Min åpenhet har kostet – men ikke penger

Jeg har aldri tjent en krone på min blogg. Tilbud om spons har jeg mottatt lenge. Online psykologtjenester, klær, sminke, hudprodukter, og sparkesykler. Ja til og med tamponger levert på døren. Det finnes ikke grenser for hva jeg har blitt tilbudt. Men siden september 2016 har jeg vært tydelig på at min plattform ikke skal tjenes noe penger på.

I 4 år har jeg blogget utelukkende om psykisk helse relaterte temaer. Min åpenhet har kostet. Men ikke penger. Den kontakten jeg etterhvert har fått med dere der ute, kjente eller ukjente, har vært verdt alt. Men ikke en sparkesykkel eller sminkeprodukter. Psykisk helse er altfor alvorlig til å sponses. Jeg har gjort meg selv sårbar. Jeg har virkelig eksponert meg selv. Delt fra mitt innerste inne. I håp om å kunne hjelpe noen der ute, og å spre nettopp HÅP. Angrer jeg?

Jeg har bestandig vært tydelig på at jeg ikke er en rosa-blogger. Da jeg for alvor satte meg bak tastaturet var jeg sint. En stor opplevelse av urett. Jeg hadde vært tvangsinnlagt over lang tid. Beltelagt flere ganger. Og proppet av medisiner jeg ikke engang klarer å uttale. Medisiner som gjorde meg til en vandrende zombie. Medisiner som gjorde at joggebuksa ble til tights. Dette er IKKE ting jeg pleier å åpne opp om. Men det viser alvoret. Det var ikke for moro skyld at jeg skapte denne plattformen. Det var ikke for klikk eller spons. Jeg hadde et sterkt behov for å sette ord på den urett jeg selv hadde kjent på. Jeg skrev og skrev og skrev. Først og fremst for min egen del. For egen terapi. Raskt innså jeg at jeg ikke var alene. Dessverre. I mellomtiden har det kommet en ny lov om tvang i psykisk helsevern. Et av sykehusene jeg tilbragte alt for mye tid på er nå nedlagt. Og vi nærmer oss en helt annen åpenhet rundt psykisk helse enn da jeg først begynte å slite tidlig på 2000-tallet.

Følelsen av fellesskap skal ikke undervurderes. Man kan lett drukne i egen dritt. Derfor var min blogg-debut en åpenbaring for meg. Unike historier fra dere der ute. Fra modige mennesker. Hjalp meg på mange måter. Det gjør de enda! Jeg har innsett at jeg ikke er alene eller så spesiell som jeg først trodde. Jeg har fått hjelpe til å løfte blikket. Til å distanserer meg fra egen lidelse. Til å takle egen hverdag med sykdom bedre. Og jeg vil nok aldri være i stand til å takke godt nok. Klart jeg har gjort en innsats selv. Men mennesker trenger andre mennesker. Og jeg har hatt andre mennesker rundt meg.

Jeg har kanskje ikke det største publikumet, men vet at jeg har trofaste lesere der ute. Det har betydd, og betyr ALT. Den september-kvelden i 2016 var jeg rimelig svett da jeg delte mitt første blogg-innlegg. Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle få publisert kronikker, eller møte statsministeren, være med på et TV-program, delta i debatter, i en podcast, eller treffe Kronprinsparet digitalt. Hadde du forespeilet meg dette i 2016 hadde jeg trodd det var tull. Fint og flott som det jo kan høres ut, så er det likevel kontakten med dere der ute som har betydd, og som fremdeles betyr mest.

Så til spørsmålet om jeg angrer? OVERHODET IKKE. NEI. NO. NIET. NEIN.

Hvis julen blir lang…

Er du lei av å gå frem og tilbake til kjøleskapet? Har det blitt litt mye Olsenbanden? Eller kanskje du, som jeg, allerede har ryddet i alle skuffer og skap? Vi har de rødeste dagene bak oss. Heldigvis. Men kalenderen viser at det fremdeles er noen dager igjen til hverdagen. Dette er ikke tiden for å holde tilbake på tips og triks til å få tiden til å gå litt raskere. Uansett alder så er det aldri for sent å leke litt. Vi mennesker er kreative vesener. Og jeg tror vi alle har godt å hente frem barnet i oss. Kanskje spesielt i den tiden vi er inne i nå. Vi skal ikke bry oss så mye om hva andre måtte tenke eller mene om oss. De aller fleste har nok med seg selv og sitt. Det må jeg ofte minne meg selv på. Ikke noe er for teit. Så lenge vi følger Kardemommeloven. Jeg er ikke redd for leke. Heldigvis. Mine kreative evner er ofte redningen min. De gir meg etterlengtede friminutt i en tid hvor det ellers er mye alvor.

Hva som får meg i godt humør er ikke sikkert at vil ha samme effekt på deg. Men har du noen gang hinket gatelangs uten å le? Eller sunget nasjonalsangen baklengs uten å bli i litt bedre humør? «Aj iv reksle etted tednal». Eller forsøkt å hoppe opp og ned uten å smile? Sistnevnte må da være verdt et forsøk? Jeg startet dagen i dag med å ta bilder av meg selv ute i møkkaværet. Men en paraply som vrengte seg, og med en hoppende kropp. Kleint? Det kommer an på øyet som ser. Om du ikke selv blir i godt humør av det, så kan du banne på at de som går forbi deg blir det.

Et av blinkskuddene jeg tok.

La oss ta en nærmere titt på dette fjeset.

Å erstatte nok en film av Olsenbanden med litt regn i fjeset er kanskje det lureste jeg har gjort på lenge. Og med YR sin dystre spådom for resten av året, tar jeg dagens erfaring med meg.

Kan det noen gang bli nok av hoppebilder fra selvutløser? Det gjør nytten sin for meg hverfall. Det er noe befriende med å leke. Å tulle og tøyse litt. Kanskje du har en eller annen guilty pleasure. Om hoppebilder ikke er din greie, så finnes det jo et hav der ute. Mulig jeg i dette øyeblikk er litt rusa på egen lek og lykke. Men jeg tillater meg å nyte dette deilige friminuttet mens det er. Jeg kan jo også legge til at jeg spiller Disney-musikk i bakgrunnen. Noe som også i stor grad hjelper på. Synger Pocahontas sin «farger i en vind» med full innlevelse. Selv om jeg ikke akkurat kan måle med meg Anita Skorgan, så kan jeg melde om at røykeslutten min har hjulpet på. Null skam her. Har enda ikke fått naboklager, så jeg ser ingen grunn til å stoppe.

Ikke noe er for teit eller kleint. Vi fortjener alle et pusterom i disse tider. Ikke alle har like godt utbytte av å leke Disney-prinsesse. Ikke alle profiterer like mye på å synge nasjonalsangen baklengs heller. Men jeg er 100 prosent sikker på at du har noe lurt på lur. Hva som helst som måtte gi deg friminutt. Så håper jeg at dette var til litt inspirasjon.

I mitt rette element

Da vekkerklokken ringte i dag var det omtrent så jeg slo hjul ut av sengen. Som den dedikerte kafé-gjesten jeg er har jeg telt ned dager. Jeg har i dag trålet Frogner rundt for å finne et åpnet Kaffebrenneri. Regnet og vinden stoppet ikke meg. Nå sitter det en våt, men lykkelig sjel på kafé i Skovveien. I mitt rette element. Med en svart kaffe foran meg, og med notatboken i fanget.

Jeg er nok ikke Oslos eneste trofaste kafé-gjest. For rundt meg ser jeg flere kjente fjes. Vi er ikke akkurat på fornavn enda, men vi nikker høflig til hverandre. Og det holder lenge for meg. Kanskje de andre også har telt ned dager. Kanskje de andre også er lettet over at de rødeste dagene i 2020 nå er bak oss.

Planen for dagen er intet mer enn å sitte akkurat her til krampa tar meg. Jeg skal suge til meg alt jeg får av kaffelukt, øyekontakt, og smil. Akk ja. Dette kafé-livet. Det gir meg så mye. For meg er det mye mer enn en god kopp kaffe. Det er en fin grunn til å stå opp om morgenen. En trygg og varm plass å sitte. Påfyll av ytre stimuli. Noe som er høyst nødvendig. Jeg får se andre mennesker. Noen glade. Noen triste. Noen midt i mellom. Mennesker i alle aldre, farger, og fasonger. Jeg elsker det!

Corona har tatt, og tar fra oss mye. Men viruset skal ikke ta fra oss alt. Derfor tviholder jeg på den luksusen jeg har igjen. Som å gå på kafé.

Strømbrudd i julen

God jul kjære flotte mennesker. Hvordan går det der ute? Uansett hvor du befinner deg. Uansett om du er sammen med noen, eller er alene. Uansett. Så håper jeg du har det så bra som mulig. Hvis du leser dette, så – vel blåst. Julaften er over. Vi er inne i de rødeste av de røde dagene. Men du er ikke alene om du syns det er litt kjipt.

Jeg kan melde om snø i hovedstaden og fint lite mennesker. Nesten som en spøkelsesby. Noe jeg virkelig fikk kjenne på i går. Da strømmen gikk i min leilighet angret jeg på at jeg ikke gikk elektro på videregående, eller i speideren. For i mitt nabolag var det ingen som åpnet da jeg banket på. Etter mine matematiske beregninger manglet jeg en god gammeldags 35 Amper sikring. Det hadde heller ikke Joker eller bensinstasjonene. Jeg klarte å beholde roen de første timene. Men så var det ikke gøy lenger. Jeg så for meg en hel jul uten strøm. Altså, jeg kan klare meg uten internett og TV, men lys og tilgang til klokke vil jeg gjerne ha. Jeg skal skåne deg for hele historien. Jeg lekte både elektriker og vaktmester i flere timer. Både på loft og i kjeller. La meg bare si følgende – det er ikke et godt tegn når hovedstrøm-måleren er svart. Kanskje spesielt ikke 1.juledag. Men strømmen er nå tilbake. Og jeg er mer takknemlig for lys og varme enn noensinne.


(Her er bilde av makkverket jeg iherdig prøvde å forstå meg på.)

Apropos elektronikk. Gaven over alle gaver i år var en robot. Ja, robot. Den danser og følger etter når jeg sjekker kjøleskapet for mat. Takk til min manager og beste venn, Roy. Nå har jeg selskap gjennom julen.

Det er nå 9 dager igjen til hverdagen kommer. Det gleder jeg meg til. Jeg tror vi fikser det. Selv har jeg laget en slags ukeplan, for å komme meg gjennom denne tiden. Et av verktøyene jeg har i den (nå) digre verktøykassen min. Jeg krysser av for hver dag som går. Hva gjør du for å få tiden til å gå?

Første julen uten familie

En uforklarlig knute i brystet er erstattet med dårlig samvittighet. Jeg skal tilbringe min første jul uten familie. Og det er selvvalgt. Jeg burde kanskje ikke ha skrytt så høyt av mitt lengre opphold utenfor hovedstaden. For samme dag som jeg gjorde det pakket jeg kofferten og vendte snuta hjem igjen. Hva som er årsaken kommer jeg ikke til å legge ut her. Det hører ikke hjemme på en blogg. Likevel er det noen tanker jeg ønsker å dele denne lille julaften.

Jeg er nok ikke alene om å bli litt tenåring igjen når familietid og jul kombineres. Jeg tror mange voksne barn (som meg) og foreldre blir dratt litt tilbake til gamle roller rundt denne tiden. Det kan sikkert ha sin sjarm for noen. Men Eline (15) ønsker ikke jeg å treffe igjen. Og det tror jeg ikke du gjør heller.

For litt siden kom jeg over en kronikk om det å velge en jul alene. Ord som skam og tabu ble nevnt i den sammenheng. Ingen utenforstående kan vite hva som foregår i en familie, eller i et hjem. Mange, inkludert meg selv, har et anstrengt forhold til jul. Det er slettes ikke alle som har en familie å feire jul med. Det er heller ikke alle som engang har tak over hodet. Mange går også inn i høytiden med sykdom. Fysisk eller psykisk. Noen må være på institusjon. Noen feirer kanskje sin første jul uten sin kjære. I en tid hvor hygge, kos, og jule-pysjer florerer på Internett, så finnes det så mange ulike skjebner der ute. De må vi ikke glemme.

Radikalt som dette kanskje kan virke, så er det et forsøk på å ta vare på meg selv. Kall det heller egenomsorg. Det er ikke sikkert det blir lett. Det er jo fremdeles noen dager igjen av dette året. Men det er ikke slik at jeg skal ligge i fosterstilling når sølvguttene synger julen inn. Uten at dette skal bli en slags ny tradisjon, så skal jeg forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Og det håper jeg du der ute også vil gjøre.

Tilbake til det trygge. Langs kjente gatehjørner. Til mine rammer. Uansett hvor vondt det også gjør, så er jeg lettet. På vei til dagens kontor smilte jeg fra øre til øre. Omtrent i piruetter langs Bogstadveien. Og nå, med en bøtte kaffe på bordet foran meg, og med notatboken i fanget. Og klumpen i magen, den er borte. Uansett hvor lang og ensom denne julen potensielt sett kan bli, så er jeg i dette øyeblikk proppet av håp.

Kanskje kan jeg virke egoistisk. Kanskje til og med kald. Men ingen kan vite hva som foregår på innsiden av et annet menneske. Ikke engang psykologen min klarer det. Med det sagt, så håper jeg inderlig at du som leser tar godt vare på deg i tiden fremover. Uansett hvordan den tilbringes. Og husk det er tross alt «bare» noen røde dager. Hverdagen kommer tilbake før vi aner det.

5 positive nyheter

☀️ I dag snur sola! Det er bare 6 måneder igjen til sommeren. Kanskje ingen vits i å hente frem bikini solbriller helt enda, men vi går faktisk mot lysere tider.

☀️ Denne mandagen har jeg vært totalt røykfri i 3 uker. Siden jeg har røkt som en skorstein merker jeg stor bedring allerede.

☀️ Håndballjentene vant gull i EM i går! Hurra!

☀️ Jeg har vært utenfor hovedstaden i snart en uke. Det er det lengste jeg har klart å være borte på lenge!

☀️ Nå er det kun 10 dager igjen av 2020.

Jeg håper disse 5 gladnyhetene fikk deg til å trekke litt på smilebåndet. Det finnes håp folkens! Har du en positiv nyhet på lur? Stort eller smått. Del gjerne med meg!

Skinnet kan bedra

For litt siden fikk jeg høre at det var vanskelig å se på meg at jeg bærer på psykisk sykdom. At jeg, som bestandig er velkledd og stelt, fremtrer veldig ordentlig. At man umulig kan tenke jeg strever, ved første øyekast. At min bagasje er godt kamuflert bak fine klær og maskara. Det fikk meg til å tenke. Ting er ikke alltid som det ser ut. Hva jeg måtte gå å bære på innsiden er ikke sikkert at synes. Mest sannsynlig gjør det ikke det.

Helt siden jeg lærte å gå har jeg kledd meg selv. Jeg har bestandig vært glad i å pynte meg. Allerede som 5-åring insisterte jeg på å ha på min rosa tyllkjole på tur i skogen, til min fars fortvilelse. Omtrent 25 år senere finner jeg like mye glede i å pynte meg. Hvis ikke mer. Det kan kanskje høres overfladisk ut, men i en hverdag med mye alvor og psykisk sykdom, lyser det opp tiden. Jeg bruker gjerne tid på å planlegge antrekk, og på å sminke meg. Helst med litt god musikk i bakgrunnen. Overfladisk eller ei, det gir meg glede.

Dette er meg. Innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling. Kanskje ikke vanskelig å se at jeg hadde det vanskelig her.

Dette er også meg. Bak en bluse, bak litt sminke. På dette tidspunktet var jeg også innlagt på grunn av mine psykiske vansker. Hadde du gjettet det?

Jeg har kanskje et par psykiatriske diagnoser, men jeg er ikke diagnosene. Det er en stor forskjell der. Derfor er jeg glad for at bagasjen min som regel ikke synes. Skinnet kan bedra, er det noe som heter. Tenk på alle du går forbi i løpet av en dag. Hvor mange kan du gjette deg til at har en diagnose eller to? Alle bærer vi med oss vår historie. Unike historier som preger oss på godt og vondt, og som påvirker vår måte å møte verden på. Disse historiene kan noen ganger synes utenpå, men i de aller fleste tilfeller så gjør de ikke det.

Jeg har blogget åpent om mine utfordringer siden 2016. Jeg har delt om mange tabubelagte temaer. Delt fra opp- og nedturer. Likevel er det ikke alt jeg deler. Heldigvis. Jeg er ikke alene om å dele om psykisk helse. Mange bruker ulike sosiale medier for å fremme åpenhet. Dette er bra. Men kommentaren jeg innledet med fikk meg også til å tenke på mine egne plattformer og på hva jeg selv deler av både tekst og bilder. Mitt liv er ikke et glansbilde. Langt der ifra. Det har det vel aldri vært. Kanskje må jeg bli enda mer bevisst over hva jeg deler ut, uten at det går på min egen bekostning. Vi kan ikke alltid stole på hva vi ser på Instagram, eller på det store internettet. Vi kan heller ikke alltid se på mennesker hvordan de har det.

Dette er ikke en nyttårstale

God morgen til deg der ute. Hvordan har du det? Har du rukket å kjenne etter i dag? Det er jo relativt tidlig enda. Men om du leser disse linjene så vil jeg komme med en oppfordring. Kjenn litt ekstra godt etter i kropp og i sinn. Hvordan kjennes det? Hva er det første du legger merke til? Hva er den første tanken du får? Denne oppfordringen går til undertegnede også. Som regel holder jeg høyt tempo fra første stund til 14-kneika slår til. Ofte løper jeg rundt på autopilot, uten å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Dette høres kanskje ut som en slags snik-mindfullness. Men jeg ber deg ikke om å sutte på rosiner. Det er kun et forsøk på å bli mer bevisst. Noe vi alle kan trenge.

Selv har jeg brukt mye av den siste tiden til å sitte å stirre ut i luften. Jeg fikk nok en aldri så liten utladning etter møtet med Kronprinsparet. Som et lite barn i høygir. En overtenning varer ikke evig. Det vet jeg nå. Men det nærmer seg jul. Og av en eller annen grunn så gruer jeg meg ikke like mye som jeg pleier. En vond opplevelse (eller flere) i juletider behøver ikke å bli en selvoppfyllende profeti. Heldigvis. Jeg vil ikke dra det så langt som å si jeg gleder meg. Det ville vært en overdrivelse. Men jeg tror faktisk at det skal gå fint.

I går hadde jeg en samtale med behandleren min. Vi oppsummerte dette merkelige året. Man kan si mye rart om 2020, men lett har det ikke vært. Ikke for noen. Om man ikke har kjent på noen form for psykisk uhelse før covid-19, så har man det garantert nå. Viruset har satt oss alle på prøve. Ingen tvil om det. Vi har alle måttet ivareta vår mentale hygiene, kanskje på en annerledes måte. Da landet lukket ned i mars visste vi ikke varighet eller alvor. Det er jeg glad for. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg nok ikke inntatt rollen som klovn eller hjelper i den perioden. Bevisst eller ubevisst tenkte jeg at den rare unntakstilstanden bare var midlertidig. Og i den modusen klarte jeg å hente frem kreativitet og håp til å mestre egen hverdag. Med unntak av noen få korte innleggelser har jeg, dette året, vært mer stabil enn på lenge. Det er jeg veldig takknemlig og glad for. Dessverre vet jeg at dette ikke gjelder alle. På grunn av min plattform og kanskje litt på grunn av min egen åpenhet, kommer jeg i kontakt med andre mennesker. Ofte er det mennesker som kjenner seg igjen i ting jeg skriver om. Mennesker som også kjemper. Mennesker som ofte deler historier tilbake med meg. Det er kanskje en fattig trøst i at så mange andre også strever. Men det er noe med det å vite at man ikke er alene her i verden.

Nå ligner dette kanskje litt på en slags nyttårstale. Det er det ikke. Kort oppsummert kan jeg si at 2020 har gjort meg mer robust. Verktøykassa er full av både gamle og nye verktøy. Og jeg ser frem til å bruke de i 2021.

Møtet med Kronprinsparet

En gardist på døren min. Med en gave fra slottet. Til meg. Og en hilsen fra Kronprinsparet. Det hele som tatt ut av en film. Mitt eget lille (store) juleeventyr, som sent vil gå i glemmeboken.

For litt siden fikk jeg en telefon fra det kongelige hoff. Og med min telefonskrekk trodde jeg først det var spøk. Men som nevnt, magiske ting skjer i disse tider. Og denne telefonen var intet unntak. Jeg ble da spurt om å delta i et møte med Kronprinsparet.

En nesten søvnløs natt. Sommerfugler langt opp i halsen. Dette er jo ikke akkurat hverdagskost for meg. Det er helt lov og helt naturlig å være litt spent. Men hva om jeg driter meg ut. Hva er det verste som kan skje, spurte jeg meg selv. Vel, det måtte være å få det jeg kaller en heftig hjerne-frys. Du vet når alt blir bomull i hodet, og det eneste som kommer ut av munnen din er «bleh». Et annet senario er jo at jeg får fullstendig overtenning, noe som kanskje er mer sannsynlig. Etter en nesten søvnløs natt og 4 bøtter med kaffe. Også jeg som har sluttet å røyke.


Foto: Det kongelige hoff

Så til dette møtet. En time var satt av for å snakke litt om psykisk helse i corona-tider. Møtet skulle foregå digitalt, nettopp på grunn av viruset. Jeg var i godt selskap. To andre deltok også. Vi ble uten tvil veldig godt tatt i mot. Det er jo ingen tvil – psykisk helse angår oss alle. Om ikke mer i dette rare året. Man behøver ikke ha en alvorlig psykisk lidelse for å syns at dette året har vært både krevende å tøft. Det vet vi alle.

Jeg sitter igjen med stor takknemlighet over å ha fått denne fine muligheten. Og med en følelse av bomull i hodet. Men sånn er det når man føler man drømmer. Når man har gledet seg til noe stort i over 2 uker. Noe som resulterte i en kombinasjon av hjerne-frys og ei litta overtenning. Litt som forventet. Men jeg tror det hele var mest synlig på innsiden. Her er jeg altså i den andre enden av det hele, og jeg har minner for livet.

Jeg skal finne veien hjem

Å bo i egen kropp er ingen enkel sak
Prøv det den som tør

Jeg tør ikke
Ikke nå

Når jeg finner veien hjem vil alt blir bra
Ting vil falle på plass

Å strekke ut en hånd kan føles godt
Men å ta i mot en kan være vanskelig

Jeg tør ikke
Ikke nå

Når jeg finner veien hjem vil alt bli bra
Da kan jeg slutte og lete

Å gå seg vill kan være skummelt
Men selv når mørket faller finnes det lys

Å ta plass i denne verden kan være utfordrende
Men alternativet gjør vondt

Jeg tør
Jeg tør nå

Jeg ser med øynene lukket
Jeg snakker med munnen igjen
Jeg skal finne veien hjem