Litt (mye) filosofi på morgenkvisten

I skrivende stund sitter jeg bøyd over datamaskinen. Beina mine kveiler seg rundt hverandre, og fingrene danser ivrig over tastaturet. Jeg våknet nemlig svært brått med en idé. Mulig jeg drømte, men plutselig datt et navn ned i hodet mitt. Hans Skjervheim.

Har du hørt om han? Et kjapt søk på internettet, og jeg fant ut av at han var en norsk filosof. Døde i 1999. Skjervheim var opptatt av hvordan vi mennesker møter andre. Noen som kanskje er noe av det mest spennende jeg vet om. Det mellommenneskelige. Han skrev boken «Deltakar og tilskodar og andre essayes». Og her ringte det ei bjelle hos meg. I 2013 studerte jeg til å bli sosionom. Det var min drøm, før jeg fikk alvorlige helseutfordringer. Det aller første arbeidskravet jeg hadde som student var i faget, vitenskapsteori, og handlet i all hovedsak om å forstå Hans Skjervheim sin filosofi. Litt sprøtt, at jeg 7 år senere våkner en natt med han i hodet mitt. Tilfeldig?

Jeg håper jeg ikke har mistet deg allerede. Tematikken kan kanskje virke tørt for noen. Men jeg insisterer på at du fortsetter å henge med. Jeg har nemlig et lite håp om at mitt engasjement kan smitte litt over på deg som leser. Med det i mente skal jeg forsøke å bruke et forståelig språk. Jeg ble fristet til å bla i arkivet. Der fant jeg arbeidskravet som jeg, etter mye svette og tårer, leverte inn høsten 2013. 7 sider proppet av akademisk språk. Det var såvidt jeg forstod min egen tekst. Jeg har nå skrelt vekk vitenskapsteoretiske begrep, i et forsøk på å bryte det litt ned. Skjervheim var som meg, også opptatt av språket. Det er tross alt det som skiller oss fra andre levende vesener.

Hans Skjervheim utviklet en teori som han kalte en treleddet relasjon. (Også kjent som en triadisk modell). Teorien gikk ut på at i møte med andre mennesker har en relasjon hvor man deler noe sammen. Skjervheim forklarte dette som et forhold mellom den andre, meg, og saksforholdet (en sentral filosofisk størrelse). Tre sentrale enheter som møtes i en praktisk situasjon. Da jeg studerte i 2013 fikk vi ofte høre hvor viktig det var å se personen i situasjonen. Litt utrolig at det tok meg 7 år å forstå dette. Heller sent enn aldri si.

For å vise en treleddet relasjon enda tydeligere vil jeg skissere en toleddet relasjon. Her har man to mennesker som snakker med hverandre. Ikke opptatt av hva som blir sagt, men at det blir sagt noe.

Altså er det, som Skjervheim påpekte, forskjell på å forklare og å forstå. Det er ikke alltid lett å holde bevisstheten med tanke på hvordan vi møter andre i ulike situasjoner. Men vi har valg. Og vi har evnen til å engasjere oss. Det kan være overraskende lett å gå inn fella hvor man definerer andre mennesker på grunn av en påstand. Jeg vet at jeg selv har gjort/gjør det, men en god start er alltid å bli mer bevisst. Jeg vet jo også så inderlig godt hvordan det kan oppleves å bli definert av andre. Personlig syns jeg det er ganske så ubehagelig. Som et slags angrep på meg og min frihet. Som om andre gjør min mening, om til meg, og om til noe uforanderlig. Dette har jeg kjent en del på i ulike møter i psykisk helsevern. Det kan være fort gjort å bli definert ut i fra utsagn og handlinger. Du sa … ergo er du… Derfor er jeg så glad for at Hans Skjervheim dukket opp i hodet mitt igjen. Han sin filosofiske teori tror jeg vi i 2020 kan hente lærdom av.

Uansett hvor man befinner seg, uansett hvem du er, uansett hvor du kommer fra – Skal vi møte mennesker på en god måte må vi også se på situasjonen mennesket befinner seg i.

Hvor lenge kan en overtenning vare?

Nå må jeg ta et godt åndedrag. Lukke øynene mine litt. For jeg er en smule overveldet av takknemlighet denne vakre novembermorgenen. Klokken har ikke rukket å bli 9 enda. Men jeg har allerede fanget både månen og solen. Da jeg var liten var jeg sikker på at månen var solen som sov. Men jeg trodde også på julenissen og på tannfeen. Vi er vel alle litt klokere enn vi var i går.

Jeg har en tendens til å få i overtenning tidlig på morgenen. Og denne morgenen er intet unntak. Til glede og kanskje litt frustrasjon for de rundt meg. Jeg jobber på spreng for tiden. Blekket spruter, det flyter ark overalt, og håret står til alle kanter. I slike perioder blir jeg litt svett av meg selv. Men noe (ganske mye) må bare ut. Jeg føler meg som en vandrende musikal.

Bokstaver, ord, og setninger danser i hodet mitt. Og tar form i melodier fra hjertet mitt, via hendene, og ned på papir. Tenk at noe svart på hvitt kan være så fullt av farger!

Det kan kanskje være utfordrende å holde følge med meg i slike perioder. Jeg forventer ikke full «allsang på grensen», men litt engasjement er lov å håp på. Dessuten, det finnes vel grenser for hvor lenge en overtenning kan vare. Eller? Måtehold er et ord jeg nok aldri helt vil forstå. Faktisk finner jeg det ganske så problematisk å holde tilbake. Jeg så gjerne spre litt av den lidenskapen jeg bærer. Til glede og kanskje litt frustrasjon for de rundt meg.

Jeg har lyst til å sitere min manager og bestevenn. For litt siden sa jeg til han at jeg heller vil være litt intens og lidenskapelig enn ikke å være, uansett tid på døgnet. Og at jeg dessuten er en gavepakke. Med all beskjedenhet. «Nei Eline, du er en forundringspakke». Var svaret jeg fikk. Og med de ordene sitter jeg altså her denne vakre novembermorgenen. Tent som et lys. Full spiker. En smule overveldet av takknemlighet (og av meg selv).

«Triggere»

Alarmen gikk på huset. Det gjorde også alarmen inni meg. På et øyeblikk fikk en sanseopplevelse meg tilbake i tid. En overaktivert amaygdala. Et dundrende hjerte. Et par klamme hender. En kropp som plutselig kjentes nummen. Som om armer og bein ble til sement. I full beredskap. Et par øyne som ufrivillig skannet omkretsen for fare. At en lyd kan vekke så mye ubehag på så kort tid ønsker jeg å se på med nysgjerrighet. Og jeg håper du vil være med.

En trigger er inntrykk som vekker indre minner/traumer. Det er noe som skjer her og nå, som kan få oss tilbake i tid. Ofte via sanseinntrykk. Jeg tipper jeg ikke er alene om å få assosiasjoner til en bestemt parfyme. Luktesansen er nemlig en av de sterkeste trigger-utløsningen. Trigger er forresten et engelsk ord, som direkte oversatt betyr avtrekker. Den engelske definisjonen lyder slik: A small device that releases a spring or catch and so sets off a mechanism, especially in order to fire a gun.

Triggere finnes overalt. I ulike former. Det kan være lyder, lukter, et bilde, et objekt, eller et ord. En enkelt tanke kan også være en form for trigger. Uten å være altfor skråsikker, vil jeg påstå at alle mennesker har noen triggere. I en eller annen grad, i en eller annen form.

Jeg har jeg en del sterke triggere. Triggere som virker både hemmende og saboterende for livsprosjektet mitt – nemlig, å få det bedre. Etter en prat med behandleren min fant vi ut at vi sammen skulle utforske dette fenomenet. Med et felles mål. Bedring. Men trigger-prat kan trigge. Det har jeg kjent på de siste dagene. Og det ønsker jeg å gjøre noe med. Hvem vet, kanskje trigger noe her deg som leser. Det er ikke min intensjon. Kanskje kan vi gjøre noe med dette, sammen.

Men skal jeg kunne klare å jobbe med triggere, må jeg også ha mot-triggere. For som en allergisk reaksjon, kan triggere gi omfattende og ubehagelig opplevelser. Så en type motgift er høyst ønskelig. Og her er jeg åpen for innspill fra deg. Foreløpig har jeg et forslag. Se for deg en shot med antihistaminer. En deilig cocktail med et middel som hemmer den uheldige utviklingen en trigger kan gi. En motgift som blokkerer all ubehag på sekundet. Jeg håper du, som jeg, ser denne drinken foran deg. Skål! Her kommer utfordringen. Hvor i all verden skal vi finne denne miksturen? Det er heller slettes ikke sikkert at den eksisterer engang. Ikke enda. I så fall tar jeg patent på den ideen. «Eline’s trigger-mikstur». Tas ved reaksjoner utløst av triggere. Miksturen vil selvsagt komme på blå respet. Og den vil etterlate en deilig smak av trygghet og pågangsmot i munnen.

Poenget mitt her er at det går an å jobbe med ting. Selv de tingene som kanskje vekker aller mest ubehag hos deg. Lett? Nei. Umulig? Nei. Men som med så mye annet her i livet krever det nok en dose øvelse, litt ekstra tålmodighet, og balanse. For skal vi eksponere oss for det vondeste av det vonde, så trenger vi en motvekt. For selv om troll kanskje sprekker i lyset, betyr ikke det at det er et vakkert syn. Men hva som gir deg motvekt, hva som er i din motgift, er ikke sikkert at er det samme som i min. Her tror jeg vi må prøve oss litt frem. Jeg har langt i fra kommet frem til en fasit her, men jeg er godt i gang med arbeidet.

Bakkekontakt

Har du noen gang forsøkt å gå i sakte film i en travel gate? Løfter du noen gang blikket og møter andres? Deler du noen ganger ut smil, uten å forvente noe tilbake? Med maske eller ei. Vi er inne i en spesiell tid. En tid hvor avstand kan bringe oss nærmere. Et aldri så lite paradoks. Men små ting kan få stor betydning.

La meg fortelle deg noe. Hver bidige dag går jeg den samme ruten. De samme ca 1000 skrittene fra dør til dør. Forbi de samme butikkene, forbi de samme vinduene, forbi de samme fuglene. Ofte forbi de samme menneskene. Fra en kaffekopp til en annen. Kjedelig?

Jeg oppdager noe nytt hver eneste dag. Et nytt smil. Eldre par som holder hender. Gatekunst på et vindu. En ny tanke. En ny skatt.

Sånn som i dag. Jeg så meg nødt til å stoppe opp midt i Bogstadveien. Det var som om min egen tilstedeværelse krevde et pust i bakken. Som om min egen oppmerksomhet hadde nok med et mindre geografisk område. Derfor stoppet jeg opp. Satte meg ned. Bakkekontakt. Underlaget, hardt, som forventet av et fortau. Det var noe trygt ved det. Noe forutsigbart. Rart? Kanskje. Men det funket for meg. Og om man er så heldig å finne noe som funker for en, så syns jeg så absolutt at man skal gjøre det. Rart eller ei. Så lenge vi følger Kardemommeloven.

Den kalde, friske luften. Månen som enda var på himmelen. Det magiske lyset som trengte seg frem mellom bygningene. Den lyseblå trikken. Den gode gamle. Den som lager lyder. Lyder, som blir til musikk. Menneskene som i raskt tempo suste forbi meg. Og der satt jeg. Midt mellom to trygge dører. Midt mellom to kaffekopper. Kanskje var det koffeinen som slo inn. Kanskje skyldes det min barnlige nysgjerrighet. Eller kanskje var det fordi ørene mine var fulle av god musikk. Uansett årsak, så var magien til å ta og føle på. Og skatter, de finnes overalt.

Dagens tema: TILKNYTNING

God morgen og god mandag godtfolk! Dagens tema er tilknytning. Et fenomen jeg tenker mye på. Jeg håper du sitter klar med de nysgjerrige brillene, for her kommer en tekst jeg har lagt ned mye i.

Hva kan tilknytningsmønstre til omsorgspersoner få av konsekvenser i voksen alder? Tilknytning i tidlig alder betyr noe for utviklingen vår, og for hvordan vi bygger relasjoner i voksen alder. Det finnes det mye god forskning på. Men først og fremst, hva er tilknytning?

Ofte er tilknytning beskrevet som det emosjonelle båndet et barn har til en omsorgsperson. Samspill og de aller første relasjonene skaper grunnlag for tilknytning. Tillit, trygghet, omsorg, og beskyttelse, er viktige faktorer som spiller inn på utviklingen.

Kanskje har du noen tanker allerede nå? Følte/føler du tilknytning til dine omsorgspersoner? Kanskje vanskelig å svare på. Men hva slags tilknytning du har hatt/har til dine omsorgspersoner i barndommen, har nok betydd noe for deg i voksen alder. For hvordan du knytter deg til andre mennesker, og hvordan sosiale relasjoner bygges. Spennende?!

John Bowlby, en engelsk psykoanalytiker fra 1900-tallet, utviklet en teori om tilknytning. Han mente vi alle er biologisk disponert for tilknytning. At vi ikke overlever uten at noen tar vare på oss. Bowlby mente tilknytning handlet om et vedvarende bånd til en omsorgsperson. Han snakket også en del om emosjonell tilgjengelighet. Som går ut på at en omsorgsperson må være mulig å nå fysisk og psykisk. Og at denne tilgjengeligheten var viktig for en optimal utvikling. En annen som engasjerte seg for denne tematikken på 1900-tallet var Mary Ainsworth. Hun var opptatt av de individuelle forskjellene med tanke på tilknytning. Hvilke mønstre som utvikles er avhengig av samspillet som skjer mellom barn og omsorgsperson. Det gir ulike typer budskap til barnet om hvem det er, og ikke minst, hvor trygt det er å knytte seg til andre. Og her er Ainsworth inne på det sentrale, mener jeg.

Eldre forskning viser at barn organiserer seg mot fare og for trygghet. (Crittenden 1992). Noe som bekrefter min hypotese: Barn er små kropper med store hjerter. Og hva slags tilknytningsmønstre som dannes hos et barn vil ha betydning for eget selvbilde, og for hvordan en forholder seg til andre mennesker i voksen alder.


(Bildet er av meg som liten. Her var jeg 5 år gammel.)

For å oppleve trygg tilknytning er det særlig tre forhold som er av betydning:

1. Omsorgsgiver må være sensitiv overfor barnets signaler og reagere raskt på disse.
2. Omsorgsgiver må ha en selektiv oppmerksomhet rettet mot barnet, ha en god fortolkning av signalene, og reagere raskt på dette.
3. Omsorgsgiver må vise initiativ til mye samhandling, og miljøet må være regulert slik at at barnet forstår følgene av sine handlinger.

Altså er det kanskje mye å tenke på. Mye som skal til for en optimal tilknytning. Kanskje skremmende? Kanskje sitter du igjen nå litt undrende til egen tilknytning. Jeg gjør hvertfall det. Men min intensjon er ikke å skremme. Heller ikke å så tvil på egen utvikling. Mitt ønske er vekke mer bevissthet, og å spre informasjon.