Vurdering av tiltak, psykisk krise, og håp i håpløsheten

For en uke siden iverksatte både regjeringen og jeg nye, strenge tiltak. I går holdt regjeringen sin pressekonferanse med vurdering av tiltakene, og her kommer altså min i skriftlig form.

Loven om Egenomsorg har blitt fulgt nøye dagene som har gått. Det har ikke vært enkelt. Men det har vært mulig. Jeg kan likevel allerede nå avsløre at varigheten av tiltakene blir forlenget. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at syv dager ikke er nok for å se noen varig effekt. Gode ting tar tid. Og vi har enda tid. Jeg tror også vi har mye godt i vente. Ta onsdag som kommer som et eksempel. Regjeringen letter på tiltakene i Oslo-regionen, og jeg følger såklart etter. Kafeene får gjenåpne, og mitt hjerte gleder seg mer enn noensinne. Vurderer bunad på Kaffebrenneriet onsdag morgen.

Så til noe mer alvorlig. Rundt om i landet meldes det om økende psykisk uhelse. Helseforetakene slår alarm om barn og unges psykiske påkjenninger. Om sprengt kapasitet på sykehusene. Her må det gjøres noe drastisk! Det er flott at det blir bevilget mer penger til hjelpetelefoner. Det er flott at studenter får tilbud om mer hjelp. Men jeg stiller meg undrende til manglende fokus på alvoret vi nå står ovenfor. Det blir litt som å blåse på skrubbsåret og si at det går over. Vi snakker om en stor psykisk krise i samfunnet. Belastningene etter strenge tiltak og isolasjon over tid kan bli større enn vi tør tenke. Og dette går hardt ut over den yngre generasjonen. Min stemme er kanskje ikke så stor, men jeg bruker det jeg har. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.

Den bitende Sibir-kulden i hovedstaden har satt meg, og mange andre, i en slags dobbelt isolasjon. Og for en som er vant til å være så mye ute som meg, blir veggene rimelig trange etterhvert. Jeg tar meg selv i å irritere meg over egen pust, eget tryne, og egen stemme. Da har man vært litt for mye i eget selskap. Det føles litt som om noen har puttet meg i en tørketrommel og glemt å sette på timeren. Som om jeg synger på inn- og utpust i en litt for høy falsett. Som om jeg røyker i oppoverbakke med sykkelen på det tyngste giret. Likevel finnes det håp i håpløsheten. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Selv om det er kaldt er det ingen tvil om at vi går mot lysere tider. Dagene blir stadig lengre. Vi ser mer av solen. Og snart vil vi nok også se mer av hverandre.

Vi er alle litt klokere i dag enn vi var i går

Nesten som et fortrengt minne. For nøyaktig ett år siden så befant jeg meg på legevakten. Så gikk ting kanskje ikke helt knirkefritt i fjor heller. Selv ikke før corona. Noen ganger (egentlig ganske ofte) kan jeg føle at jeg har grodd litt fast. At jeg står på stedet hvil, uten noen form for personlig utvikling. Og jeg tipper at mange, med meg, kjenner på denne håpløsheten fra tid til annen.

Vi er alle litt klokere i dag enn vi var i går. Selv om det kanskje ikke føles slik så er både du og jeg i konstant utvikling. Det enten vi vil eller ei. Noen ganger må vi kanskje ta et par steg ut av situasjonen for å kunne se tydeligere. Det er noe som heter at fortiden får vi ikke gjort noe med, og fremtiden vet vi lite om, så det eneste vi egentlig har er øyeblikkene her og nå. Jeg vet ikke hvem som sa det, men vedkommende glemte å understreke følgende: Det er like viktig å drømme for morgendagen som det er å hente lærdom fra gårsdagen.

La meg spole enda mer tilbake i tid. Perioden 2015-2016 var jeg mer inne på sykehus enn ute i det fri. En svært vond tid for meg. Jeg husker jeg følte meg som en vandrende zombie blottet for egne følelser, og som sakte men sikkert mistet sosiale antenner. Jeg husker en overlege. Hun kunne fortelle meg at jeg mest sannsynlig alltid ville være avhenging av medisiner, av hjelp, at jeg mest sannsynlig aldri ville kunne bo alene, og at studier/jobb ville bli problematisk. Man kan sikkert si mye om disse utsagnene var rett eller ikke å si. Men i dag bor jeg altså alene. Jeg er fremdeles avhengig av noe hjelp. Men jeg får til mer og mer på egenhånd. Og om ikke det er et klart bevis på utvikling, så vet jeg ikke hva som er det. Hadde jeg bare visst da det jeg vet nå. At alle disse erfaringene, på godt og vondt, skulle gi meg verdifull innsikt, styrke, og en god dose mot. Selv om jeg ikke er en solskinnshistorie, så er jeg et levende eksempel på at håp finnes.

Hva er dine lyspunkter?

«Hei, kan du være så snill å ringe meg? Er redd jeg ikke er rustet for denne nedstengningen». To små setninger, fulle av desperasjon. Sendt til psykologen min. Jeg lurer på hvor mange slike meldinger som har blitt sendt rundt den siste tiden…

Minner om Lov om Egenomsorg paragraf 2Retten til å synes litt synd på seg selv

Jeg hadde nok et svakt øyeblikk da meldingen ble sendt. Rettelse, en svak dag. Kanskje undervurderte jeg meg selv der. Men med all beskjedenhet, jeg har jobbet beinhardt gjennom dette corona-helvete. Og det er det mange med meg som har. Selv om det er lov å synes litt synd på seg selv, betyr ikke det at man skal drukne i selvmedlidenhet. Alt med måte. Det bor så mye i meg. Faktisk er jeg full av gode ressurser og egenskaper. Og jeg er ikke unik. Tenk på alle de gode ressursene som finnes der ute! Dette er ikke tiden for å holde tilbake gode tips og triks. La oss dele mer av verktøyene vi har. Det er ikke bortkastet. Langt ifra! 

Forslag til meg: 
Sett av akkurat passe med tid til å synes litt synd på deg selv. Når denne tiden er over, så forsøk å flytte fokus fra inn til ut. Hva legger du merke til? Ser du smil rundt deg? Ser du stjernene? For de er der, uansett hvor mørkt det kjennes. Hva gir deg godfølelse? Hva er dine lyspunkter? Stort og smått. Noter de gjerne ned, for å gjøre det enda tydeligere. 

✨ Dagens første kaffekopp
✨ Den daglige sms-utvekslingen med bestemoren min 
✨ En ny god låt på ørene 
✨ Turer i iskald luft
✨ Lag på lag med ullplagg
✨ Mitt personlige danseshow på stuegulvet

Det er lov å være lei seg nå. Det er lov til å være skuffet, sint, frustrert. Men like lov er det å tillate seg å kjenne glede. Du har lov til å le tross alvoret i verden. Kanskje er det nå vi trenger pausene latter gir oss mer enn noensinne. Hva er dine lyspunkter for tiden? Fortell meg gjerne! 

På jakt etter smil

Bestemoren min foreslo at jeg skulle gå ut å telle smil på min vei. Jeg fant dette forslaget fristende og gjorde derfor et forsøk. Skuffelsen var stor da det eneste smilet på veien var mitt eget. Et litt stivt smil, uten særlig genuinitet. Ikke et menneske å se på min vei. Tomme gater. Tomme parker. Tomme kaféer. Men hverken min bestemor eller jeg er kjent for å gi oss så lett. Derfor gir jeg forsøket en ny sjanse i dag.

Jeg kan umulig være den eneste som blir litt smårar av å være lenge i eget selskap? Hjemmeskole. Hjemmekontor. Hjemmekaffe. Går det for lang tid blir jeg i det som kalles «rom-humør». Veggene blir trangere, hodet større. Og det fnises og grines om hverandre i rekordfart. Det snakkes høyt. Fordelen med å ha en dialog med seg selv er jo at man da som regel får de svarene man ønsker. Men neimen ikke alltid. Ta i dag som et eksempel. Jeg hadde drømt meg gjennom hele natten. Om klemmer, om nærkontakt, om festlige lag, og jeg drømte om opplevelser som strakk seg litt lenger enn til mine vegger her på Majorstuen. I stede for å våkne med en følelse av takknemlighet for å i det hele tatt kunne drømme, var kroppen full av irritasjon. Faktisk var jeg også ganske så eplekjekk da jeg tok morgenstellet i dag. Nå skal det telles smil Eline, sa jeg til meg selv. Et forsøk på å peppe meg opp for en ny dag i lock down. Med en smule ironisk tone hørte jeg meg selv svare – lykke til…

Jeg tenker på hvor mye rart vi mennesker gjør når vi er helt alene. Eller, når vi tror vi er alene. Klokken har ikke rukket å bli 9 engang. Og jeg har allerede kjeftet på både radioen og meg selv. Radioen fortjente kanskje ikke den strenge talen jeg holdt. Det er jo ikke radioen sin skyld at situasjonen er som den er. Jeg derimot, jeg trenger litt kjeft innimellom. Så lenge loven om Egenomsorg følges, ser jeg ikke noe problem med å dra seg selv litt etter ørene. Men alt med måte.

Så er jeg kanskje ikke alene om å bli i rom-humør. Jeg er nok ikke alene om bli lei eget fjes, egen stemme. Men det er nå det jeg har da. Og som den pessimistiske optimisten jeg jo er evner jeg fremdeles å skimte noe lys. Sett bort i fra det eplekjekke hjørnet jeg startet denne dagen i, så finnes det flere ting å være takknemlig for. Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv. Henrik Wergeland er inne på noe her. Jeg har stirret lenge på en svart himmel. Det har kanskje du og. Men la meg minne deg på en ting. Bare fordi man ikke kan se noe, betyr ikke det at det ikke finnes. Bruk fantasien. Det enorme rommet en menneskehjerne besitter. I denne uendeligheten finnes det stjerner og lyspunkt overalt. Hvis vi bare ser med hjertene, og lytter med øynene. Kan jeg, så kan du.

Om du ikke skal jakte smil eller stjerner i dag, så glem ikke at mulighetene er større enn umulighetene.

Eline-tiltak (alt det regjeringen ikke nevnte)

Følgende tiltak vil i første omgang gjelde for perioden 23.1.2021 – 31.1.2021. Med mulighet for forlengelse om nødvendig. Undertegnede bør følge alle anbefalte tiltak, men kan ellers gjøre som hun vil. Så lenge Kardemommeloven følges.

Tiltak 1
Følge lov om Egenomsorg
Se retningslinjer under

Tiltak 2
Ivareta egen helse
Dusje, vaske, spise frokost, drikke vann, gå turer, sove. Med ønske om daglig repetisjoner.

Tiltak 3
Ta pauser (Jmf. Lov om Egenomsorg)
Se på TV, danse på stuegulvet, høre på radio, FaceTime, lage egen ute-kafé (Jmf. Paragraf 4).

Tiltak 4
Musikkterapi
Bruk musikk mer bevisst, lære nye sanger, dele flere låter.

Tiltak 5
Hjemmestudier
Lære én ny ting hver dag. Som språk, ord, begrep, fenomener.

Disse tiltakene bør følges, men det er ingen tvang her. Kun anbefalinger fra meg til meg. Så vil det tas en ny vurdering om én uke. Mye mulig syv dager ikke er nok for å kunne se om disse tiltakene har hatt effekt. Men jeg ser meg nødt til å gi det et sterk forsøk likevel.

Lov om Egenomsorg
Paragraf 1 – Retten til å ta seg pauser
Paragraf 2 – Retten til å syns litt synd på seg selv
Paragraf 3 – Retten til å være god mot seg selv
Paragraf 4 – Retten til å lage egne ute-kaféer

Sted: Oslo Dato: 23.1.2021 Undertegnede: Eline Skår

Hvordan takle en ny nedstengning?

God morgen! Eller er det egentlig det? Jeg regner med jeg ikke er den eneste som har fulgt nyhetene tett. Hele Oslo-regionen stenges nå ned. Regjeringen la nettopp frem nye strenge tiltak, som i første omgang skal vare til 31.januar. Hvordan er det med deg der ute? Personlig så finner jeg denne uvirkelige virkeligheten svært problematisk å forholde meg til. Jeg kjenner meg lite rustet denne runden. Men jeg vet at jeg dessverre langt fra er alene om dette. Dette gjelder så mange mennesker. Dette får så store konsekvenser. Konsekvenser vi enda ikke vet hvordan vil ende.

Dette er virkelig ikke tiden for å grave oss ned. Dette er ikke tiden for å være streng med seg selv. Samfunnet rundt er strengt nok fra før. Regjeringen kommer kanskje med de strengeste tiltakene siden mars 2020. Tiltak vi jo må følge. Men det skal ikke hindre oss fra å lage våres egne tiltak.


Foto: Hedda Marie Westlin

Nå må vi, så godt det lar seg gjøre, ta vare på oss selv. Aldri før har ordet egenomsorg gitt så stor mening. Dette er tiden for å vise godhet for en selv. Dette er tiden for å bruke de ressursene vi allerede har, og kanskje også utvikle noen nye. Dette er tiden hvor mange, inkludert meg selv, må tenke kreativt. Jeg får kanskje ikke gjort noe med corona-viruset, eller de strenge tiltakene. Men da blir det desto viktigere å fokusere på det jeg faktisk får gjort noe med. Som å forsøke så godt jeg kan å i vareta egen helse. Det mentale og det fysiske blir like viktig å passe på i denne uvirkelige tiden. Jeg skal ikke peke finger her. Jeg skal ikke si hva du burde eller skulle gjøre. Men, som en salgs påminnelse til meg selv skal jeg lage noen. Eline-tiltak. Som et salgs motsvar til dette kaoset. Det må jeg. Det er en måte å holde ut på. Da samfunnet stengte ned mars i fjor tok jeg på meg klovne-rollen, og jeg kjørte «Corona-ekspressen» med mat til folk i karantene. Jeg tror ikke jeg makter å leke klovn denne runden. Dere som kjenner meg vet hvor mye trøst jeg finner i å gå på kafe. Det høres kanskje fjongt ut. Men i lang lang tid har jeg ikke følt meg trygg i eget hjem. Ei heller i eget skinn. Da sier det seg selv at det er lett å til ytre stimuli for å gjøre hverdagen litt bedre.

For å takle denne nedstengningen innser jeg at jeg på nytt må skru om hjernen min. Så kan jeg ikke gå på kafe. Kanskje må jeg også klare meg uten møter med behandlere en stund fremover. Vi mennesker er svært tilpasningsdyktige. Heldigvis. Men det finnes grenser. Det er lov til å være lei seg. Det er lov til å bli sint. Fortvilet. Men for all del – ikke sitt med det alene. Det er lov til å be om hjelp, selv om verden brenner. Ta det fra ei som tidligere har forsøkt seg selv.

I dag har jeg ett mål. Skape nye gode rutiner. Ikke noe småtterier. Men skal jeg klare meg gjennom denne perioden så er det et godt sted å starte for meg.

Mer enn en pasient

Jeg er 29 år gammel. Uføretrygdet. Og avhengig av hjelp for mine psykiske utfordringer. Jeg lurer på om det er slik mitt liv skal se ut for bestandig? Er det for sent for meg å drømme?

Jeg var 16 år gammel første gang jeg entret et terapirom. Siden 2007 har jeg gått til behandling for psykiske lidelser. Det utgjør nesten halve livet mitt. Et halvt liv preget av mange og lange sykehusopphold, og av mye bruk av tvang. Et halvt liv hvor medisiner og psykoterapi har tatt stor plass. Hva har det gjort med meg? Hvem er jeg egentlig? Uten terapien. Uten all hjelp og støtte. Det var en lege som stilte meg disse spørsmålene. Spørsmål som førte til en liten eksistensiell krise.

I lang tid har jeg engasjert meg for åpenhet rundt psykisk helse. Min personlige hjertesak. Åpenhet avler åpenhet. Og det har hjulpet meg mer enn det har skadet. Men kan det bli for mye fokus på psykisk helse? Og hvor stor del skal behandling egentlig ta? Jeg vil nødig gro fast i en passiv pasientrolle. Jeg ønsker mer bevissthet rundt hvem jeg er, på godt og vondt. Jeg ønsker det skal komme tydeligere frem, ikke forsvinne blant medisiner, vedtak, og legeprat. Faktisk er jeg ganske morsom. Det vet ikke legen min. Jeg bryr meg om de rundt meg. I tillegg er jeg utålmodig og sta, men ganske god på å vente. En fin kombinasjon. Jeg er full av gode og dårlige egenskaper, akkurat som deg. Egenskaper som gjør meg til nettopp meg.

Kontinuitet, stabilitet, og forutsigbarhet er nøkkelord for god behandling, etter min mening. Jeg har fått dette over lang tid. Jeg er klar over at slik behandling tilhører sjeldenheten, og at jeg på mange måter har vært heldig. Det er ikke gitt at man får hjelp om man strever psykisk. Jeg hører stadig om mennesker som møter avslag på avslag. Om mennesker som får behandlingen avsluttet før de selv ønsker det. Jeg hører om modige mennesker som tør å be om hjelp, men som ikke får det. Mitt ønske er ikke å fremstå som en diva, eller å tråkke noen på tærne. Men selv om mitt tilfelle er litt spesielt, så er det ikke unikt. I 2019 var det registrert litt over 20.000 uføretrygdede under 30 år i Norge. Mange av disse har psykiske helseplager. Jeg er én blant mange som har masse av ressurser. Det ville vært fryktelig synd og meningsløst om de gikk til spille.

Jeg spør igjen – hvem er jeg egentlig? Et spørsmål mange stiller seg. Eksistensielle kriser er nødvendig om vi skal vokse som mennesker. Kanskje tar det et helt liv å finne ut av hvem man er. Og kanskje et helt liv ikke er nok. Man blir kanskje tryggere med årene. Man blir kanskje mer robust og mer sikker på den man er. Det er lov å håpe. Mitt liv er ikke skrevet i sten. Og det er ikke ditt heller. Uføretrygdet eller ei. Fortiden gir oss erfaringer og verdifull kunnskap. Men det skal ikke stå i veien for fremtiden.

Litt hummer og kanari

Hummer og kanari. Etter min mening et særdeles godt norsk uttrykk. For deg som kanskje ikke vet det betyr er uttrykket en blanding av likt og ulikt. Litt som et godt etablert kollektiv.

Først og fremst et forsøk på en gladnyhet. Dagen her bringer ca 4 minutter og 12 sekunder med mer lys. Et klart bevis på at vi går mot lysere tider. Jeg er nok kanskje ikke alene om å syns tiden går litt trått. Men folkens, det finnes håp. Det må vi ikke glemme. Jeg befinner meg på et punkt nå hvor jeg må få orden på livet mitt, igjen. Jeg har klart det før, så hvorfor skulle jeg ikke klare det igjen? Men i hvilken ende skal en starte? Hittil i dag har jeg klart å dusje. Neste gjøremål som står for tur er å bytte lyspærer i heimen. Jeg trenger all det lyset jeg kan få nemlig. En dusj og et par bytter av lyspærer skal man ikke undervurdere. Det finnes nemlig mye mestring i små trivielle ting. Jeg tar det jeg får akkurat nå.

Klatrer meg sakte men sikkert opp igjen. Hva gjør du om du har vært en tur nede i den berømte kjelleren? Jeg tror ikke man skal kimse av å gjøre gode ting for en selv. Som å ta vare på de gode rutinene. Som søvn, mat, aktiviteter, og en akkurat passe balanse mellom de tingene. Sånn som jeg misliker ordet balanse. Misliker det nesten like mye som ordet stabil. Hva søren betyr det egentlig. Og hvor skal man finne slik balanse og stabilitet? Tidligere har jeg skrevet om å finne ting å se frem til. Det er også et godt sted å starte. I tillegg til en dusj og å skifte lyspærer. Jeg ser nå frem til å gjøre de vanlige tingene igjen. Som å gå turer, som å gå på kafe, som å treffe folk. Uten å føle at det feiler meg noe. Uten å kjenne stirrende øyne i nakken. Det hele sitter vel mest på innsiden min. Og jeg vet med sikkerhet at de aller fleste mennesker har mer en nok med seg selv.

Fra hummer til litt mer kanari. Jeg så igjennom Spotify, på den listen hvor de sangene jeg har spilt mest den siste tiden. Og der fant jeg mye rart. Hva forteller egentlig musikksmak om folk. På listen min finner vi alt fra den serbiske vinneren av Eurovison 2007, ABBA, litt Pocahontas, Phil Collins og trommene hans, Les Miserable, og såklart dronningen Susanne Sundfør. Blandet drops med andre ord. Musikkens kraft altså. For meg spiller det fint liten rolle hva som er på topplisten. Musikk for meg er et internasjonalt språk. Jeg mener, når selv serbisk musikk gir meg trøst, håp, og styrke. Har null snøring om hva den dama synger om, men jeg kjenner kraften langt inne i hjerterota. Maria Serifovic heter hun, og låta – Molitva, for speiselt interesserte.

Tilbake til hummer igjen. Som også kan kalles et salgs livsprosjekt. Eller i bestemt form – Livsprosjektet. Litt tilbake i tid snakket jeg en del med en psykologspesialist. Hun var opptatt av dette livsprosjektet. At det skulle være mitt, og bare mitt. At jeg kunne ønske og drømme for fremtiden min. For det er nemlig aldri for sent å få et godt liv. Man må bare finne ut av hva man ønsker å fylle det med. Min 30-årsdag nærmer seg med stormskritt. Ikke at jeg gruer meg spesielt. Det er bare det at jeg ikke syns det er så lenge siden jeg begynte på skolen og tenkte at de som begynte i 5.klasse var voksne. Og nå sitter jeg altså her, i siste innspurt av 20-årene. Med flere nye grå hår, og en vond korsrygg. De såkalte glansbildeårene, 20-årene mine har langt fra vært noen glansbilder. De har mer vært preget av sykdom og lange og mange opphold på psykiatriske avdelinger. Men det er vel fremdeles mulig å få noen glansbildeår, tross inngang i 30-årene.

Det er lov å håpe. Så jeg håper.

Bevis på at håp fremdeles finnes

Jeg ser meg selv utenfra. Det er lite som minner om glade, håpefulle meg. Jeg minner mer om en Prinsesse-Vil-Ikke. Eller en ganske usjarmerende prinsesse som ingen kan målbinde. Det ønsker jeg jo ikke å være. Men den eneste som kan gjøre noe med den saken er undertegnede. Dersom jeg ønsker endring må jeg gjøre jobben. For det kommer ingen prins ridende på en hvit hest for å redde meg. Dessverre.

Dette betyr ikke at mennesker ikke trenger andre mennesker. Det betyr heller ikke at vi ikke behøver hjelp fra tid til annen. Men skal hjelpen fungere må man gjøre en innsats selv. Dessuten er du sjef i ditt eget liv, og jeg i mitt. Klisjeer på rekke og rad her nå, men det er jo sant.

Jeg vil ha endring. Jeg vil jobbe hardere. Jeg vil finne tilbake til sterke, modige, glade, håpefulle Eline. For jeg er lei av å knaske piller. Jeg er lei av søvnløse netter. Og jeg er lei av å belaste andre med min lidelse. Ofte bruker jeg store ord. Jeg tar meg selv i å lese egne linjer. Linjer med ord som har trøstet andre. Men jeg tror liksom ikke helt på de selv. Kanskje jeg må si de høyt. Kanskje også repetere de gjentatte ganger.

Det vil bli bedre.
Det vil bli bedre.
Det vil bli bedre.

Det finnes alltid håp.
Det finnes alltid håp.
Det finnes alltid håp.

Du er bra nok.
Du er bra nok.
Du er bra nok.

For litt siden fikk jeg et spørsmål. «Hva ser du frem til, Eline?». Et spørsmål jeg ellers liker godt å få fordi det minner meg om både håp og glede. Denne gangen virket det ikke helt. Hjernen jobbet på høygir for å finne noe jeg gledet meg til. Men jeg fant ingenting. I stede gikk jeg rett i gråt. Det slo meg da hvor langt nede jeg var. Med all beskjedenhet – jeg pleier å være god på å finne gleder i små ting. Det er liksom litt min greie. Men, nå har jeg jo hatt en lenger tenkepause. Spørsmålet har surret og kokt godt i knollen. Og gjett hva? Jeg ser frem til ting. Å treffe bestemoren min. Drikke kaffe på kafé. Varmere grader ute. Lettere tiltak i samfunnet. Sommer. Turer med venner. 30-årsdagen min. Å gi klemmer igjen. Oppdage ny musikk. Og jeg gleder meg til å finne nye ting å glede meg til.

Større og mindre ting i tiden fremover gir meg på nytt håp. Til og med en litt glimtvis glede. Kanskje måtte jeg bare frigjøre litt plass i hodet. Jeg tror det. Jeg tror også at dette er et bevis på at håp finnes, selv når livet stormer som verst.

En liten oppdatering

Det begynner å bli en stund siden jeg satte meg bak tastaturet. Men det har sine grunner. Det er i det hele tatt lenge siden jeg har gjort de vanlige tingene. Som å gå tur, sitte på kafé, og å skrive. Helt ærlig så har starten på 2021 vært et mareritt. Den typen mareritt som det er umulig å våkne fra. Jeg føler meg som et digert vandrende blåmerke. Men jeg skal ikke gå inn i detaljer. Det vil jeg skåne både deg og meg selv for.

En klok dame sa en gang til meg at «den som gir seg er en dritt». Den siste tiden er jeg redd for at jeg har vært nettopp en dritt. Jeg hverken ønsker eller vil være det. Derfor skal jeg ikke vie mer tid og oppmerksomhet til klaging her. Kanskje var det en vekker jeg trengte. Kanskje var det litt ekstra hjelp som måtte til. Og kanskje kan det å skrive med deg der ute igjen bidra til bedring. Til å komme tilbake til virkeligheten. Bare en litt bedre virkelighet. Kanskje, kanskje ikke. Det er forsøket verdt. Og det er lov å håpe.

Så hva nå? Jeg tror jeg skal starte i det små. For skal jeg redde verden litt, så må jeg kanskje redde meg selv litt først. Derfor har jeg kun ett mål for dagen. Ett mål, og ett ønske. Målet er en dusj. Og ønsket er en tur på kafé.

Hvis du har lest dette innlegget vil jeg bare si tusen takk. Det betyr mye for meg. Jeg håper du der ute har det så trygt og godt som mulig. Om ikke alt er bra, så kan vi håpe på bedre tider sammen. Jeg ønsker deg en god lørdag.

Eline