For en tid tilbake trodde jeg at noe var fryktelig galt med meg. Og for første gang i mitt liv var det fysisk. Jeg var helt sikker på at noe var galt med meg og min kropp.
Seksualitet snakkes for lite om. Kanskje særlig i psykiatrien. Alle har en psykisk helse ja. Men alle har også en seksuell helse. Jeg har fått behandling for psykiske utfordringer siden 2007. Jeg kan telle på to fingre hvor mange ganger sex har vært et tema. Og begge gangene var det prevensjon som var budskapet. Hvilke signaler sender det?
I lang tid har jeg blogget aktivt for å fremme åpenhet kring psykisk helse. Jeg har vært innom mange ubehagelige og tabubelagte temaer. Sex, seksualitet, og kvinnekroppen, er ting jeg ikke har snakket om. Og det finnes det grunner til. Men jeg har innsett at seksualitet også er en del av den psykiske helsen. Faktisk en ganske stor del også. La oss fjerne litt av den fordømte skammen, og heller slå et slag for mer kunnskap og informasjon. For jeg er vel ikke den eneste som har gått i den berømte google-fella. Bombesikker på at det feilte meg noe alvorlig, googlet jeg følgende: Ubehag etter samleie. Ubehag nederst i magen. Kvalme og ubehag etter sex. Dette var noen av treffene jeg fikk: Eggstokkcyster. Eggstokkreft. Livmorhalskreft. Bekkeninfeksjon. Endometriose. Graviditet.
Noen enkle tastetrykk og sekunder senere en haug av svar servert fra orakelet Google. Svar nok til å skremme en hver. Ting som kreft, endometriose, abort, angrepille, kjønnssykdommer, gravid med medisiner, var ting som svirret ufrivillig mye oppi hodet mitt i dagene etterpå. Jeg innså fort hvor lite jeg visste om kvinnekroppen og kvinnehelse. Det ble en stor vekker for meg. Mine såkalte symptomer var ikke bare psykisk. Jeg hadde fysiske tegn, som helt sikkert forsterket det psykiske ubehaget jeg hadde. Og omvendt. Jeg var redd. Ble stresset, og full av angst. I tillegg til at jeg følte meg veldig alene. For hvem skulle jeg snakke med?
1 + 1 kan fort bli 3. Såpass har jeg fått med meg. Men jeg ser nå at jeg ikke fulgte helt med i naturfagtimene tidlig på 2000-tallet. Faktisk kan jeg ikke huske om vi hadde seksualundervisning i det hele tatt. Jeg kan ca null om kjønnssykdommer. Annet enn at det kan være svært ubehagelig å ha, og like ubehagelig å snakke om. Jeg visste heller ikke at det er svært normalt for en kvinnekropp å kjenne ubehag i en eller annen form, enten psykisk eller fysisk, etter sex. Mange, som meg, tenker kanskje at det må være noe galt. Det feiler meg og kroppen min noe. Mest sannsynlig så gjør det ikke det. Kroppen er en helt magisk maskin, som kan være i stand til mye. Og som regel heler kroppen seg selv. Likevel kjenner jeg kroppen min best. Jeg kjenner godt når noe ikke er som det pleier. Men når skal man oppsøke profesjonell hjelp? Jeg var 28 år gammel første gang jeg var hos en gynekolog. Hvorfor? Jeg var redd. Syns hele opplegget virket svært ubehagelig. Men jeg vil oppfordre alle kvinner der ute til å sjekke seg med gjevne mellomrom. Selv om det kan kjennes ganske så unaturlig å skulle spre beina for et helt ukjent menneske, så er det verdt det!
Kanskje er seksualitet forbundet med skam. Jeg vet for min egen del at jeg syns det er vanskelig å snakke om. Litt fordi jeg fremdeles har friskt i minne at en venn og jeg lekte doktor i 5-6 års alder (vi ble fersket, og fikk kjeft). Men også litt fordi jeg lenge har hatt et anstrengt forhold til egen kropp og min egen seksualitet. Kanskje tilhører jeg også en generasjon hvor sex ikke snakkes spesielt mye om. Kanskje har noe endret seg med årene. Jeg vet lite om hvordan seksualundervisningen foregår i dag. Fortell meg gjerne om du har noen andre erfaringer! Jeg håper virkelig at det ikke kun er snakk om prevensjon. Den berømte kondomen tredd på en banan. Sex er så enormt mye mer enn det. Jeg kan huske en helsesøster på slutten av barneskolen. Hun snakket litt om menstruasjon. Vi fikk et par bind hver. Så anbefalte hun oss å ta en titt på våres egne underliv. Ved å bruke et speil sittende på huk. Jeg var nok ikke den eneste som testet dette da jeg kom hjem. Og jeg var nok heller ikke den eneste som ble litt skremt.
Noen mennesker opplever at de ikke er noe særlige seksuelle. Såkalt aseksuelle. Det er det ikke noe galt i å være. Men mange mennesker er seksuelle vesener, med alt det innebærer. Og det er ikke noe galt i det heller. Vi skal uansett ikke skamme oss. Som Finn Skårderud sier så fint: Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp. Jeg regner med at jeg ikke den eneste som ikke fikk helt optimal seksualundervisning på skolen. Jeg savner mer lett tilgjengelig informasjon om sex, seksualitet, og kvinnekroppen. Spesielt når google skremmer.