Det er mye følelser i en kropp – VIDEO

Det er mye følelser i en kropp. Musikk, sang, og dans, er viktig for meg. Kanskje mer enn jeg har gitt uttrykk for tidligere. For mange er jeg nok mest kjent som hun-som-skriver-åpent-om-psykisk-helse. Og det stemmer jo. Men jeg er så enormt mye mer enn det. Derfor satt sammen en liten snutt. Denne kroppen rommer mange slags følelser. Men jeg er glad jeg kan uttrykke meg kreativt. Ikke bare via ord. Men også gjennom en kropp. En kropp som har vært igjennom mye. På godt og vondt. En kropp som har levd. Og som har både synlige og usynlige arr. En kropp som er frisk tross alt. En kropp jeg kan bruke til mye. Heldigvis.

I det siste har jeg og behandleren min snakket om å bruke kreativiteten mer. Om å bruke ting som musikk, sang, og dans, forebyggende i livet mitt. Kanskje også hente det frem i tyngre perioder. Denne filmen er et resultat av det. Gårsdagen var en av de tyngste på lenge. Det fortalte jeg ikke til noen. Ikke via ord. Men jeg gjorde det via dansen. Jeg gikk med nerver utenpå kroppen, uten å vite hvor jeg skulle gjøre av alt. Så slo det meg at jeg jo har musikken. Den er alltid der. Så hvorfor ikke bruke den? Om du ser nøye etter, så vil du se følelsene jeg gikk med langt ut i hver eneste celle av min kropp.

Liten funfact fra behind the scenes – Under en av danse-scenene slo jeg hodet mitt hardt i gulvet. Det smalt skikkelig. Og i en liten stund så jeg stjerner. Men dansen var viktigere for meg, så jeg fortsatte. Men det sier jo litt om at jeg kommer inn i en egen verden når jeg bruker musikk og dans. Verdt en liten hjernerystelse.

Jeg er mildt sagt nybegynner når det gjelder YouTube. Om det skorter litt på teknikken, så er det rett og slett derfor. Men, for meg er ikke teknikken det viktigste. I denne lille filmen er det først og fremst kreativitet gjennom en kropp som er i fokus. Som en liten hyllest til kroppen, som tross alt har båret meg gjennom 29 leveår.

Så mange spørsmål. Så liten tid.

Hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor?

Så mange spørsmål. Så liten tid. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvordan havnet jeg her? Hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå? Det er som om det har gått hakk i plata. Store spørsmål stilles i hodet mitt. Om og om igjen. Selv ikke musikken demper den lyden.

Jeg er 29 år gammel, og jeg vet enda ikke hvem jeg er. Til vanlig klarer jeg å lande på et eller annet vis. Men det er som om kropp og sinn ikke vil samarbeide. Ikke nå. Jeg blir nummen i hver eneste celle. Står på stedet hvil, mens hodet løper løpsk.

Hvem vet. Kanskje tar det et helt liv å finne ut hvem man er. Eller kanskje et helt liv ikke er nok. Det er en litt skremmende tanke. Men en tanke er jo bare nettopp en tanke. Jeg kjenner kontrollen glipper. Litt etter litt. Og det gjør at jeg mister fotfestet.

Jeg blir redd. For å forsvinne. Inn blant store spørsmål. Inn i alle tankene. De som er så mange. Jeg er bare én. Ett enkelt menneske, med min helt unike historie, som på sitt vis gjør meg spesiell likevel. Jeg har alltid vært redd for det uendelige. Redd for å forsvinne inn i evigheten.

Derfor gjør jeg som jeg gjør. I dette øyeblikk klapper jeg meg selv på armer og bein. Må kjenne at jeg virkelig er her. Det hjelper ikke. Så jeg flytter hendene fra armer og bein opp til ansiktet. Kjenner på kinnene mine. De er varme. Det kjenner jeg.

Jeg fortsetter å kjenne på de. Selv om jeg sitter blant folk. Jeg tar meg selv i å lure. På om de kan se meg. Sånn virkelig. Vel, varme kinn eller ei – det var noe håndfast. Noe jeg kan tro på. Et fysisk bevis.

Men hvem er jeg?

Jeg vet at jeg er Eline. Eline Skår er mitt navn. Det vet jeg jo. Også er jeg 29 år gammel. Men det har jeg allerede fått stadfestet. Jeg kan legge til at jeg bor på Majorstuen. For å se hva som skjer. Men det skjer ingenting. Hva er det jeg venter på? Noe. Noen?

Kanskje det hjelper om jeg legger til ting jeg vet at jeg liker. Hva liker Eline? Kaffe. Det var lett. Hva mer? Fugler. Susanne Sundfør. Notatbøker. Helst røde. Skriving. Foto. Dans. Humor. Den gode typen. Natur. Fine kjoler. Tatoveringer. Mormoren min. Marlboro. Fregner. Høsten. Sang. Trommeslag. De fra 80-tallet.

Ja, se der ja. Nå skjedde det noe. Jeg er her. Selv om de rundt meg kanskje ikke kan se meg, så sitter jeg her. Og jeg har nettopp ramset opp ting jeg liker. Ting som gjør meg til nettopp meg. Noe vet jeg da.

Så slår det meg. Har jeg mistet min identitet? Eller, var det selvfølelsen? Hva er egentlig forskjellen på identitet og selvfølelse? Jeg vet ikke hva selvfølelse er. Kanskje er det den som mangler. Kanskje er selvfølelsen dette noe. Kanskje. Kanskje ikke. Selvtillit har jeg jo. Kanskje litt for mye i perioder. Kanskje. Kanskje ikke. Men jeg hadde byttet ut selvtilliten mot selvfølelse når som helst. Hvor som helst. For hva som helst.

Så mange spørsmål. Så liten tid.

Hva ga meg pauser i helgen? Et innlegg i bilder!!

Etter oppfordring fra behandleren min før helgen, har jeg gått drastisk til verks. Jeg har rett og slett tatt på meg detektiv-brillene og lekt litt etterforsker. For hva kan gi meg pauser i en litt frynsete tid? Jeg vet jo til vanlig mye om hva som kan hjelpe meg. Men i enkelte perioder blir dette mer krevende og utfordrende. Likevel er jeg rimelig god på å flytte fokus innover til utover. Slik holder jeg ut. Og heldigvis er det ofte svært små ting som skal til.

Skrivingen har jeg jo alltid. Det er et godt verktøy å ha. Både i gode tider, og i litt mindre gode tider. Det hjelper meg masse å skrive ned tanker. For det har på mange måter en slags samlende effekt på meg. Noe jeg trenger, da jeg ofte føler jeg faller i tusen knas. Men det sier seg selv at jeg ikke kan skrive ned alle tanker i løpet av en dag. Da hadde jeg ikke gjort annet enn skrive. Og selv da hadde jeg ikke rukket over alle. Tro meg, dette har jeg forsøkt. Faktisk opp til flere ganger før.

Derfor syns både behandleren min og jeg at pauser var verdt å utforske nærmere. Gjennom helgen har jeg utforsket hvert eneste friminutt med lupe. Og resultatet var svært interessant. For det er jammen noen ting som går igjen. Større og mindre ting gir meg pauser fra eget hode. Men felles for alle pausene er at de skjer utenfor min kropp. Altså det øyet kan se. Og her kommer eksempler på pauser fra min helg.

Tur(er) i Frognerparken. Gjerne i regnet. Søndagen startet jeg så tidlig som 05 ute. En hel park for meg selv.

Duften og synet av syriner. Selve definisjonen på vår.

Mannen på rundt 80 på Kiwi som ba meg hjelpe han med å velge rett type syltetøy. Selvsagt hjalp jeg han. Og han ble sååå glad for hjelpen.

Den daglige koppen med svart kaffe på Kaffebrenneriet. Bildet snakker for seg selv.

Skriving av blogginlegg. Som alltid i en rød notatbok først.

Stunden bak (og foran) kameraet. Planlegging, gjennomføring, og resultat. Krever alt fokus.

Den spontane dansingen som innimellom slår til på stuegulvet mitt. Takk til Dagny, som nylig slapp album. Det letter hvertfall min dansefot.

Å se svarttrosten dra opp meitemarker i Valkyrieparken. Fugler ass. Jeg går aldri lei.

Når jeg ser det hele samlet slik som i dette innlegget kjenner jeg på en slags stolthet. For jeg har snart kommet meg gjennom nok en utfordrende helg. Og mye kan skyldes min egen innsats. Så denne søndagen klapper jeg meg selv på begge skuldrene. For jammen har jeg funnet noen pauser oppi det hele.

Hvordan har din helg vært? Har du fått noen gode pauser?

Et ultimatum

I dag våknet jeg til at regnet trommet på vinduet mitt. Det er helg, og det ser ut til å til og med fuglene har tatt litt fri. I kjent stil følte jeg meg litt som været. Men i stede for å gråte i takt med regndråpene, ga jeg meg selv et ultimatum.

Enkelte dager krever nemlig at jeg er litt streng med meg selv. Og i dag er en slik dag.

Eline, i dag har du to valg. Du kan 1. Bli hjemme i leiligheten. Isolere deg selv fra andre. Og drukne i tårer og selvmedlidenhet. Eller du kan 2. Få rumpa di i gir. Stelle deg, kanskje litt mer enn ellers, og komme deg ut. Jeg kan allerede nå avsløre at jeg valgte alternativ nummer 2.

Selv om jeg er en svært sammensatt person, så setter jeg også pris på enkle ting. Fine ting. Og jeg liker å pynte meg. Tenk at litt ekstra sminke og en fin kjole kan snu en litt dum dag. Det virker kanskje enkelt, banalt, og en smule overfladisk. Men det har en funksjon. Faktisk kjenner jeg allerede nå at humøret har steget et par hakk.

Jeg er i en litt frynsete og skjør periode nå. Så i går fikk jeg en oppfordring av behandleren min. I enkelte perioder syns jeg tankene raser i litt for stor fart for hodet mitt. Konsentrasjonen blir dårligere, og det blir vanskeligere å holde fokus. Jeg blir sliten av meg selv. Men selv i disse periodene klarer jeg noen ganger å finne pauser. Og det er verdt å utforske. Oppfordringen fra behandleren min var å leke litt detektiv. Å forsøke og holde fokus på fokus. Rett og slett registrere disse pausene. Kortere eller lengre. Hva, når, hvordan, og hvorfor.

Jeg bruker ofte skrivingen bevisst for å samle tanker. Det fungerer for meg. For selv om hodet kan ha 1000 tanker samtidig, så klarer jeg kun å skrive ned en av gangen. Og slik holder jeg litt på det fokuset som er igjen likevel. Dagens oppgave til meg selv blir derfor å skrive ned disse pausene, hva som faktisk skjer, dersom jeg er så heldig å få noen.

Fortsettelse følger…

NRK, selvmedisinering, og livets drink

Vi vet at dette er tøffe tider for mange. Kanskje særlig for de som i utgangspunktet var sårbare. Siden min hjertesak er psykisk helse, tenker jeg spesielt på mennesker som (før corona) strevde på en eller annen måte. Hjelpen blir lenger borte, og folk isolerer seg mer. Dette er svært uheldig. Det krever ingen doktorgrad å forstå at mangel på hjelp og isolasjon påvirker oss negativt. Jeg vet for min egen del at denne tiden har vært litt ekstra krevende. Og behovet for pauser fra egen lidelse har vokst. Dette vet jeg at jeg ikke er alene om.

For litt siden ble jeg kontaktet av NRK som skal kjøre en nyhetssak om unge mennesker som strever psykisk (kanskje ekstra i disse tider), og som selvmedisinerer seg på et eller annet vis for å holde ut i en vanskelig tid. Noen tyr til alkohol, og noen bruker også narkotiske midler for å få disse pausene. Dette er trist, men meget forståelig, og jeg virkelig relatere. Jeg valgte likevel å si nei til å stille opp til denne saken i NRK. Grunnen er at jeg ikke føler meg helt på plass selv, så det var en måte å sette en grense på.

Jeg kjenner likevel at jeg har lyst til å si noen ting om temaet. Fordi det treffer så mange av oss. Over kortere og lengre perioder har jeg brukt alkohol bevisst for å få pauser fra egen lidelse. Det er et mørkt kapittel fra mitt liv, men jeg har heldigvis kommet meg ut av den destruktive atferden. For det er det det er. Alkohol gir kanskje en umiddelbar pause der og da, men vi vet at problemer kan forsterkes som følge av det. Jeg dømmer ingen som bruker alkohol eller andre type midler for å få pauser i en tung tid. Selvmedisinering er nok mer vanlig enn vi tror. Enten det er med mat, alkohol, eller narkotiske midler. Men jeg kjenner jeg er opptatt av at det finnes håp. Mye håp. Selv om jeg ikke er noen solskinnshistorie, så er jeg et levende bevis på at det finnes andre veier i livet for å oppnå pauser. Det er ingen enkel sak, og absolutt ikke gjort på en dag. For gode ting tar tid. Men det er mulig.

Jeg har fremdeles behov for pauser, om mulig enda mer enn før. Det hender stadig at jeg tenker på alkohol som en mulighet. Det innrømmer jeg. Men frontallappen min hindrer meg, heldigvis. Det skumle med et middel som alkohol er at det går rett til hjernens belønningssenter, noe som gjør at man får lyst på mer. Og noen er kanskje mer sårbar og disponible for å få en type avhengighet. Jeg er en av disse noen. Men jeg har med tiden (og med mye prøving og feiling) innsett at det finnes andre måter å aktivere belønningssenteret på. Jeg oppfordrer derfor alle dere der ute som måtte streve litt til å ta i bruk nysgjerrigheten deres. For enklere, mindre skadelige ting, kan også fremkalle pauser.

For meg har nysgjerrighet, kreativitet, og stahet vært redningen. Tre egenskaper som vi alle kan hente frem. Jeg er ikke redd for å være litt barnslig, så ofte bruker jeg lek, musikk og dans for å få pauser. Det er ikke skadelig. Det utløser endorfiner. Og, det er helt gratis. Dette er bare min måte. En liten del av mine erfaringer. Jeg vet jo det finnes uendelig med måter å finne både pauser, dopamin, og lykkerus på. Noen bruker trening. Noen tegner eller maler. Og noen har oppdaget mindfullness. Kanskje må bruke fantasien litt mer i disse dager. Det forsøker hvertfall jeg å gjøre. Jeg drikker daglig av livets drink, som er et bilde av mine pauser. Og selv om det ikke finnes en fasit serverer jeg dere likevel min personlig oppskrift på livets drink.

Ingredienser:

3 ts nysgjerrighet
2 ss kreativitet
1 dl stahet

+ 1 liten porsjon håp

Fremgangsmåte:

Finn frem et passende glass. Akkurat passe stort eller lite til å romme dagens egenskaper. Hell alle ingrediensene oppi. En etter en. Begynn gjerne med den ingrediensen du føler er sterkest. Bland godt. Drinken kan nytes kald så vel som varm. Vel bekomme! Ps. Er det vanskelig å finne de bestemte ingrediensene kan de sløyfes og erstattes med det du måtte ha tilgjengelig. Litt er bedre enn ingenting.

Husk at du ikke er alene. Ikke vær redd for å ta kontakt med noen dersom du strever. For vi kan ikke alltid fikse alt helt på egenhånd. Tross covid-19, så finnes det hjelp der ute. Og det vil bli bedre!!!

En liten prat om dopamin

Oslo, i dag er du ekstra fin. Solen skinner og temperaturen stiger. Jeg har tuslet barbent i parken. Solkremen er på, men jeg kjenner fregner poppe frem en etter en. Og denne lille smaken av sommer gir meg en god følelse.

Jeg har, som alltid, prosjekter på gang. Større og mindre. Men uansett størrelse har de en god funksjon. Nemlig at de holder meg gående. Og jeg trives jo best i fart. Et av mine prosjektet presenterte jeg for psykologen min i dag. Det var gøy å se at ideen min falt i smak hos andre enn meg selv. For dette prosjektet dreier seg om rus. Men den naturlige formen. Dopamin.

Jeg er på jakt etter pauser i livet. Alt som kan gi min hardtarbeidende hjerne et lite friminutt. Men hva gir oss mennesker friminutt? Hvor, hvordan, når? Dette er verdt å utforske, mener jeg. For vi trenger alle litt pauser.

Derfor har jeg lyst til å snakke litt om dopamin. Et signalstoff som skilles ut fra flere steder i hjernen. Det er rett og slett en form for rus som gir oss en god følelse. En naturlig beruset følelse vi kan få for eksempel når vi spiser, har sex, eller gjør noe spennende. Ta sjokolade som et konkret eksempel. Du putter en bit i munnen, smaker på den. Kanskje liker du sjokolade veldig godt. Det som da skjer er at hjernen skiller ut dopamin, og det hele går rett til belønningssenteret i hjernen. Vi får en form for rus, som gjør at vi får lyst til å repetere handlingen. Det er faktisk den samme delen av hjernen som blir aktivert om man tar kokain (men det er farlig og forbudt).

Dopamin derimot kan vi skille ut på naturlig vis. Og dette har jeg begynt å forske litt på. Hvordan oppnå denne godfølelsen? Jeg er jo 29 år gammel, så jeg har prøvd litt forskjellig opp igjennom. Sjokolade, alkohol, shopping. Dette er alle eksempler som går rett til belønningssenteret. Men det slår meg at det finnes mindre skadelige ting. Ting som kanskje også er gratis.

Tenk det. Vi kan produsere vår helt egen rus. Vi kan få vår egen hjerne til å skille ut dopamin, og kanskje til og med utløse endorfiner (kroppens lykkehormon). Jeg kjenner jeg blir litt nerd nå, men dette er jo fryktelig spennende! Det sa hvertfall psykologen min seg svært enig i.

Hva som gir meg naturlig rus er ikke sikker at er det samme for deg. Derfor må vi lete litt. Jeg tror det er verdt å bruke både energi og tid på. Og faktisk kjenne litt ekstra godt etter. Personlig vet jeg at for min del funker lek og moro bra. Det å være kreativ. Musikk, sang, og dans, gir meg masse endorfiner. Helt gratis. Og helt naturlig. Det gir meg pauser og svært etterlengtede friminutt. Prosjektet jeg nå har handler om bruke dette fantastiske belønningssystemet litt mer bevisst. Faktisk sette av tid til lek, nysgjerrighet, og kreativitet. Flaks jeg ikke er redd for å være litt barnslig.

Hva tenker du om dette? Kanskje vil du være med på dette spennende prosjektet?! Hva gir deg godfølelse? Hvor er du? Og når skjer det? Kommenter gjerne, så kanskje vi sammen kan komme frem til noe lurt.

Jeg puster lettet ut i dag. Gjør du?

Vel blåst folkens! Om du leser dette kom du deg gjennom gårsdagen du óg. Kanskje dagen ikke ble akkurat slik du ønsket, men lite blir akkurat slik vi ønsker. Selv hadde jeg en god dag i går. Jeg lot forventningene ligge igjen hjemme på Majorstuen, og pakket med meg litt håp og glede i stede. Og kanskje var det akkurat det som skulle til.

Mulig jeg gikk i historiens minste tog, men det var noe rørende og fint med det. Uansett var det med glede jeg vrengte av meg bunaden. Og da jeg våknet i dag hadde jeg litt den samme følelsen som jeg våkner med etter nyttårsdagen. Litt tom. Litt molefonken. Men også lettet. Bravo Eline. Hurra og gratulerer Eline. Du kom deg gjennom det røde.

Hverdagen er her igjen. Hvertfall så hverdag som det kan bli i disse tider. Røde dager kan være fine for mange, men også et rent helvete. Kontrastene kan bli store, og ensomheten enorm. Det vet jeg mye om. Derfor puster jeg lettet ut i dag. For bak smilet og den nydelige bunaden skjuler det seg ofte mye øyet ikke kan se. Jeg puster alltid lettet ut når det røde er overstått. Uansett om det har vært fint eller ei. For jeg liker hverdager best. Og det er heldigvis hverdager det er flest av.

Selv om lite blir akkurat slik vi ønsker oss, så skal vi ikke slutte å drømme. Drømmer og håp for fremtiden er helt essensielt om vi skal overleve. Men livet er ikke så enkelt som «den positive lov». Og det er ikke alltid bare å ta seg sammen. Det vet jeg også mye om.

Jeg tillater meg selv nok en gang å være litt dyp. Det er tross alt dagen etter Dagen. Og dessuten er jeg ikke så god på small talk. Jeg tror mye handler om å gi rom for følelser. Alle slags følelser. Faktisk tror jeg det er selve nøkkelen. Men dette er ikke gjort i en håndvending. Jeg får det ikke til selv engang. Ikke etter 12-13 år i terapi. Fremdeles løper jeg fra det vonde. I stede for å stå i det. Følelser som skam, skyld, sorg, sinne, tristhet. Hvem vil vel stå i det?

Men det er slitsomt å løpe. Jeg tror derfor at om man gir det vonde plass, så vil det etterhvert lette litt. Og på sikt kanskje ikke virke så overveldende. Og kanskje, bare kanskje vil behovet for å løpe bli litt mindre. Nå syns jeg selv at jeg hørtes ganske smart ut. Ikke så rart. Det var tross alt et klokt resonnement jeg serverte der. Men jeg kan ikke ta hele æren for det. Jeg har fått, og får fremdeles, hjelp. Til å se litt annerledes på ting. Til å bevare håp, drømmer og nysgjerrighet.

Jeg deler disse tankene idag først og fremst for mitt eget ego. Det skjer ganske ofte faktisk. For ved å skrive er det lettere for meg å samle tanker. Til og med de vonde. Og om jeg i tillegg kan nå ut til noen det ute. Kanskje til å med hjelpe ett menneske, så er alt verdt det.

17052020

Hipp hipp hurra!🇳🇴 Gratulerer med dagen til oss alle! I dag skinner solen. Mange går i finstasen. Is spises. Og smil deles.

Selv har jeg ropt hurra og smilt til en god del fremmede mennesker i dag. Og jeg har om mulig fått enda flere smil tilbake. Det gjør meg glad.

Dagens antrekk er bunad. Jeg skinner aldri så mye som de dagene jeg får ha den på meg. Jeg har båret den med stolthet ca et par ganger året siden jeg fikk den i 2015. Den er fra øst-Telemark, og er sydd av tanten min. Med kjærlighet i hvert sting. Noe som gjør den litt ekstra spesiell å bære.

Men selv om solen skinner, is spises, og smil deles, så er det ikke alle som har det like bra i dag. Jeg håper at uansett hvor du er, uansett hva du gjør, at dagen blir så god som mulig. Og er den ikke god i det hele tatt, så er du mest sannsynlig ikke alene om det. Husk at 17.mai kun er én dag. Kontrastene blir kanskje større, men hverdagen kommer igjen uansett. Det vet vi.

Inntil da – hold ut. Det blir bra🌈.

Jeg har det bra, og jeg er ikke redd for å si det

God dag godtfolk! Hvordan går det med dere der ute? Jeg håper dere har det så bra som mulig. Og at dagen i dag blir fin. Selv kan jeg melde om godt over 8 timer med søvn. Jeg har, for første gang på lenge, sovet en hel natt igjennom. Da jeg våknet ble jeg overrasket over hvordan det kjentes. Jøsses er det slik det kan være, tenkte jeg. Det er så sjeldent jeg sover borte at jeg i et lite nano-øyeblikk trodde jeg var innlagt på psykiatrisk. Men det lilla sengetøyet viste meg at det ikke var tilfellet. Heldigvis. Jeg pustet lettet ut og vendte snuta mot dagens første kopp med kaffe. Det er noe helt magisk med de første slurkene. Og akkurat i dag nytes de litt ekstra.

Byen jeg befinner meg i er litt av en kontrast til mitt hjem, Oslo. Uansett hvor jeg går ser jeg skog på skog. Natur ass. Og den friske luften. Ingen trikk som durer forbi hvert 10.minutt. Ingen stilaser og arbeidere utenfor. Bare trær så langt øyet kan se. Her jeg er nå behøver man ikke gå langt for å finne noe behagelig for øyet å hvile på.

I dag er en sånn dag hvor ting føles litt lettere enn ellers. Og det er godt å kjenne på. Kanskje en full natt med søvn er en slags forklaring. Men jeg tror det skyldes noe mer enn bare det. Jeg har kommet opp av kjelleren. Faktisk føler jeg meg ganske bra. Det er nesten så jeg er redd for å si det høyt, i tilfelle noe skulle gå galt. Men jeg er litt lei av å være Nasse Nøff. Så derfor roper jeg det høyt akkurat i dag. JEG HAR DET BRA.

Det er ikke mer enn 4-5 dager siden jeg gikk gatelangs og gråt. Mye virket svært tungt. Det var vanskelig å puste. Vanskelig å le. Og vondt å være meg. Kanskje ikke så rart jeg nyter dager som i dag. Men jeg syns det er verdt å utforske mulige grunner til denne endringen. Jeg møter psykologen min ganske hyppig for tiden. Og selv han ble overrasket over at jeg var i stand til å smile sist jeg traff han. Hva skyldes denne gode utviklingen, spurte han.

Jeg holdt en liten tale for han om hvor viktig det er for oss mennesker å bli sett og hørt. Han sa seg enig i det. Jeg har nok blitt sett og hørt litt ekstra den siste tiden. Noe som har hatt en stor betydning for meg. Men det i seg selv er ikke nok for å skape endring, tror jeg. Jeg har gjort en helvetes innsats selv også. Og jeg klapper meg selv på begge skuldre for det. Jeg er nysgjerrig, sta, og håpefull. Tre egenskaper av enormt stor betydning. Tre egenskaper som redder meg gang på gang.

Ingen vet hvor lenge en god periode vil vare. Men ingenting varer evig. Og livet snur. Både oppturer og nedturer venter oss. Og alt det som skjer midt i mellom. Er ikke det litt spennende også da? Jeg kjenner jeg er glad jeg ikke vet hva fremtiden bringer. For da kan jeg fortsette å være nysgjerrig. Forsette å være sta. Og ikke minst håpefull.

Bunad eller joggebukse

I følge kalenderen er det nå kun 2 dager til 17.mai. En dag jeg har begynt å glede meg til. Den blir nok både litt annerledes og litt corona-preget, men nasjonaldag blir det uansett. Dagen kommer jo enten vi vil eller ei.

Jeg liker å tro at jeg er opptatt av tradisjoner. Hvertfall de gode. Jeg kan huske fra da jeg var liten at dagen handlet om familie, uendelig med is, barnetog, og ikke minst tivoli. Men disse tradisjonene har variert litt de siste årene. Jeg har bladd litt i arkivet. Som var litt godt og litt vondt på samme tid. Jeg oppdaget at jeg siden 2015 har hatt annet hvert år innlagt på psykiatrisk. Nesten som en slags forbannelse.

2016. Et år jeg vil at skal gå i glemmeboken. Nasjonaldagen ble feiret godt overstadig berusa i en litt trang joggebukse.
2017. 17.mai dette året startet inne på sykehuset. Lyspunktet var bunaden og en litt lengre permisjon.
2018. På dette tidspunktet var jeg fri som fuglen. Hvertfall nesten. Jeg hadde en jobb som ventet dagen etter.
2019. Året jeg hadde min lengste innleggelse noensinne. Nasjonaldagen inkludert. Men i likhet med 2017 fikk jeg permisjon til å nyte dagen utenfor de hvite veggene.

2020. Jeg er ikke innlagt. Tradisjon tro er jeg fri som fuglen. Bunaden er funnet frem. (Selv om joggebuksen frister litt). Og jeg føler meg heldig som kan glede meg over en fin dag. Og hvem vet. Kanskje forbannelsen blir brutt.

Uansett om jeg har vært innlagt eller ikke, så har jeg befunnet meg i Oslo-området. I år blir det annerledes på flere måter. Jmf. corona. Men jeg er faktisk i en annen by. Kongsberg. Og selve nasjonaldagen skal tilbringes enda mer ut på landet. Jeg føler meg heldig. For i 2020 er jeg ikke innlagt, jeg har et sted å være, og jeg har mennesker rundt meg. Dette er ikke noen selvfølge for meg. All erfaring har gjort meg stadig litt bedre rustet til å takle slike dager. Kanskje har jeg også blitt mer tilpasningsdyktig. Jeg tror også at denne forbannelsen jeg har hatt over meg, har bidratt til at jeg lettere ser de små tingene, som jo også vekker glede.

Hva slags forhold har du til 17.mai? Er du opptatt av tradisjoner? Hvordan skal du markere dagen i år? Jeg håper for deg der ute at dagen blir så god som mulig. Bunad eller joggebukse. Innlagt eller ikke. Om du er alene eller sammen med noen. Om du spiser is eller brokkoli.

La oss rope hipp hurra litt ekstra høyt i år. For frihet. For raushet. Og for bunader og joggebukser. Og alt det midt i mellom.