Bare en melankolsk mandag

Jeg tar meg selv i å sende psykologen min en smådesperate SMS. I parken med Kristian Kristensen på ørene, og med gråten i halsen.

Usikkerhet har ingen alder. Jeg er 29 år gammel, og trenger stadig bekreftelser fra andre. Ikke på at jeg får til ting eller på at jeg er flink, men på at jeg er et OK menneske. Jeg fisket ikke etter komplementer. Jeg prøvde vel heller å bygge selvfølelse.

Det optimale hadde vel vært om jeg kunne hentet frem disse bekreftelsen innenfra. Men slikt verktøy har jeg enda ikke skaffet meg, selv etter ørten år i terapi. Men jeg er jo ikke alene. Om å kjenne på usikkerhet. Om å trenge bekreftelser fra andre. Kanskje er dette en god ting. At jeg kjenner noe mangler. Og at jeg ber om det som mangler. I dette tilfellet – bekreftelser.

Ingen mennesker er bare en ting. Til det er menneskeheten altfor kompleks. Spennende og frustrerende på samme tid. Dessuten, det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å kjenne på vonde følelser. Og det er lov å be om hjelp. Alt er kanskje ikke verdt å analysere heller. For mye, faktisk det aller meste, er helt normalt.

Så kanskje dette bare er nettopp en melankolsk mandag. Takk for meg.

Tilbake til hverdagen. Nesten hvertfall.

Hei der ute! Hvordan går det? Håper alt står bra til! Fellesferien er over. For mange er det tilbake til hverdagen. Eller corona-hverdagen. Personlig gleder jeg meg over at både P3Morgen og God Morgen Norge snart er tilbake på lufta. Jeg gleder meg også over de gule bladene på toppen trærne jeg nettopp så. For det betyr at høsten nærmer seg. Min favorittårstid.

Mange puster kanskje lettet ut nå. Hvertfall gjør jeg det. Har aldri vært spesielt begeistret for hverken helligdager eller ferier. Litt fordi jeg føler ting står mer stille. Litt fordi jeg kjenner mer på ensomhet. Men også litt fordi det føler hjelpen blir lenger borte, om noe skulle skje. Behandlere trenger jo også ferie. Men psykiske lidelser tar ikke ferie. Og nettopp derfor er det nok mange som kjenner seg litt ekstra sårbare i ferier.

Apropos unntakstilstander. Jeg vet ikke med deg, men i det siste har jeg har kjent på at jeg frykter mer og mer en ny runde med lukket samfunn. En ny 12-mars-situasjon. Noe som er svært lite ønskelig. Man skal ha respekt for dette viruset som herjer i verden. Men personlig er jeg mest redd for hva det gjør med samfunnet. Og jeg tror ikke jeg ville taklet en karantene så godt. Til det er jeg altfor avhengig av folk, og av ytre stimuli. Egentlig tror jeg ikke det er noen av oss som er så godt rustet for isolasjon over tid. Vi mennesker trenger andre mennesker. Man kan nok si mye bra om nye digitale løsninger, noe vi ser mer og mer av, men øyekontakt skal ikke undervurderes.

Da regjeringen trykket på den store røde knappen husker jeg tankene raste gjennom hodet. Hva hvis jeg blir dårlig nå? Altså, psykisk. Kan jeg be om hjelp når resten av verden brenner?! Dette vet jeg at har plaget flere. Mange kan kanskje derfor drøye i det lengste før de ber om noen form for hjelp. Dette tror jeg ikke er så bra. Forebygging er bedre enn brannslukking, tror jeg. Håndvask er viktig ja, men mental hygiene er minst like viktig. Ofte er det også så lite som skal til fra et menneske til et annet. For at man kan føle seg litt bedre. For at man skal føle seg sett. Hørt. Hvis vi alle husker på det så tror jeg verden vil bli litt bedre å leve i.

Mennesker trenger andre mennesker

Jeg er ingen låst sak. Ikke du heller. Jeg er ikke en lukket dør. Ikke du heller. Jeg er ikke et avlukket tilfelle. Og det er ikke du heller. Jeg har latt, og lar meg bli til i møte med andre. Og på den måten kan jeg bli den beste versjonen av meg. Med prøving og feiling, og med alt det innebærer å leve et liv. For jeg hadde ikke vært meg, med alle mine evner, egenskaper, og ressurser, uten andre. Om min dør hadde vært lukket, ville jeg vært helt annet menneske.

Jeg er heldig. Og jeg er glad jeg evner å ta i mot. Råd, innspill, ideer, og tanker utenfor mitt eget sinn. Jeg har alltid hatt min dør åpen. Og jeg er heldig, som tross mye vondt, evner å se godhet. For vi mennesker blir til i møte med andre. Mennesker trenger andre mennesker.

Intervju med min nærmeste pårørende

Hils på Roy. Min bonuspappa, bestevenn, manager, og nærmeste pårørende.

Denne karen fortjener Kongens fortjenestemedalje. For tro og sann innsats siden 1997. Han har fulgt min reise tett. Han er den som får telefoner hvis jeg blir innlagt. Han er den som mottar eventuelle vedtak i posten. Han er den jeg kan fortelle alt til. Noen jeg også gjør. En person jeg bare kan være Eline med. Med alt det måtte innebære. Hos han kan jeg både gråte og le. Men nok kliss klass…

Å være pårørende til mennesker med alvorlig sykdom kan nok by på utfordringer. Men som nær pårørende sitter man på også verdifull kunnskap. Her kommer derfor 5 kjappe med Roy:

1) Hva gjør det med deg i de periodene jeg strever mer enn vanlig?
Jeg liker det jo ikke. Jeg blir urolig. Men det er bare på innsiden. Tenker jo bestandig at – det ordner seg. Og det gjør det jo.

2) Hvordan er det å få telefoner fra sykehuset angående meg?
Dette er ekkelt. Men jeg har jo på en måte blitt vant med det. Nesten rutine. Helt i starten husker jeg det var ganske jævlig. Mye har heldigvis blitt bedre.

3) Har du, som pårørende, noen gang opplevd feil i psykiatrien?
Ja, en gang. Det var jo på et sykehus som heldigvis er nedlagt nå. Der skortet det på kommunikasjonen. Svært uheldig.

4) Har du noen positive erfaringer fra møtet med norsk psykisk helsevern?
Ja, flere. For behandlingen blir bedre og bedre. Hvertfall slik jeg ser det når det angår deg. Det er mer informasjon der ute. Jeg blir mer inkludert. Min opplevelse er at helsepersonell tar til seg de tilbakemeldingene jeg kommer med. Dette er jo bra. Det handler kanskje litt om tid. For med tiden har helsepersonell lært deg å kjenne.

5) Hva skulle du ønske var annerledes i psykiatrien?
Vanskelig spørsmål. Det viktigste for meg er jo at DU har det så bra som mulig. Jeg tenker at gode ting tar tid. Du har fått tid, og gode ting skjer. Kanskje hadde det mest optimale vært om alle fikk den hjelpen, i den tiden det trengte.

Hva skal til for at hjelpen blir god?

Innlegget mitt, kan man bli egoistisk av terapi, skapte engasjement. Bra! Det er jeg glad for. Min intensjon har ikke vært å tråkke noen på tærne. Heller vekke mer bevissthet rundt problemstillingen.

Personlig syns jeg det er en svært ubehagelig tanke å tenke. At terapi kan ha gjort meg både selvopptatt og egoistisk. Men jeg nekter å tro det kun gjelder meg. Derfor vier jeg temaet enda mer oppmerksomhet. Man kan si mye om samtaleterapi. Men en ting er sikkert – samtaler hvor fokus utelukkende er på meg, meg, meg, tror jeg ikke er heldig for noen.

Den siste tiden har jeg mottatt historier og erfaringer fra lesere. Noen forteller om en slags evig kamp mot psykiatrien. Noen forteller om hyppige bytter av terapeuter. Og noen forteller om å få avvisning(er). Mange får åpenbart ikke den hjelpen de kanskje har krav på. Mennesker, som av ulike grunner, er i behov av psykisk helsehjelp bør få det. Jeg vet at dette ikke er tilfelle. Og det er rett og slett urettferdig. Jeg finner ikke et bedre ord enn det. Historiene jeg har lest får meg igjen til å tenke på hvor heldig jeg har vært.

Selv om innlegget mitt problematiserer egoisme og selvopptatthet som en konsekvens av terapi, så er konklusjonen min klinkende klar: Jeg har hatt, og har fremdeles, god utbytte av terapi. Og jeg tror oppriktig at samtaler kan redde liv.

Men hva skal til? Hva avhenger god hjelp av? De bestemte terapeutene? Kjemi? Handler det om tiden som blir gitt? Tillit? Fokuset man har i samtalene? Handler det kanskje litt om meg og min innsats? Jeg tror det er en god kombinasjon av tingene nevnt ovenfor. I tillegg til litt flaks og noen tilfeldigheter.

For å få god hjelp i psykiatrien og for å kunne nyttiggjøre seg den bestemte behandlingen er det faktisk en del ting som må på plass.

1) Man må få tilgang til hjelpen. Altså, ikke bli avvist.
2) Man må finne rett terapeut.
3) Finne et godt fokus i samtalene.
4) Man må ha tid. For gode ting kan ta nettopp tid.

Så er terapi kanskje ikke så enkelt som å snakke om egne problemer med en nøytral person 1 gang uken. Jeg tror ikke det. Eller, jeg vet at det ikke er det. For jobben, den må man faktisk gjøre selv. Man må ta i et skikkelig tak selv om man ønsker varige endringer. Samtaleterapi er egentlig beinhard jobbing. Jeg tror også det krever en hel del kreativitet, stahet, og nysgjerrighet. Egenskaper som bor i oss alle i en eller annen grad.

Et mørk kapittel i mitt liv ble lukket da jeg innså at jeg var sjefen i mitt eget liv. Da jeg sluttet å vente på noen eller noe som skulle fikse alt. For den som sitter med svaret er deg selv. Men vi mennesker trenger andre mennesker. Vi blir til i møte med andre. Og litt derfor er terapi viktig for meg.