Tilsynelatende idyll og litt egenomsorg

*Trigger warning*
Ting er ikke alltid som det ser ut. Bildene her viser kanskje idyll og hygge, men bak disse glansbildene gjemmer det seg enorme mengder med angst. Men det går an å forsøke å gjøre det beste ut av ting. Jeg er heldig som har tak over hodet. Et ganske så fint et også. For ikke alle har det.

God første søndag i advent godtfolk. Mitt hode sitter fremdeles igjen i mars måned. Men alle julelysene i gatene minner om noe ganske annet. Det er ingen hemmelighet at jeg har strevd litt i det siste. Skal ikke gå sånn inn i det. For nå beveger jeg meg nok en gang oppover på kurven. I den anledning har jeg hatt en skikkelig Treat-My-self-day. Ikke bare jeg klart å vaske både hus og kropp (noe som kan være krevende nok i seg selv). Jeg har også tent lys. Alltid like redd for å sette fyr på huset. Det vil jeg jo ikke. Men jeg tenner de likevel. Noen sjanser må man jo ta. Tenner ikke alle disse fjaksen lysene på grunn av en adventssøndagen. Men mest for meg selv, i et forsøk på å ta tilbake mitt eget hjem. I et forsøk på å finne trygghet. Et forsøk på egenomsorg. Jeg kan godt innrømme det – overfladiske ting hjelper litt på. Og alt som måtte hjelpe, tar jeg i mot med åpne armer. Så lenge det følger Kardemommeloven.

Hva gjør du i dag som er godt for deg?

Jeg har stelt meg, vært ute på tur, sittet litt på kafé. Drukket kaffe både her og der.

Jeg innser at jeg blir mer og mer glad i leiligheten jeg bor i. Heldigvis.

Uansett det hvordan du har startet dagen din, så er det alltid mulig å finne lysglimt. Magiske øyeblikk skjer overalt. Vi må bare se med hjertet, og lytte litt ekstra med øyene.

«Corona-bunaden»

I 5 minusgrader måtte jeg kaste inn håndkleet. Ikledd kåpe, med bluse og nylonstrømper under. Jeg er sta, men selv jeg har grenser. Derfor gikk jeg til innkjøp av en ny jakke. Den er (etter min mening) stygg som juling, ligner en søppelsekk, men den er varm. Som å ha god dyne rundt seg, bare ute. Komfort fremfor stil. Det føles litt som min aller første skoledag. Da 6 år gamle meg måtte ha på en grønn drakt, etter mammas valg. Husker enda hvor misfornøyd jeg var.

Jeg har siden den gangen på 90-tallet alltid bestemt antrekk selv. Til glede og til frustrasjon for foreldrene mine. Bare spør faren min. Han som tok meg med på tur i skogen, da jeg krevde å ha på den rosa tyllkjolen min. Kunne like gjerne vært i dag. Men det er litt andre tider nå. Selv om jeg (bank i bordet) aldri blir fysisk dårlig, så er ikke dette tiden for å sjanse.

Om ikke lenge går vi rundt som vandrende kopier. Kledd i digre svarte søppelsekker og med bind i ansiktet. Og dette på årets mørkeste tid. Hvordan skal vi kjenne igjen hverandre? Vi får vel se på det som en slags uniform. Eventuelt bunad. «Corona-bunaden».

Apropos antrekk og stiler, så har jeg vært gjennom det meste. Alt fra den rosa tyllkjolen, til svart hettegenser med svart hår og svart eyeliner, til perleøredobber, tupert hår og falskt «Burberry-skjerf». Litt forvirra der en periode ja. Gleden av å være en stilbevisst ung jente.

Jeg vet ikke hvordan du ligger an, men jeg prøver iherdig å forberede meg på Corona *Winter Edition*. Med eller uten personlig stil. Som nevnt tidligere – viruset kan ta fra meg mye, men drømmer (og frisk luft) får det aldri. Så nå sitter jeg altså ute. I Corona-bunaden. Venter på å se andre Corona-bunader vandre gatelangs. Fortsatt god lørdag!

Fridag, fulgedamer, og fugleloven

Det eneste vinduet med lys i var mitt eget. Med knekkebrød i den ene lommen og med litt håp i den andre tuslet jeg ned til parken. Spent som et lite barn før jul. Få sekunder sekunder senere var jeg omringet av nye venner. Nå forstår jeg hvorfor Fugledamen driver med dette. Selv før lysets utbrudd. Men også fugledamer trenger fri innimellom. Jmf. Fugleloven, paragraf 3. Sånn sett er det jo fint at vi kan bytte på litt.

En god natt med søvn. Flere timer sammenhengende. Uten å våkne i svette og tårer fra vonde mareritt. Står opp akkurat passe tidlig, akkurat passe uthvilt, med akkurat passe ro i sjela. Skrur på radio. Setter på kaffen. Lager en skikkelig frokost. Ikke fordi jeg må. Ikke fordi jeg burde. Heller ikke på autopilot. Men fordi jeg vil. På min fridag lytter jeg til kroppen. Og den sier jeg skal gjøre som jeg vil. Den sier jeg fortjener å ha det bra. Den sier også at jeg har god tid. At jeg ikke behøver å stresse. På min fridag trenger jeg ikke flykte. Ikke fra noe, ikke til noe. Derfor nyter jeg radio, kaffe, og frokost i akkurat passe tempo. Når jeg føler for det bytter jeg ut pysjen med en fin kjole, og tar resten av morgenstellet på badet.

Resten av dagen fyller jeg med mine favoritt-sysler. Fordelt i akkurat passe mengde tid. Jeg sitter på kafé. Skriver akkurat passe mye. Går tur i en av byens grønne lunger. Treffer en god venn. Jobber litt med prosjekter. Alt dette med akkurat passe ro i sjela. Og når kvelden kommer er jeg ikke lenger redd. For jeg tar med meg min akkurat passe ro hjem. Stedet hvor trygghet og balanse spirer. På min fridag gruer jeg meg ikke for å legge meg når mørket kommer. For jeg er trygg. Og jeg vet en god natt med søvn venter. Slik kan jeg lade opp, til nok en fridag.

Hvordan ser din fridag ut? Hvis du kunne velge fra øverste hylle?

Jeg er svært visuell av meg. Noe som både er til glede og frustrasjon. Men å se for meg det jeg ønsker, er til stor hjelp. På min øverste hylle er følgende ting: innhold (av akkurat passe karakter), trygghet, og balanse. Min fridag inneholder ikke de største ting. Det er kanskje ikke mye jeg krever. Litt god søvn, tid til frokost, og litt ro i sjela. Så er min konstruerte fridag kanskje ingen umulighet. Selv ikke for meg. Selv ikke for en fugledame. Det er fine ønsker, som absolutt er mulig å oppfylle. Trenger ingen magisk fe engang. Dette er ting jeg selv kan få til. Med litt øvelse kanskje. Å bryte inngrodde mønstre er ingen enkel sak. Men det er fult mulig å gjøre endringer. Ved hjelp av små justeringer. Litt etter litt, kan også jeg nå drømmene mine. Banalt eller enkelt som det jo kan høres ut. Søvn, mat, aktivitet, hvile, og en balanse mellom disse tingene, er helt grunnleggende for oss alle om vi skal fungere i hverdagen. Det gjelder da også for meg. En god natt med søvn og en trygg og god start på dagen, er helt essensielt. For er grunnlaget sikret, øker også sjansen for en god dag.

Så tusler jeg hjem igjen. Det er lys i alle vinduene nå. Lommene er tomme for knekkebrød, men alltid fulle av håp.

Fugleloven:
Paragraf 1 – Ingen fugler skal diskrimineres. Ingen fugledamer heller. Med håp i hver fjær, og med mot i hvert vingespenn.
Paragraf 2 – Vær mot fuglene slik du vil at fuglene skal være mot deg.
Paragraf 3 – Hver en fugl, og hver en fugledame, har krav på fridager.

Velkommen til Oslos beste vestkant. Eller?

En rumpe i været. Et sted å gjøre fra seg. To menn som krangler om den siste slurken av flaske vodka. En sjanglende kropp som roper etter hjelp gatelangs. Fyren i parken. Han som kjefter og viser meg finger. Den naken mannen som sover på gulvet inne på «Brun og Blid». Jeg skulle ønske jeg kunne si at disse observasjonene bare var uheldige unntak fra normalen. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke var mitt nabolag. Men det er det. Velkommen til bydel Frogner. Oslos beste vestkant. Eller?

Jeg går forbi de samme skjebnene hver dag. Og jeg får den samme flaue smaken i munnen. I bydelen jeg bor i er det omtrent 60.000 innbyggere. Hvorfor er det ingen som gjør noe? Hvorfor gjør ikke jeg noe? Selv går jeg hjem. Uten å gjøre noe som helst for å hjelpe. Etter å ha vært vitne til disse tingene går jeg hjem. Et sted jeg tar for gitt. Noen vegger og et tak, som gir meg trygghet og varme. En seng å sove i. Et sted med mat og drikke. Et sted jeg kan kalle hjem.

Bogstadveien, Oslos travleste handlegate, med julelys så langt øyet kan se, med kafeer på hvert hjørne. Hva ser du? Jeg skal ikke gå lenger enn ut døren før jeg ser ulike sårbare mennesker. Mennesker som på sin måte prøver å klare seg. Mennesker som deg og meg. Fra vinduet mitt ser jeg rett ned på et gatehjørne. Der ligger en butikk, også brukt som overnattingssted, for noen. Hva gjør jeg? Jeg lukker persiennene. Jeg lukker øynene. Tenker, huff så trist, i mitt stille sinn. For så å ture bort på Kaffebrenneriet for å få den daglige doble cappuccinoen. Gjerne med kanel og sukker på. Drikker den inne i en varm stol. Med god samvittighet?

Om du føler deg litt truffet nå, så er det meningen. Ettersom det er omtrent 60.000 mennesker i Frogner bydel, og ingenting skjer, så tviler jeg sterkt på at jeg er den eneste som lukker øynene. Og jeg nekter å tro dette kun gjelder denne delen av landet. Hvorfor gjør vi ingenting? Tenk om det var deg. Kald, husløs, sulten, og kanskje rusa. Hva kan jeg bidra med, tenker kanskje du. Noen andre tar seg nok av det, tenker kanskje du. Vi kan alle bidra. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Vi mennesker er avhengig av hverandre for å overleve. Vi må tørre å bry oss. I en tid hvor ord som avstand og dugnad florerer. Hva med mer fokus på en sårbar gruppe, og mindre fokus på hvor vidt det skal være Black Friday eller ei.

Hva med et telefonnummer å ringe til. En slags vaktsentral for disse menneskene. Mange vet kanskje ikke helt hvordan de kan bidra, eller om de i det hele tatt kan bidra. Hva med å møte blikkene til de du ser? Hva med å gi et vennlig smil? Tenk litt på dette til neste gang du bestiller en dobbel cappuccino, eller til du går til stedet du kaller hjem. Det skal hvertfall jeg gjøre.

Fristedet

Lukker øynene. Som da jeg var liten. Lille Eline som trengte et fristed. En egen verden. Bort fra fare og usikkerhet, til trygghet og varme. Et helt eget sted. I lille Eline’s verden var alt vakkert. Skjønnhet så langt øye kunne se. Det kunne nemlig Eline bestemme. For der var hun Sjefen. Om virkeligheten var vond, var alt lille Eline behøvde å gjøre å lukke øynene, telle sakte til tre. Og plutselig befant hun seg et helt annet sted.

Lukker øynene. Jeg er ikke liten lenger. Men fremdeles i behov av fristedet. Min egen verden. Bort fra fare og usikkerhet, til trygghet og varme. Mitt helt eget sted. Stedet hvor alt er vakkert. Skjønnhet så langt øye kan se. For det kan nemlig jeg bestemme. For jeg er Sjefen. Om virkeligheten er vond er alt jeg behøver å gjøre å lukke øynene, telle sakte til tre. Og plutselig befinner jeg meg et helt annet sted.

Så jeg lukker øynene. 1. 2. 3…

Solen skinner. Jeg kjenner strålene varmer ansiktet mitt i det jeg løper over den store blomsterengen. Den som er full av lyserøde tulipaner. Som et lyserødt hav jeg svømmer i. Har krone på hodet såklart. Jeg må holde opp den fine kjolen min for ikke å snuble. Men faller jeg så hjelper Fuglene meg opp igjen. De kan jeg alltid stole på. De svikter aldri. Som stjerner i det lyserøde havet lyser de opp vei.


Tegning av Eline (5)

Med den fine kjolen på, og med de trofaste Fuglene som et slør bak, løper vi sammen til enden av blomsterengen. En diger regnbue møter oss der. Med all verdens farger. Med Godhet og Varme. Regnbuen sier det venter en skatt. Og med vennlighet viser Regnbuen oss veien. Vi følger med. Går langs en sti. Med gress mykt som de mykeste puter på hver side. Etter en kort tur er vi fremme ved Skatten. Den er ikke vanskelig å se. Fuglene synger av glede. Den varme Solen og den vennlige Regnbuen nynner med. For der, ved enden av all verdens farger, står det. Vi har kommet frem til Det Røde Huset. Solen og Regnbuen synger en velkomst-sang tostemt i den gladeste dur. Jeg smiler. Det gjør fuglene også.


Tegning av Eline (6)

«Velkommen. Velkommen. Til det trygge Røde Hus. Velkommen. Velkommen. Her venter bare Fred og Ro. Trallala.»

Full av Håp danser vi alle med til sangen. Og foran oss en diger skatt, i form av et rødt hus. Med en stødig grunnmur av Trygghet. Med treverk av Omsorg langs veggene. Og med et tak sterkt nok til å tåle selv den verste storm.

Til og med Fugledamen trenger en fridag

Jeg la ikke merke til det før sigarett nummer 3. Men i denne morgenstunden hviler jeg altså den, nå svært kalde, rumpa mi på en benk kalt cigar-benken. Humoren.

Skuffelsen var stor da jeg 0555 ventet, tent som et lys, på Fugledamen. Hun må ha forsovet seg. Eller kanskje hun er syk i dag. Eller kanskje hun har en fridag. Jeg mener alle trenger jo en fridag innimellom. Det gjelder også Fugledamen.

I følge yr.no skal solen stå opp kl.0821. Redd som jeg alltid er for å komme for sent, har jeg altså sittet på cigar-benken siden 0700.


Bilde tatt kl.0700

Jeg kan melde om fingre stive som pinner, og intens spansk musikk på ørene. Hørt at å lære et nytt språk er god trening for hjernen. Litt som å pusse tenner med motsatt hånd av hva man er vant med. Jeg har allerede lært meg teksten, så jeg synger med, uten aning om hva som faktisk kommer ut av munnen min. Det minner meg om da jeg var liten og med full innlevelse sang – Voulez-vous coucher avec moi, ce soir? Voulez-vous coucher avec moi? For Christina Aguilera gjorde det.


Bilde tatt kl.0815

Tilbake til Fugledamen. La oss si hun tok seg en velfortjent fridag akkurat i dag. Kanskje hun sover litt lenger, lager seg en skikkelig god frokost, og ser på God morgen Norge innpakket i ullpledd. Hvis hun kan ta seg en fridag, så kan kanskje jeg óg.

Kartlegging av vaner (med mulighet for endring)

Velkommen til… En morgen med Eline.

Vi har alle ulike måter å leve på. Vi fyller dagene våres med ulike vaner og uvaner. Kanskje har du et ønske om å spise sunnere? Slutte å snuse? Ha mer aktivitet i hverdagen? Kanskje kjenner du at du vil endre på et mønster. Det gjør hvertfall jeg. Ergo denne kartleggingen. Jeg ber deg om ikke å dømme. For jeg kjenner litt på skam når jeg nå deler dette. La oss heller se på vanene mine med nysgjerrighet. Og kanskje til og med få til en endring.

Mål med kartlegging:
– Økt bevissthet.
HVA gjør jeg HVOR og NÅR
– Få oversikt over egne mønstre.

Ønsker:
Mer kontroll, mer ro i sjela, bevare de gode vanene, kvitte meg med de mindre gode, få bedre søvnhygiene, bedre livskvalitet.

Husk! Vi trenger ikke et nytt år for å jobbe med oss selv. Vi trenger ikke en ny mandag heller. For hver dag som kommer kan du ta helt unike valg for deg selv. Valg, som er gode for deg og for ditt liv. (En liten memo til meg selv der).

0440
Våkner. Spretter opp av sengen. Kler på meg. Antrekket som ligger klart fra dagen før. På vei til badet skrur jeg på kaffen. På med radio. Tannpuss. Så en slurk av kaffen.

0450
Første tur ut. Røyk. Legger merke til at jeg har musikken fra radioen allerede festet på hjernen.

0455
Inne igjen. På med Spotify og høstlisten min. Skrur også på TV, men på mute.

0500
Morgenstell.

0520
Kaffe. Musikk. Jeg synger med. Ser på listene mine, og scroller gjennom nettaviser og mobil.

0530
Drikker et glass vann og litt smoothie. Svarer på mail. Kjenner jeg er rastløs.

0550
Ut igjen. Røyk. Med en sang på hjernen. Legger merke til Fugledamen ved min nærmeste park.

0600
Inne. P3 Morgen. Nyheter. Med Spotify og TV i bakgrunnen. Drikker nok et glass vann. Rastløs.

0615
Ut igjen. Tur rundt kvartalet. Røyk. Musikk på ørene. Sender den daglige tekstmeldingen til Besta. Ny røyk.

0645
Går inn igjen. Skriver ned noen tanker. Kjenner meg inspirert.

0700
Røyk. Er Kaffebrenneriets første gjest. En kopp kaffe med litt melk. Musikk på ørene. På grunn av regnet ute har jeg våte jeans og rosinhud. Litt ubehagelig. Men jeg finner inspirasjon selv i det. Notatboken er foran meg. Skriver.

…Denne kartleggingen ble nesten til en avhandling. Har du lest gjennom hele er jeg imponert. Mine morgen-vaner er kanskje for spesielt interesserte. Men personlig fant jeg dette veldig nyttig. Det er noe eget ved å se mønstre svart på hvitt. Og litt ekkelt.

1. Jeg må definitivt kutte ned på røykingen.
2. Kanskje bør jeg gjøre noe med ytre stimuli som jeg selv setter i gang. Og det helt på autopilot.
3. Jeg kan med fordel bruke mer tid på rutinene mine. Jeg ser på klokkeslettene at jeg er rimelig effektiv. Altså, jeg har ingenting jeg skal rekke. Likevel slår jeg hjul ut av senga og løper fra dør til dør.

Faktisk blir jeg sliten bare av å lese igjennom denne kartleggingen. Og dette er ingen unik dag som skiller seg ut. Slik holder jeg altså på. Dag etter dag. Så er det kanskje ikke så rart 14-kneika treffer så hardt. Men vil man endre på egne vaner er en god start å bli mer bevisst. Man må såklart også et ønske, en motivasjon, til å skape endring. Og denne morgenen kjenner jeg på både et ønske og en motivasjon til å endre.

Hvordan jeg skal gjøre det kommer i et nytt innlegg…

Corona kan ta fra oss mye, men drømmene får viruset aldri

Det blir kanskje en stund til vi kan reise og oppleve verden igjen. Corona kan ta fra oss mye. Men drømmene, de får viruset aldri. La oss derfor drømme oss litt bort denne søndagen. Dere som følger meg vet jo mye om mine psykiske utfordringer. I dag vil jeg dele noe ganske annet.

Jeg er faktisk ganske så bereist. Mine besteforeldre lærte meg i tidlig alder å se verdien i kultur og i reise. Og gjennom deres øyne har jeg sett flere land enn jeg kan telle på hendene. I morgentimene har jeg fulgt den frivillige husarresten. Men i et behov for å drømme meg litt bort åpnet jeg opp den ekstra harddisken jeg har liggende. Ja, jeg er 80 år. Stoler ikke på skyer og slikt.

Poenget mitt er at jeg fant så mange fine bilder. Det ble neimen ikke vanskelig å drømme. Fra Tanzania, til Svalbard, til Colorado, til Chicago, til California, til Hedmark, til Lista, til Venezia, og til Skedsmokorset. Bare for å nevne noen steder.

Jeg serverer dere her et knippe glansbilder fra steder som har betydd mye for meg.

1. Tanzania Fargerike masaier

2. Skedsmokorset Pur glede

3. Lista Bare mitt favorittsted på jorden

4. Tanzania Litt skjult smil

5. Sulitjelma Mygg-bo

6. Toscana Utsiktspunkt

7. Firenze Gul bro

8. Venezia Blomsterduft

9. Tanzania Marked

10. Flisa Brent fortid

Hvilket bilde er din favoritt?

En frivillig husarrest

God lørdag mine deilige trofaste druer. Jeg kan i denne stund melde om en tilbakelagt natt med god søvn. Følte meg litt som Tornerose da jeg våknet. Ble bare litt skuffet da det ikke var en prins i rommet.

Det har vært litt mye for meg i det siste. Jeg har vel funnet ut av at jeg er i behov av en ekstra verktøykasse. En for nedturer, og en for de mer heftige oppturene. Felles for de begge er at filteret mitt blir tynnere. Og i det siste snakker vi omtrent gjennomsiktig. Jeg skal ikke lenger en ut døren min og det er mye inntrykk å ta inn. Mennesker som beveger seg i ulik gange, duene som flyr sammen, et par kråker som deler nattens kebab-rester, nye julelys i gatene, et skilt jeg ikke har sett før, en tørr eller våt asfalt, lyset som bryter himmelen.

Jeg finner inspirasjon i alt og alle. Men den siste tiden har jeg holdt et tempo så høyt at folk har lurt på om jeg var rusa. Det kan jeg jo bare avsløre at jeg ikke har vært. Eller, en form for rus får man jo når man sover lite. En slags promille, og et tynnere filter. En oppstemthet som ikke ligner grisen. Jeg blir ekstremt produktiv og kreativ. Får så mange store, gode ideer. Tiden flyr. Det er gøy. Helt til det sier pang.

I går sa det pang. Et panikkanfall er ikke farlig, selv om det oppleves slik. Det er kroppen sitt språk. Et hamrende hjerte og en ristende kropp som skriker: RO NED. Heldigvis har jeg et knippe med gode hjelpere der ute. Turen hjem telte jeg ned fra hundre med en varm stemme på øret.

En frivillig husarrest venter på meg denne helgen. Om jeg så må sitte på hendene mine. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke er en superhelt, selv om jeg føler meg som det perioder. Jeg er bare et menneske jeg og. Og alle mennesker trenger behøver å få dekket grunnleggende behov. Banalt. Enkelt og vanskelig på samme tid. Du må nok skjerme deg litt nå, sa behandleren min. Og med det minske ytre inntrykk. Hvertfall til filteret mitt blir litt tykkere. Og det er denne husarresten et forsøk på.

Uten å gi dere en lang avhandling kan jeg si at jeg har blitt skjermet før. Da inne på en lukket avdeling. Null musikk, ikke besøk. Fikk ikke lese aviser engang. Et hvitt rom, med en seng plassert midt i rommet. Høydepunktet var de 5 minuttene jeg spilte «idiot» med en ansatt. Det er ingen ønsket situasjon for noen. Dette var en periode på 2 uker på et psykiatrisk sykehus som (heldigvis) er nedlagt i dag. Men det gjorde noe med meg. For når alt av inntrykk, alt av ytre stimuli fjernes, så spinner hodet videre. Og fantasien har ingen grenser.

Ergo er en frivillig husarrest mye bedre.

Ja takk, begge deler!

Resiliens. Resiliens. Resiliens. Med trykk på den siste e’en. Tygg litt på det ordet. Smak på det i munnen. Si det gjerne høyt. Det har jeg gjort, som hakk i plata de siste 24 timene. Men som den vandrende ordboken jeg jo er har jeg gått grundigere til verks. For, resiliens. Hva betyr det egentlig?

Den korte versjonen lyder slik: Motstandsdyktighet.

Men det holder ikke for meg. Derfor kommer følgende den litt lengre versjonen:
Psykologisk motstandskraft. En form for psykisk styrke som utvikles til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Men hva betyr det da? Mange faktorer spiller inn. Individuell trekk som optimisme, god selvfølelse, sosiale evner, kreativitet, i kombinasjon med ressurser i familie, nettverk. Alstå, ikke noe småtteri. Man kan si at resiliens er et resultat av samspill mellom individuelle egenskaper og forhold i miljøet. En god psykososial fungering til tross for opplevelse av risiko. Eller, en form for normal fungering under unormale forhold.

Oi. Her var det litt av hvert å ta tak i. For hva er god psykososial fungering? Hva er risiko? Hva er normal fungering? Hva er unormale forhold? Jeg bare slenger ut noen spørsmål. Som en løs kanon. For kanskje får du noen umiddelbare tanker. Jeg får hvertfall det. Og de siste 24 timene har jeg gjort litt (mye) lekser.

Hva skal til for et barn til å kunne utvikle slik motstandsdyktighet? Det er klart at samspillet mellom ytre og indre faktorer spiller inn. Dette er (dessverre) ingen magi.

Det jeg sitter og lurer på er om det er mulig å utvikle resiliens i voksen alder? For ei som tror det aller meste er mulig, så tenker jeg JA. Men hvordan? I hvilken ende skal man starte? Skal man bekjempe all form for ytre risiko, eller styrke evnen til indre resiliens? Ja takk begge deler. For så komplekst er det. Kanskje ingen quick-fix. Dessverre. Men heller ingen umulighet. Heldigvis.

Tidligere har jeg skrevet om «Løvetannbarn». Et begrep jeg ble introdusert for i svært ung alder. Om barn som vokser opp under vanskelige forhold, men som likevel klarer seg. Ser vi dette begrepet ved siden av resiliens, så er ikke løvetannbarn tilstrekkelig. Hva har Harry Potter og Pippi Langstrømpe til felles? En indre kraft, på grensen til magi. Resiliens er et større mer komplekst fenomen.

Noen omtaler resiliens som en form for mestring. Men mestring er i større grad basert på læring. Har du forresten hørt om pseudoresiliens? Det hadde ikke jeg. Ordet beskriver et kunstnerisk anlegg. Kreative evner hos barn, som kan være med på å utvikle resiliens. Jeg trodde lenge jeg ikke hadde kreative evner. Men i en alder av 5-6 hadde jeg mitt eget fantasisted. Et sted jeg dro til når min virkelighet opplevdes utfordrende. Og i en alder av 29 besøker jeg enda dette fantasistedet.

Hold deg fast. For her kommer enda et begrep du kanskje ikke kjenner til. Salutogenese. (Prøv å si det fort mange ganger). Et begrep som også illustrerer relativ sunnhet hos mennesker som opplever påkjenninger. Nå kommer virkelig ord-nerden i meg frem. Men jeg er ikke bare opptatt av ord og språk. I likhet med den norske filosofen Hans Skjervheim, er jeg også lidenskapelig opptatt av det mellommenneskelige. Om å se personen i situasjonen.

En annen spennende fyr som også var opptatt av dette var sosiologen Aaron Antonovsky. Han snakket om «Sence Of Coherence». En opplevelse av sammenheng. Individets posisjon i den sosiale sammenhengen, med helse og sykdom. Antonovsky sin teori består av tre elementer. 1) Håndterbarhet, en form for optimisme. 2) Mening, å oppleve noe som meningsfylt. 3) Forståelse, hvilke forståelse man har av følelser og ting som skjer rundt en.

Men hva skal du med alt dette en tidlig novembermorgen, lurer kanskje du. Selv om Harry Potter og Pippi Langstrømpe kanskje hadde en slags indre magisk kraft, (og det i svært ung alder), så betyr ikke det at en motstandskraft er umulig å oppnå i voksen alder. Og med det håper jeg du fikk en liten dose av håpet jeg så sterkt kjenner på.