Psykisk helse og seksualitet

For en tid tilbake trodde jeg at noe var fryktelig galt med meg. Og for første gang i mitt liv var det fysisk. Jeg var helt sikker på at noe var galt med meg og min kropp.

Seksualitet snakkes for lite om. Kanskje særlig i psykiatrien. Alle har en psykisk helse ja. Men alle har også en seksuell helse. Jeg har fått behandling for psykiske utfordringer siden 2007. Jeg kan telle på to fingre hvor mange ganger sex har vært et tema. Og begge gangene var det prevensjon som var budskapet. Hvilke signaler sender det?

I lang tid har jeg blogget aktivt for å fremme åpenhet kring psykisk helse. Jeg har vært innom mange ubehagelige og tabubelagte temaer. Sex, seksualitet, og kvinnekroppen, er ting jeg ikke har snakket om. Og det finnes det grunner til. Men jeg har innsett at seksualitet også er en del av den psykiske helsen. Faktisk en ganske stor del også. La oss fjerne litt av den fordømte skammen, og heller slå et slag for mer kunnskap og informasjon. For jeg er vel ikke den eneste som har gått i den berømte google-fella. Bombesikker på at det feilte meg noe alvorlig, googlet jeg følgende: Ubehag etter samleie. Ubehag nederst i magen. Kvalme og ubehag etter sex. Dette var noen av treffene jeg fikk: Eggstokkcyster. Eggstokkreft. Livmorhalskreft. Bekkeninfeksjon. Endometriose. Graviditet.

Noen enkle tastetrykk og sekunder senere en haug av svar servert fra orakelet Google. Svar nok til å skremme en hver. Ting som kreft, endometriose, abort, angrepille, kjønnssykdommer, gravid med medisiner, var ting som svirret ufrivillig mye oppi hodet mitt i dagene etterpå. Jeg innså fort hvor lite jeg visste om kvinnekroppen og kvinnehelse. Det ble en stor vekker for meg. Mine såkalte symptomer var ikke bare psykisk. Jeg hadde fysiske tegn, som helt sikkert forsterket det psykiske ubehaget jeg hadde. Og omvendt. Jeg var redd. Ble stresset, og full av angst. I tillegg til at jeg følte meg veldig alene. For hvem skulle jeg snakke med?

1 + 1 kan fort bli 3. Såpass har jeg fått med meg. Men jeg ser nå at jeg ikke fulgte helt med i naturfagtimene tidlig på 2000-tallet. Faktisk kan jeg ikke huske om vi hadde seksualundervisning i det hele tatt. Jeg kan ca null om kjønnssykdommer. Annet enn at det kan være svært ubehagelig å ha, og like ubehagelig å snakke om. Jeg visste heller ikke at det er svært normalt for en kvinnekropp å kjenne ubehag i en eller annen form, enten psykisk eller fysisk, etter sex. Mange, som meg, tenker kanskje at det må være noe galt. Det feiler meg og kroppen min noe. Mest sannsynlig så gjør det ikke det. Kroppen er en helt magisk maskin, som kan være i stand til mye. Og som regel heler kroppen seg selv. Likevel kjenner jeg kroppen min best. Jeg kjenner godt når noe ikke er som det pleier. Men når skal man oppsøke profesjonell hjelp? Jeg var 28 år gammel første gang jeg var hos en gynekolog. Hvorfor? Jeg var redd. Syns hele opplegget virket svært ubehagelig. Men jeg vil oppfordre alle kvinner der ute til å sjekke seg med gjevne mellomrom. Selv om det kan kjennes ganske så unaturlig å skulle spre beina for et helt ukjent menneske, så er det verdt det!

Kanskje er seksualitet forbundet med skam. Jeg vet for min egen del at jeg syns det er vanskelig å snakke om. Litt fordi jeg fremdeles har friskt i minne at en venn og jeg lekte doktor i 5-6 års alder (vi ble fersket, og fikk kjeft). Men også litt fordi jeg lenge har hatt et anstrengt forhold til egen kropp og min egen seksualitet. Kanskje tilhører jeg også en generasjon hvor sex ikke snakkes spesielt mye om. Kanskje har noe endret seg med årene. Jeg vet lite om hvordan seksualundervisningen foregår i dag. Fortell meg gjerne om du har noen andre erfaringer! Jeg håper virkelig at det ikke kun er snakk om prevensjon. Den berømte kondomen tredd på en banan. Sex er så enormt mye mer enn det. Jeg kan huske en helsesøster på slutten av barneskolen. Hun snakket litt om menstruasjon. Vi fikk et par bind hver. Så anbefalte hun oss å ta en titt på våres egne underliv. Ved å bruke et speil sittende på huk. Jeg var nok ikke den eneste som testet dette da jeg kom hjem. Og jeg var nok heller ikke den eneste som ble litt skremt.

Noen mennesker opplever at de ikke er noe særlige seksuelle. Såkalt aseksuelle. Det er det ikke noe galt i å være. Men mange mennesker er seksuelle vesener, med alt det innebærer. Og det er ikke noe galt i det heller. Vi skal uansett ikke skamme oss. Som Finn Skårderud sier så fint: Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp. Jeg regner med at jeg ikke den eneste som ikke fikk helt optimal seksualundervisning på skolen. Jeg savner mer lett tilgjengelig informasjon om sex, seksualitet, og kvinnekroppen. Spesielt når google skremmer.

Jeg er ferdig med å syns synd på meg selv

Solen skinner i disse morgentimene, og det gjør søren meg jeg óg. Fyller ørene med «Kan du lære mæ» av Kristian Kristensen. Synger såklart med. Og når refrenget starter sitter jeg klar med luft-trommesettet. Som om jeg har hele parken (scenen) for meg selv. Ta en god titt på dette bildet. Hva ser du?

Kanskje ser du en svevende kropp i vakkert landskap. Det trente øyet kan nok også se at det er Frognerparken den svevende kroppen befinner seg i. Et godt smil om munnen. Og det magiske morgenlyset som treffer trærne i bakgrunnen. Ta en titt på bildet igjen.

Det man kanskje ikke ser på bildet et menneske, like sterk som selveste Pippi Langstrømpe. Et menneske som i dagevis før blinkskuddet ble tatt har vært proppfull av angst og usikkerhet. Et menneske som kun har sovet 2 timer i natt. Et hovent ansikt fordi hun har grått så mye. Bildet viser kanskje ikke psykisk uhelse, traumer, og sårbarhet, ved første øyekast. Det er det noe fint og litt trist med. Men den svevende kroppen i det vakre landskapet har kommet langt. Hun er ferdig med å syns synd på seg selv. Ikke at det er noe galt i å syns litt synd på seg selv fra tid til annen. Men for den svevende kroppen er grensen nådd. Derfor tørket hun vekk krokodilletårene fra ansiktet og erstatte de med et smil. Se litt på bildet igjen.

Dette er hva jeg ser:
1. En svevende kropp i vakkert landskap.
2. Et genuint smil i et hovent ansikt.
3. Mye humor og håp.
4. Pågangsmot.
5. Et menneske som kanskje bærer en mørk historie, men som likevel evner å se godhet.
6. Et menneske som har vært, og som fremdeles er, modig.

Det får meg til å smile

Det regner sidelengs, og det blåser løv i alle retninger. Er vel kanskje det man på godt norsk kaller drittvær. Klokken har bare såvidt passert 9, og i løpet av mine tilbakelagte 100 meter, har jeg blitt møtt med 3 fremmede smil. Er det ikke fantastisk, og nesten litt magisk, at noe så enkelt som et drittvær, kan skape et felleskap? At litt vann fra himmelen kan få frem smil. Fra et fremmed menneske til et annet et.

Innpakket i regntøy og med hodet omtrent under armen. Hva med å løfte blikket? Hvisket jeg meg selv i øret. Jeg som så ofte er redd for å gå glipp av ting. Dessuten så er det vel en fordel å se hvor man går. Og det er så mange spennende mennesker der ute. Noen er stressa. Noen på vei til jobb. Noen har musikk på ørene. Noen har paraply, andre ikke. Det regner uansett. Felles for de spennende menneskene er vel at de alle på en eller annen måte er på vei en plass. Og at de alle bærer med seg sin historie. Uendelig med unike historier vandrer rundt i gatene hver eneste dag.

Denne oktoberdagen er det flere ting vi må forholde oss til. Ikke bare det magiske drittværet. Mange har kanskje nok med å balansere sin egen paraply. Vi må jo også holde avstand. Jeg kaller det corona-dansen. Når mennesker, på en finurlig måte, danser forbi hverandre. Ofte ventende på tur. Kanskje før en diger sølepytt. Og dette helt uten å snakke sammen. En slags innebygd koreografi, som holder oss på avstand, samtidig som det bringer oss litt nærmere.

Det får frem smilet i meg hvertfall.

Å løpe fra sin egen skygge

Apropos forventninger. I et øyeblikk så jeg for meg et nytt liv. Jeg fikk en smakebit på endring i positiv retning, og følte meg mer sulten enn noen gang. For i det øyeblikket var det så jeg omtrent kunne ta og føle på en fremtid med nytt og spennende innhold. Så glapp det mellom fingrene mine. Jeg tror ikke jeg forventet et nytt liv, men jeg var full av forhåpninger. Dessverre. Eller, heldigvis. Tror jeg aldri vil slutte å håpe. Ei heller slutte å drømme. For hos meg er håp og drømmer hoveddrivkraften. Det er det som motiverer meg til å fortsette.

Det som startet som positivt stress endte i flukt. Jeg prøver å minne meg selv på hvor heldig jeg jo er. Heldig, som tross alt har farger i livet mitt. Heldig, som kan kjenne på ytterkantene. Man si mye rart om mitt liv, men flatt er det hvertfall ikke.

I perioder får jeg mange og store tanker. Ofte så mange og så store at hodet mitt ikke makter å romme de. Tankene spres da videre til resten av kroppen, nettopp for å kunne klare å romme de, men dette skaper enormt med uro og ubehag. Med mindre jeg er i bevegelse. Da helst i høyt tempo. En følelse av glemsel setter seg i magen som tung og mørk sky. Og etter noen dager vokser denne skyen seg videre til brystet, og så videre til halsen. Det er det blir vondt å puste. Det er da jeg forsvinner. Litt etter litt. Eline hviskes vekk, og det som står igjen er en tung, mørk sky.


Foto: Hedda Marie Westlin

Når jeg opplever noe som veldig ubehagelig flykter jeg. Fra noe, eller til noe. Eller så skrur jeg av. Spiller død. Ganske menneskelige mekanismer som kan slå inn hos mange om en opplever at det er fare på ferde. Men hva gjør man ikke lenger klarer å løpe? Når det ikke er mer pust igjen? Hva gjør man når det ikke hjelper å flytte på seg, fordi den fordømte nissen følger med uansett. Det blir litt som å skulle løpe fra sin egen skygge. Uansett hvor mye du ønsker og vil, så går det ikke. Det er faktisk umulig. Det ser til og med en sta optimist som meg. Jeg er lei av å løpe fra min egen skygge. Jeg ønsker ikke å kaste bort verdifull tid på å gjøre det umulige mulig. Jeg ønsker heller ikke å hviskes vekk. For jeg er ikke en tung, mørk sky. Jeg er Eline. Og jeg tviholder på hoveddrivkraften min. Håpet og drømmene, som faktisk trumfer alt.

Blir vi født med forventninger?

Jeg lurer på mye. Har alltid vært, og vil vel alltid være, en undrende sjel. Litt søkende. Har alltid mange spørsmål surrende i hodet. Kanskje har jeg flere spørsmål enn det finnes svar til. Det vet jeg ikke enda. Men inntil det er bevist, skal jeg iherdig fortsette reisen min. I det siste har jeg lurt litt på om jeg har for store forventninger til livet. Jeg har lurt på om forventninger er bra å ha, eller om det kan virke ødeleggende. I et forsøk på å forstå dette fenomenet har jeg snakket litt med google, og litt med psykologen min. For hva er egentlig forventninger?

Forventninger er subjektive forestillinger om fremtiden. Altså noe en tenker vil skje dersom atte hvis om atte. Forventninger blir til bevisst og ubevisst, og de kan kommuniseres direkte og indirekte.

Jeg tror ikke vi mennesker blir født med forventninger. Jeg tror heller det er noe som blir til med erfaringer i livet. Da jeg skulle i et viktig møte for litt siden fikk jeg høre at jeg måtte senke forventningene mine i forkant, for ikke å bli så skuffet. Det gir jo mening. Men hvordan kan man senke et psykologisk fenomen som ofte fester seg ganske hardt i knollen?

Hva tenker jeg om andre forventer noe av meg? Hvordan kjennes det? En opplevelse av at noen tenker jeg skal få til noe. En slags tro på meg. Hva om ingen forventet noe som helst av meg? Hvordan hadde det føltes? Jeg innbiller meg at det kunne ha føltes litt som likegyldighet, uten å dra det så langt. Og det er vel lite som provoserer meg mer enn likegyldighet. Men det å ikke forvente noe av andre betyr ikke at man er likegyldig.

La oss si at jeg har for store forventninger til livet. Sjansen for å bli skuffet underveis vil jeg påstå vokser i takt med forventingene. Men det er forskjell på å forvente noe og å kreve noe. Det er forskjell på å forvente noe og å håpe på noe. Eksempel: Jeg forventer at det blir fint vær i dag. Jeg håper at det blir fint vær i dag. Jeg tenker ikke at det å ha forventninger er utelukkende negativt. På en måte kan det virke styrende, og det kan være nyttig for læring og for videre utvikling. Men jeg tror det er verdt forsøket å bli mer bevisst på egne forventninger. For jeg tror ikke det er mulig å bli fullstendig kvitt forventninger. Hva tror du?

Hva er et godt ord?

Oppesen. Obsternasig. Molefonken. Kløktig. Melankoli. Erindring. Dristig. Assosiasjon. Fenomen. Preferanse. Begeistret. Spetakkel. Ambivalens. Fnatt. Entusiastisk. Hinsides. Divergerende.

Bare et knippe av mine personlige favoritt-ord.

Hva gjør at et bestemt ord ruller godt på tungen. Meningen? Betydningen? Uttalelsen? Assosiasjonene man får? Hvordan ordet kjennes i munnen? I hodet kanskje, før det kommer ut. Det er jo ganske fantastisk egentlig. At hodet og noe som sitter midt i ansiktet sammen kan produsere lyder. Og at disse lydene får en bestemt betydning. Hvem fant ut dette? For jeg vil gjerne snakke med vedkommende.

«Hummer og kanari». «I grevens tid». «Det kostet skjorta». «Som hakka møkk». «Stinn brakke». «Herre min hatt». «Alle monner drar». «Pomp og prakt».

I tillegg til å være en ekte ord-nerd tror jeg at jeg er en smule svak for litt eldre ord og uttrykk. Det kan jeg nok takke mormoren min for. For den dama der løste mye kryssord. Fremmedordboka lå aldri mer enn en meter unna. Jeg har omtrent vokst opp med den i fanget. Ofte, når jeg snakker med folk på min alder, må jeg forklare hva jeg mener med et bestemt ord eller uttrykk. Og det er lite som gleder meg mer.

I tidlig skolealder fikk jeg ofte følgende tilbakemelding: Eline skriver godt, og har et godt ordforråd. Det å kunne uttrykke meg godt og presist med ord er en gave. En styrke jeg har, som er til stor hjelp for meg. Jeg ser på det som en slags form for kunst. Det er jo det. For med pennen mellom fingrene er jeg trygg. Notatboka jeg omtrent bestandig har i hånda er mitt fristed. Mitt kreative rom. Fra hjertet til hodet til fingrene, og til papiret.

Har du et favoritt-ord eller uttrykk?

Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Jeg gikk tur, som jeg jo ofte gjør. Prøvde iherdig å skanne hver eneste krok, trekke inn all god luft. Vet ikke hvor lenge jeg hadde gått. Vet heller ikke helt hvor jeg var. Men plutselig lå det en liten puslebrikke foran beina mine. Tilfeldig? Jeg tror jo ikke helt på tilfeldigheter. Hadde noen lagt den der, slik at noen skulle finne den senere? Sitter det noen der hjemme et sted som pusler et puslespill, som mangler 1 brikke? Eller var denne puslebrikken et tegn? En påminnelse. På hvor liten et menneske er i et uendelig univers. En liten papp-bit i en bestem form. En form for vekker. På at alt henger sammen på et vis. Jeg tenker på den lille puslebrikken, og blir helt svett. Hvorfor tok jeg den ikke med meg? Jeg er ikke så god på tall eller sannsynlighetsregning, men jeg tror sjansen for å finne igjen den lille brikken, er ganske liten. Liten? Ja. Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Kanskje tenker jeg for mye. Kanskje er jeg sliten. Det kjennes hvertfall litt sånn. Kanskje må jeg bare tenke ferdig, før jeg kan slappe av. Eller kanskje det går an å gjøre begge deler samtidig? Jeg er ikke så god på multitasking. Er ikke så innmari god på å slappe av heller. Jeg er så redd for å gå glipp av noe. Av tankene. Særlig når de er så mange. Særlig når de er så viktige. Det føles litt som om jeg synger og synger. Men på et språk jeg ikke kjenner. Og på innoverpust. Stakkars de som hører på. Som om jeg kjører en bil i 80 km/t i 1.gir. Stakkars bil.

For alt jeg vet, kan den lille puslebrikken fremdeles ligge der ute og vente på nettopp meg. Selv er jeg ikke så glad i å vente. Og hvis jeg var en liten puslebrikke, så hadde jeg nok villet at noen skulle finne meg.

«Du er ikke usikker på egen legning da?»

Jeg må ut. Bare ut. Ut. Ut. Ut. Men kroppen min er allerede ute. Jeg kommer ikke lenger ut enn jeg allerede er. En slags klaustrofobi i åpent rom. For en frustrasjon. Kanskje jeg vil ut av min egen kropp. Er det i det hele tatt mulig? Ut av eget skinn. Ut av mitt eget hodet. For det er for mye. Liksom for mye å bære. Men hodet sitter jo på kroppen. Det hele henger jo sammen.

Jeg kan huske en samtale på en Akuttpost. Hvis ikke jeg tar helt feil, så hadde jeg omtrent samme følelse den gangen som nå. Men handlingslammet som jeg følte meg i både kropp og sinn, var det lite munnen min klarte å produsere av lyder. Ut, sa jeg. Jeg må bare ut. Ut, ut, ut. Om jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjennes på ubehaget jeg kjente under denne samtalen. 6 øyne som stirret på meg. 6 øyne som målte meg opp og ned. 6 øyne fulle av spørsmålstegn og undring. Et par av øynene tilhørte en psykologspesialist. En smule bombastisk fyr, etter min mening. Jeg tror vi var stille en god stund hele gjengen. Og jeg tror også alle kjente litt på det ubehaget som var i rommet. Nå er jeg ikke så redd for stillhet i utganspunktet. Eier heller ikke small-talk-ferdigheter. Går som oftest rett til – Hva-er-meningen-med-livet-prat. Kanskje var det min stillhet som skapte ubehag i rommet. Eller kanskje det var mitt psykiske ubehag, mitt lidelsestrykk, som smittet over på de andre øynene.

Ut, sa jeg. Jeg må bare ut. Ut, ut, ut. Så kjente jeg de bombastiske øynene stirre litt ekstra i min retning. Du er ikke usikker på egen legning da? Altså, at du liker det motsatte kjønn? Spør psykologspesialisten meg. Jeg har fått utallige spørsmål opp igjennom av hjelpeapparatet. Men dette skiller seg klart ut. Jeg kan dessverre ikke huske hvordan resten av samtalen forløp seg. Men hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig. Som at min egen legning var årsak til mitt psykiske ubehag. Psykologspesialisten skal ha for forsøket da. Jeg mener, seksualitet snakkes for lite om i psykisk helsevern. Faktisk kan jeg telle på to fingre hvor mange ganger seksualitet har kommet opp i terapi. Og begge gangene har prevensjon vært temaet.

Men nok om det. Tilbake til de 6 øynene, og til samtalen på akutten. Om det kan kalles en samtale da. Såvidt jeg kan huske var det mest Herr bombastisk som produserte lyder. Problemet mitt var at jeg ikke hørte hva han sa. Jeg husker jeg så munnen hans bevege seg, men så god har jeg aldri vært på å lese lepper. Og for å i det hele tatt kunne klare å sitte der måtte jeg klype meg selv på lårene. Noe jeg enda gjør i perioder.

I skrivende stund sitter jeg ute. Hverfall så ute som mulig. Jeg skulle aller helst vært enda mer ute. Om det gir mening. Som om jeg må ta av alle klærne mine, innta sjøstjerne-posisjonen på bakken, og fryse skikkelig. Sånn for å kjenne at jeg lever. Men da risikerer jeg en forkjølelse og mulig karantene. Noe som ville vært svært uheldig for min egen psyke, ettersom alt jeg vil er ut. Bare ut. Ut, ut, ut.

Muligheter kommer ikke alene

Det har sine fordeler å stå opp før fuglene. Ikke bare får man Frognerparken for seg selv, man er også først (og eneste) i køen på Kaffebrenneriet. Dessuten kan man innta sjøstjerne-posisjonen på gresset, danse rundt, uten publikum. Akk ja. Ulempen er kanskje at man kan bli litt lei av eget selskap. Hvertfall kan jeg bli det. Så det hender fra tid til annen at jeg snakker med trærne. De som tross alt har stått der lengre enn meg. Tenk på alt de har sett og hørt. Tenk på alt de vet. Det er ikke alltid jeg får svar, men det må være lov å prøve seg.

Den siste tiden har jeg opplevd så mye spennende at jeg har tatt meg selv i å rive ut mitt eget hår. Hvor lenge er det egentlig fysisk og psykisk mulig å stirre intenst på sin egen telefon? Med hyppige do-besøk og med nerver i høyspenn. Utfordrende på mange måter. Men også ekstremt lærerikt. På mange måter har min virkelighet ikke føltes helt virkelig. Noe som er krevende nok i seg selv for en som meg. Litt om om jeg har skullet opp til eksamen og gifte meg på samme tid. Noe om overhodet ikke er mulig slik min livssituasjon er nå.

En stor mulighet lå foran meg. Et møte kunne potensielt endre totalt retning for meg og mitt liv. Som om ikke det la nok press på meg. Lang historie kort. Jeg var på et jobbintervju. Ikke hvilket som helst et heller. Det var til Drømmejobben. Jeg skal spare deg for alle detaljene. Men det sitter altså en skuffet kropp her bak tastaturet. For Drømmejobben fikk jeg ikke. For all del, det er veldig lov å være skuffet. Jeg hadde tross alt mobilisert alt jeg hadde av krefter. Jeg la faktisk hele sjelen min i det. Selv om formen ikke var helt på topp i utgangspunktet. Men etter å ha badet i egne tårer og skuffelse, tok jeg meg selv litt i nakkeskinnet. Jeg sa høyt til meg selv:

Eline, nå tar du deg en dusj, og så er det marsj i seng. En ny dag venter i morgen. Dessuten, du er ikke den eneste som kjenner på en form for skuffelse her i livet. Så unik er du ikke. Tenk på alt du har fått erfare. Alt du tar med deg videre av lærdom. Og tenk på alt du er. Dine egenskaper, dine ressurser, forsvinner ikke ut i luften på grunn av et enkelt avslag.

I et iherdig forsøk på å fjerne mitt eget tunellsyn ser jeg jo at livet går videre. For selv om jeg, mellom oss, er livredd for å råtne i en enkelt tilstand uten form for utvikling, så vet jeg jo så inderlig godt at en mulighet ikke utelukker en annen. Så til neste mulighet dukker opp skal jeg forsøke å finne tilbake til meg selv. Hva enn det betyr. For hvem er jeg egentlig? Hvor kommer jeg fra? Og hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå? Ikke noe småtterier akkurat. Men jeg tror det er litt av kjernen her i livet. Det er så mye jeg lurer på. Jeg søker svar, men ønsker ingen hjernevask. Jeg er sliten og full av overtenning på en og samme tid. Som om god låt som spinner om og om igjen i hodet, mens kroppen er nummen. Alt jeg vil er å danse med, men lemmene sier stopp.

Ikke bare river jeg ut mitt eget hår. Jeg går rundt timesvis på måfå. Ingen mål. Ingen mening. Et desperat forsøk på å finne tilbake. Til noe. Til det trygge. For nå har jeg mistet litt fotfeste. Jeg ser føttene mine, men jeg kjenner de ikke. Hvordan kan jeg da vite at de virkelig finnes?

En aha-opplevelse og litt motivasjon på en søndag

Tekst. Ord. Bilder. Foto. Kunst. Sitater. Spørsmål. Svar. Tegn. Musikk. Sang. Dans. Lek. Humor. Dette er alle ting som for meg representerer kreativitet. Det er ikke før den siste tiden jeg har begynt å innse at kreativitet er en stor del av meg. På mange måter er det en god hjelp, når virkeligheten oppleves vanskelig. Det er en slags gave. Et fristed, som egentlig er tilgjengelig overalt til en hver tid. Om jeg ønsker det selv. Kreativitet gir meg pauser.

Men som med det meste annet her i livet er det ikke bare rosenrødt. Jeg har innsett at jeg ofte ikke får helt ro i sjela mi før jeg har skapt noe. Stort eller smått. Og jeg har det med å gå inn 100 prosent. Full av lidenskap og engasjement. Jeg bruker ofte hele meg i ulike prosjekter. Det er litt på godt og litt på vondt. Og en smule intenst.

En glede. Men også en salgs frustrasjon. En merkelig kombo. Men, jeg tror jeg liker det.

Forrige uke satte noen en grill i hodet mitt. Nytt prosjekt – male stuen. Det er lite som imponerer meg mer enn når en ide blir til virkelighet kort tid etter. Mulig fordi jeg er ivrig og utålmodig av natur. Men hallo, hvem liker vel ikke å så resultater i virkelighet av en liten ide som startet i hodet? Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har et litt anstrengt forhold til helger, ferier, og helligdager. Det ble derfor en stor overraskelse for meg å oppleve en fin fin fin lørdag i går. En sånn type dag hvor man glemmer tid og sted. Men bare er. Det er sjelden kost for en som meg.

Det er nesten litt så jeg ikke tror på min egen virkelighet for tiden. Så mye fint og spennende på en gang. Det er ikke slik at jeg ikke tenker jeg fortjener det. For jeg mener oppriktig at jeg fortjener gode ting. Og det gjør du og! For det er mulig, å endre et liv. Men tanken om at jeg har levd i en type virkelighet som kanskje ikke har vært hverken heldig eller sunn for meg, slår meg nå. Det skyldes mulig den melankolien som bestandig ser ut til å slå til for fult hver søndag. Men gårsdagen viste meg at det er mulig å bryte ut av et uheldig mønster. Man må så klart være klar over hva som skjer. Og kanskje viktigst av alt – man må ønske en endring selv. Motivasjonen er nøkkelen her, tror jeg. Enten den kommer innenifra, eller om det er ytre faktorer som spiller inn.

Så har jeg kanskje funnet en form for motivasjon. Og jeg ønsker gode ting for meg og mitt liv. Likevel er jeg livredd. Likevel er jeg full av skam. Full av usikkerhet. Tanker om at min virkelighet egentlig er en helt annen en skremmer meg. Har jeg hatt fokus på feil sted? Har jeg vært på feil sted til feil tid? Og, et større spørsmål til: Er egentlig nøkkelen å ikke ha tid til å tenke? Jeg finner ikke noe klart svar på disse spørsmålene. Får vel prøve å akseptere at de må surre litt i hodet mitt. For kanskje har jeg flere spørsmål enn det finnes svar til. Og kanskje, bare kanskje, er jeg nettopp enda et stort spørsmål.

Da gjelder å ikke forsvinne blant tankene i mellomtiden.