Jeg gleder meg til noe hver eneste dag

«Har du noe du gleder deg til?»

Kanskje mitt absolutte favoritt-spørsmål å få. Hvorfor? Fordi det får meg til å tenke på noe positivt. Og dette skjer bare på ca. 2-3 sekunder. Jeg har alltid vært opptatt av gleder i livet. Både større og mindre ting som jeg kan se frem til. Ting som får det til å krible litt i magen. Jeg regner med jeg ikke er alene om å sette pris på gleder.

Men jeg er heldig. For jeg gleder meg til noe hver eneste dag. Uten overdrivelse. Det er noe magisk ved det å kunne glede seg til ting. Kanskje man teller ned dager, timer, minutter. Kanskje man planlegger. Kanskje man får noen forventninger. Håp. På noe bra. Man kan si litt av hvert om forventninger. Hvor vidt det er lurt eller ei å ha. Jeg mener forventninger kan være en god ting. Hvertfall håpet.

Oppi mye vondt og alvor er det ekstra viktig for meg å kunne glede meg over ting. Det bryter opp hverdagen. Og det gir livet farger. Vakre farger. Det å glede seg til noe har flere stadier, noe som gjør at gleden kan vare lenger. Man har planlegging, selve hendelsen, og sist men ikke minst minnene man får i etterkant. Jeg er en person som liker å gjøre mye ut av små ting.

Større og mindre ting som vekker glede og noe lystbetont hos meg syns jeg det er verdt å gjøre det meste ut av. Jeg har vaner, ting jeg gjør daglig, som gir meg glede. I dag for eksempel gledet jeg meg til å stå opp. Sette på radioen, og sminke meg litt ekstra pent i takt med musikken. Jeg kledde meg litt ekstra fint. Også har vi jo den berømte kaffekoppen. Lite kan måle seg med dagens første kopp av deilige sorte dråper med koffein. Og akkurat i dag er jeg ekstra heldig. For jeg skal gjøre noe jeg har gledet meg til en stund. Noe som gjorde at jeg spratt opp av sengen. Noe som gjør at det kribler litt ekstra i magen.

Jeg skal treffe en som betyr enormt mye for meg. Min beste venn, min manager, og ikke minst bonuspappa. Jeg er jo så heldig som har to fedre. Jeg har ikke sett han siden i vinter, siden før corona. Kanskje ikke så rart jeg gleder meg sånn. Noen relasjoner er så sterke og unike at ord ikke er nødvendig. Og noen mennesker er så fulle av godhet og trygghet at det til og med smitter over på meg. Det er verdifullt. Det er verdt å glede seg over.

Med det sagt, så vet jeg at det i perioder kan være mer utfordrende å finne gleder i både små og store ting. Men det er ikke umulig. Det er jeg et levende bevis på. Og kan jeg klare det, så kan du og. Så, helt på tampen er jeg fristet til å spørre deg. Har du noe du gleder deg til? I så fall hva?

Angst eller divanykker?

Jeg var 16 år gammel første gang jeg ble kjent med begrepet angst. Det er 13 år siden første gang jeg lå i fosterstilling og hyperventilerte mens tårene sprutet. Jeg glemmer aldri følelsen. Den enorme redselen som satte seg i kroppen. Tanken om at noe var fryktelig galt. At jeg kom til å gå i stykker. Kanskje til og med dø. Nå vet jeg bedre. Angst er ikke farlig selv om det kan kjennes slik.

Siden tenårene har jeg hatt mange perioder med mye angst. Panikkangst, mer generell angst, og kanskje verst av alt – Angst for å få angst. Hos meg har plagene vært så store at hjelp og tilrettelegging har vært nødvendig. Først og fremst i skolen, men også andre steder. Tilrettelegging har i mitt tilfelle vært helt nødvendig.

Eline ja. Hun strever. Hun har angst. Får alltid plass nærmet utgangen. Oppfølging av sosialrådgiver. Spesialavtale om å kunne ta pauser når som helst. Jobbe hjemmefra med skolearbeid om angsten er for stor. Årene gikk og angsten vokste. På folkehøyskolen kunne jeg ikke være med på bestemte turer eller prosjekter. Fordi, Eline ja. Hun strever. Hun har angst.

I 2013 startet jeg på høyere utdanning i Oslo. Min store drøm var på bli sosionom. Men angsten kjentes større enn viljen og ønsket. I tillegg var dette tidspunktet da jeg virkelig fikk psykiske utfordringer. Jeg fikk et såkalt tilrettelagt løp. Det vil si. Permisjoner. Utsettelser. Jeg delte også opp studieløpet. Ingen kan si jeg og skolen ikke prøvde.

Tilrettelegging er nok både viktig og riktig i mange tilfeller. Men jeg lurer på om det noen ganger kan virke mot sin hensikt. Kan tilrettelegging noen ganger virke mer som en bjørnetjeneste? Tanken slår meg. Det er ubehagelig å tenke. Og det sitter langt inne å utfordre meg selv slik. For i dag er jeg 29 år gammel. Fremdeles uten utdannelse. Uten jobb. Fortsatt med psykiske plager. Fortsatt i behov av hjelp og tilrettelegging. Og perioder fremdeles styrt av angst.

Mye har heldigvis blitt bedre. Jeg har hatt en positiv utvikling (med noen humper underveis) siden tenårene. Jeg har med tiden, og med mye terapi, lært meg å takle/kontrollere angsten. Finne min måte å unngå den på. Så jeg tviler ikke på at ting fremdeles kan bli bedre. Håp finnes! Men jeg er redd jeg har grodd litt fast i et uheldig mønster. Bevisst eller ubevisst lar jeg angsten og kontrollbehovet mitt styre meg. Og ofte går jeg glipp av fine ting på grunn av det. For Eline ja. Hun strever. Hun har angst.

Jeg har lyst til å komme med et helt konkret eksempel fra nåtid. For et par dager siden skulle jeg på eventyr i skogen på Kongsberg med en av mine beste venner. Jeg hadde virkelig gledet meg. Pakket sekken med hengekøye, badetøy, og diverse godsaker. Mye lå tilrette for en fin tur. Og det var jo fint. Helt til mitt kontrollbehov og min kjente angst slo til for fullt. Midt i den tykkeste, vakreste skog, måtte jeg kaste inn håndkleet. Lang historie kort – Jeg ble kjørt hjem. Denne situasjonen har jeg tenkt mye på i etterkant. For jeg blir så skuffet. Jeg er så lei av å la dette styre meg. Og ikke bare skuffer jeg de rundt meg, jeg skuffer også meg selv. Hvor lenge skal jeg egentlig la dette styre livet mitt?

Jeg spoler tilbake til tenårene. Til min angstdebutt. Som sagt, mye har blitt bedre. Men jeg klarer ikke la være å tenke – Hva hvis. Hva hvis jeg aldri hadde fått noen form for tilrettelegging. Hva hvis jeg bare hadde lært meg å stå i ubehaget. Jeg har vel aldri blitt dullet med i psykiatrien. Men all tilretteleggingen jeg har fått opp igjennom har gjort noe med meg, og med måten jeg tenker om meg selv på. Eline ja. Hun strever. Hun har angst. Hun sitter alltid nærmest døren. Hun avlyser kanskje avtaler. Hun syns det er vanskelig å forplikte seg til ting. Hun klarer kanskje ikke familieselskap eller -turer.

De fleste som kjenner meg vet at mine utfordringer er komplekse og svært sammensatte. Men for de som kanskje ikke kjenner meg så kan det kanskje se ut som om jeg er sær, og at jeg kanskje har divanykker. Heldigvis vet jeg bedre. Og jeg bryr meg ikke lenger så mye om hva ukjente mennesker måtte tenke. Jeg skriver ikke dette innlegget for å sanke sympati. Det er heller ikke en form for forsvarstale. For jeg er ikke et offer, og jeg er ikke angsten. Dette er mer et forsøk på å forstå meg selv på. Og da bruker jeg det verktøy jeg har. Pennen. Kanskje kan jeg klare å bryte ting litt ned. Og hvem vet. Kanskje er det noen det ute som kjenner seg litt igjen? Kanskje noen til og med har erfaringer å dele.

Skal man klare å bryte et uheldig mønster så er det flere ting som må på plass. Man trenger tid. Masse tid tydeligvis. Man behøver å bli mer bevisst. Over hva som skjer. Hvor, hvordan, når, hvorfor.

Det bor ressurser i oss alle

Tusen tusen takk for så varm velkomst her på bloggen. Det rører meg at det fremdeles er noen der ute som følger meg, og som heier på. Takk!

Nysgjerrighet, kreativitet, og stahet. Tre gode egenskaper. Sterke egenskaper. Egenskaper jeg selv har. Egenskaper som har fått meg langt. Dette er egenskaper som bor i oss alle i en eller annen grad. Hos meg er disse egenskapene kanskje de mest fremtredende. Med andre ord, og med all beskjedenhet, jeg er en ressurssterk person. Det er ikke alltid jeg ser disse ressursene selv, men jeg er heldig som har andre som gjør det.

Jeg har dager der disse bestemte egenskapene forsvinner litt, og andre mer negative sider kommer tydeligere frem. Da kan jeg bli utålmodig, motløs, og lat. Slike dager har vi alle. Men ingen dager er like. Og ingen mennesker er like. Men felles for oss alle er at vi har ressurser i oss. Vi har alle noen gode egenskaper, og noen ikke så gode. Det krever lang fartstid å bli kjent med egne styrker og svakheter. Kanskje til og med et helt liv. Og kanskje er vi litt avhengig av påminnelser og bekreftelser fra folk rundt. Det er hvertfall jeg. Men 12-13 år med terapi har klart gjort meg mer bevisst.

Ingen mennesker er bare gode. Ingen er bare onde. Kall meg gjerne naiv, men det nekter jeg å tro. Vi har litt av hvert i oss alle sammen. Og noen egenskaper blir mer tydelige i enkelte perioder enn andre. Jeg har opp igjennom ofte fått høre at jeg er ressurssterk. At jeg er et «løvetannbarn». Det får meg til å tenke. For hvordan kan det ha seg? Selv om jeg er et unikt individ med mine egenskaper, så er jeg ikke spesiell. Jeg tror ikke vi mennesker er så forskjellige. Ressurser bor i oss alle. De tar bare litt ulik form, og kommer til uttrykk på litt forskjellig vis.

Med årene har jeg blitt litt tryggere på hvem jeg er. En utvikling jeg håper fortsetter. Jeg kjenner mer og mer til styrker og svakheter. Og jeg blir stadig mer klar over mine egne ressurser. Min nysgjerrighet, kreativitet, og stahet har vært redningen for meg. Egenskaper som av ulike grunner har fått lov til å blomstre. Sterke ressurser som gjør meg til nettopp meg.

Siden sist, fokus fremover, og din hjelp?

Jeg skrev sist at denne pausen jeg har hatt på en måned føles mer som ett helt år. Sikkert fordi det har skjedd så mye. Men kanskje også fordi vi har gått fra full sommer til sur høst på kort tid. Jeg er vel en av de få som er glad for det. Hvis jeg spoler tilbake til de godt over 30 gradene og full sol, kan jeg fremdeles kjenne følelsen av å gå rundt konstant svett. Jeg sa til meg selv at jeg aldri skulle klage over været igjen så lenge temperaturene ble litt mer levelige. Og nå er vi altså her. I starten av juli. Med gode 10-15 grader og pissregn. Deilig.

Så hva har jeg egentlig gjort siden sist?

Jeg har gått ekstremt mye i kjoler. Helst de med blomster på. Jeg har lekt yoga-instruktør i parken før klokken 6. Anbefales på det sterkeste. Frognerparken er blottet for mennesker på denne tiden.

Jeg er langt fra noen badenymfe, men jeg har faktisk hatt mitt første bad. Med en liten gjeng delte vi en strand med herr og fru Svane med bebbisser.

Siden været snudde har jeg danset regndansen for å feire. Er det bare jeg som tenker klarere under 20 grader? De som kjenner meg kjenner jo også til min fascinasjon for fugler. Min første tur til Østensjøvannet ble derfor litt av en opplevelse for meg. For et fugleliv!

Dette er alle fine ting som jeg har gjort, og som jeg kan se tilbake på. Gode minner. Men fordi mitt liv heller ikke er et glansbilde kan jeg også nevne et par andre ting som har skjedd. Jeg har vært innom psyk. Flere ganger. Jeg har kranglet en del med meg selv, og med de eksistensielle krisene mine. Jeg har også hatt noen runder hos tannlegen. Der fikk jeg et kjemisk brannsår i ansiktet (jeg dropper å legge ved bilde av akkurat det).

I tillegg har jeg brukt pennen flittig, slik jeg alltid gjør. Selv når livet stormer og alt føles tungt danser pennen så lett mellom fingrene mine. Magi. Jeg har tenkt litt på hva jeg ønsker å ha fokus på fremover. Jeg er fullstendig klar over at det kan bli mye alvor her på denne bloggen. Men livet er jo så mye mer enn bare alvor. Heldigvis. Psykisk helse er mye alvor, ja. Men menneskesinnet er stort. På grensen til det uendelige. Bare tenk så mye en kropp med et hode på kan romme!

Hva ønsker du å lese mer om her i dette rommet? Jeg er åpen for tips. Kanskje du har noen ideer eller temaer som du vil jeg skal skrive om? Kommenter gjerne. Eller send meg en mail.

Akkurat nå er jeg på eventyr på Kongsberg. Noen ganger er det godt et miljøskifte. Jeg har tidligere vært opptatt av at vi må lytte mer med øynene, og at vi må ta i bruk hjertet når vi ser. Dette ønsker jeg fremdeles at skal være i fokus. Om mulig, enda mer enn før. Og kanskje, bare kanskje, kan jeg inspirere noen andre der ute. Jeg drømmer hvertfall om det. Og drømmer er viktig å ha. Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror vi må bruke hele fargepaletten når i skal forsøke å forstå. For livet er ikke svart/hvitt. Alle dagene som kommer og går er fulle av nyanser. Av vakre farger. Om vi bare ser med hjertet.

Tilbake fra pausen + en liten oppdatering

Hei! Er det noen der ute? Noen som leser disse linjene? Hvis så, hvordan går det?

For nøyaktig 1 måned siden trykket jeg på pauseknappen. Det har skjedd så mye siden da at det heller føles som 1 år. Det har vært godt med en pause, samtidig som det har klødd i fingrene. Jeg har rett og slett savnet dere. Pausen min er nå over. Og jeg har, som alltid, mye på hjertet. Jeg kommer nok ikke til å blogge like ofte som før. Og kanskje ikke blogge i de mest røffe periodene. Alt er kanskje ikke ment for internettet å se. Det vet jeg nå. Man lærer så lenge man lever, er det noe som heter. Og jeg lever.

Jeg har ikke vært helt meg selv den siste tiden. Både kroppen og toppen har fått kjørt seg. Derfor kjennes det ekstra godt nå som formen er stigende. Det føles som om jeg har mye å ta igjen. Tapt tid liksom. Men jeg lærer mye av meg selv i de røffe periodene. Dessuten er jeg klokere i dag enn jeg var i går. Litt klokere, litt sterkere, og litt modigere. Jeg elsker jo å skrive. Og denne bloggen er mitt kreative rom. Mitt eget fristed.

Om noen skulle være i tvil – Hjertesaken min er fremdeles psykisk helse, og åpenhet kring det. Men, skal jeg redde verden litt, så må jeg også redde meg selv. Hvertfall litt.

Varm hilsen fra Eline