vi i dag kom til å bade i antibac, bruke ansiktsmasker, og holde 2 meters avstand til folk, så hadde jeg ledd. Men jeg ler ikke i dag. Selv jeg som evner å se humor i det meste, syns ikke dette er morsomt på noen som helst måte. Men antibac, masker, og avstand har blitt den nye normalen. Jeg tror det jeg savner mest av alt (i tillegg til å klemme) er å se ansikter. Å se om noen er glade, sinte, eller lei seg. Vi lærer å speile andres følelser allerede som spedbarn. Noe som vekker empati. Det er helt grunnleggende for oss mennesker. Men nå sitter jeg altså her. Ikke akkurat Kaffebrenneriet-standard, men det går.

Om du, som meg, syns det går litt trått nå, så ikke gi opp. Vi kan kanskje ikke gå på kafé, spise på restaurant, eller klemme hverandre. Men følgende vil for alltid være lov:

– Danse på stuegulvet
– Synge høyt til favorittartisten
– Skrive dagbok
– Gå turer
– FaceTime med noen man er glad i
– Sende melding til noen man tenker på
– Lese en god bok
– Ta bilder

Den lista var like mye en påminnelse til meg som til deg. Det er kanskje enklere sagt enn gjort. Men det å ivareta gode rutiner, det å være god mot seg selv, er så ufattelig viktig. Det med eller uten en pandemi. Selv har jeg vært litt lat. Kognitivt, men også fysisk. Aktivitet er undervurdert. Litt er bedre enn ingenting. Og alt med måte. Memo til undertegnede.

Et nytt verktøy!

Det er nesten så jeg ikke tør si det høyt. Tør omtrent ikke skrive det engang. Men, jeg har begynt å jogge igjen. Jepp. Er litt redd for å jinxe det. For det har ikke blitt en vane enda. Men i dag har jeg altså vært på min 6. joggetur på relativt kort tid. Jeg er sikker på at hver eneste celle i kroppen min roper hurra. Og det som er ekstra gøy er at jeg allerede kjenner fremgang. Det hjelper nok at jeg ikke har rørt en sigarett på 4 måneder. Uansett, veldig moro. Sist jeg gjorde et forsøk på å jogge ble jeg stoppet av egen hoste/brekninger etter ca 3 minutter.

Jeg jogget aktivt før. Litt for aktivt. 2014-2015 hadde jeg et svært usunt forhold til kropp, mat, og trening. Dette vet jeg mange strever med. Og selv 6 år senere, henger det fremdeles litt i hos meg. Mye er heldigvis bedre. Og jeg vil virkelig unngå å havne der jeg var. Å måtte løpe over 1 mil hver dag. Å sulte meg selv. Å være slem mot kroppen min.

Jeg fortjener bedre. Jeg har bare én kropp. Den må jeg ta vare på, så godt jeg kan. Jeg ønsker god helse, både fysisk og psykisk. Og dette henger tett sammen. Kropper kommer i alle former og fasonger. Det fleste kropper vil endres over tid. Noen mer enn andre. Selv har jeg hatt en undervektig kropp, en overvektig kropp, og noe midt i mellom. Men det er den samme kroppen som har fått meg gjennom dagene. En kropp som har mestret mye, og som skal mestre enda mer. Det burde være en selvfølge at den kroppen fortjener det beste. Men dette vet jeg er enklere sagt enn gjort. Dessuten er alle kropper ulike, og trenger ulike ting. Det kan være lett å glemme blant alle tips og triks om mat og trenging vi ser på ulike sosiale medier.

Det er mulig jeg trigger noen med dette. Det ønsker jeg ikke. Og nettopp derfor kommer jeg til å vise forsiktighet hvis jeg skriver om trening, mat, og kropp. Kropp er topp. Men din kropp er din, og bare din. Og min kropp er min, og bare min. Tidligere har jeg fått ulike kommentarer på kroppen min. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok. Å kommentere andres kropper kan være skadelig. Tenk deg derfor godt om før du kommenterer andres kropper. De fantastiske maskinene som er i stand til så mye.