Burde du egentlig røyke så mye? Spurte hun. Jeg hadde festet blikket mitt ned i bakken. Men kjente likevel øynene hennes skule bort på sigaretten min. Den som balanserte mellom fingrene mine. Så kjent. Så trygt. Burde du egentlig spørre så mye? Tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg sa det ikke. For jeg ville jo ikke være uhøflig på noen måte. Tror ikke jeg kjenner noen så konfliktsky som meg selv. Redd for å trå feil. Altså, her snakker vi konfliktskyhet av så høy grad at jeg ikke tør å se ferdig «Tid for hjem». Jeg orker rett og slett ikke tanken på å se uenigheter. Hvertfall ikke om jeg kan unngå det. Jeg er nok også den typen som heller går en omvei, enn å la biler vente på meg før jeg går over veien.

Nei, jeg burde nok kanskje ikke røyke så mye. Men jeg har liksom så mange gode unnskyldninger. Jeg mener, mormoren min døde i fjor. Og jeg strever periodevis med mye angst. Dessuten finnes det jo så mye verre ting man kan gjøre. Og det fortsetter og fortsetter.

Foto: Hedda Marie Westlin

Det er mye jeg kanskje ikke burde, men som jeg gjør likevel. Som å røyke. Som å spise chips på en tirsdag. Som å drikke alkohol. Eller som å danse naken på stuen når det er mørkt ute og lyst inne. Men jeg gjør det likevel. Fullstendig klar over konsekvensene. For, jeg er jo ikke dum. Faktisk er jeg ganske så smart, om du spør moren min. Jeg har en frontal-lapp som fungerer i aller høyeste grad. Stort sett hvertfall. Det finnes nok noen avvik. Det vil jeg tro gjelder de fleste.

For litt siden befant jeg meg i en svært krevende situasjon. Uten noen form for overdrivelse – det var et av mitt livs viktigste møter. Det var spennende, utfordrende, og lærerikt på en og samme tid. Uansett utfall så vokser jeg på de minuttene det varte. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv nå. Jeg var svært godt forberedt. Så forberedt jeg kunne være i en slik setting. Men jeg oppdaget vel rimelig kjapt at jeg ikke var forberedt på alt. Man vet jo aldri hvordan mennesker mottar ting en selv sier. Og utviklingen videre i den bestemte samtalen er umulig å spå. Selv Lily Bendriss ville hatt problemer med det. Nå er jeg langt i fra en spåkone. Men selv om jeg kanskje ikke evner å se inn i fremtiden, som liker jeg å tenke at jeg er rimelig god på å lese situasjoner. Nå har det gått noen dager siden dette viktige møtet. Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn, med en semi-identitets-krise. Spørsmål som hvem er jeg egentlig? Hvem ønsker jeg å være? Og hvordan ser andre meg? Surrer kontant rundt i hodet mitt. Krisen oppstår jo når det er en liten krasj mellom svarene på disse spørsmålene. I følge psykologen min er dette svært vanlig. Men sånn mellom oss – jeg driter i om det er vanlig eller ei. Det er jo meg og mitt liv det gjelder. Da blir det en fattig trøst at det finnes flere med like tanker.

Kanskje oppstår denne lille krasjen i hodet mitt fordi det faktisk, for første gang på lenge, står noe på spill. Jeg tror det. Og kanskje spilles dette møtet om og om igjen i mitt sinn nettopp fordi jeg er så langt fra likegyldig som det går an. Jeg er redd jeg fremsto som et persilleblad, redd for å si fra, redd for å heve stemme. Javel, så er jeg kanskje så konfliktsky som det går an å bli. Men jeg er da ikke noe persilleblad. Jeg er Eline. Et menneske full av styre, mot, og godhet for andre mennesker. Selv om jeg ofte kan virke diplomatisk, gjennomtenkt og reflektert, så tar jeg gjerne en kamp om jeg må. Og om omgivelsene ligger til rette, hever jeg mer enn gjerne stemmen. Kanskje må jeg ta et par sigaretter i etterkant, men det er verdt det spør du meg.

Hva gjør du om du kjenner deg litt misforstått? Litt frynsetet? Kanskje til og med fragmentert? Hva gjør du for å gjenoppta likevekt og balanse? Jeg røyker. Spiser chips på en tirsdag. Noen ganger drikker jeg alkohol. Og en gang i blant danser jeg naken på stuen, når det er mørkt ute og lyst inne. Jeg er jo tross alt bare et menneske. Og vi mennesker gjør nok mye vi ikke burde. Noen ganger får man ikke gjort mer enn å lene seg tilbake og vente. Flaks jeg ikke eier tålmodighet, men er ekstremt god på å vente.

God morgen Eline. Det er søndag. Din minst favorittdag i uken. Du kjenner kanskje på at både energi og konsentrasjon er brukt opp akkurat nå. For første gang på lenge har du flere baller i luften på en og samme tid. Det kan slite ut en hver. Men du står i det. Kanskje er du litt ekstra sårbar. Litt skjør. Kanskje er du en person som søker mer likevekt og balanse enn andre. Det er det ikke noe galt i.

Du går en spennende tid i møte på flere måter. Men jeg har sett litt inn i spåkulen, og magiske ting vil komme din vei. Uken som venter vil by på utfordringer. Gamle og nye. Men fortvil ikke. Dette vokser du på. Du har ressursene i deg. Og om forholdene ligger til rette kan du utrette store ting.

I dag ler og gråter du om hverandre. Nervene er i høyspenn. Men dette har en funksjon. En ganske god en også. Det viser ikke svakhet å være nervøs. Tvert om så viser det styrke. Det viser du er et menneske. Det viser du bryr deg. For noe står på spill, og du er langt fra likegyldig. Det er ikke sikkert du merker det, men du er i en utvikling. Du er i endring. Ditt liv blir bedre og bedre. Kanskje må det en fugl til for å se det. Men fugler finnes, og det gjør du og. Det er kanskje ikke en pil som peker i en bestemt retning. Det er vel heller en oppadgående kurve. Full av svingninger, spenninger, oppturer og nedturer. Men du står i det.

Så selv om du kjenner deg tappet for energi og konsentrasjon akkurat i dag. Selv om det er kort vei fra latter til tårer. Selv om det er litt mye armer og bein. Så vet du like godt som meg at håpet du også bærer trumfer en hver dårlig søndag. Dessuten er det mandag i morgen. Ta nå med deg håpet og motet inn i den nye uken. Utforsk øyeblikkene som kommer med optimisme og nysgjerrighet. For gjør du det har du ingenting å tape. Du har bare alt å vinne. Små øyeblikk kan nemlig gi endring til et helt liv. Om du tillater det.

En kraft. En evne. Eller en utrolig overlevelsemekanisme.

I følge faren min er jeg en superhelt. Han er kanskje en smule subjektiv. Men han er ikke dum. Og kanskje er det en liten sannhet i hans sammenligning. For som med superhelter flest, trenger jeg også å temme kreftene mine. Hvertfall lære meg å håndtere de. Og kanskje, bare kanskje, vil jeg etterhvert være i stand til å styre evnene mine mer.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det slik før. For om jeg egentlig er en superhelt, så har jeg jo store grunner til å juble. Mitt ønske fremover er derfor å utforske evnene mine med nysgjerrighet og optimisme. Ikke lenger med skam og avsky. Og forskjellen der er enorm. For jeg er her fremdeles. Ikke på tross av, men takket være, mine evner. Det gir meg grunn til å heve hodet. Det gir meg grunn til å være stolt.

I mine øyne er det stor forskjell på å akseptere en situasjon og på å resignere. Det vet jeg nå. Den som gir det er en dritt, er det noen som sier. Jeg hverken vil være, eller er, en dritt. Jeg er en snart 30 år gammel kvinne, stappfull av pågangsmot, kreativitet, og spennende evner. En superhelt, om du vil.

Gode ting skjer i mitt liv. Og jeg er for første gang på lenge klar til å ta i mot. Faktisk står jeg klar med åpne armer. For hva er det verste som kan skje? Jeg vet ikke. Det er klart det eksisterer en form for risiko. En risiko for å bli skuffet. Det er sånt som skjer når man har forventninger. Bevisst eller ubevisst. Men det hører livet til. Både skuffelser og forventninger. Skummelt? Spennende? En deilig skrekkblandet fryd.

Under en glødende varmelampe. Med en rykende fersk kopp kaffe plassert foran meg. Den friske høstluften kombinert med svak parfyme og en liten Marlboro Gold. I dag er nylonstrømpene erstattet med ullsokker. Og den tynne blusen med en deilig tykk genser. Favorittkåpen er på. Den samme kåpen som hvert år gir meg både varme og komplementer. I denne stund kunne jeg ikke hatt det bedre. For akkurat nå er jeg akkurat passe. Det slår meg at jeg er akkurat passe varm. Akkurat passe våken. Akkurat passe blid. Akkurat passe trygg. Jeg er akkurat passe. Og det er mer enn bra nok.

Solen bryter seg frem. Litt etter litt. Mellom murveggene foran meg. Jeg myser. Men bare akkurat passe. For akkurat nå har jeg det fint. Det er noe helt eget med å pakke seg litt inn. I et skjerf. I ull. I lag på lag. Det virker beroligende på meg. Som en slags sobril i tøy-form.

Hvis jeg kunne ha frosset tiden ville jeg gjort det akkurat nå. Men selv ikke jeg har slike evner. Ikke enda hvertfall. Men kanskje er det nettopp det som gjør denne stunden så fin. Så spesiell. Så vakker. Så magisk. For et øyeblikk kalles et øyeblikk for en grunn. Det varer nøyaktig så kort eller så lenge som det et ment til å vare. Så jeg nyter det mens det enda er. Så kan jeg kanskje ikke fryse tiden. Men, heldig som jeg er, kan jeg ta vare på øyeblikk som dette. Jeg kan lagre det i hjertet mitt. Og på den måten gjøre det om til et minne. Et verdifullt minne om å være akkurat passe. Et minne som kan hentes frem siden. En gang jeg kanskje vil trenge litt akkurat passe.

13.september 2016. Jeg var nylig utskrevet etter flere måneder som tvangsinnlagt. Proppet av medisiner. Proppet av sinne, men også av håp. Og her sitter jeg altså. 4 år og 504 innlegg senere. Fremdeles bak et tastatur. Prøver fremdeles å redde verden. Litt.

Mitt aller første innlegg hadde tittelen, «Det er på tide å fjerne tabuet», og her kommer et utdrag.

«Jeg har blitt fortalt at med min diagnose er det ikke sikkert jeg kan bo alene. Jeg har blitt fortalt at med min diagnose må jeg kanskje ha medisiner resten av livet. Jeg har over 10 tvangsinnleggelser bak meg, har fått mange forskjellige tvangsvedtak, og kjent på kroppen hva tvang betyr i praksis. Vi lever i 2016, det er på tide det blir tatt noen grep. Vi kan ikke ha det slik at beltelegging og tvangsmedisinering blir utveien når det er snakk om å gi nødvendig helsehjelp. Så hvorfor deler jeg dette? Vi kommer ingen vei om det legges lokk på den tøffe realiteten. Dersom noe skal skje er vi nødt til å åpne oss. Psykiske lidelser er like vanlig som allergier. Og det er på tide å fjerne tabuet rundt det.»

Jeg husker enda hvor nervøs jeg var da jeg trykket på publiser og delte dette innlegget. For frem til da var det kun mine nærmeste som visste om mine utfordringer. Men jeg husker også hvor sterk jeg følte meg. Kanskje litt på grunn av all støtten jeg fikk. Jeg følte på meg at en endring skulle til å skje. Ikke bare i meg, men i samfunnet.

Så hva har egentlig skjedd siden? Nå tenker jeg ikke bare på meg selv, jeg tenker på hele systemet. På norsk psykisk helsevern. Har det skjedd noe? Jeg tenker nå å spole litt tilbake. For min umiddelbare tanke er at det har skjedd en utvikling i positiv forstand.

2015-2016 var perioden jeg var mer inne på sykehus enn ute i det fri. Det var mye tvangsbruk. Vonde medisineringer. Og beltelegging. Da jeg for alvor tok fatt i pennen i 2016 bar jeg nok på mye sinne. Jeg har bladd litt i arkivet, og det minner meg på den evige kampen som jeg opplevde at det var. Meg mot psykiatrien. Slik er det ikke i dag. Ikke for meg. I 2017 kom en ny lov om tvang i norsk psykisk helsevern. Den sier at samtykkekompetanse må vurderes ved innleggelse. Det er mulig jeg tar feil, men mitt inntrykk er at det i løpet av disse ørene har blitt mindre bruk av tvang. Det vil nødvendigvis være variasjoner mellom pasienter, og mellom ulike sykehus. Men en endring har skjedd.

Selv blir jeg fulgt opp av et FACT-team i dag. Noe som har fått stor betydning for meg. I positiv retning. Jeg har færre og kortere innleggelser. Jeg får til mer og mer på egenhånd. Jeg sier ikke at verden er ferdig reddet. For jeg opplever fremdeles at ting burde kunne gjøres annerledes. Jeg opplever fremdeles ubehagelige ting. Det eksisterer fremdeles uheldige holdninger i psykiatrien. Så jeg tenker enda at vi har en vei å gå. Men noen ganger er det viktig å stoppe litt opp, spole tilbake, for å se en utvikling. For ting går fremover. Ting blir bedre. Vi er alle litt klokere enn vi var i går.

Så har jeg lyst til å kommentere mitt aller første innlegg. For hvem er det som bor alene i dag? Hvem er det som kanskje til og med skal klare seg uten medisiner? Meg. Jeg er ikke så sint lenger. Ikke så redd heller. For jeg ser en klar endring. Hos meg selv. Og hjelpen jeg får blir stadig bedre. Men gode ting tar tid.

Det nærmer seg denne bloggens 4-årsdag. Og i den anledning har jeg noen spørsmål til deg der ute. For denne bloggen ønsker ingen bursdagsgaver. Mitt ønske er å samle tråder. Mitt ønske er å høre fra deg der ute. Disse 4 årene har gått fort og sakte på samme tid. Det får meg til å mimre. Til å bla litt tilbake i arkivet. Og det får meg til undre.

For litt siden satt jeg i samtale med en psykolog og en psykiater. Vi snakket litt om min personlige utvikling. Men også om hele systemet. Det samme systemet som jeg faktisk har vært under en god stund. I 2014 oppsøkte jeg selv hjelp. Den gangen var jeg 23 år gammel. Og siden har jeg vært i behandling i norsk psykisk helsevern. På godt og vondt. Min psykiater lurte på om jeg selv hadde merket en utvikling i psykiatrien på de årene som har gått. Og her kommer du som leser inn i bildet. For jeg er ikke så unik og spesiell. Jeg er ikke den eneste som har mottatt psykiatrisk hjelp siden 2014. Jeg har jo delt av egne erfaringer i flere år nå. Jeg har åpnet opp om mange tabubelagte temaer. Det akter jeg å fortsette med. Men jeg er jo ikke alene.

Kanskje har du også vært pasient. Kanskje er du pasient i dag. Kanskje er du som leser disse linjene en behandler. En psykolog. En psykiater. Sykepleier. Eller kanskje du som leser er pårørende. Psykisk helse angår oss alle. Vi vil alle en eller annen gang i løpet av livet møte på psykiske lidelser i en eller annen grad. Om det ikke rammer deg, så kjenner du mest sannsynlig til noe som er rammet.

Vi hører om ulike pakkeforløp. Om nedlegging av sengeplasser. Det kommer tydelig frem at både tid og penger skal spares. Det er lite som provoserer meg mer enn dette. Nå skal jeg bruke strenge-stemmen min. For i 2020 burde vi ha kommet lenger. Psykisk sykdom må sidestilles med somatikken. Vi må satse på forebygging i stede for brannslukking.

Det jeg lurer på er hva slags erfaring du sitter med? Jeg er opptatt av om det kan ha skjedd en endring der ute. En endring i systemet. Endring av holdninger. Hva tenker du? Systemet kan nok være urettferdig. Selv har jeg fått hjelp, frivillig og påtvunget, over flere år. Jeg vet at det dessverre er mange der ute som ikke får den hjelpen de trenger. Det finnes ikke et bedre ord for det enn at det er urettferdig. Det krever nemlig en enorm styrke å skulle be om hjelp. Jeg vet om mennesker som får beskjed om at de ikke er syke nok til å motta behandling, og at de derfor får avvisning. Jeg stiller meg svært spørrende til dette. For når er man syk nok? Når skal man bli tatt på alvor. Er det når det er for sent?

Skriv gjerne til meg, om du har erfaring fra psykiatrien du ønsker å dele. Legg igjen en kommentar her på bloggen, kontakt meg på Facebook, eller send meg en mail om du føler for det – [email protected]

Jeg er evig takknemlig for historier der ute. Alle stemmer bør bli hørt. Så la oss fortsette å dele. La oss fortsette å redde verden. Litt. Sammen.

Opp av asfalt. Blant ugress. Den vakreste blomst. Med håp i hvert blad. Med styrke i stengelen. Og med mot i den hvite melkesaften. Vi trenger alle å bli sett. Vi trenger alle å bli hørt. Vi trenger alle å bli møtt med varme og vennlighet. Hvorfor? Jo, fordi vi er mennesker. Og mennesker trenger andre mennesker. Jeg sier ikke at det alltid er enkelt. For livet er ikke enkelt. Det er ikke alltid lett å treffe gode valg, eller å tenke gode tanker. For vi er ikke roboter som ikke blir påvirket av andre. Vi mennesker blir påvirket av andre fordi vi er mennesker. Og nettopp også fordi vi er mennesker så har vi valg. Løvetannen vokser stort sett der der er sol. Og blomsten har evnen til å sprenge seg igjennom den tyngste asfalt.

Det er tøffe dager. Tøffe tak. Det skal jeg ikke legge skjul på. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg hadde det slik. Det går liksom i glemmeboken fra gang til gang. Dessverre. Eller, heldigvis. Men nå er det på høy tid at jeg bretter opp ermene, og henter frem den styrken som fremdeles bor i meg. Litt som hos løvetannen. Tøffe dager, og vanskelige perioder, vil vi alle ha i løpet av livet. Jeg vet av egen erfaring at det kan oppleves svært utfordrende. Noen ganger til og med overveldende og uholdbart. Hodet kan kjennes overbelastet av vonde tanker. Men tanker er bare tanker. Ikke nødvendigvis farlige, selv om de kjennes slik.

Tøffe dager, og vanskelige perioder, kan oppleves belastende. Ikke bare for den som står midt i det. Også for de som står rundt. De pårørende. Belastende? Ja. Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Man kan vel si at jeg har fått meg en liten (les: stor) vekker. Jeg beveger meg nok en gang opp og ut av gjørma. Jeg blir desperat, utålmodig, og ivrig etter bedring. En saftig kombo av egenskaper som kommer godt med i slike perioder. Jeg er klar. For å brette opp ermene. For å jobbe hardt. For å mobilisere krefter. For å hente frem styrken i meg. Litt som hos løvetannen. Sta som jeg jo også er tenker jeg at jeg skal klare dette. Kanskje aller helst alene. Men jeg kan faktisk ikke være så sta og egen. For vi mennesker blir til i møte med andre. Vi trenger andre mennesker. Og jeg er langt i fra alene. Derfor er tittelen på dette innlegget endret fra JEG til VI skal klare dette.

Husk på løvetannen. Husk at du er viktig. Du kan også bli sett og hørt av noen. Og like viktig – du kan se og høre andre.

Kjære Mommi,

Jeg er lei meg. Jeg har gjort noe dumt, og jeg skammer meg. Masse. Skulle gjerne hatt noe ugjort. Det er noen sorte, ubehagelige hull. Hull som jeg må bære med meg. Føler meg svak. Og litt feig. Jeg trenger deg mer enn noensinne. For desperasjon kombinert med utålmodighet er ikke en god blanding. Livet kommer med dårlige dager og. Jeg ønsker å stå i det. Med litt hjelp kanskje. Hvor er du nå? Kan du se meg? Kan du høre meg? For jeg hører enda deg.

– Eline

Kjære Eline,

Ikke vær lei deg. Tørk tårene dine. Vi gjør alle dumme ting en gang i blant. Noen ting er kanskje dummere enn andre. Livet er ikke alltid lett. Akkurat det vet du og jeg mye om. Livets skole er nok den tøffeste skolen av dem alle. Vi prøver og feiler hele gjengen. Men du gir deg ikke. For den som gir seg er en dritt. Noe du er langt fra å være. Kjære Eline, du vet like godt som meg at vi mennesker trenger andre mennesker. Det er ikke et tegn på svakhet å be om hjelp. Det vet du innerst inne. Du vet også at jeg enda ser deg. At jeg enda hører deg. Og at jeg fremdeles passer på deg.

– Mommi

Himmelen. Den som er blå i dag. Luften. Den kalde, litt skarpe, klare luften. Den jeg fyller lungene med. Magen. Brystkassen. Som beveger seg. Ut og inn. Alle fuglene. Som også er våkne. Duene. Kråkene. Måkene. Som alle gjerne flyr sammen.

Asfalten. Grå, med et artig hint av glitter på. Det gjør det litt vanskeligere å gå. Men jeg går. For beina er der. Begge to. De beveger seg fremover. Gjerne i takt med trommeslagene jeg har på øret. Setter en for foran den andre. Og repeterer dette til jeg kommer frem.
Tar frem leppomaden. Påfører den på leppene. De som alltid er tørre. Med nyfuktede lepper sitter jeg her. Lyset som treffer meg med jevne mellomrom. Det som får meg til å myse svakt. Det samme lyset som forsiktig varmer ansiktet mitt.

Kaffekoppen. Den som er plassert foran meg. Jeg lar de kalde hendene mine varme seg litt på den. Det prikker forsiktig i fingertuppene. Men de er der. Og de er mine. Hendene altså. Armene. Skuldrene. Nakken. Den som er litt vond og støl. Halsen. Og hodet, som sitter på. Fremdeles. Magen. Den som rumler svakt. Sier fra at den også er her. Ryggen. Rumpa. Som er plassert på en hard benk. En benk langs en murvegg på Majorstuen. Som faktisk er mitt hjem. Jeg bor her, sier jeg høyt. Men jeg vet jo ikke med sikkerhet.

Tilbake til kroppen. Den som faktisk er her. Lårene. Som hviler forsiktig på den harde benken. Leggene. Anklene. Og føttene. De som tripper lett på bakken. Det er der alt sammen.

Vi trenger alle påminnelser. Vi trenger alle å flykte en gang i blant. Men vi trenger også å lande. Hvertfall gjør jeg det. Så i dag har jeg oppsøkt hjelp. Ikke av den profesjonelle typen. Så i denne stund befinner jeg meg hos familie, i nærheten av Drøbak. Jeg ser på dette som en slags husmorsferie. En slags feriekoloni folk dro til før. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jeg vet heller om det er bra. Det vil tiden vise. Og tid har jeg visst enda. Det jeg vet er at jeg nå tar i et skikkelig tak. For å få det litt bedre.
Det viktigste er at man finner noe som funker bra for en selv. Så kan man gjøre nettopp det. Bare det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven.

Det er kanskje ingen hokus-pokus. Men når man befinner seg midt oppi gørra, kan det være vanskelig å skimte selv det sterkeste lys. Derfor minner jeg meg selv på det som faktisk er. For å se at jeg ikke forsvinner. For å unngå å bli så redd. For å kunne stå i angsten. Og for å få litt fri fra mitt eget hode.

Frostrøyk ut av munnen. Rim som glitrer i gresset. Vingespenn i morgenlyset. Solen. Den som enda varmer ansiktet.

I går turet jeg ut i marka før klokken var 6. Det var jo litt tidlig, tenker kanskje du. Ja, det tenker jeg og. Men… Det var så sååå verdt det! Planen var egentlig å gå en lang tur opp til en sæter. Men noe stoppet meg. Kondisjonen? Nei, faktisk ikke. Jeg gikk forbi et vann, og synet som møtte meg slo ut pusten min.

Vi beveger oss nå inn i min absolutt favoritt-del av året. Høsten. Ikke bare er det mer å se på på TV. Luften ute blir friskere. Fargene blir vakrere. Og jeg blir mer kreativ.

Jeg elsker at jeg endelig kan ta på meg ullgensere og litt tykkere jakker. Men det behøver ikke bli så veldig mye kaldere enn nå. For akkurat nå, akkurat denne tiden, er for meg helt perfekt.

Kanskje er denne tiden perfekt og så spesiell og vakker på grunn av den korte lengden. Jeg tror det. For snart kommer vinteren. Og den trenger jeg å forberede meg litt på kjenner jeg.

Tilbake til morgenturen jeg hadde i går. Det er noe helt magisk ved å få litt jord under neglene. Ved å klemme på et tre. Et tre som kanskje har stått der i flere hundre år. Det er noe helt spesielt med lukten av skog. Med det magiske lyset om morgenen. Nå er jeg ikke spesielt overtroisk av meg. Men, ved dette vannet kan det jo kanskje bo et troll eller to. Kanskje.

Uansett. Villmarkens datter prøver. Igjen. Alt hun har. Alt hun makter. Å se det vakre. Det som faktisk er overalt.