Det spontane kroppsspråket

Kaffebrenneriet Colosseum. Mandag kl.0715. Mann (60) sa hei, og smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Det responsen, fra ansiktet mitt, kom helt spontant. Og jeg som ikke trodde jeg kunne smile. Ikke i den dagen. Men jammen var det jeg som trakk på smilebåndet. Og det helt uten å tenke meg om. Det bare skjedde. Men det føltes godt. Så jeg tenker det er verdt en analyse. Begrepet, speiling, slo meg. Det som handler mye om vårt spontane kroppsspråk. Og mye om hvordan vi leser andre mennesker. Speiling er rettet inn mot følelser og ikke det kognitive. Derav den spontane reaksjonen min den morgenen.

Visste du vi mennesker bruker mer energi når vi ser sure ut enn når vi ser glade ut? Det syns jeg er interessant. For hvordan henger det sammen? Kanskje burde vi derfor gå rundt å smile hele tiden? Men hvem klarer det da? Ikke jeg hvertfall. Men kanskje jeg skulle testet det. Kanskje jeg har klart det for en dag. Bare for å se hva som skjer. Når jeg tenker meg om så er nok en hel dag litt mye. Tipper jeg hadde blitt rimelig stiv i maska etterhvert. Og smilet mitt hadde neppe vært genuint. Likevel syns jeg dette er verdt å ofre en tanke eller to.

Fake it till you make it, er det er noe som heter. Men går det an? Jeg mener, om jeg står foran speilet, smiler til meg selv, og sier jeg er glad gjentatte ganger etter hverandre. Hva skjer da? Nå har jeg faktisk prøvd dette. Og det funket ikke for meg. Har nok altfor for mye sarkasme og ironi i meg. Dessuten tror jeg vi mennesker trenger andre mennesker for å kunne oppnå genuin glede. Hvertfall tror jeg det er enklere å fremkalle smil og latter. Sånn uten at det blir påklistret og kunstig. Men jeg vet jo ikke for sikkert.

Jeg er ingen ekspert. Jeg er bare et nysgjerrig vesen. Et nysgjerrig vesen som den morgenen smilte til mann (60) fordi han smilte til meg. Det er verdt å utforske. Kanskje også bli mer bevisst over mitt eget kroppsspråk. Hva kroppen min signaliserer. For egen del, men også med tanke på de rundt. Jeg har hørt kroppsspråket utgjør ca. 80 prosent av hva man signaliserer. Er ikke det interessant? Jeg har en slags hypotese. Kroppsspråket vårt er med på å forsterke følelsene våres. Hva det stemmer, så burde det være mulig å gjøre noe med det. I det minste bli mer bevisst over kroppens språk og signaler. Mest for å se om det kan ha noen positiv effekt for en selv.

Det er ikke sikkert det er mulig å gjøre noe med. Men det er forsøke verdt. Kan jeg gjøre noe med det? En god start er alltid å bli mer bevisst.

Som å holde på en diger hemmelighet

I det jeg brøt ut i sang om bringebærdrops innså jeg noe. For akkurat i dette øyeblikk kunne jeg ikke hatt det bedre. Det bobler litt over. Det er litt armer og bein. Det kribler i blodet. Og det nytes. Det er intenst, men vakkert. Kanskje blir det ekstra vakkert på grunn av en nylig tur i kjelleren.

Det føles litt som om jeg har hørt en stor hemmelighet. En skikkelig diger en. En som ikke skal kan deles. Men alt jeg vil er jo å dele. Men nå vet jeg jo ikke helt hva hemmeligheten er, så hva skal jeg da dele?

Eller kan jeg melde om at party-buksene er på. De knallrøde. De som kanskje krever en rak rygg. Har fremdeles Christina Aguilera på ørene. Og i dette magiske øyeblikk eksisterer kun hun og jeg. Verden rundt meg forsvinner. Tid og sted blir ubetydelig. Bryr meg ikke om folk stirrer. Musikk, sang og dans er jo ingen forbrytelse.

En popstjernedrøm og en bibel

Med en sigarett balanserende i den ene hånden, og med en bibel i den andre. Har fremdeles Christina Aguilera på ørene. Barndomshelten min. (Ved siden av Mommi da). Jeg vet ikke hva det skyldes, men i dette øyeblikk kjenner jeg på en lettelse. En slags kraft. Det blåser ute. Og vinden jeg har i håret forsterker følelsen jeg sitter med. Elsker forresten slike klisjeer. For akkurat i dette øyeblikk nytes det.

Da jeg var liten hadde jeg flere drømmer. I tillegg til å ville bli flyvertinne var ønsket mitt om bli popstjerne også meget sterkt til stede. Jeg tenker tilbake på alle de gangene jeg opptrådte i familieselskaper, hvor alle måtte klappe og skryte av meg etter «showet». Sorry not sorry.

Da jeg var 10 år gammel var alt jeg ville å lære meg å spille piano. Alt for å styrke min gryende karriere. Jeg husker jeg fikk mast meg til et kurs. Det jeg ikke var klar over var at det var et orgel-kurs. Jepp. Jeg husker fremdeles lukten av den kjelleren jeg satt i. Hos en eldre dame. Hun var kanskje litt streng. For jeg fikk ikke bestemme melodier. Hun ville jeg skulle spille 80-talls ballader. Type The Hooters med «500 miles». Så da gjorde jeg det.

Christina Aguilera var dronningen over alle dronninger på slutten av 90-tallet. Jeg vet enda ikke hvordan man spiller piano, jeg har enda ikke blitt popstjerne. Men finn frem et orgel, og jeg skal vise deg hva som enda sitter i fingrene.

Hva har skjedd siden da? Vel, jeg har fått mine første grå hår. Jeg har blitt en såkalt voksen. Men sånn mellom oss – drømmen om å bli popstjerne, den er der fremdeles. Derfor smiler jeg litt ekstra akkurat nå. For her sitter jeg med byggmesterens verk foran meg. Jeg er langt fra alene i parken lenger. Men ingen andre enn meg (og deg) vet at det er Christina Aguilera jeg hører på. Og akkurat det får meg til å trekke på smilebåndet.

Jeg er fristet til å avslutte med å sitere dronningen selv. Dette er fra låten I Turn to You: «For a shield from the storm, for a friend for a love to keep me safe and warm, I turn to you. For the strength to be strong, for the will to carry on, For everything you do for everything that’s true I turn to you, yes».

La oss dele litt hverdagsmagi!

God morgen direkte fra Frognerparken. Også kjent som hagen min. Jeg kan melde om vått gress, akkurat passe temperatur, og kaffe på termos. Jeg sto opp lenge før fuglene i dag. Litt for å få hagen min for meg selv, men mest for å få med meg det magiske lyset. Rundt klokken 0630 så det ca slik ut:

For anledningen har jeg 90-tallspop på ørene. «Genie in a bottle» med Christina Aguilera for å være eksakt. Synger selvsagt med, og trommer lett på gresset med både armer og bein. En skikkelig pang-start på dagen. Herfra kan det bare gå nedover. Eller og sånt.

De siste dagene har jeg ikke vært helt meg selv. Har følt meg fremmed. Både i egen kropp og i eget hode. Veien fra latter til gråt har vært kort. Men det er både normalt og menneskelig. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Og jeg er jo bare et menneske. Med alt det innebærer. Jeg er glad for at jeg fremdeles evner å se utover, og ikke bare fokusere på egen elendighet. For selv midt i gørra skjer magiske øyeblikk. Om vi bare lytter med øynene, og ser med hjertet.

Jeg har lyst til å komme med noen konkrete eksempler på slik magi jeg har opplevd den siste tiden. Den typen magi som fortsatt for meg håp. Som for eksempel…

Da mann (60) lo høyt av meg etter å ha overhørt meg synge på «se min kjole», i en stund jeg trodde jeg var alene.

Som da jeg skulle Google pris på bibel, og dette var det som dukket opp:

Da jeg gikk forbi kvinne (80) som gikk nøyaktig likt kledd som meg. Som da jeg, ved en feiltakelse, sendte bilde av pinnedyret Flisa Tørrpinn til feil person, og måtte ro det hele i havn.

Som den lille jenta som smilte til meg og sa jeg hadde fin kjole. Som da jeg ble nevnt på radioen i dag morges. Eller som telefonsamtalen jeg hadde med en av mine beste venninner (77), hvor hun fortalte at hun skulle på nattklubb.

Jeg er heldig. For jeg finner mye humor og magi der ute. Og for meg er det helt avgjørende. Har du opplevd noe magisk i det siste? Noe som har fått deg til å smile? Kanskje til og med le litt. Fortell gjerne.

Til alle barn der ute

Det er spennende tider for mange nå. Ikke bare må vi vaske hender ekstra godt. For mange barn er denne tiden av året ekstra spennende. Og nå tenker jeg spesielt på deg som skal begynne på skolen.

Kanskje har du sovet litt dårlig i natt. Kanskje er magen din full av sommerfugler. Kanskje gleder og gruer du deg på samme tid. Det er veldig vanlig når man skal gjøre noe nytt og spennende. Kanskje har du funnet frem favoritt-tusjene dine. De med fine farger. Kanskje har du tenkt litt ekstra på hva du skal ha på deg akkurat i dag.

Det er nok mange tanker som surrer rundt i hodet. Som for eksempel: Hva skal jeg lære på skolen? Hvordan ser læreren min ut? Vil jeg få meg venner?

Dette er meg. Eline heter jeg. Bildet er fra min første skoledag i 1997. Da var jeg 6 år gammel. Selv om det er lenge siden, så glemmer jeg aldri sommerfuglene jeg hadde i magen. Kanskje er det de samme sommerfuglene du kjenner på nå.

Barn har kanskje mindre kropper enn voksne. Men hjertene inni oss er like store. Om ikke større. I dag tenker jeg på alle barn som skal begynne på skolen. Men jeg tenker litt ekstra på de barna som ikke har det så lett. Det er viktig å huske på at ikke alt synes på utsiden. Kanskje er ting vondt og vanskelig hjemme. Kanskje er mamma eller pappa syk. I noen familier kan det være en del krangling. Noen barn kan også oppleve at voksne slår eller ruser seg der de bor.

Til de barna vil jeg si noen ord:

1) Det finnes noen der ute som vil se deg. Noen som vil lytte til deg.
2) Det er aldri din feil om voksne ikke har det bra.
3) Det finnes hjelp å få.

Kanskje er det en lærer du kan snakke med. Eller en helsesøster på skolen. Det kan også være en nabo. Det finnes voksne som vil lytte til deg! For du er viktig! Du har lov til å kjenne på alle slags følelser. Og du har lov til å dele de med noen. For ingen barn skal måtte ha det vondt helt alene.

Barn skal få lov til å være barn. Det står det til og med i loven. Selv om voksne ikke alltid oppfører seg som voksne, så er det aldri et barn sin feil. For mange barn blir skolen et fristed. Et sted hvor man kan få litt pauser fra vanskelige ting. Et sted for nye vennskap, spennende læring, og mye lek og moro.

Til alle barn der ute. Du er verdifull! Og fra meg (som nå er blitt voksen) til deg – Det finnes håp🤍

Notatet fra akuttpsykiatrisk

Jeg var ute på luftetur. Bare rundt sykehusbygget. Med personal. Rundt og rundt bygget. Jeg kan enda huske hvor prisgitt jeg var den friske høstluften. Synet av trær og fugler gjorde meg helt varm. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde vært innlagt denne gangen, men jeg vet det føltes som en evighet. Turen rundt bygget ble nøye planlagt. Tre runder. Og jeg måtte love å ikke stikke av. Selv om det virket fristende så holdt jeg meg til de tre rundene.

Blikket mitt var overalt. Som om jeg skannet hver eneste krok. Ville få med meg alt. Få litt påfyll fra de sterile veggene inne. Vi var kanskje på runde nummer to da jeg oppdaget den. Den lille lappen som lå på bakken. Nysgjerrig som jeg er stoppet jeg og plukket den opp mellom de klamme hendene mine. To enkle setninger. «Dusj i dag. Jeg kan være her.» Jeg ble stående en stund. Leste notatet flere ganger. Hvem kan ha skrevet det, tenkte jeg. Åpenbart ingen av legene. Eller? En av sykepleierne? Noen som trengte en slags motivasjon for å holde ut arbeidsdagen? Nei. Det må ha vært en pasient. En som meg. Jeg husker jeg fikk vondt. For de setningene kunne like gjerne vært skrevet av meg.

Personalet som var med meg ut spurte hva det sto på lappen. Jeg leste den høyt, og sa det gjorde vondt. Men da var det på tide å gå inn igjen. Jeg brettet pent sammen lappen og la den i lommen min. Dusj i dag. Jeg kan være her.

Det er ingen dans på roser å være innlagt på en akuttpost. Langt i fra. Kanskje personen som skrev denne lappen trengte en slags motivasjon. En konkret ting for å holde ut i en vond situasjon. Det var hvertfall det jeg tenkte. Eller kanskje vedkommende hadde fått beskjed om å dusje, og at hen tenkte det var dagen for det. Jeg vet jo selv så inderlig godt hvor vanskelig enkle ting kan være å gjennomføre i perioder. Som for eksempel en dusj. Men jeg vet også hvor godt det kan føles etterpå. Alt som kan hjelpe i en vanskelig situasjon er verdt å prøve.

Det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling kan nok oppleves forskjellig. Det er flere ting som spiller inn. Om man er der frivillig eller under tvang. Om man i det hele tatt ønsker hjelp. Men felles for alle innlagte pasienter er at man er i en sårbar situasjon. Jeg kan kun snakke for meg selv, og jeg har opplevd mye hjelp. Både frivillig og under tvang. Men ofte har jeg følt at friheten min har blitt tatt fra meg. Jeg har kommet ut av telling på hvor mange ganger jeg har blitt holdt fast eller blitt gitt medisiner mot min vilje. I et land som Norge hvor verdier som frihet, likeverd, og selvstendighet blir satt svært høyt. Noe som står stor kontrast til behandlingen jeg i perioder har fått. Mange i helsevesenet har hatt et ønske om å hjelpe meg. Men de er bare mennesker de óg. Og mennesker gjør feil. Selv om hjelpen blir gitt i beste mening. Kanskje ikke så rart at en pasient trengte en liten lapp med et par motiverende setninger likevel. Og kanskje ikke så rart jeg fikk vondt da jeg leste dem.

Ofte har jeg hatt et stort ønske om at helsepersonell kunne sett innsiden av hodet mitt. At de kunne sett litt av det jeg har hatt på hjertet. Men så avansert psykatri finnes ikke. Ikke enda. For hva gjør det med et menneske å bli fratatt friheten. Hvordan oppleves det å miste kontroll over egen kropp, over eget liv? Hvilke konsekvenser kan det få? Ofte har jeg følt meg som et dyr. Men jeg har også følt meg ivaretatt og passet på. Det er ikke tvangen som er problemet, tror jeg. Det er måten den utføres på.

I dag henger den lappen jeg fant den høstdagen på veggen i min egen stue. Som en påminnelse. Ikke bare på det vonde. Men kanskje mest av alt for å minne meg på hvor mye styrke som bor i oss mennesker. Og om at det noen ganger er så lite som en dusj som skal til for å gjøre en vond dag litt bedre.

Musikk som terapi – ikke bare Jan Eggum

Jeg har lyst til å plukke opp tråden litt etter innlegget mitt om musikk. Med et lite eksperiment. Et musikalsk eksperiment. Kanskje du vil også vil prøve? Hypotesen er at musikk kan styre sinnstemninger. Noe jeg er ganske sikker på at stemmer. Det finnes det nok forskning på. Men er det mulig å bruke musikken mer aktivt når man kjenner på psykisk ubehag?

Jeg la to ark foran meg, og hadde to sanger som skal spilles av på ørene mine:
1) Memorial – Susanne Sundfør (den tristeste, vakreste låten jeg kjenner til)
2) Come Over – Dagny (låten som ofte gir meg energi, styrke, og danseføtter)

Jeg spilte av låt nummer 1 først. Og noterte ord og tanker som falt ned i hodet mitt på det ene arket. Så gjorde jeg det samme med låt nummer 2 på det andre arket.

Så, hva skjedde? Helt konkret så kan jeg fortelle at de to arkene med automatiske tanker og ord så ganske forskjellige ut. Kanskje litt fordi jeg jo var innstilt på det. Men kanskje på grunn av musikkens kraft. Jeg vil også legge til at jeg kjente på forskjell i kroppen min. Og på hva jeg kjente på av følelser. Nå hadde jeg et ganske så nøytralt utgangspunkt da jeg startet. Sånn sett var det også lettere å registrere endringer. Så jeg vil jo påstå at hypotesen stemmer. Men dette finnes det også forskning på som støtter. Musikk ass.

Jeg har en del erfaring med musikkterapi fra noen av innleggelsene mine fra psykiatrien. Hvordan slik terapi avhenger nok av både sted og terapeut. Men denna jenta har vært borti litt av hvert. Altså, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sunget Jan Eggum eller Åge Aleksandersen sine låter. Ikke et vondt ord om de altså. Men det er kanskje ikke den type musikk jeg hører mest på. Jeg har også spilt på bongo-trommer. Og holdt en god gammeldags marakas i hendene. Mulig dere kan høre sarkasmen i disse linjene. Men det viste seg ofte at disse musikkterapi-timene hadde en positiv effekt på meg. Med eller uten Jan Eggum. Jeg kan huske at jeg ofte kviet meg litt for å bli med i disse gruppene. Men den som gliste mest etterpå var nok kanskje meg. For meg er det nesten umulig å ikke bli glad av å synge.


(Foto: Marakas)

En musikkterapeut jeg hadde en gang hadde en-til-en-time med meg. På et tidspunkt skulle hun opp til en eksamen. I den anledning hadde hun skrevet både tekst og melodi til en sang. Jeg tror både hun og jeg ble overrasket da jeg etter hvert sang med på refrenget. Faktisk kan jeg fremdeles nynne på melodien. Til gjengeld sa hun jeg kunne velge ut en hvilke som helst sang som hun skulle fremtre for meg. Valget mitt falt på do you hear the people sing, fra musikalen Les Miserable. Sporty som hun var sang hun av full hals. Tror aldri jeg har ledd så høyt på et psykiatrisk sykehus før noen gang. Vi kunne også bare høre sanger. Velge ut hver vår låt og virkelig lytte. Det tror jeg er en undervurdert aktivitet. For hvor koselig og fint er det ikke om noen sender deg en låt over det store internettet? Det er faktisk noe av det fineste jeg vet om.

En tanke kommer sjeldent alene. Og i det jeg sier ett ord høyt til deg kan du få hundre nye ord i hodet. For slikt er vi bygd. Vi får assosiasjoner til ting hele tiden. Et bestemt ord kan minne oss om noe annet. En lukt kan trigge. Og en låt kan vekke mange følelser. Så mye rommer menneskesinnet. Fascinerende og frustrerende til tider. Det er kanskje ikke så lett som å skru på en gladlåt når man befinner seg midt i gørra. Dessverre. Men poenget mitt er at musikk påvirker oss. Og jeg tror vi kan bruke musikken enda mer aktivt.

Hva legger du merke til med musikken? Er det teksten? Bestemte ord? Er det melodien kanskje? Trommelyder? En vakker stemme? Eller er det kanskje følelsen du får når du virkelig lytter?

Fra snørr og tårer til latter på under 5 sekunder

For noen dager befant jeg meg i en liten krise. Følelsene tok overhånd. Og jeg ble fullstendig handlingslammet. Jeg var ute, og turte ikke å gå hjem. Kroppen gikk i vranglås. Tårene sto ut av øyene. Jeg glemte tid og sted. Dette her er heavy shit for meg, så jeg skal ikke gå altfor inn på det. Men, på et tidspunkt fikk jeg kontakt med behandleren min. For det er ikke alltid jeg evner å hverken tenke eller se klart. Og dette var en slik stund. Da er det ikke alltid den berømte verktøykassen min funker.

En telefon med en trygg stemme. Og sammen fikk vi meg opp og hjem. Vi telte ned fra 100 høyt, til jeg fikk fokus utover.

Poenget mitt her er at når man befinner seg midt i en slags krise kan det være vanskelig å tenke og se klart. Og det kan virke ekstremt krevende å skulle dra seg selv ut av dritten. Jeg ville bare overleve jeg. Så dramatisk som det måtte høres ut.

For noen år tilbake befant jeg meg også i en type krise. På dette tidspunktet bodde jeg i et kollektiv. Jeg hadde stengt meg inne på rommet mitt. Ville gjemme meg. Jeg må ha grått veldig høyt. Husker bare jeg var redd. Døren åpnet seg, og inn kom hun ene jeg bodde med. Tidligere samme dag hadde hun mistet mobilen sin. Hun satte seg ned på huk og strøk meg på håret. Tårene sprutet, om mulig, hakket mer. Så så hun på meg og sa: «Jammen Eline, det kommer til å gå bra. Jeg skaffer meg bare en ny mobil.»

En kjapp kommentar som fikk meg fra full snørr og tårer til å bryte ut i latter på under 5 sekunder. Fantastisk?! Hun tok kanskje en sjanse. For først tenkte jeg: «Hva faen. Her sitter jeg med angst og gråter, så snakker du om en mobil.» Men på en unik og lynskarp måte klarte hun å få meg til å flytte fokus fra min egen elendighet og over på noe helt, helt annet.

Vi vil alle oppleve kriser i en eller annen grad eller annen gang i løpet av livet. Hvordan vi kommer oss ut av det vil variere. Det vi vet noe om er at å flytte fokus er gull verdt. Om man klarer det. Enten det er ved å høre en trygg stemme, å telle ned fra 100, eller ved bruk av humor. Hva enn som funker for deg. Og så lenge det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven.

Podcast, nerver, og Phil Collins

Hallo godtfolk! Hvordan har dere det i dag? Solen skinner, sommerkjolen er på, og i skrivende stund har jeg hele Frognerparken for meg selv.

I går gjestet jeg en live podcast på Universitetsplassen i Oslo. Det er en første gang for alt, er det noe som heter. Tema var psykiske utfordringer i corona-tider. Svettebarten var på plass, det var også generalsekretæren i Rådet for Psykisk helse, og en professor i psykologi. Nervene var i høyspenn. Du vet kanskje den følelsen du har når du har ca. 1000 tanker i hodet på en gang, kanskje du øver deg inni hodet ditt på hva du skal si, og i det ordene kommer ut så høres de ca sånn her ut – Blæ blæ blæ. Ordene kan til og med stokke seg til, og komme ut i feil rekkefølge. Kanskje man blir tørr i munnen. Kanskje man rødmer litt. Vel, det var meg i går. Nervene tok litt overhånd.

Før vi entret studioet hadde vi som skulle delta et mini-lite-møte. Og i et forsøk på å ta hull på nerve-bobla sa jeg at jeg på veien dit hadde lyttet til Phil Collins. Dette for å lette litt på eget trykk, men også litt for de andre. Heldigvis skapte det latter. Det vi var enige om var at nervøsitet kjenner alle på i en eller annen grad. Og at nerver kan være en positiv ting å ha, fordi det kanskje gjør oss mer skjerpet, og fordi det viser at noe betyr noe for en.

Det jeg ble opptatt av var hvor lite som skal til for at man føler seg litt lettere. I mitt tilfelle gjorde et vennlig smil en stor forskjell. At noen sa, «jeg er også nervøs». Da følte jeg meg med en gang litt mindre alene. Vi må ikke undervurdere de små tingene. De små magiske øyeblikkene som oppstår mellom oss mennesker.

La oss alle bare ta lite øyeblikk for å snakke litt om musikkens kraft. For hva gjør egentlig musikk med oss? Og kan vi bruke det mer bevisst? Ta Phil Collins som et eksempel. Har du mulighet – sett på In the Air Tonight. Hør gjerne hele låten. Men ca 3 minutter og 40 sekunder inn skjer ekte magi. Takk meg senere. Nå skal det jo sies at jeg er rimelig svak for 80-talls-trommer. Men hva en som gir meg energi og piff i en litt stresset situasjon er mer enn velkomment.

Jeg lar nok mye melankoli fylle ørene mine. Men så har det seg slik at jeg liker melankoli. Musikk har helende effekt. For mange kan det være balsam for sjelen. Eller øreporno, om du vil. I det siste har jeg forsøkt å sette på forskjellig type musikk i forskjellig type settinger. I går for eksempel, trengte jeg litt ekstra piff. Noe som kunne rette opp ryggen min litt, og gi meg energi. Phil Collins har den effekten på meg.

Hva gir deg litt ekstra piff? Hva hører du på av musikk når du trenger påfyll av energi og en litt rakere rygg?

Jeg lurer på om det er mulig å bruke musikk som et bevisst verktøy i å få det bedre psykisk. Selv bruker jeg det mest som forebygging. Men det hadde jo vært interessant og se om det også kan brukes som brannslukking når livet stormer som verst. Nervøsitet kan kanskje ikke styres. Ikke andre ubehagelig følelser heller. Men, kanskje kan musikk bidra til å gi oss pauser. Noen vi alle trenger.

Destruktivitet i praksis – en analyse av Eline

Jeg er et patetisk menneske. Jeg er ikke verdt noe. Jeg feiler i livet. Feiler som person. Det gjør vondt. Jeg kommer til å gå i stykker. Til å forsvinne. Jeg er fanget i egen kropp. I eget hode. Jeg er svak. Feig. Usikkerheten og utryggheten vokser i takt med den stigende pulsen min.

Faen heller. På tide å stikke fingeren i jorda igjen. De siste dagene har jeg ikke vært helt god mot meg selv. Og opplevelser av avvisning trykker på knapper hos meg. Ikke av det gode slaget. Jeg tar meg selv i å søke bekreftelser hos andre. Men det jeg får bekreftet er hvor patetisk jeg er. Hadde det enda vært noe jeg hadde gjort eller sagt. Noe som ikke handlet om hvem jeg er som person.

Jeg forsøker ikke å fiske etter komplementer eller å sanke sympatistemmer. For livet har dårlige dager også. Men jeg har et poeng. Og det kommer her:

Når jeg blir overveldet. Av vonde tanker, vonde følelser, kan jeg bli et lite barn igjen. Omtrent handlingslammet. Og den negative spiralen virker mer fristende enn den mentale verktøykassa. For jeg blir desperat etter en eller annen form for bekreftelse. På at jeg er OK. Og på at ting kommer til å bli OK. Det trenger vi nok alle fra tid til annen. Jeg er jo bare et menneske. Med alt det innebærer.

Behovet for å bli sett som den jeg er klarer jeg ikke alltid dekke på egenhånd. Og kanskje fungerer jeg så enkelt som at jeg trenger at noen ser meg, lytter til meg, når jeg er trist. At noen anerkjenner mine følelser. Og at det er greit.

Selv om jeg jo har bagasje og en del utfordringer, så tror jeg ikke jeg er så unik og spesiell. For vi trenger alle å bli sett og hørt. Jeg vet ikke 100% sikkert, men det står nok noe skrevet om dette i en terapibok et sted. Så enkelt, og så vanskelig på samme tid.

«Kanskje du skal starte i en annen ende?» var det en klok person som sa. For hvordan kan man egentlig løse problemer om de fysiologiske behovene ikke er dekket? Det hele henger jo sammen. Vi har ikke en kropp, vi er en kropp. Hilsen Finn Skårderud.

Vi kan jo heller ikke kontrollere et sendt budskap. Et velment råd kan kanskje oppleves som likegyldighet. Om man er i det «rette» hjørnet. Noe jeg har vært. Så i dag tenker er målet mitt:

1) Å prøve et annet hjørne.
2) Ta vare på fysiologiske behov.
3) Snakke meg selv opp i stede for ned.

Vil du være med?