Trygghet trumfer alt

Hva er viktig i livet? Lykke. Penger. Familie. Helse. Personlig utvikling. Karriere. ???

Svaret du får vil variere fra person til person. Men en fellesnevner for oss alle er vel et ønske om å ha det bra. Hvertfall så bra som mulig. Hva som oppleves som bra og ikke i et liv vil variere. For vi er ulike individer, med ulike historier, og har derfor ulike behov.

For litt siden hadde jeg en spennende samtale med en av mine nærmeste. Vi var, som alltid, innom mange forskjellige temaer, men selve kjernen i samtalen dreide seg om hva som var et godt liv. Det kan være skremmende lett å sammenligne seg med andre. Kanskje til og med ønske seg noe fordi samfunnet sier det. Men vi må ikke glemme at vi alle er forskjellige.

Hva som skal til for at akkurat jeg skal ha det bra kan være noe helt annet enn hva som skal til for deg. Så hvordan kan et menneske vite hva som er bra for en?

Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror det krever en hel del med prøving og feiling. Jeg tror det krever masse av tid. Kanskje et helt liv. Kanskje et helt liv ikke er nok. Jeg skal tillate meg selv å være litt dyp, for faktisk tror jeg selve kjernen i livet handler om å ha det bra. Og jeg tror at om man er så heldig at man har funnet ut av hva som er bra for en så har man kommet langt. For det er ikke gitt at man finner dette svaret i løpet av et liv. Det er langt fra noen selvfølge å ha et bra liv, etter min mening.

Personlig er jeg ikke helt der jeg ønsker å være i livet. Ikke enda. Men jeg nærmer meg noe. Jeg føler jeg nærmer meg et slags svar. Og faktisk kjenner jeg meg ganske heldig. Hvorfor? Fordi jeg føler at dette forunderlige, vakre, men krevende livet, bare blir bedre og bedre. For jeg er tryggere i dag enn jeg var i går. Tryggere. Sterkere. Klokere. Modigere. Og selv om jeg kanskje føler at jeg står stille, så gjør ikke tiden det. Og det håpet jeg bærer fortsetter å vokse.

Tilbake til den spennende samtalen. Jeg husker ikke den nøyaktige ordlyden. Men jeg fikk et spørsmål som traff. Det dreide seg om hva som var viktig for meg, og om hva som skulle til for at jeg skal ha det godt i livet. Svaret mitt kom kjapt. Faktisk behøvde jeg ikke tenke meg om. Og i det ordet, trygghet, kom ut av munnen min kjente jeg tårene presse på. Jeg ble både trist og rørt. For i det øyeblikket jeg sa det ordet ga veldig mye veldig mening på en gang. Et enkelt ord med en enorm betydning for meg og mitt liv. Godt og vondt samtidig. Så enkelt og så vanskelig på samme tid.

Jeg tror vi mennesker blir til i møte med andre. Faktisk er jeg ikke i den minste tvil. Og denne bestemt samtalen er et bevis på det. Tenk at et enkelt ord som trygghet kan være av så stor betydning for et menneske. Personlig trumfer følelsen av trygghet alt annet i livet. Det ser jeg nå. Jeg er 29 år gammel. Uten utdannelse, uten jobb, uten mann, uten barn. Jeg har en bakgrunn med mye utrygghet. Barnevern, psykiske lidelser, rus, og mange og lange sykehusopphold. Kanskje ikke så rart trygghet er så høyt oppe på ønskelisten. Alt har en forklaring. Hvertfall det meste. Jeg har min unike historie, mine unike erfaringer, som har gjort meg til nettopp meg. Og som kan forklare mine behov.

Så hva er viktig i livet? Og hva skal til for å ha det bra? Her finnes det ingen fasit. Til det er livet alt for spennende. Men har du et klart svar for deg nå, så er du like heldig som meg. For å finne klare svar i livet er ingen enkel sak. Det er mer som en komplisert skattejakt, uten kart og kompass.

Ny dag. Nye solstråler. Nye muligheter.

Våknet tidlig. Igjen. Satte på kaffen. I blinde. Turet som vanlig inn på badet. Så det trøtte trynet mitt i speilet. Dette blir en bra dag, sa jeg til meg selv. Jeg satte på radioen. Et par hakk høyere enn ellers. Den nye låten til Dagny, Somebody, fylte både kropp og sjel med deilig energi. Jeg mener, trommene! Er det bare jeg som elsker type 80-talls trommelyder? En sang kan handle om hva som helst for min del så lenge trommene er på plass.

I min egenkomponerte koreografi lot jeg sminken treffe ansiktet. Jeg fortsatte den improviserte dansen i pysjen og helte nedpå resten av kaffekoppen. Noen dager er bare sånn. Gjennomsyret av lykke, sang og dans. Hvor heldig er vel ikke jeg som får oppleve det?

Etter dagens 4. kopp med kaffe og ca 1000 trommeslag senere var jeg fult påkledd i turutstyr. Kanskje var det trommene. Kanskje var det all kaffen. For jeg tok meg selv i å smile til mitt eget speilbilde. I dag er du «on fire» Eline, og det kler deg. Selvtillit ja. Er kanskje det det kalles. Som et barn lillejulaften slet jeg med å sove i natt. Jeg gledet meg sånn til en ny dag at sommerfuglene i magen ble for mange.

Og nå er altså den nye dagen her. Klokken har ikke blitt 9 engang og jeg har allerede møtt psykologen min, gått tur, og ja – danset. Jammen har jeg ikke grunner til å smile i dag også. Solen skinner, og jeg skal snart ut på eventyr med en av mine beste venner.

Noen dager er bare sånn. Bare fine. Og jeg tillater meg selv denne lykkerusen. Ha en strålende dag!

En psykiatrisk reise tilbake i tid. Fra «vet ikke» til i dag.

Jeg har med årene fått lang fartstid i psykiatrien. Faktisk var jeg kun 16 år første gang jeg entret et terapirom. De første samtalene jeg hadde husker jeg svært lite fra. Annet enn at jeg var redd, og sa mye «vet ikke».

Det tok ikke lang tid før barnevernet kom på banen, og til jeg ble innlagt for første gang i BUP. I en periode var jeg en såkalt kasteball mellom to systemer. Full av redsel, usikkerhet og utrygghet møtte jeg W for første gang. W var en av mine aller første behandlere som fulgte meg gjennom en lang og vanskelig tid. Årene gikk, W og jeg knyttet et sterkt bånd. Faktisk har vi enda kontakt. Nå er jeg 29 år gammel og blir fulgt opp av en ny behandler, D, i voksenpsykiatrien.

I 13 år har jeg vært i systemet. I 13 år har jeg kjent W. Som er et av de varmeste, klokeste menneskene jeg kjenner. Det er rart å tenke på alle disse 13 årene. Det er rart å se tilbake i tid. Tenk på alt som har skjedd. Tenk at jeg har gått fra å være en usikker, depressiv, livslei jente, til å bli en sterk, modig, og livsglad kvinne. Det har krevd har jobbing. Og denne jobben har jeg ikke gjort helt på egenhånd.

Mennesker som W har hjulpet meg enormt. Jeg har ikke blitt dullet med i psykiatrien. Jeg har blitt utfordret og stilt krav til. Noe som har fått meg fra «vet ikke» til der jeg er i dag.

Det er noe som heter at man ikke skal dvele så mye ved fortiden. Noe jeg forsåvidt er enig i. Men jeg tror det er viktig å kunne spole litt tilbake innimellom. Ikke bare for å se utviklingen, men også fordi det kan være mye lærdom å hente. Og nettopp derfor har min nye behandler, D, foreslått at vi skal reise litt tilbake i tid. Som et slags psykiatrisk tilbakeblikk skal vi ta en dag for å møte W ved mitt gamle behandlingssted.

Jeg må nok innrømme at jeg er litt spent. Det er med blandede følelser jeg nå forbereder meg mentalt. Jeg er fullstendig klar over hvor privilegert jeg er. Tenk at jeg i dag har en behandler som er villig til å prioritere tiden sin slik. For å kunne hjelpe meg bedre. Og tenk at jeg, hadde en behandler, som etter 13 år, fremdeles vil sette av tid til meg. For å kunne hjelpe meg. Det rører meg.

Men et slikt møte vil nok vekke mange minner og følelser hos meg. Ikke bare positive. Så er det kanskje ikke så rart jeg er spent. Det føles litt som om jeg skal feire julaften med mine skilte foreldre. Noe som kanskje ikke går helt smertefritt. Men jeg føler jeg er i gode hender. Det er to godt voksne mennesker, som begge vil meg vel. W, som kjenner godt til min fortid, og D, som kjenner godt til min nåtid. Mye ligger tilrette for et spennende møte. Tre kloke hoder, som til sammen kanskje kan komme frem til noe klokt.

Du spør – jeg svarer

Hei til deg der ute. Hei til mine gamle gode trofaste, og hei til dere nye! Velkommen skal dere være!

Jeg tenkte vi kunne bli enda litt bedre kjent. Så jeg kjører i gang en spørsmålsrunde. Men med en liten vri. Siden jeg ikke vil at dette kun blir en plattform med enveiskommunikasjon, så har jeg et stort ønske om at du som leser disse linjene, også kan fortelle litt om deg selv.

Hvem er du?
Hvor gammel er du?
Hvor kommer du fra?

Om du har et spørsmål til meg på lur, er jeg svært villig til å svare. Kanskje ønsker du å lese om et bestemt tema? Jeg får med jevne mellomrom forslag til emner å skrive om. Dette setter jeg enormt stor pris på.

Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet.
Eller kontakt meg på Facebook.
Eller send meg en mail – [email protected]

Siden 2016 har jeg ukentlig delt fra mitt liv. Målet med det var mer åpenhet og mindre tabu rundt psykisk helse. Selv om min blogg stort sett dreier seg om psykisk helse, som jo er min hjertesak, så er jeg veldig mye mer enn bare det. Heldigvis. Visste du for eksempel at jeg en gang har varmet opp med sang for Odd Nordstoga? Eller at jeg har vært hjelpe-instruktør i klassisk ballett? Eller at jeg i 2019 var med i et NRK-program med navnet «Sinnssykt».

La oss slå nok et slag for åpenhet. Og la oss heie litt ekstra på hverandre.

Husk, det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar. Hvertfall er det noe som heter det. Så skal jeg forsøke å lage et eget innlegg som oppsummerer dette siden. Og sånn helt på tampen vil jeg bare benytte anledningen til å takke for alle hjerter, gode ord, kommentarer, og tomler opp. Dere er en fin gjeng!

En søndag med sol, smil, og sang

Søndag igjen. Ukens siste dag. Ingen personlig favoritt. Snarere tvert om. Men akkurat i dag finner jeg grunner til å smile. Flere faktisk.

For ikke er det bare solen som skinner. Jeg føler jeg skinner litt selv også. Det må være lov å si. Det er en god følelse, som jeg denne søndagen, tillater meg å kjenne på. Det kan bli mye alvor i disse tider. Ikke bare rundt omkring i verden, men også på min blogg. Heldigvis er livet mer enn bare blodig alvor.

Det skjer ikke ofte, men noen dager starter jeg med en intens følelse av takknemlighet. Og i dag er en slik dag. Jeg er heldig. Ikke bare fordi jeg har ting å være takknemlig for, men også fordi jeg evner å se det. Ikke daglig. Kanskje ikke ukentlig heller. Men en gang i blant. Og kanskje er det denne sjeldenheten som gjør det så spesielt og fint. Jeg skal ikke ramse opp alt jeg er takknemlig for, men noen ting har jeg lyst til å løfte frem.

Solen skinner. Og jeg kan kjenne hver eneste stråle med vitamin D fylle det vinterbleke ansiktet mitt.

Ser man bort fra at jeg har røkt med begge hender det siste året, så har jeg en god helse. Kroppen min er sunn og frisk, og er i stand til å takle mye. I skrivende stund sitter jeg på en kafé på Grünerløkka her i Oslo. Så fort jeg åpnet øynene idag hoppet jeg i joggeskoene og tuslet mot den gode koppen med kaffe som jeg nå sitter og drikker av. I solen folkens. Nevnte jeg at det er sol? Hilsen ei som har blitt veldig opptatt av vær og vind. Men tenk at denne 29 år gamle kroppen er i stand til å få meg fra A til B.

Det sitter en fremmed mann ved siden av meg. Med en god meters avstand. Men han smilte nettopp til meg. Et helt fremmed menneske som ga nettopp meg et smil. Tenk at noe som koster så lite kan bety så mye.

På ørene har jeg musikk på full guffe. Det er ingen som vet at jeg lytter intenst til ABBA. Men rockefoten min avslører meg litt kanskje.

Tenk at klokken ikke har rukket å bli 12 engang, og så langt har denne søndagen servert meg så mye fint. Og heldigvis har jeg en slik dag at jeg evner å ta i mot livets litt gladere side.

Jeg er glad jeg kan kjenne denne følelsen av takknemlighet fylle både kropp og sjel. Og tenk at det ofte er så lite som skal til. Det er verdifullt. På grensen til magisk. Og jeg nyter det.

God søndag!

Baksiden av medaljen

Ukentlig deler jeg om psykisk helse og uhelse på internett. Jeg blottlegger ofte sjelen min på mine plattformer. Siden jeg startet å blogge i 2016 har målet mitt vært mer åpenhet og mindre tabuer rundt psykisk helse. En slik åpenhet jeg har vist, og som jeg fremdeles viser, er ikke utelukkende positivt. Jeg er for denne åpenheten – absolutt. Og jeg angrer ikke. Men det finnes en bakside av denne medaljen.

Vi mennesker består av flere lag. Ganske mange og faktisk. Og jeg er ikke noe annerledes. Selv om jeg har en plattform, en stemme, og et hjerte som brenner for åpenhet rundt psykisk helse, så er jeg så uendelig mye mer. Jeg skriver om psykiske lidelser, og om egne erfaringer fra psykiatrien. Men jeg er jo ikke disse lidelsene. Det er noe jeg lever med. En liten del av meg. Jeg er jo først og fremst Eline. En kvinne på 29 år med mange forskjellige egenskaper. En kvinne med flere lag.

Det jeg forsøker å si er at vi må møte mennesker med et åpent sinn. Vi må huske på alle de forskjellige lagene vi består av. Dette gjelder også meg selv. Det tar lang tid å bli kjent med et menneske. Kanskje et helt liv. Eller kanskje et helt liv ikke er nok. Jeg blir stadig kjent med nye sider av meg selv. Og det er det noe svært fint og spennende med, syns jeg.

Livet er så himla mye mer enn instagram, blogg, og facebook. Heldigvis. De fleste av oss vet jo dette innerst inne. Men det kan være lett å glemme blant sterke ord, bilder, og åpenhet på internett. Åpenhet avler åpenhet. Det er det ingen tvil om. Det er ikke selve åpenheten som er problemet, men måten vi ytrer oss på tenker jeg at kan problematiseres. Det er nemlig ingen konkurranse i å ha det verst. Til det er livet alt for alvorlig. Dette forsøker jeg selv å være bevisst på. Og nettopp derfor deler jeg like gjerne av oppturer som fra nedturer, og av alt det midt i mellom. For livet består jo av hele fargepalettet.

Jeg sier ikke at et finnes en rett type åpenhet. Eller at min måte er mer riktig enn andres. Men jeg tror alle med en plattform har godt av å tenke seg om før knappen, publiser, blir trykket på.

Det er ikke bare rosenrødt og uproblematisk å dele slik jeg gjør. Jeg har, stort sett, full kontroll på hva som publiseres. Jeg føler meg rimelig trygg på denne siden av tastaturet. Men jeg har jo null kontroll på hvordan det mottas i den andre enden. Jeg kan heller ikke kontrollere tilbakemeldinger eller historier andre føler for å dele med meg. Og det er det nemlig ikke alltid jeg klarer romme. Jeg er åpen om psykose-problematikk, og om at jeg i perioder er mer skjør enn ellers. Da sier det seg selv at jeg ikke alltid er i stand til å takle andres lidelser. Det kan også være vanskelig å skille et velment råd fra et annet. For jeg er bare et menneske jeg også. Men jeg har, med tiden, blitt svært vant med å dele. Dessuten finner jeg flere fordeler enn ulemper med min åpenhet. Hadde det vært motsatt så hadde jeg nok sluttet med det for lenge siden.

Naturen diskriminerer ikke

Sekken er pakket. Ullgenseren er på. Håret er satt opp i en hestehale. Mye ligger til rette for ny god tur i Oslo-marka. Det regner litt i dag, men litt vann skremmer ikke meg. Ikke i dag. Ikke når jeg er Villmarkens datter.

Kaffekoppen med pågangsmot er snart tømt. Jeg venter egentlig bare på klarsignal og grønt lys fra min turkamerat, før jeg får rumpa mi ut. Vi har bestemt oss for å utforske et nytt område. Det blir altså nye stier i dag. Kanskje til og med la vinden bestemme retning. Faktisk har jeg hørt at det er noe av det beste man kan gjøre for kropp og sinn. Å utforske nye steder. Finne nye veier. Hjernen må liksom jobbe på en litt annen måte. Ikke bare liksom. Den må det. Nesten som å lære seg et nytt språk.

Jeg har en passe god orienteringssans vil jeg påstå. Jeg har som regel null problem med å finne frem i nye byer. Men det er forskjell by og skog. Ikke kan jeg lese kart. Og ikke kan jeg bruke kompass. Så ofte følger jeg hjertes vei. Mitt indre kompass. En slags indre intuisjon. En magefølelse. Rett og slett mitt indre kompass. Og det er lite jeg finner mer spennende. Dessuten finner jeg jo alltid veien hjem.

Dørstokkmila har krympet litt kjenner jeg. For ofte er det ikke så mye som skal til. Gode ting kan ikke gjentas for ofte. I løpet av den siste uken har jeg besøkt skog og mark to ganger. Noe som har åpnet øynene mine på nytt. Faktisk kjenner jeg det kribler litt i blodet. Man angrer jo sjeldent på en tur ut i naturen. Tenk at noe så vakkert er så tilgjengelig. For oss alle. Naturen diskriminerer ikke. Og det beste av alt – det er jo helt gratis.

Det er litt rart å tenke på, for da jeg var liten var jeg vanskelig å få med ut på tur. Alt jeg ville var å leke prinsesse. Og om jeg absolutt måtte være med ut på tur krevde jeg å ha på mitt rosa tyllskjørt. Men livet skjer. Selv om jeg kanskje enda ønsker å være en prinsesse, så har andre ting endret seg. I dag lar jeg tyllskjørtet være hjemme. Og jeg kan nesten nesten ikke vente med å la skogens magi fortrylle meg.

Villmarkens datter er tilbake.