Burde du egentlig røyke så mye? Spurte hun. Jeg hadde festet blikket mitt ned i bakken. Men kjente likevel øynene hennes skule bort på sigaretten min. Den som balanserte mellom fingrene mine. Så kjent. Så trygt. Burde du egentlig spørre så mye? Tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg sa det ikke. For jeg ville jo ikke være uhøflig på noen måte. Tror ikke jeg kjenner noen så konfliktsky som meg selv. Redd for å trå feil. Altså, her snakker vi konfliktskyhet av så høy grad at jeg ikke tør å se ferdig «Tid for hjem». Jeg orker rett og slett ikke tanken på å se uenigheter. Hvertfall ikke om jeg kan unngå det. Jeg er nok også den typen som heller går en omvei, enn å la biler vente på meg før jeg går over veien.
Nei, jeg burde nok kanskje ikke røyke så mye. Men jeg har liksom så mange gode unnskyldninger. Jeg mener, mormoren min døde i fjor. Og jeg strever periodevis med mye angst. Dessuten finnes det jo så mye verre ting man kan gjøre. Og det fortsetter og fortsetter.
Foto: Hedda Marie Westlin
Det er mye jeg kanskje ikke burde, men som jeg gjør likevel. Som å røyke. Som å spise chips på en tirsdag. Som å drikke alkohol. Eller som å danse naken på stuen når det er mørkt ute og lyst inne. Men jeg gjør det likevel. Fullstendig klar over konsekvensene. For, jeg er jo ikke dum. Faktisk er jeg ganske så smart, om du spør moren min. Jeg har en frontal-lapp som fungerer i aller høyeste grad. Stort sett hvertfall. Det finnes nok noen avvik. Det vil jeg tro gjelder de fleste.
For litt siden befant jeg meg i en svært krevende situasjon. Uten noen form for overdrivelse – det var et av mitt livs viktigste møter. Det var spennende, utfordrende, og lærerikt på en og samme tid. Uansett utfall så vokser jeg på de minuttene det varte. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv nå. Jeg var svært godt forberedt. Så forberedt jeg kunne være i en slik setting. Men jeg oppdaget vel rimelig kjapt at jeg ikke var forberedt på alt. Man vet jo aldri hvordan mennesker mottar ting en selv sier. Og utviklingen videre i den bestemte samtalen er umulig å spå. Selv Lily Bendriss ville hatt problemer med det. Nå er jeg langt i fra en spåkone. Men selv om jeg kanskje ikke evner å se inn i fremtiden, som liker jeg å tenke at jeg er rimelig god på å lese situasjoner. Nå har det gått noen dager siden dette viktige møtet. Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn, med en semi-identitets-krise. Spørsmål som hvem er jeg egentlig? Hvem ønsker jeg å være? Og hvordan ser andre meg? Surrer kontant rundt i hodet mitt. Krisen oppstår jo når det er en liten krasj mellom svarene på disse spørsmålene. I følge psykologen min er dette svært vanlig. Men sånn mellom oss – jeg driter i om det er vanlig eller ei. Det er jo meg og mitt liv det gjelder. Da blir det en fattig trøst at det finnes flere med like tanker.
Kanskje oppstår denne lille krasjen i hodet mitt fordi det faktisk, for første gang på lenge, står noe på spill. Jeg tror det. Og kanskje spilles dette møtet om og om igjen i mitt sinn nettopp fordi jeg er så langt fra likegyldig som det går an. Jeg er redd jeg fremsto som et persilleblad, redd for å si fra, redd for å heve stemme. Javel, så er jeg kanskje så konfliktsky som det går an å bli. Men jeg er da ikke noe persilleblad. Jeg er Eline. Et menneske full av styre, mot, og godhet for andre mennesker. Selv om jeg ofte kan virke diplomatisk, gjennomtenkt og reflektert, så tar jeg gjerne en kamp om jeg må. Og om omgivelsene ligger til rette, hever jeg mer enn gjerne stemmen. Kanskje må jeg ta et par sigaretter i etterkant, men det er verdt det spør du meg.
Hva gjør du om du kjenner deg litt misforstått? Litt frynsetet? Kanskje til og med fragmentert? Hva gjør du for å gjenoppta likevekt og balanse? Jeg røyker. Spiser chips på en tirsdag. Noen ganger drikker jeg alkohol. Og en gang i blant danser jeg naken på stuen, når det er mørkt ute og lyst inne. Jeg er jo tross alt bare et menneske. Og vi mennesker gjør nok mye vi ikke burde. Noen ganger får man ikke gjort mer enn å lene seg tilbake og vente. Flaks jeg ikke eier tålmodighet, men er ekstremt god på å vente.