Jeg er ikke så tøff i trynet lenger. Ikke nå.

Jeg er kanskje en smule desperat når jeg skriver til en død person. Men jeg tror fremdeles at Mommi finnes der ute et sted. Jeg tror hun får med deg mer enn de fleste. Jeg har også tro på at den kjærligheten vi enda har kan bidra. Med noe. Ergo disse ordene.

2021 startet med et brak. Og jeg er ikke så tøff i trynet lenger. Ikke nå. Jeg er redd det er lite å gjøre. Nå. Jeg hører på musikk, jeg pusser tenner, jeg dusjer, jeg leser fremdeles boken vår, «Solegget». For kanskje ligger det et tegn der. En slags gjemt beskjed. Jeg prøver å sove. Jeg prøver å spise. Men det holder ikke. Ikke nå. Jeg har gjemt meg. Bak en maske. Bak humor. Bak artige bilder. Og bak store ord. Men det hjelper ikke. Ikke nå.

Dessverre er jeg ikke alene om å streve. Langt i fra. Det er ville tilstander, Mommi. Ikke bare i hovedstaden, ikke bare i Norge, men verden rundt er i flammer. Det skjer syke ting. Og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det. Ikke nå. På en helt forskrudd måte er jeg lettet over at du slipper å være her nå, men samtidig kan jeg jo ikke vite. Sånn med sikkerhet, hvor du er, og hva du tar inn. Jeg skriver til deg nå, for jeg vet ikke hvem andre jeg kan henvende meg til. Du har gjort mirakler før. Kanskje vi kan klare det igjen? Sammen? Bare fordi du er død betyr ikke det at du ikke finnes. På en eller annen magisk måte kjenner jeg deg fremdeles. Du er den første jeg tenker på når jeg står opp, og den siste jeg tenker på når jeg legger meg.

Selv Bent Høie svetter nå. Mange kontakter han. Kapasiteten i psykisk helsevern er sprengt. Og her sitter jeg. Med pennen i hånden. Strever mer enn noensinne. Jeg har mange verktøy, men i det siste har jeg nok lett i feil verktøykasse. Jeg vil så gjerne klare meg selv. Jeg vil nødig være nok en belastning for samfunnet. Jeg vil bare puste med hele magen igjen. Husker du vi gjorde det sammen? Da livet stormet som verst? Jeg er heldig, for jeg kjenner enda stemmen din. Men hva når den blir borte? Den stemmen som i lang tid har trøstet, varmet, og holdt meg oppe. Hva da?

Jeg leser ordene fra begravelsen din om og om igjen. Du leste alltid fra boken for meg. Dette var min måte å lese tilbake på. Så kanskje, bare kanskje, du fikk litt ro, hvor enn du ble av.

En dag da alvepiken ruslet rundt i skogen, fikk hun se noe stort og gutt og rundt i gresset. «Nei, for et stort egg!». Tenkte hun. «Hvor i all verden kan det være kommet fra?» Men da hun løftet hodet, fikk hun se et stort hull i skyene. «Å, nå skjønner jeg hva det er,» tenkte hun. «Den stakkars solen har mistet egget sitt, og nå er det så mange skyer at den ikke finner det igjen.» Alvepiken hadde en venn som het Lasse, og nå løp hun til ham for å fortelle om det store, gule, runde egget.

Og akkurat som alvepiken ville jeg løpt til deg. Jeg kan ikke det nå. Men kanskje du, på en eller annen måte, kan se dette. Og kanskje, bare kanskje, kan vi bære resten av håpet sammen. På en bedre tid.

12 bilder som får meg til å smile

Jeg serverer dere her et knippe glansbilder, som får meg til trekke på smilebåndet. Fordi jeg trenger det i dag. Kanskje du gjør det og. Om ikke mine bilder gir deg noe, så kanskje du kan bla litt i eget arkiv? Ett bilde kan si mer enn 1000 ord. Hvilket er din favoritt?

Nr. 1 Eline leker med potetgull. Påsken 2018.

Nr. 2 Eline setter fyr på BH. Valentinsdagen 2014.

Nr. 3 Eline i sjøstjerneposisjon. Akuttpsykiatrisk 2017.

Nr. 4 Eline rydder i klesskapet. Hva skal jeg ha på meg. Majorstuen 2019.

Nr. 5 Eline sover ute for aller første gang. Nordmarka 2017.

Nr. 6 Eline får ikke være Lucia. Blåbærstua Barnehage 1995.

Nr. 7 Eline får pinnedyret, Flisa Tørpinn, til jul, og tar det med til Folkehøyskolen 2013.

Nr. 8 Eline møter Corona. Da klemmer vi på statuer 2020.

Nr. 9 Eline klipper panneluggen selv. Blåbærstua Barnehage 1996.

Nr. 10 Eline har morgenmøte med mangager. Corona-lock-down 2020.

Nr. 11 Eline har mensen 2021.

Nr. 12 Eline får et hjerte av Susanne Sundfør. 2020

Jeg spiller tøff for psykologen min

Hvordan har julen gått, spurte han. Hvor lang tid har du, tenkte jeg. Jeg tok frem ukeplanene jeg aktivt har brukt for å vise frem som et slags svar på spørsmålet. I lang tid har jeg gått rundt med angsten utenpå kroppen og med gråten høyt oppe i halsen. Det sa jeg ikke. I stede tok jeg på meg komikerhatten. Ga fra meg spøk etter spøk. Fortalte hvordan jeg gjennom julen hadde lekt både klovn, vaktmester, og elektriker.

Jeg fikk han til å le et par ganger. Og jeg lo såklart med. Humor er viktig. Humor er bra. Når vi ler utløser kroppen lykkehormonet endorfiner, og det kjennes godt. Humor gir pauser og pusterom i en hverdag som kanskje ellers er preget av mye alvor. Men er det alltid passende? Under komikerhatten og bak vitsebrillene er en sliten og lei Eline. En Eline som har lyst til å gråte i et fang. En Eline som syns mye er vondt og vanskelig.

Jeg er ikke den eneste som gjør dette. Som later som om ting går bedre enn det egentlig gjør. Som gjemmer meg bak noe. Som spiller tøff. Kall det et skjold, eller en forsvarsmekanisme. Noen gjemmer seg bak humor. Noen bak tøffe ord. Noen bak aggressivitet. Og noen sier ingenting. Dette er nok ganske normalt. Jeg tror også at disse ulike type skjoldene kan være til hjelp. En ressurs når livet stormer. Men behøver jeg å gjemme meg? Tøffe meg? Late som? For min egen behandler? En person som er utdannet og som får betalt for å hjelpe. En person som er til for meg, for å lytte til mine følelser og tanker. Og som i tillegg har taushetsplikt.

Jeg har tenkt så mange ganger at jeg skulle ønske psykologen min kunne sett innsiden av hodet mitt. At han kunne se de vonde følelsene mine. Men han er ikke Lilli Bendris. Psykiatrien er enda ikke blitt så avansert. Jeg vil nødig kaste bort tid. Hverken andres eller min. Men jeg sensurerer meg selv. Tankene mine og følelsene mine sitter fast i et kaos i hodet, og det eneste munnen min produserer av lyder er «nei, nei, nei.» Det føles hvertfall slik. Og det gjør om mulig enda mer vondt.

Jeg er heldig på noen måter. Ordene er jo der. Selv om de ikke kommer ut av munnen min, så har jeg pennen. Kanskje skal jeg få han til å lese dette. For jeg vet vel innerst inne at jeg ikke behøver å spille tøff. Det er jo ingen som tjener på det. Og hva er det verste som kan skje? Hva er det jeg frykter så mye at jeg ser meg nødt til å bruke skjold. Kanskje er jeg redd for hva andre, inkludert han, vil tenke om meg. Kanskje er jeg redd for at det vonde vil ta enda mer plass. Kanskje er jeg redd jeg vil drukne i offerrollen og i elendighet. Men bare fordi man later som om noe ikke finnes, så betyr ikke det at det ikke gjør det. Bare fordi man ikke kan se noe betyr ikke det at det ikke eksisterer heller. Og skal vi tro på eventyrene, så sprekker troll i lyset. Kanskje er det også litt sånn med vonde tanker og følelser.

Hverdag, nyttårsforsett, og corona-test

Nå er altså dagen her. Dagen jeg har ventet på. Den første mandagen i et nytt år. Velkommen 2021. Velkommen hverdag. 2020 kan vi vel alle være enige om at var særs krevende. På mange måter. Det finnes heller dessverre ingen garanti på at 2021 blir enkelt. Men det må være lov å håpe.

Jeg pleier ikke være så opptatt av nyttårsforsett. Ofte har jeg en mentalitet om at endringer kan skje når man selv ønsker og er motivert for det. Noen trenger kanskje en mandag eller kanskje et nytt år for å få en skikkelig ny start. Det forstår jeg. En del har ambisjoner om å trene mer, trene i det hele tatt, spise sunnere. Klassikere. Dette er jo fine ambisjoner, absolutt. Men hvis du leser dette vil jeg be deg om ikke å være så streng med deg selv. La oss bare ta et lite øyeblikk å tenke over hva vi har vært igjennom i året som gikk. Vi fortjener alle et pusterom, en pause, litt slakk. Spis den sjokoladen om du har lyst. Se på en serie i sofaen om det er det du føler for. Lytt til kroppen din, lytt til hjertet ditt. Selv har jeg kuttet ut røyken. Men den har jeg jo da erstattet med snus. Ja.. Jeg er bare et menneske. Langt fra perfekt. Summen av laster er konstant, er det noe som heter.

Som så mange andre fulgte jeg pressekonferansen i går om nye corona-tiltak. Og jeg var vel ikke den eneste som fikk et støkk i magen. Frem til 18.januar må vi forholde oss til nok en type unntakstilstand. En såkalt sosial pause. Jeg, som er så opptatt av hverdag, ble nok en smule bekymret for egen psyke den kommende tiden. Denne mandagen ble ikke som jeg hadde håpet på og ønsket meg. Med hele verktøykassa mi har jeg klart å jobbe meg gjennom en utfordrende jul. Jeg har blant annet aktivt brukt ukeplaner. Med de har jeg sett at selv røde dager går. Jeg har risset inn et kryss for hver dag jeg har klart meg igjennom. Og gulroten i andre enden – hverdagen.

Jeg er ikke alene om å streve psykisk. Jeg er ikke alene om å finne høytider spesielt krevende. Og jeg er heller ikke alene om å bekymre meg for tiden fremover. Det er langt fra alle som går inn i dette nye året friske og uthvilte. Personlig mobiliserte jeg enormt med krefter før jul, og jeg har brukt energien min på å holde ut. Det kan man bli sliten av. Det vil si, jeg er sliten. Jeg som aldri blir fysisk syk startet året med feber og en vond kropp. Derfor har jeg testet meg for corona. Jeg har ikke vært redd for å få selve viruset. Det jeg frykter mest av alt (i tillegg til å spre smitte) er isolasjon. Svaret var negativt, heldigvis. Men den ventetiden jeg fikk ga meg litt perspektiv på ting. Jeg føler sånn med deg der ute som må være i karantene, eller som må isoleres. Tror ikke vi mennesker er skapt for slikt over så lang tid.

Jeg forstår selvsagt at disse tiltakene som vi nå må forholde oss til er viktige for å unngå en ny smittebølge. Det er jo foreløpig bare midlertidig. Og det gjelder faktisk for alle andre. Jeg er ikke alene om å føle meg alene. Dette er hva jeg sier til meg selv for å finne en slags drivkraft til å takle denne nye unntaks-hverdagen.