Litt som pur glede

God onsdag godtfolk! Regnet spruter, det er knappe 13 grader, i det hele tatt lite som minner om sommer. Jeg kan melde om klissvåte jeans, noe som ikke er så veldig behagelig. Ikke er det spesielt fint heller. Håret mitt er allergisk mot regn så det er surret opp i en dott for anledningen.

Men nok overfladisk bullshit. Gode ting skjer. Livet smiler for tiden, er det ikke det man skriver på Instagram? Under et idyllisk bilde fra hengekøyen i naturen? Vel, jeg melder direkte fra Storo-senteret her i Oslo. Lite idyll å se. Skrikende unger klinger heftig i denne kjøpesenter-akustikken. I skrivende stund heller jeg nedpå dagens 5. kopp med kaffe. Kanskje også litt derfor jeg er gira. Jeg har litt samme følsen nå som da jeg, i godt selskap, brant BH’en min på valentinsdagen i 2014. Liksom litt gira over å gjøre noe utenom normalen. Og pur glede i øyeblikket. Minner..

Jeg sitter alene på en kafé, men det er masse mennesker rundt meg. Tipper snittalderen her er rundt 60+. Med god musikk på ørene sitter jeg og trommer med både fingre og tær. Mimer også litt forsiktig med leppene til sangen jeg hører på. Bryr meg ikke så mye om folk stirrer.

Gode ting skjer for meg og livet mitt for tiden. Jeg vet ikke om det er helt fortjent, men jeg nyter det så lenge det varer. Er jeg forelsket? Kanskje? Mest sannsynlig ikke. Har jeg vunnet i Lotto? Nei. Så hvorfor denne gnisten? Hvorfor denne godfølelsen? Det er ikke bare en god dag. Jeg vil dra det så langt som å kalle det en god periode. Sjelden kost i mitt liv. Så hva skyldes det?

Det er ikke sikkert det finnes noe fasitsvar her. Men jeg tror at en kombinasjon av aktivitet og gode mennesker i livet mitt er litt av grunnen. Om så er tilfelle, så skal jeg forsøke å holde på både aktivitetsnivå og de gode menneskene en god stund til. Så får vi se hvor lenge det varer. I mellomtiden skal jeg la buksene mine tørke.

Avvisning, og et forsøk på å forstå meg selv

Jeg er visst ikke så god på avvisning. Men hvem er vel det? Ikke er jeg god på å vente heller. Jeg er født for tidlig, alltid tidlig ute, og en smule utålmodig til det meste. Dette har jeg lært nå. I en alder av 29. Teksten under er fra min personlige dagbok en sommerdag i juni.

Nå som jeg har tørket de store krokodilletårene mine prøver jeg desperat å se om jeg kan hente noe mer lærdom. Om jeg kan forstå min egen reaksjon. Jeg har rett og slett brettet opp ermene og kommet meg ut i solen igjen. Bokstavelig talt. Jeg får stadig vekk i oppgave å bli min egen gode venn. Og i et slags forsøk på å trøste meg selv har jeg funnet veien til mitt andre hjem. Også kjent som Kaffebrenneriet. Og her sitter jeg altså nå og forsøker å lære.

En tekstmelding. «Fint om du kan vente til i morgen». Åtte små ord, som av en eller annen grunn førte til en sterk reaksjon hos meg. Noe gjorde vondt. Noe stakk i magen. Noe såret.

Når noe gjør vondt inni meg forsøker jeg alltid å leke litt doktor. Jeg er alltid på jakt etter en mulig årsak. Et svar. Gjerne noe konkret og håndfast som jeg kan peke på. For kan jeg forstå hvor vondten kommer fra og hvorfor den er der, opplever jeg ofte at den enklere kan gjøres noe med. Det er ikke alltid jeg lykkes som doktor. Men akkurat i dag er det flere konkrete ting å peke på. Og det ønsker jeg aktivt å lære noe av.

Jeg har jo såvidt vært inne på det. To ubehagelige ting som dagen har bydd på. Avvisning og venting. Men jeg er da i utgangspunktet ikke noe persilleblad. Er jeg vel? Nei. Hvorfor da denne vondten? Hvorfor de store tårene? Når jeg tenker meg om så sov jeg ganske dårlig i natt. Noe som kanskje kan forklare den ukontrollerte griningen. Kanskje er jeg litt sliten også. Jeg har tross alt holdt det gående i hele dag. Hatt et høyt tempo, med godt over 20.000 tilbakelagte skritt i 28 grader og full sol. Kanskje årsaken til min sterke reaksjon kan skyldes noe så enkelt som et solstikk?

Jeg ser meg selv i speilet og innser at jeg er ganske så rød i ansiktet. Og denne hummer-fargen skyldes ikke bare grining. Jeg tror dagens konklusjon må dreie seg om flere faktorer. Vi mennesker er svær sammensatte. Det er jeg et vandrende bevis på i dag. Og om jeg skal hente noe mer lærdom, så må det være at fysiske behov er like viktige som de psykiske. Jeg kan være litt vel opptatt av det mentale, men glemme å ta vare på grunnleggende behov. Som å drikke nok vann. Som å spise jevnlig. Som å hvile. Og som å komme seg i skyggen når ansiktsfargen tilsier at jeg burde det.

Så skyldes kanskje den litt voldsomme reaksjonen min noen fysiologiske årsaker. I det minste så kan det være med på å forsterke det fysiske. For kropp og sinn henger tett sammen. Som Finn Skårderud sa så fint: Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp.

Kan man bli egoistisk av terapi?

Mye mulig dette er et litt betent tema. Målet mitt er ikke å tråkke noen på tærne. Men jeg tror denne praten er viktig å ta. Det å gå i samtaleterapi gjør noe med et menneske. I 13 år har jeg gått i samtaler. I snitt ca 1 i uken. Men det er ikke et regnestykke det går an å sette to streker under svaret på. Det har vært opphold, ferieavviklinger, og innleggelser på denne tiden. Men det gir en viss indikator på mengde med samtaler jeg har hatt oppigjennom. Samtaler hvor fokuset har vært på meg. Meg, meg, meg. Hva har alle disse samtalene gjort med meg? Har jeg blitt egoistisk? Av all terapi. Av all hjelp.

Man kan si mye om samtaleterapi. Og det er ikke sikkert det er til hjelp for alle. For vi er ulike individer som profiterer på ulike ting. Jeg kan her kun snakke av egen erfaring. Men etter 13 år så har jeg fått en del av nettopp erfaring. Kanskje er jeg en av de heldige. For ikke bare har jeg fått hjelp, jeg har også hatt svært godt utbytte av hjelpen. Samtaleterapi har gitt, og gir meg fremdeles, mye. Jeg har ikke blitt dullet med i psykiatrien. Oppigjennom årene har jeg blitt utfordret og stilt krav til. Jeg fått en del gode spørsmål, i stede for kun råd og pekefinger. Noe som har vært til stor hjelp for meg. Det har fått meg ut av en litt uheldig offerrolle til den krigeren jeg har blitt i dag. Men har all terapien vært utelukkende positivt for meg?

For litt siden fikk jeg en kommentar som stakk. Den dreide seg om at man kan bli egoistisk og selvopptatt av å gå i terapi. Det er ikke alltid jeg bryr meg spesielt om kommentarer. Men akkurat denne stakk litt. Hvorfor? Fordi det er en liten sannhet i det. Men i stede for å gå rett i forsvar, så skal jeg heller benytte anledningen til å utforske dette med nysgjerrighet.

Kanskje har det blitt litt mye meg i terapien. Mest sannsynlig. Har det gjort meg selvopptatt? Mest sannsynlig. Har jeg blitt avhengig av hjelpen? Mest sannsynlig. Men har det gjort meg til et egoistisk menneske? Jeg velger å tro nei. Altså, de aller fleste mennesker har noe egoisme i seg. Ingen er bare altruister. Vi har litt av hvert i oss alle sammen. Men etter 13 år i terapi bryr jeg meg fremdeles om de rundt meg. Det bor fremdeles mye omsorg og empati i meg. Om ikke mer. Kanskje er det fordi jeg også har vært på den andre siden. Jeg har også vært, og er fremdeles, pårørende. Selv om de fleste mennesker ofte har nok med seg selv, noe som også gjelder for meg, så er jeg fullstendig klar over at verden består av mer enn bare meg og mine psykiske lidelser.

Så, hva har alle disse samtaler gjort med meg? Det er kanskje lettere å svare på følgende – Hvem hadde jeg vært uten? Jeg har gått fra å være en depressiv livslei 16-åring. Ei som tvilte på all godhet i verden, til å bli den sterke kvinnen full av håp som jeg i dag er. Jeg har gått fra å tvile på alt og alle til å se godhet i det meste. Jeg har gjennom alle disse samtalene klart å tenke annerledes om meg selv og om livet mitt. Jeg har opparbeidet meg mitt helt eget sett med mentale verktøy. Noe som gjør meg i stand til å mestre utfordringer mer og mer på egenhånd.

Selv om jeg kanskje kan høres ut som en solskinnshistorie, så er det langt fra sannheten. Det har krevd blod, svette, og tårer. Bokstavelig talt. Det har krevd en hel del av egeninnsats og et genuint ønske om endring. I lang tid ventet jeg på noen eller noe til å fikse meg og mitt liv. Nå vet jeg bedre. Skal man ha utbytte av samtaleterapi må man jobbe hardt selv. 1 time med behandler i uken, er faktisk ikke så mye. For selve arbeidet er det som skjer i mellom. Så fort jeg innså dette fikk jeg fart på sakene. Å gå i samtaleterapi handler om å brette opp ermene og ta i et skikkelig tak selv. Det handler om å forholde seg aktivt til eget liv. For da, bare da, kan endringer skje.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten alle samtalene. Uten all oppfølging og hjelp. Mest sannsynlig hadde jeg ikke vært her. Og jeg vil nok aldri klare å takke alle hjelperne for all hjelpen. Så til spørsmålet om terapien har gjort meg egoistisk? Svaret er kanskje, kanskje ikke. Men jeg er i live.

La oss heie hverandre frem!

Jeg kan ofte være redd for å drømme. Og minst like redd for å si hva jeg drømmer om høyt. Er det noen som har det litt på samme måte?

Jeg tenkte jeg skulle utforske dette litt. For jeg tror ikke jeg er alene om det. Ofte kan jeg være redd for fortelle om drømmene mine fordi jeg frykter å jinxe det hele. At i det jeg sier noe høyt så bringer det ulykke og uflaks. Som en slags forbannelse. Men selv om jeg ofte kan føle meg som en Disney-prinsesse, så vet vi alle at jeg ikke er det. Dessuten er livet for kort til ikke å kunne drømme. Stort eller lite. Om jeg så må banke i bordet eller kaste salt over skulderen, for å være på den sikre siden, så skal jeg gjøre nettopp det.

Jeg kan ha en tendens til å la negative automatiske tanker stoppe meg. Her kommer et eksempel:

«Jeg drømmer om å gi ut bok». En fin drøm. Et stort mål. Og en svært spennende tanke. Men før jeg får rukket å banke i bordet eller kaste det fordømte saltet over skulderen, så skjer følgende. «Hvem tror du at du er?! Du kommer aldri til å få til det. Du er ikke god nok!».

Automatiske tanker kan skape mye usikkerhet og ubehag. Men det fine er at det går an å gjøre noe med de. Om man blir de bevisst kan man faktisk slå de litt i hjel, og til og med sende mottanker. Er ikke det fantastisk?! Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er fullt mulig. Menneskesinnet ass. På fagspråk kalles dette kognitiv terapi. Som i all hovedsak handler om å snu på eget tankesett. Noe jeg oppigjennom har jobbet masse med.

Min drøm om å en vakker dag gi ut en bok kommer kanskje ikke som noen overraskelse. Jeg har jo også nevnt det tidligere. Men jeg drømmer om så mye mer. Jeg har drømmer, ønsker, ambisjoner, og mål for fremtiden. Og jeg tror ikke vi skal være så redde for å snakke høyt om dem. Så la oss drømmen litt sammen! Er du også litt redd for en slags forbannelse, så la ikke det stoppe deg. Ikke en dum jantelov heller. Og de automatiske tankene – De går det an å gjøre noe med. Kanskje må vi også bli litt flinkere til å støtte og oppmuntre hverandre. Vi kan ikke la ekkel misunnelse eller sjalusi stoppe oss i å heie hverandre frem. For du er du uansett. Og det er mer enn bra nok.

Så, hva mer drømmer jeg om? I helt tilfeldig rekkefølge: Jeg drømmer om å ha en jobb. Et sted å gå til, hvor mine ressurser kan komme til nytte. Hvor jeg kan kjenne på både tilhørighet og mestring. Jeg drømmer om å være sunn og frisk. Ikke bare mentalt, også fysisk. Kanskje til og med et røykfritt liv. Jeg legger til medisinfritt også. Jeg drømmer om å kjøre bil igjen. Om å få tilbake førerkortet. Jeg drømmer om å synge. På en scene. Har nemlig alltid hatt en liten popstjerne i magen. (He he). Jeg drømmer om min egen lille familie. Kanskje en prins på en hest. For jeg vil ikke ende opp helt alene. Jeg drømmer om å eie mitt eget bo. Aller helst den leiligheten jeg bor i i dag. Jeg drømmer om at angst og usikkerhet blir erstattet med trygghet, selvstendighet, og et godt selvbilde.

Sånn. Der fikk dere servert noen av mine drømmer. Større og mindre ønsker for meg og mitt liv. Er jeg teit som har disse drømmene? Nei. Er drømmene realistiske? Hvem vet. Kanskje. Drømmer heter nettopp drømmer for en grunn. Jeg vet jo ikke med 100% sikkerhet at de vil gå i oppfyllelse. Og det er jo litt det som gjør dette livet så spennende.

Nok en gang føler jeg at jeg blottlegger sjelen min. Men det er det verdt. Om jeg kan nå ut og inspirere kun ett menneske der ute, så ser jeg ingen grunn til å holde tilbake.

Hva drømmer du om? Hva er dine ønsker for fremtiden? Ikke noe er for teit, for stort, eller for smått. La oss heie på hverandre. La oss drømme sammen! For hvem vet, kanskje disse drømmene går i oppfyllelse. En vakker dag. Mens vi venter skal jeg krysse det som krysses kan, banke i bordet, og kaste salt over skuldrene.

Ofte stilte spørsmål – medisiner, møtet med Erna Solberg, TV-programmet «Sinnssykt» +++

Siden bloggens oppstart i 2016 har mye skjedd. Ikke bare med meg og mitt liv. Men også med tanke på åpenheten rundt psykisk helse i samfunnet. Det hender ofte at jeg får spørsmål fra lesere. Som regel er de relatert til psykiatri. Men også ofte om helt andre ting. Det som jeg syns er gøy er at det er spørsmål som går igjen. Jeg har derfor dedikert et helt eget innlegg til disse spørsmålene.

Hvilke medisiner tar du?

Dette er kanskje det spørsmålet jeg får oftest. Jeg kan jo forstå at folk er nysgerrige. Mange syns kanskje ikke det er noe problem å snakke åpent om hvilke medisiner de tar. Vel, for meg er det vanskelig. Jeg ser på det som noe svært personlig. En privatsak. Ofte søker folk medisinske råd hos meg. Til det vil jeg si følgende. Jeg er ingen lege. Men jeg vet at vi er alle ulike, både fysiologisk og mentalt. Og hvilke medisiner som eventuelt fungerer for meg, er langt fra sikkert at ville fungert for andre. Selv de med samme problematikk. Det jeg også kan si er at det i mitt tilfelle har måttet en del prøving og feiling til, før vi har kommet dit vi er i dag.

Hvordan var det å treffe Erna Solberg?

I 2016 fikk jeg min første kronikk på trykk i Dagsavisen. Den ble lest av mange. Til og med av statsministeren. Jeg glemmer aldri telefonen jeg fikk fra statsministerens kontor. Var helt sikker på at det var kødd. Få dager senere satt jeg side om side med Erna, og andre engasjerte mennesker, og diskuterte forbedringsmuligheter i norsk psykisk helsevern. Slikt glemmer man ikke så lett. Det gjorde stort inntrykk på meg at nettopp min stemme ble hørt.

Hvor er den blå kjolen fra?

Jeg må innrømme at selv om jeg er langt fra en rosablogg, så er jeg godt over middels opptatt av klær. Jeg liker rett og slett å pynte meg. Så jeg blir faktisk glad og litt smigret når folk spør meg hvor bestemte klesplagg er fra. Denne kjolen er nok min favoritt. Den er kjøpt på Message. En butikk i Bogstadveien.

Angrer du på åpenheten din?

Det enkle svaret her er NEI. Det mer nyanserte svaret kommer snart i et eget innlegg. Det jeg kan si noe om er at jeg ofte kan bli litt usikker på meg selv i møte med nye mennesker. For hva om de har lest alt jeg hat skrevet. Hva om de har googlet meg. Jeg er nok dessverre redd for forutinntatte holdninger. Selv om jeg liker å tro det beste om folk. Dessuten så vet jeg jo så inderlig godt at jeg er mer enn psykiatri.

Hvordan var det å være med i TV-programmet «Sinnssykt»?

I overgangen 2018/2019 deltok jeg i innspillingen av programmet «Sinnssykt», som kom på skjermen våren 2019. Serien ligger på NRKs nett-TV fremdeles. For liten siden kom jeg over et klipp fra programmet. Det er fremdeles litt uvirkelig å tenke på. Men min opplevelse av å delta var veldig fin. Tematikken var svært viktig. Og jeg har kun fått fine tilbakemeldinger i etterkant. Jeg følte meg også godt ivaretatt av temaet som fulgte meg opp. Det er jo litt rart å se seg selv på TV. Ikke minst å høre sin egen stemme. Men jeg angrer overhodet ikke på min deltagelse. Det har også fått meg i kontakt med fine, flotte mennesker som jeg ellers ikke ville ha møtt.

Hvordan var det å bytte til ny behandler etter så lang tid?

Da jeg skrev at jeg skulle bytte behandler etter 5 år skapte det enormt med engasjement. Det var mange som sendte meg melding i dne tiden. Noe som gjorde både godt og vondt. Godt, fordi jeg ikke var alene om å føle på hvor vanskelig det var. Men vondt, fordi så mange hadde svært negative opplevelser. For min del har det å bytte behandler vært positivt. Et nytt menneske bringer med seg nye perspektiver. Og i mitt tilfelle har dette nye perspektivet gitt meg mye. Jeg har lært så mye. Blant annet at det er viktig å gi nye mennesker, nye hjelpere en sjanse.

Hvor har du tatt tatoveringene dine?

På Timeless tattoo, i pilestredet her i Oslo. Gir de min varmeste anmeldelse. Null spons.

Hva inspirerer deg til å skrive?

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Norsk var favorittfaget mitt på skolen. Jeg henter det meste av min inspirasjon fra andre mennesker. Fra alt det som skjer mellom oss. Jeg finner nok også, som mange andre, inspirasjon fra musikk, reiser, og naturen.

Hvordan klarer du å være så positiv og full av håp?

Dette gjør meg så glad. At min positivitet og mitt håp kan skinne igjennom tekstene mine og nå ut til lesere. Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar på det. Annet enn at jeg har vært svært heldig med tanke på hjelpere jeg har møtt oppigjennom. Mennesker som har lært meg mye om godhet. Mennesker som har gitt meg nye perspektiver på ting.

Hei og velkommen!

Jeg ser jeg har fått noen nye lesere den siste tiden. Til dere vil jeg si hei og velkommen. Til dere gamle og trofaste. Takk for sist! Hyggelig at akkurat du klikker deg inn her! Tenkte jeg også skulle introdusere meg selv litt skikkelig. Så kan vi bli litt bedre kjent.

Så hvem er jeg? Kanskje tidenes vanskeligste spørsmål å få. Særlig hvis man, som meg, strever med eksistensielle kriser. Uansett. Mitt navn er Eline. Jeg er en 20 + 9 år gammel kvinne som bor i hjertet av Oslo. Jeg liker kanel, fine kjoler, og er over gjennomsnittet opptatt av god musikk. Mest sannsynlig er jeg Susanne Sundfør’s største fan.

Du finner meg som regel med nesa ned i en rød notatbok på en eller annen kafé. Gjerne før kl.8 på morgenen. Jeg er nemlig en morgenfugl. Da spruter blekket mest. Jeg skriver som regel om noe relatert til psykisk helse. Det var derfor jeg, i 2016, startet denne bloggen. Så lenge jeg kan huske har jeg strevd psykisk, og jeg har en stor tro på at åpenhet er veien å gå.

Funfact om meg:
1) Jeg har varmet opp for Odd Nordstoga i et selskap.
2) Mitt første kallenavn var Bergtora. Med hele 5310 gram ved fødsel.
3) Jeg har hatt 10 kronikker på trykk i aviser.

På denne bloggen vil du nok finne mye psykiatri. En god del alvor. Men også en liten porsjon med humor. Litt sånn som med livet ellers. Men jeg er så enormt mye mer enn bare psykisk helse. Jeg har kanskje noen utfordringer, men jeg er ikke utfordringene.

Noen ganger ser jeg slik ut:

(Foto: NTB)

Noen ganger ser jeg slik ut:

Men som regel ser jeg slik ut:

Jeg er nok et svært undrende vesen. Det har jeg bestandig vært. Men lenge leve nysgjerrigheten. Når jeg ikke sitter med nesa inn i en bok, liker jeg å gå turer i marka. Men like ofte som det liker jeg å leke popstjerne på stuegulvet mitt hjemme. Men nok om meg. Hvem er du? Og hvor kommer du fra? Eller, ASL (ref. 90-tallsbarn). Kommenter gjerne! Eller send meg en melding.

Varm hilsen fra Eline

På tide å bygge litt muskler

Jeg har tenkt litt. Eller, egentlig ganske mye. På to ting. Oppmerksomhet og nærvær. Ofte har jeg en følelse av å være på feil plass til feil tid. Det har med tiden utviklet seg til å bli en grunnleggende følelse i meg. Hva handler det om?

Det handler ikke om FOMO (Fear of missing out). Det vet jeg. Det er mer en slags indre usikkerhet på egen eksistens. Jeg er ganske sikker på det hvertfall. Og det kan jeg si fordi jeg har opplevd det motsatte. Nemlig følelsen av å være på rett plass til rett tid. Det skjer ikke så ofte. Kanskje er det nettopp derfor jeg klarer å peke fingeren på de bestemte stundene.

Som for eksempel da jeg var med min, nå avdøde mormor. Noe av det beste jeg visste om var å løse verdensproblemer med henne. Eller som de gangene jeg er med gode venner og det skjer noe morsomt. Noe som får meg til å le. Sånn på ekte. Sånn med magen. Jeg ønsker mer av dette i mitt liv. Jeg ønsker å kunne være mer tilstede i øyeblikk når de skjer. For et øyeblikk er nettopp bare et øyeblikk. Det kan være over på et blunk. Og da er det som er igjen minner. Gode minner, om man skulle være så heldig. Jeg ønsker flere gode øyeblikk. Lengre gode øyeblikk. Og jeg ønsker å kunne nyte de. Være litt mer tilstede i egen kropp. Ikke alltid være på vakt. Ikke alltid søke etter noe annet.

For jeg vil ikke gå glipp av livet mens det skjer. Til det er hvert øyeblikk altfor verdifullt. Og nettopp derfor dukket ordene oppmerksomhet og nærvær opp i hodet mitt. To helt essensielle ting som må være på plass for å kunne være tilstede i øyeblikk. I livet.

Det slår meg, som med det meste, at det burde gå an å øve på disse tingene. Tøye strikken litt. Å bli bedre på oppmerksomhet og på nærvær. Etter 12-13 år med terapi har jeg forstått at det meste er mulig å jobbe med. Om man har et genuint ønske om det selv. En terapeut kan kanskje si og spørre om mye klokt. Men jobben, den må gjøres selv. Og jeg kan, med hånden på hjertet, si at det er krevende arbeid. Men jeg tror det er innsatsen verdt.

For du er sjef i ditt liv. Og jeg i mitt. Vi kan ikke vente på noe eller noen til å fikse alt. Så fort jeg innså det skjønte jeg også hvor mektig jeg selv er. Og hvor mye styrke og håp som bor i meg. Og jeg tror ikke jeg er så unik og spesiell at dette kun gjelder meg. Livet er for kort til å undervurdere egen arbeidsinnsats og til å undervurdere tankens kraft. Og har man vilje og litt håp, kan uendelig mye gjøres.

Tilbake til disse to ordene. Oppmerksomhet og nærvær. Kanskje skal jeg prøve å se på det som muskler. Muskler som trenger litt styrketrening. Jeg har aldri vært noen treningsekspert, men litt vet jeg da. Vi trenger muskler. For å stå oppreist, og for å mestre hverdagslige ting. Hadde det bare vært så enkelt som å ta noen sit-ups og push-ups. Men menneskesinnet krever litt mer enn det.

Mange mennesker er, som meg, opptatt av å kunne være litt mer tilstede. Gjerne i en travel hverdag. Mange bruker ulike typer for mindfullness for å jobbe med nettopp oppmerksomhet og nærvær. Personlig har jeg lenge vært en skeptiker til mindfullness. Det å skulle sutte på en rosin i 20 minutter for så å beskrive hvordan den kjennes i munnen, er ikke noe for meg. Jeg kjøper det rett og slett ikke. Det finnes også mange ulike nærvær-øvelser. Som å kjenne etter hver eneste kroppsdel. Kjenne hvordan tyngden treffer underlaget. Dette kan kanskje være til nytte for noen, men for meg virker det provoserende. Ikke liker jeg å lytte til bølgeskvulp heller.

Med fare for å høres ut som prinsessen som ingen kan målbinde så er det en del ting som bare ikke funker for meg. Men sånn er det med mye her i livet. Vi er ulike individer med ulike behov. Så selv om jeg ikke har blitt direkte bitt av denne mindfullness-basillen, så betyr ikke det at det ikke kan være til hjelp for mange. Og man skal heller aldri si aldri.

Jeg må finne min måte. Min måte å bygge muskler på. Øvelse gjør mester, er det noe som heter. Muskler blir ikke til over natten. Ikke idrettsutøvere heller. Men mitt ønske for mer oppmerksomhet og mer nærvær er så stort at jeg er villig til å ligge i hardtrening. Kanskje er det ingen rosin som skal ligge i min munn, kanskje skal jeg ikke kjenne etter i hver eneste kroppsdel, og kanskje er ikke bølgeskvulp min greie. Ikke akkurat nå.

Men hva med musikk? Jeg elsker jo musikk. Hva med å bruke musikk mer bevisst i livet? Hva med å faktisk sette av tid til virkelig å lytte. Kanskje også synge med. Jeg liker å se på meg selv som en musikalsk person. Men jeg vil nok aldri bli noen gullstrupe. Har røkt litt for mye i mitt liv. Tro meg. Jeg minner mer om en feminin kaptein Sabeltann enn om Sissel Kyrkjebø. Men det må være greit. Poenget mitt er at slike stunder med musikk og sang krever oppmerksomhet og nærvær. Faktisk i ganske stor grad.

Kanskje er musikk min måte. Mine muskler. Min form for mindfullness. Min rosin. For det samme skjer de gangene jeg danser. Det å bevege seg til musikk krever også stor grad av oppmerksomhet og nærvær. Kanskje også en liten dose dedikasjon. Som den gangen jeg danset så heftig at jeg slo hodet hardt i stuegulvet. 100 prosent frihet i egen kropp. Fullstendig blottet for hemninger og skam. Bare pur glede. Og hver eneste lille improvisere bevegelse til lyden av 80-tallstrommer var verdt en liten hjernerystelse. Og det kaller jeg dedikasjon. Med en god porsjon av både oppmerksomhet og nærvær.

Så er det kanskje mulig for meg å bygge litt muskler likevel.

Å vokse opp med psykiske lidelser i nær familie

Jeg var 6 år gammel første gang jeg var inne på et psykiatrisk sykehus. Men i 1997 var det ikke jeg som var pasienten.

For å si det på en annen måte – Jeg har vokst opp med psykisk sykdom i nær familie. Det er finnes ulike typer psykisk lidelse på begge sider i min familie. Dette er ikke et innlegg om arv og miljø. Poenget med dette innlegget er at også jeg har vært, og er fremdeles pårørende. Jeg vet noe om hvordan det er når nære og kjære har det vondt. Man kan si mye om å ta med et lite barn på en lukket psykiatrisk avdeling, men en ting er sikkert. Det har gitt meg noe verdifullt.

Jeg var ganske liten da jeg skjønte at det ikke bare var skrubbsår som kunne gjøre vondt. At det også var mulig å kjenne smerte inni seg. Når jeg i dag ser tilbake på det så ser jeg at det var svært verdifull innsikt jeg fikk. Og det i svært ung alder.

Mye har skjedd siden 1997. Ikke bare har vi fått iPhone og selvkjørende biler, vi har også fått en helt annen form for åpenhet kring psykisk helse. Heldigvis. Da jeg var liten var ikke psykisk helse et tema. Men barn får med seg mye. Mer enn man tror. Jeg var nok et følsomt barn. Og kanskje har jeg blitt eksponert for mye oppigjennom. Ting som har gjort meg til den jeg er i dag. På godt og vondt. Jeg er ikke av den oppfatningen av at barn skal skånes for alt her i livet. Det gjelder også psykisk sykdom. Jeg tror det er viktig å snakke om ting. Søke mer informasjon og forståelse. Da jeg var barn ble ikke psykisk uhelse satt ord på. Derfor lagde jeg meg mine egne forklaringer. Og barn har ofte stor fantasi. Barn har også store hjerter. Og barn flest er svært lojale til sine nære.

Over to tiår har gått, og mye har skjedd. I dag har psykisk helse blitt satt på dagsordnen. Det har blitt mer vanlig å snakke om følelser. Og psykisk helse har til og med blitt et tema i skolen. Bra! Men vi har fremdeles en jobb igjen. Jeg har selv gått litt i bresjen og snakket åpent om egne psykiske utfordringer på min blogg i noen år nå. Og kanskje er min oppvekst litt av grunnen. I tillegg til at jeg ikke orket å late som om alt var bra.

Det hender jeg får tilsendt historier fra ulike lesere. Ofte er det flotte, sterke mennesker som også strever psykisk i eller annen grad. Åpenhet avler åpenhet. Ingen tvil om det. Men ofte får jeg høre folk føle de må skjule lidelsene. Mye på grunn av skam. Det er også en del dårlig samvittighet der ute. Da rettet mot pårørende. Dette kan jeg relatere til. Men fra ei som har vært pårørende selv – det er bedre å snakke om det. Pårørende kan ofte kjenne på en enorm hjelpeløshet. Det vet jeg mye om. Jeg sier ikke åpenhet for en hver pris. Ikke alle trenger å blottlegge sjelen sin på internett. Men å være åpen med sine nærmeste har man alt å vinne på. Mest sannsynlig er alt de ønsker å være der for deg. Det aller verste er jo å se noen man er glad i ha det vondt uten å kunne bidra med noe.

Alle har en psykisk helse. Alle vil møte vansker og motgang i livet. Og mange vil kanskje også, som meg, streve med en psykisk lidelse. Det er ikke pårørendes oppgave å skulle behandle psykisk lidelse. Til det har vi psykiatrien. Selv om det dessverre ikke er slik i dag, så burde alle som er i behov av psykisk helsehjelp få det. 

Nære pårørende kan nok ofte føle seg maktesløse. Mange kan nok også kjenne at de ikke strekker til. Det vet jeg, for jeg har kjent på dette selv. I tillegg til at mine egne pårørende skisserer det samme i mine dårlige perioder. Men folkens, vi er ikke i 1997 lenger. Vi er i 2020, og psykisk helse er blitt satt på agendaen. Dersom du ikke strever psykisk selv, så kjenner du mest sannsynlig til noen som gjør det. La oss slå et slag for mer åpenhet. For mer fakta og informasjon om psykisk helse i skolen. For et bedre hjelpeapparat. Og ikke minst for alle de flotte pårørende som finnes rundt omkring.

Om behandling i FACT-team

Etter at jeg postet innlegget om Eline’s poliklinikk var det flere som ønsket at jeg skulle skrive mer om behandling i FACT-team. Så her er vi altså. Jeg skal forsøke å forklare det på en så enkel måte som mulig. Og jeg vil bruke meg selv som eksempel. Husk at mye av dette er mine personlige meninger og erfaringer. Andre, som også følges opp av FACT-team, vil kunne ha andre opplevelser.

Jeg har gått i terapi siden jeg var 16 år gammel. Opp igjennom har jeg hatt mest en-til-en-samtaler. Jeg har vært heldig, for jeg har sluppet å bytte behandlere ofte. Jeg har i lang tid fått kontinuitet, forutsigbarhet, og stabilitet i behandlingen. Og jeg har, med hånden på hjertet, vært veldig heldig med mine behandlere. Noen av dere husker kanskje hvor knust jeg var i fjor. Da jeg, etter 5 år med L, fikk beskjed om at jeg skulle bytte behandler. Det føltes som om noen slo opp med meg. Og jeg var svært skeptisk til en ny behandler. Denne prosessen skrev jeg litt om. Jeg fikk mange historier fra dere der ute som hadde opplevd det samme. Og flere delte om hvor vanskelig et slikt bytte kan oppleves.

Det jeg ikke skrev så mye om var årsaken til byttet. Etter vurdering på sykehuset havnet jeg i den gruppen som var i behov av tettere oppfølging. Og her kommer FACT-teamet inn.

FACT står for fleksibel aktiv oppsøkende behandling. Mye ligger kanskje i de ordene, men jeg skal utbrodere det litt til. Jeg har altså et team som følger meg opp. Helt konkret kan jeg si at temaet består av en psykolog (som er min hovedbehandler), en sykepleier, en psykiater, pluss en til. Dette teamet jobber mer oppsøkende. Og de er mer fleksible på tid og sted. Det er grunnen til at jeg sjelden behøver å møte opp på poliklinikken. Behandleren min og jeg har som regel samtaler ute. I en park, på kafé, eller så går vi kanskje tur. Noe som oppleves godt for meg. Det er noe befriende med å kunne treffes ute i sivilen, og ikke på en eller annen institusjon.

Vi har mye fokus på mestring og ressurser. Som jo er to ting jeg er opptatt av her på bloggen, men også personlig. Det jeg kanskje setter mest pris på ved denne behandlingen er at behandler sjeldent sitter og følger med på klokka. 45 min på en poliklinikk kan gå overraskende fort. Og det kan oppleves stressende. Hvertfall gjorde det det for meg. Ofte trenger jeg litt tid på å varme meg opp, og det er ikke alltid 45 minutter er nok. Hvor lange samtaler vi har varierer. Hvor ofte samtalene er varierer også. Men de som jobber i FACT-team er mer fleksible, og setter som regel av mer tid.

Jeg har lest litt på helsedirektoratet sine sider på nettet. Der fant jeg litt forskning om FACT-team, og litt om modellen de kjører. Målet er å gi samtidige og helhetlige helsetjenester til mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Teamet skal være tverrfaglig sammensatt, slik som i mitt. FACT-team skal gi tett individuell oppfølging. Noe jeg i aller høyeste grad opplever at jeg får. Forskning som er gjort viser at de fleste som er i et FACT-team er mer fornøyd med det enn med tidligere behandling. Dette gjelder også for meg. Et av målene med FACT-team er å minske bruk av tvang, og forsøke å unngå innleggelser. I mitt tilfelle har jeg stor nedgang i innleggelser. Og kanskje skyldes det denne oppfølgingen. Jeg tror det.

Jeg håper dette var noe oppklarende. Faktisk lærte jeg litt selv ved å skrive dette innlegget. Og det er takket være dere. Så, spørsmål fra meg – Har du noen erfaring med å gå i behandling? På en poliklinikk, eller kanskje du også har et FACT-team? Hva er dine erfaringer?

Skam. Er det utelukkende negativt?

Skam ja. Kanskje den verste følelsen å stå i. Kanskje den vanskeligste følelsen å snakke om. Men er skam utelukkende negativt?

Vi mennesker kan skamme oss over mye rart. Noen ting kan sitte dypere enn andre. Ofte er de tingene vi skammer oss over svært vanskelig å snakke åpent om. Men jeg kan avsløre noe allerede nå. Mest sannsynlig så er du ikke alene om skammen. Så hvorfor kan vi ikke bare dele mer om det? Delt sorg halverer sorgen, er det noe som heter. Kanskje er det litt sånn med skam også.

«Gå å skam deg!» «Sett deg i skammekroken.» «Hun eier ikke skam.» Dette er ting jeg er vokst opp med å høre rundt omkring. Men det er ikke først for i godt voksen alder at jeg forstår mer av dette fenomenet.

Jeg har skammet meg over mye i mitt liv. Over alt fra selvskading, diagnoser, alkoholvaner, til utseende, og til å være innlagt i psykiatrien. I tillegg har jeg skammet meg over å stå uten skole og jobb (det kjenner jeg at jeg gjør litt fremdeles). Man kan skamme seg over større og mindre ting.

I følge et evolusjonspsykologisk perspektiv handler skam mye om å ivareta det sosiale felleskapet. Følelsen av skam kan lede oss til å følge bestemte regler og normer som gjelder i et samfunn. Så er det kanskje ikke utelukkende negativt. Hadde vi ikke eid noen form for skamfølelse, så tror jeg vi kunne gjort mye rart. Men skam er nært knyttet til selvfølelsen. Og nettopp derfor også ofte et problem hos mennesker med psykiske lidelser. Da jeg var i tenårene slet jeg mye med rødming. Som jo er et klassisk tegn på synlig skam. Og klassens klovner var ikke sene med å påpeke nettopp dette. Noe som gjorde at jeg gikk fra rosa til purpurrød farge i ansiktet. Dette har jeg heldigvis vokst av meg med tiden. Men jeg husker fremdeles følelsen av synlig skam, midt i fleisen. Men selv om jeg ikke rødmer like ofte og like intenst lenger så betyr ikke det at jeg ikke skammer meg over ting.

Jeg har blitt en godt over middels åpen person. Jeg har åpnet opp om ulike typer tabubelagte temaer opp igjennom. Men selv jeg har hemmeligheter. Selv jeg har ting jeg ikke klarer å åpne opp om. Ting jeg holder tett til brystet. Og hvorfor det? Fordi skam. Også er det kanskje ikke alt Internett trenger å se. Men jeg er priveligert, for jeg har flere i livet mitt som jeg stoler på. Personer som jeg kan betro meg til. Ikke bare har jeg gode venner og nære pårørende. Jeg har jo også en psykolog som jeg snakker med. Men selv i terapirommet, som jeg jo har blitt ganske trygg i, syns jeg skam er vanskelig å snakke om.

Jeg lurer på noe. Har du noen gang betrodd deg til noen? Noen du kanskje stoler litt ekstra på. Jeg har det. Flere ganger faktisk. Jeg har da erfart at jeg ikke er alene om å kjenne på den skammen jeg forteller om. Og om den jeg har snakket med kanskje ikke har kjent på det samme, så har jeg hvertfall blitt møtt med empati, medmenneskelighet og forståelse.

For litt siden ble jeg nødt til å fortelle noen om noe jeg har skammet meg mye over. Noe jeg fremdeles kjenner at kan få meg i skammekroken. Kanskje til og med til å rødme litt. Jeg skal ikke gå i detalj, for noen hemmeligheter må man ha. Poenget mitt kommer her. De jeg snakket med lyttet. De hverken dømte eller kjeftet. Faktisk ble jeg mer møtt med varme og forståelse. Og hvem var det som følte seg 10 kg lettere etterpå? Moi.

Ofte har denne skamfølelsen en lei tendens til å vokse i eget sinn. Kanskje til og med sette seg i kroppen. Det vet jeg av erfaring. Om man da åpner seg for noen. Gjerne noen man stoler på. Så kan litt av følelsen slippe taket. For det er litt som med troll – de sprekker i lyset. Jeg er ikke i tvil. Det hjelper å snakke om skammen. Det er kanskje ikke så lett, men øvelse gjør mester.