Dette høres kanskje ut som tittelen på en ny Olsenbanden-film. Det er det altså ikke. Dette er et innlegg om noe av det aller mest spennende i hele verden, etter min mening. Nemlig persepsjon.

«Ta vare på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på.» sa han.

Jeg har spilt denne setningen om og om igjen i hodet mitt. For en som er godt over gjennomsnittet opptatt av ord dukker det opp flere spørsmål. Hva betyr dette? Hva mente han? Hvorfor sa han det til meg?

Disse 15 ordene traff noe i meg, ingen tvil om det. For oppigjennom har jeg fått masse. Jeg har også blitt møtt, på forskjellige måter. Gode ting, gode mennesker, har kommet min vei. Det ønsker jeg å ta vare på.

Jeg ønsker å lagre alt i hjertet mitt. For slik kan jeg bære det med meg overalt, til en hver tid. Som en innebygd koffert, full av godsaker. En koffert full av verdifulle dokumenter. En koffert full av takknemlighet. En type koffert som kanskje, bare kanskje, vil gjøre meg til et bedre menneske. Om jeg bare oppbevarer den riktig. For en koffert av denne typen behøver ingen lås.

«Ta vare på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på.» sa han.

Men hvordan kunne han vite. Hvordan visste han at det var en innebygd koffert full av godsaker jeg trengte. Han kunne jo umulig vite.

For vi kan nemlig aldri vite hvordan ord blir mottatt. Vi har kanskje full kontroll i egen munn. Men idet de kommer ut mister vi den kontrollen. For vi vet aldri hvordan et budskap mottas i andre enden. Fra et menneske til et annet er det mye som kan skje. Misforståelse, er et velkjent fenomen. For mellom mennesker skjer mye. Flere ting spiller inn når vi skal tolke, lese, og forstå verden rundt oss. Dette kalles persepsjon, som jeg personlig finner veldig spennende. Alt fra oppvekst, til personlighet, humør, og ulike relasjoner, virker inn på hvordan vi tolker verden.

«Ta vare på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på.» sa han.

Lite visste han nok at jeg, en uke senere, fremdeles tygger på de ordene.

Jeg har telt. På både hender og føtter. Jeg skriver ut ca 15 notatbøker i året. En slik notatbok jeg kjøper koster rundt 200 kroner. 200 kr x 15 = 3000 kr. Jepp. Mitt navn er Eline, og jeg bruker 3000 kr i året på notatbøker.

Men, jeg puster faktisk via en penn. Og jeg lever gjennom en bok. Notatbøker, og noe å skrive med, gir meg så mye glede. Jeg burde nesten vært sponset av Moleskine, men det er jeg altså ikke. Apropos spons dere, jeg har fått tilbud om litt av hvert opp igjennom. Alt fra tamponger levert på døren, til elektriske sparkesykler, til plakater, til sminke, til klær, til og med psykologtjenester på nett.

Jeg har bevisst takket nei til ulik spons siden 2016. Min blogg, min plattform er et møtested mellom mennesker som engasjerer seg for psykisk helse. Og jeg føler ikke for å blande inn hverken sminke eller tamponger med det. Jeg regner med dere forstår.

Om 14 timer er det mandag. Det blir nøyaktig 840 minutter, og 50.400 sekunder.

Da jeg var liten, og det var noe jeg gledet meg veldig til, pleide mamma å si hvor mange barne-tv’er det var igjen. For da jeg var liten varte barne-TV i 30 min. Og som 5-6 åring hadde jeg ikke helt peiling på klokka. Barne-TV derimot, det hadde jeg rimelig kontroll på. Enten det var Sesam Stasjon, Noddy, eller Huset med det rare i. Og i denne stund er det 28 barne-tv’er til det er mandag. Jeg kjenner ikke til noen som er så glad i mandager som det jeg er. Petter Stordalen kanskje. Men jeg tviler på at han teller ned antall barne-tv’er fra 90-tallet til ny mandag.

Jeg er ikke så glad i helger. Ikke i helligdager eller ferier heller. Kanskje hadde dette vært annerledes om jeg hadde hatt en fast jobb. Kanskje, kanskje ikke. Men hva hadde vel mandager vært uten helger?! Hilsen hun som prøver å tenke positivt.

Mandager ja. Definitivt min favorittdag. Ny dag, ny uke, nye muligheter. Blanke ark, jeg kan fylle med hva jeg selv vil. Mandager er også den perfekte liste-dagen, for de som liker slikt. Jeg elsker jo lister. Eller, hverfall å lage dem. Ofte lager jeg ukeplaner, med større og mindre mål. Til uken som kommer har jeg foreløpig 4 mål. Vaske leiligheten, treffe psykologen, utvikle musikkgruppen, og forberede et spennende møte. I tillegg har jeg ambisjoner om en joggetur. Men de ambisjonene har vært der i 3-4 uker. Noen sier det er tanken som teller. Jeg sier det er greit med litt slingringsmonn.

Det blir uansett spennende å se, når søndagen kommer. Men i mellomtiden fortsetter jeg å telle barne-tv’er. Har du en favorittdag? Hva gjør den dagen til din favoritt?

Liker du musikk? Hvis svaret er ja, bør du fortsette å lese. Jeg er ingen musikkterapeut. Dessverre. Heller ingen musikkjournalist. Men flaks at ingen av delene er nødvendig for å like musikk. Jeg vet nemlig godt når jeg hører noe jeg liker. Som for eksempel Susanne Sundfør eller Modern Talking. Har alltid vært svak for melankoli og for 80-talls-trommer. Og kombinerer du de to, og legger til litt vind i håret, da er jeg solgt. Men, det er ikke musikksmak som skal diskuteres her. For smaken vet vi alle at er som baken.

For litt siden spurte jeg behandleren min om det fantes en musikkgruppe der jeg går til behandling. Svaret på det var nei. Vi syns begge at det var trist, og ble enige om å ta med en høyttaler neste gang vi skulle møtes. For vi er begge av den oppfatningen av at musikk er god terapi for psykisk helse. Og kanskje er det mulig å bruke musikkens kraft enda mer. Det hadde jo vært interessant å se, om det har en effekt i positiv retning.

Faktisk syns jeg det er så interessant at jeg nå tenker på å starte min egen musikkgruppe. Jeg tar rett og slett saken i mine egne hender. Og her kommer du som leser inn i bildet. Siden det ikke finnes en slik musikkgruppe per i dag, så hvorfor ikke starte en egen?! Jeg starter nå med å sondere terrenget litt. Lodde stemningen der ute. For om det finnes flere, som meg, som ønsker å bruke musikkens kraft mer, så er jo det intet mindre enn fantastisk. Og hvis ikke, så får jeg fortsette å plage naboene mine med min feminine Kaptein-Sabeltann-røst litt til.

Kanskje går du også rundt med en liten popstjerne i magen. Ellers kanskje du liker å danse. Vi behøver ikke nødvendigvis snekre sammen et band, eller synge i kor. Selv om man aldri skal si aldri heller. Poenget mitt er vel at det ikke behøver å bli helt «allsang på grensen». Mitt ønske er egentlig bare å samle sammen mennesker som liker musikk. Så får vi eventuelt se hva vi koker sammen siden. Dette er bare idémyldring og lodding av stemning. OG OG OG, dette skal være helt gratis.

Krav for deltakelse:

1) At du har en psykisk helse
2) At du liker musikk

For hva skal egentlig til for å lage en musikkgruppe? Vi trenger mennesker, og vi trenger musikk. Tid og sted får vi eventuelt avtale siden. Men jeg bor i Oslo, så er det er kanskje en fordel om du befinner deg i nærheten. Finnes det noe interesse der ute? Noen som kunne tenke seg å være med på et slags musikalsk prosjekt? Meld meg gjerne!!! [email protected]

God morgen solstråler! Det ble jeg kaldt da jeg var liten. Solstråla, eller vitaminpilla. Det er vel lite ved meg som har minnet om solstråler eller vitaminer den siste tiden. Men akkurat i dag våknet jeg med et smil. Det slo meg at jeg, første gang på lenge hadde sovet en hel natt igjennom. Fra ende til annen med øynene lukket. For folkens, det er forskjell på god og dårlig søvn.

I går ble en meget innholdsrik dag for meg. Med program fra morgen til kveld. Det er sjelden kost her i gården. Og kanskje, bare kanskje, var det derfor jeg sov som en stein akkurat i natt. En god kombinasjon mellom søvn, mat, og aktiviteter, bør ikke undervurderes. Det gjelder bare å finne den balansen som passer for akkurat deg. For er ikke de grunnleggende fysiologiske behovene dekket, tror jeg det kan være vanskelig å drive med problemløsning.

På mange måter ble jeg som et lite barn igjen i går. Kanskje var det fordi jeg traff bestemoren min. Kanskje var det fordi moren min og jeg besøkte min mormors grav for første gang. Jeg tror det. I bilen, på vei til kirkegården, skjedde det noe magisk. For midt på en åker lyste den guleste gulfargen opp. Jeg ropte ut: mamma vi mååå stoppe her! Det må være det vakreste jeg har sett på lenge. Solsikker i mengder, på høyde med meg selv.

Jeg tror jo ikke helt på tilfeldigheter. Ikke er jeg særlig god på sannsynlighetsregning heller. For hva er sjansen for at akkurat vi skulle være akkurat der akkurat da? Vi fikk tatt noen fine bilder fra åkeren. Og vi fikk plukket med oss et par av solsikkene for å legge på mormoren min sin grav.

Som et lite barn på julaften ble jeg overveldet av alt det vakre rundt meg. Magi finnes overalt. Og dette ble noen øyeblikk jeg sent vil glemme.

Jeg håper alt er bra med deg der ute. At du finner din balanse. At du opplever hverdagsmagi en gang i blant. Lev vel, lag mat. Over og ut, fra vitaminpilla.

En ettermiddag i slutten av august. Jeg er nysgjerrig. På alt vi deler. I denne stund. Skyggen. Den som kryper etter oss. Gresset. Det vi begge hviler på. De felles meterne vi har mellom oss. Av samme grunn. Sigarettene vi røyker. De som balanseres mellom fingrene våres. Den samme himmelen over hodene. Lyset som elegant trenger gjennom skyene.

Hva bor i deg? Hvem er du? Hvor kommer du fra? Og hvorfor er akkurat du akkurat her akkurat nå?

For i dette øyeblikk deler vi mer enn jeg hadde trodd fremmede mennesker kunne dele. Så kanskje er vi ikke fremmede likevel.

Alle de trøtte kroppene som står i kø. Alle skal fylle de trøtte kroppene med kaffe. Jeg er også en trøtt kropp i kø. En trøtt kropp som vil fylles med kaffe. I dag er en litt kjip dag. Skal ikke legge skjul på det. Men, litt sminke og en kaffekopp senere, og ting føles mini-litt-bedre. For små ting kan ha stor betydning. Og ofte er det lite som skal til for at et menneske skal føle seg litt bedre. Og jeg er jo et menneske.

Det krever kanskje mer innsats når man er litt nede, å snu en situasjon. Men det er langt fra umulig. Bruk det du har! Bruk tilgjengelig verktøy. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Det virker kanskje banalt, men å dekke grunnleggende behov som en balanse mellom søvn, mat, og aktivitet er alfa omega. Dette har ikke jeg mestret i det siste. Jeg jobber med saken. Men i mellomtiden har jeg gjort følgende. Jeg har pyntet meg. Har hørt på masse deilig musikk. Jeg har vasket huset. Og jeg har oppdaget et nytt ord. Desarmere. Noen ganger skal det ikke mere til for å glede en ord-nerd som meg.

Desarmere, (av des- og lat. ‘våpen’), fjerne skyts fra festningsverk eller krigsskip; i marinen ta i land til oppbevaring alt løst gods og utstyr fra et fartøy, legge opp; fjerne tennmekanismen på mine eller prosjektil. Et godt ord etter min mening. Litt sånn som oppesen. Eller molefunken. Det ruller liksom godt på tungen.

Ellers har jeg snekret sammen min egen mestringsplan. Et velkjent fenomen i psykiatrien. Men akkurat denne mestringsplanen ser nok litt annerledes ut. Jeg legger ved et bilde, slik at du får se.

Ha en god dag! Husk at det er lurt å starte i det små. Litt sånn som med en kaffekopp, kanskje.

Som en litt trang svart jeans i stekende sol. Som å fyre opp en sigarett i feil ende. Som å sende en desperat tekstmelding i et svakt øyeblikk, uten å få svar. Som å våkne opp med tidenes bakrus. Rommet snurrer fremdeles. Tankene også. Og du, du er helt ro.

Noen anerkjente min eksistens her på jorda i dag. Jeg tror ikke vedkommende er klar over at det var nøyaktig det jeg trengte. Nok en tilfeldighet som ikke er tilfeldig. Mulig jeg er litt kjepphøy, litt oppesen akkurat nå. Kanskje fordi jeg har «fighter» av Christina Aguilera på ørene. For jeg mimer ivrig til linjene. Makes me that much stronger. Makes me work a little bit harder. It makes me that much wiser. So thanks for making me a fighter. Trommer med armer og bein i luften.

Hva enn som funker. Vi mennesker er heldige om vi klarer å finne noe som lindrer ubehag og smerte. Jeg er fristet til å sitere dronningen over alle dronninger. Susanne Sundfør. Modig som hun er åpnet hun opp om egen psykisk helse i dag på SoMe.

«Vi burde alle ha mulighet til å reparere oss selv uansett kostnader, spesielt med tanke på et skadet samfunn. Ønsketenkning, naiv dagdrømming, jeg vet. Men igjen, hva er drømmer for?»

I dag hører jeg på julesanger. Eller salmer, som ofte er å høre rundt juletider. Jeg er fullstendig klar over at vi fremdeles er i august, og at det er lite som minner om jul. Men en god melodi slår aldri feil, uansett årstid. Jeg har egentlig en regel som går ut på at jeg ikke får lov til å spille julerelatert musikk før 1.desember. Men noen regler er til for å brytes. Tydeligvis. For her sitter altså jeg (og Christel Alsos) og synger på deilig er jorden. Tårene kom allerede ved første strofe – Deilig er jorden, prektig er Guds himmel.

Jeg har vel aldri vært særlig religiøs av meg. Men har alltid vært litt søkende. Og har alltid vært full av håp. Mitt ønske er aldri å fornærme noen, eller tråkke noen på tærne. Derfor vil jeg vise forsiktighet når jeg snakker om tro og livssyn. Tro kan være en svært personlig ting. Det er jeg klar over. Men jorden vi bor på bør romme alle skal tanker, all slags tro, bare det ikke går ut over andre.

Foto: Hedda Marie Westlin

I det siste har jeg søkt svar. Og jeg har fått det. Tilfeldig? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg er på et bedre sted enn for 10 år siden. Enn for 1 år siden. Hold fast på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på, var den en som sa til meg. Den setningen gikk rett i hjerterota mi. For jeg har oppigjennom fått masse. Så lenge jeg kan huske har jeg vært et undrende vesen. Idag eier jeg fremdeles en barnlig nysgjerrighet. Og kanskje må jeg nok alltid bære flere spørsmål enn svar. Men det er greit. Livet kommer ikke med en fasit.

Jeg lukker øynene idet, det hev ei rose sprunge, fyller ørene mine. Jeg får gåsehud over hele kroppen. Men er varm innvendig. I hodet mitt spiller jeg av en kveld fra midten av 90-tallet. Med de små barnehendene mine foldet satt jeg ved sengekanten. Det hadde jeg nemlig sett noen gjøre på TV. Om du ser meg nå Gud, kan du gi meg et tegn? Jeg husker jeg ventet i spenning. Sa jeg lovet å være snill resten av mitt liv om jeg fikk et svar. Vet ikke hvor lenge jeg satt der. Men den kvelden fikk jeg ikke svaret jeg søkte.

Jeg åpner øynene igjen. Fremdeles gåsehud. Fremdeles varm. Hold fast på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på. Jeg sier setningen høyt til meg selv. Og ordene som kommer ut av munnen, den samme munnen som den kvelden på 90-tallet ba om svar, har nettopp fått svar. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. Men jeg tror ikke mitt liv lenger behøver å være en gåte. Og det er en mektig tanke.

Mentale verktøy. Ressurser. Selvhjelp. Egenomsorg. Overlevelsesmekanisme. Selvregulering. Kjært barn har mange navn. Jeg vet ikke med deg, men personlig syns jeg det kan være svært utfordrende å dra meg selv opp når jeg er nede. Utfordrende? Ja. Vanskelig? Ja. Men ikke helt umulig. Ofte snakker jeg om verktøykassa mi. Og nå ønsker jeg å gi deg et litt bedre innblikk i hva som er i den. Hva som fungerer for meg er ikke sikkert at vil fungere for deg. For vi er ulike individer med ulike behov.

Men jeg tror på å dele av tips og triks. For plutselig kan man plukke opp noe et sted. Noe som faktisk kan hjelpe litt. Og da er det langt fra bortkastet. Så la oss dele verktøy! La oss slå nok et slag for både raushet og åpenhet. For det kommer vi til å trenge.

Jeg skal tillate meg selv å skryte litt nå. Av meg selv. Litt god gammeldags selvskryt. For den verktøykassa jeg har i dag er full av verdifullt utstyr. Utstyr som ikke kan kjøpes for penger. Utstyr som jeg har jobbet hardt for å få tak i. Den typen utstyr man kanskje får med tiden, når man har gått livets skole. Og det har jeg gjort. En slik verktøykasse kommer ikke gratis. Jeg har jobbet hardt, alene, og sammen med andre, for å skaffe disse redskapene. Det er jeg svært stolt av.

Allerede i svært tidlig alder lærte jeg meg noen triks for å få det litt bedre. Jeg kan ikke ha vært mer enn 6 år gammel første gang jeg skapte meg min egen fantasiverden. Mitt eget fristed, hvor jeg bestemte reglene. Jeg kan enda huske hvordan jeg hardt lukket øynene, og visualiserte dette stedet. Når jeg følte at verden ble for stor, og var redd jeg skulle forsvinne, fant jeg også ut av at det hjalp å klappe meg selv på beina. Dette gjør jeg enda. Klapper meg selv på kroppen. Og forteller til meg selv hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg visste ikke den gangen hva som egentlig skjedde, eller hvilken funksjon mitt verktøy hadde. Men i dag vet jeg at den mekanismen har vært til stor hjelp for akkurat meg.

Har du gjort noe lignende noen gang? Fortell meg gjerne! Sammen kan vi være litt mindre alene.

I dag er jeg ikke 6 år gammel lenger. Og en fantasiverden er kanskje ikke nødvendig lenger. Jeg er jo på et helt annet sted både fysisk og psykisk. Men verktøy trenger jeg fremdeles. Det gjør vi alle. Jeg skal gi deg noen flere konkrete eksempler av redskaper jeg har.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at musikk og skriving er i min verktøykasse. Dette er redskaper, eller våpen, som beskytter meg i hverdagen. Men så er det forskjell på forebygging og brannslukking. Jeg forebygger stort sett hele tiden. Kanskje litt vel mye. Men det er ikke alltid jeg lykkes. Og da hender det jeg må riste godt i verktøykassa mi. Det hender fremdeles at jeg må klappe meg selv på armer og bein. At jeg må ta på underlaget jeg sitter på. Eller at jeg må telle ned fra 100. Dette for å kjenne at jeg fremdeles er her. Og for å dra meg tilbake til virkeligheten.

Det beste redskapet i kassa mi er av den typen som ikke avhenger av andre mennesker. Det vil si, ting JEG SELV kan gjøre for å få det litt bedre. Da kjenner jeg på mestring, og jeg bygger selvfølelse. Med det sagt, så hender det jeg trenger hjelp fra andre. For slik er vi skrudd sammen. Vi mennesker trenger andre mennesker.

Jeg håper dette var litt nyttig på et eller annet vis. Kanskje til og med inspirerende. Har du en verktøykasse? Mentalt elle fysisk? Noe du gjør i utfordrende perioder som er til hjelp for deg. Hva enn som funker for deg. Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven.