Er det mulig å kombinere psykisk uhelse med et godt liv?

Blir usikker på meg selv. Kjenner både hode og kropp krymper seg. Som en liten ball, sammenkrøpet i et hjørne. Kan jeg få det til? Jeg, som har strevd så mye over så lang tid. Jeg, som fremdeles strever. Er det mulig? 29 år gammel. Uføretrygdet. Med psykiatriske diagnoser. Fremdeles avhengig av hjelp. Kan jeg få det til?

Er jeg klar? Vil jeg noensinne bli klar? For livet? Er det mulig å kombinere psykisk uhelse med et godt liv? Jeg lar disse spørsmålene henge litt i luften. Fremdeles usikker. Fremdeles sammenkrøpet som en ball. For jeg har et poeng. Livet er ikke svart/hvitt. Livet er ikke alt eller ingenting. Livet er ikke A4. Faktisk kjenner jeg ikke til et eneste menneske som lever A4. Livet er heller ikke bare godt. For livet består av uendelige nyanser. Og det består av mange ulike kombinasjoner.

Strever jeg psykisk i perioder? Ja. Vil jeg komme til å streve i perioder fremover også? Ja. Ønsker jeg å leve livet? Ja. Ønsker jeg å utvikle meg? Ja. Ønsker jeg en endring? Ja.

Vi er i 2020. En tid som kanskje byr på store utfordringer, men på samme tid også mange muligheter. Jeg er en av mange som lever med psykisk sykdom. Jeg er ikke så unik og spesiell. Det finnes så mange der ute. Mennesker som har et svært innholdsrikt liv, med alt det måtte innebære, men som også lever med sykdom. Fysisk eller psykisk. Det inspirerer. Det gir meg håp. Det gir meg optimisme.

I 2020 er ikke psykisk sykdom en hindring for å leve et godt og innholdsrikt liv. Hva enn det er. Og hvem strever vel ikke i perioder av livet? Jeg er ikke en vandrende diagnose med stempel i panna. Jeg er ikke en tabubelagt sjel som må stues bort. Jeg er Eline, full av spennende egenskaper. Noen gode, og noen ikke så gode. Jeg er, i likhet med deg, et sammensatt menneske. Jeg har mange ressurser som gjør meg til nettopp meg. Psykisk uhelse eller ei. Det har fått meg hit jeg er i dag. Kanskje ikke på tross av, men på grunn av.

2020 er en tid som for meg byr på muligheter. Hvem er jeg i dag? Og hva ønsker jeg for mitt liv? Jeg ønsker endring. Jeg ønsker utvikling. Dette er prosesser som IKKE skjer av seg selv. Dessverre, eller heldigvis. Jeg vil opp og frem. Jeg ønsker innhold, mestring, og trygghet for meg og mitt liv. Er det mulig å oppnå? Såklart. Det krever kanskje handling, en dose styrke, og en god porsjon mot. Selv om jeg har en bakgrunn og mye erfaring med psykisk uhelse, så behøver ikke det å definere meg. Jeg nekter å være en selvoppfyllende profeti. Til det bor det altfor mye stahet og utålmodighet i meg.

Det er lov å være usikker. Det er lov å bli redd. Det er lov til å prøve og feile. Jeg sier ofte at jeg har vært, og fremdeles er, heldig. Men er jeg «bare» heldig? Eller har jeg faktisk også jobbet beinhardt?

Et aldri så lite paradoks

Det føles som om klokka er 1000. Men et døgn har bare 24 timer. En time har 60 minutter. Et minutt har 60 sekunder. Og en uke består av 7 dager. Slik er det enten man liker det eller ei. Men fenomenet tid finner jeg meget fascinerende. For hva er det egentlig? Følelsen av tid kan variere veldig. Noen ganger går den fort, andre ganger sakte. Og noen ganger fort og sakte på én og samme tid. Hvordan henger det sammen? Hvordan har det seg slik at å koke opp en kjele med vann tar ca 100 år når man ser på vannet, mens andre ganger koker det opp på et lite øyeblikk?

Hvilke faktorer spiller inn på tiden? Hva avgjør følelsen av tempoet? Jeg tror ikke det er så enkelt som at tiden flyr når man har det gøy, eller er i godt lag. For mengden av tid vil jo være den samme uansett hva du gjør eller hvem du er sammen med.

I følge et kjapt Google-søk er tid følgende: «Et abstrakt begrep hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fremtid til nåtid til fortid.»

Tenk at et fenomen, kjent verden over, kan være så abstrakt og så konkret på én gang. Det er nesten en smule forstyrrende å fundere lenge på. Om jeg funderer for lenge på det (hva enn for lenge er) så blir jeg litt smårar. Nesten som om jeg forsvinner litt inn i spørsmålet. Litt som når man sier et bestemt ord mange nok ganger etter hverandre. Til slutt mister det bestemte ordet mening, og det vil høres rart ut. Ta «tunell» som et eksempel. Tunell. Tunell. Tunell. Tunell. Tunell. Merkelig?

De som kjenner meg vet at jeg kan være svært utålmodig. Men de vet også at jeg er veldig god på å vente. Jeg er (nesten) bestandig tidlig ute. Ofte time(r) før en avtale. Og her kommer en slags forklaring på det. 1) Jeg liker å være forberedt. 2) Jeg trenger ofte en liten stund på å omstille meg, eller akklimatisere meg. 3) Jeg liker å gjøre det meste ut av ting. Kanskje særlig om det er noe jeg gleder meg til.

Et aldri så lite paradoks at jeg da samtidig er så effektiv og rastløs. En merkelig kombinasjon. Til fornøyelse og fortvilelse. Kanskje ikke bare for meg selv, men også for de rundt meg.

Med gråten i halsen og med vaskekosten i hånda

Fragmentert. I biter. I oppløsning. Overveldet. Av tanker. En snikende eksistensiell krise. Den type krise jeg kjenner så altfor godt. Med gråten i halsen og med vaskekosten i hånda. Her står jeg. Midt på stuegulvet. Klar for å fjerne tårer, og litt støv. En indre stemme med den evige runddansen av spørsmål. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Og hvordan havnet jeg her?

Det skjer ting i livet mitt nå. Nye ting. Fine ting. Spennede ting. Ting jeg ikke har kontroll over. Tenk at noe kan være så fint og så skremmende på samme tid. Så paradoksalt. Jeg søker spenning, bevisst og ubevisst, men det eneste jeg vil ha er trygghet. Eller er det egentlig det?

Det kjennes litt som om jeg er ute å sykler, bare uten sykkelen. Som om jeg er på bærtur, bare uten bærene. Ting er kanskje litt svevende. På grensen til diffust. Eller kanskje det er jeg som er nettopp svevende og diffus. Liksom litt i limbo. Mennesker trenger andre mennesker. Vi blir til i møte med andre. Her finnes det ikke en tvil i mitt sinn. For vi går ikke upåvirket ut fra et møte med en annen. En mektig tanke. Personlig syns jeg det er både fint og skremmende på samme tid.

Gode ting tar tid. Heldigvis har jeg tid. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Men i gapet i mellom står jeg nå her. Midt på stuegulvet. Med gråten i halsen og med vaskekosten i hånda.