Hvordan bæsjer ugler?

Hva kan jeg gjøre i dag som er bra for meg? Jeg liker ikke denne versjonen av meg selv. Denne Eline’n er ikke bra for meg. Ikke bra for noen. Lavpunkt!

Min idiotsikre plan var ikke så idiotsikker likevel. En halvliter før klokken 9. Alkohol. Eller var det hasj? Hasj kan jo ikke drikkes. Men balsam kan. Den er flytende. Men det har jeg prøvd. Ventet i spenning på en magisk reaksjon. Men jeg kan røpe at det eneste som skjedde var at jeg ble kvalm. Skjerp deg, Eline. Ta deg sammen nå og rist litt godt i den forbanna verktøykassa. Tenk. Fokuser på én tanke om gangen. Prøv.

Hva kan jeg gjøre i dag som er bra for meg? (Kanskje det beste spørsmålet som har dukket opp på lenge).

Ta 1 time om gangen. Puste. Med magen. Skrive. Sitte i parken. Drikke kaffe. Se på TV. Ikke snakke mer med fremmede mennesker. Men er dette nok? For jeg orker faktisk ikke drikke mer balsam. Denne situasjonen krever handling.

Har mitt liv virkelig blitt slik. Eller er jeg i en annen form for dimensjon. Jeg vet ikke hva dimensjon betyr engang. Men jeg vet å sette pris på et godt ord. Sånn som molefonken. Jeg liker klangen i det. Melankoli også. Det er et godt ord. Det er bare betydningen som ikke er så god.

Jeg prøver å slå meg selv litt på beina. Og litt lett i ansiktet. Hva skjer? Jo, jeg får røde kinn. Naturlig blush. Sitter fortsatt i parken. På samme sted som de andre dagene. De som fløy forbi. Prøver å hente frem et godt minne. Noe som kan få meg til å trekke på smilebåndet. Ja, kanskje til og med le.

Det første som dukker opp i hodet mitt er, av en eller annen grunn, da lillebroren min spurte meg om hvordan ugler bæsjer. Han kan ikke ha vært mer enn 4 år. Jeg husker jeg ikke klarte å svare på det. Latteren sto i veien. Men for et spørsmål! Jeg ler faktisk nå. Alene. For det er et godt minne. Og jeg er glad jeg har en hukommelse som enda fungerer. Hvertfall mesteparten av tiden. Jeg har klare ting jeg skulle ønske jeg slapp å huske. Men det har vi vel alle.

Tilbake til i dag. Til solen. Og parklivet. En dag er vel bare en dag. Trenger ikke legge så mye i det. Men timene blir lange. Derfor tar jeg 1 tine av gangen.

Hva skal du gjøre i dag som er bra for deg?

Støl i hjernen

Fikk ikke sove i natt. Ble holdt våken av tanker. Gikk frem og tilbake i leiligheten for å se om de lettere bare kunne passere. Men i stede ble jeg lyttende intenst. Og i natt var de ikke særlig snille. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske, så klarer jeg ikke styre tankene. Selv ikke med min vilje av stål kan jeg få til det.

«Du er et mislykket menneske, Eline. Tenk deg om. Du vet det.». «Uendeligheten er der. Og du kommer til å forsvinne inn i den.» «Du er feig, Eline! Hva er vitsen? 30 år har snart gått. Og du går rundt i sirkler. Det er ingen humor i det.». «Vi skal alle forsvinne en dag. Du er bare en feig liten brikke i et digert puslespill.»

Hvem eller hva styrer disse tankene? Hvor kommer de fra? Noen eller noe må da sitte i førersetet. Jeg skal nok finne ut av det. Og når jeg gjør det skal jeg ha en skikkelig alvorsprat med vedkommende. For å ligge våken en hel natt å bli banket opp av tanker er ingen god opplevelse.

Jeg er støl i hjernen. Som om hver eneste celle har fått heftig juling. Som om noen eller noe har trengt seg inn i skallen min og fjernet det jeg hadde igjen av frontallapp og refleksjonsevne. Og hvem eller hva bestemte egentlig at tiden skal gå saktere når det er mørkt ute? Hvem eller hva bestemte at de eksistensielle krisene skal være mer intense om natten?

«Du tenker for mye, Eline. Du må finne balansen, Eline.» Ja. Men hvor faen er den da? For er det noen som virkelig har lett så er det meg. Og jeg er lei av å leke gjemsel.

I dag er det en sliten kriger som sitter i parken. Det tar på å bli mentalt tuklet med. Og jeg burde jo vite bedre. Enn å la meg lure av eget sinn. Men i løpet av én enkel natt forsvant 13 år med terapi. Ingen tilgjengelige verktøy. Ingen mottanker. Bare en haug med slemme tanker. Som jeg ikke vet hvor kommer fra.

Klokken er 7. Det er søndag. Og i dette lille øyeblikket ser jeg en svarttrost sluke en meitemark. Så slår det meg. Kan det være et slags tegn. Noe av en større betydning. Noe som kan gi meg litt mening igjen. Kanskje til og med noe som kan dra meg litt ned på jorda. Jeg vet jo ikke. Men det er forsøket verdt. For selv om jeg er en sliten kriger, så er jeg fortsatt en kriger. Og krigere gir seg ikke så lett.

Dessuten har jeg fremdeles håp. Jeg er heldig sånn sett. For meg er det den største drivkraften.

For spesielt interesserte

1991. Året Eline Skår blir født. Hvertfall er det det som står i passet mitt. Så mest sannsynlig stemmer det sånn rent fysisk. Min entré til denne verden var, som med alt annet i mitt liv, langt fra uproblematisk.

Det var en godt over 5 kg baby som skulle ut. Kanskje ikke så rart mitt aller første kallenavn var «Bergtora». Bein måtte knekkes for å få meg ut. Jeg finner ingen annen forklaring enn at jeg ikke var klar.

Nå, nesten 30 år senere, gir det mer mening enn noensinne. Jeg var ikke klar for denne verdenen. Jeg har aldri vært det. Selv som en 5 kilos baby var jeg sta som et esel. Noe jeg enda er.

Allerede på en vårdag i 1991 satte jeg standarden for dramatikk. For en pangstart. «Du er kanskje ikke klar for dette, men nå knekker vi noen bein og drar deg ut med makt likevel.».

Velkommen til verden.

Så var jeg kanskje ikke klar i 1991. Kanskje er jeg ikke klar i 2020 heller. Ikke for denne verdenen. Ikke for denne virkeligheten. Jeg vil nødig være min egen selvoppfyllende profeti, men kanskje er jeg det likevel. Av en eller annen grunn. Og det må være lov å grunnen til egen eksistens. Tilfeldigheter tror jeg nemlig ikke på. Skjebnen og spådommer derimot. Det kan jeg tro på. Hvertfall litt.

Og vi trenger alle noe eller noen å tro på.

En sommerdag

Varme kinn. Varmt potetgull. Varme bobler. Varme grader. ☀️☀️☀️

Nybarberte legger. Med solfaktor på. Solbrillemerker på nesa. Blomsterkjoler, så langt øyet kan se. Klippet gress. En svak duft av sigaretter i det fjerne. Latter og flørt kombinert med musikk. En liten høyttaler i en stor park. De grønne lungene, som pulserer i takt med min egen hjerterytme.

Kabom! – Kabom! – Kabom!

Jeg kjenner fregnene poppe frem en etter en. Har Phil Collins på ørene. «In the Air tonight». Nøyaktig 3 minutter og 41 sekunder inn skjer det magi. Trommene!!! Den samme lyden jeg spent venter på gang på gang. Går aldri lei. (Bare en liten anbefaling fra meg). Bryr meg ikke om hvor mange som er rundt meg. Lyden av 80-talls-trommer knuser en hver sosial antenne.

God pinse!!!

Livets balsam

Mitt liv er en floke. Og jeg er redd det ikke finnes en balsam. Personlig har jeg ingenting i mot å gå rundt som et bustetroll. Så lenge det er på utsiden. Men det er ikke det. Disse tuggene, disse flokene, er på innsiden.

Selv ikke børsten min er sterk nok for dette. Ikke balsamen jeg har på badet heller. Tror jeg. Men hva om jeg drikker den? Tenk om det er så enkelt. Som en mirakelkur i flytende form. Den ideen tar jeg patent på. Jeg bare nevner det. Mange kunne nok trengt en mirakelkur i enkelte perioder. Og det hadde nok vært penger å tjene. Livets balsam folkens. Av Eline Skår.

Da jeg var liten ble jeg og en kamerat tatt i å banne. Faen! Helvete! Smalt det fra oss. Vi ble tatt på fersk gjerning av moren hans. Og jeg kan enda huske straffen. Det store såpestykket som traff tungen min. En ting kan jeg si – såpe er ingen gastronomisk opplevelse. Og det er en god grunn til at jeg sjeldent banner høyt i dag. Men jeg banner ofte inni meg.

Kanskje jeg burde lese på innholdslisten før jeg heller nedpå. Hva slags ingredienser har egentlig livets balsam? Og hvor mye av hva trenger man egentlig? Har hørt L’Oréal sin skal være bra. Men er det nok? Og hva skjer egentlig om man drikker den? Det gjenstår å se.

Ingredienser:
Aqua, cetearyl alcohol, glycerim, isopropyl, myristate, + en hel haug andre greske ord.

Når jeg ser nærmere etter så står det faktisk også, do not ingest. Men jeg er født nysgerrig. Må bare prøve. Bare litt. Apropos såpe. Jeg har ikke dusjet på en stund. Kanskje det skal være målet for dagen. Det er mye mestring i små ting, sies det. Og kanskje, bare kanskje drikker jeg litt av balsamen min. For å se hva som skjer. Det er verdt forsøket.

Klokka er tusen

Har du noen gang sagt et ord så mange ganger at det til slutt høres rart ut? Jeg gjør det hele tiden. Gjentar det samme ordet om og om igjen til det mister mening. Det er the story of my life.

Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Inn til det uendelige. Og der forsvinner jeg. Der mister du meg.

Jeg ser på håndleddet mitt. Leter etter tiden. Men det er ingen klokke å se. Bare en diffus følelse av et fjernt fenomen. For i mitt liv er klokka tusen. Hvertfall føles det sånn. Du virker litt sliten Eline, var det noen som sa. Noen sa også at jeg burde holde meg for meg selv. Noen sa faktisk også at jeg må leve i den virkelige verden. Men hvor faen er det?

Det er vanskelig å snakke. Som om noen har stjålet tungen min. Brutalt. Som om jeg mister ordene. Og det eneste som kommer ut av munnen min er vet ikke, eller kanskje. Det gjør vondt. Verker i hele kroppen. For jeg har så mye på hjertet. Så jeg bruker det eneste verktøyet jeg har igjen. Pennen. Et farlig våpen i perioder. Og kanskje deler jeg litt vel mye. Men denne pennen har tross alt hjulpet meg gjennom vanskeligheter før.

Klokka er tusen. Og jeg har tusen tanker i hodet. Tilfeldig? Jeg tror ikke det. Skjebnen derimot. Den kan jeg tro på. At jeg har en skjebne. Som en slags naturlig orden i universet. En slags bestemt rekke av hendelser i mitt liv. Skjebnen ja. Noe må jeg da tro på. Særlig når virkeligheten svikter, og det ikke finnes en Gud for meg.

Så jeg skriver. Det samler de tusen tankene jeg har i hodet. For det er ikke mulig å skrive ned alle på en og samme tid. Og når jeg nå er i en litt røff periode må jeg bruke det jeg har. Det jeg kjenner til. Smerte er en del av livet det og. Det skal liksom gjøre litt vondt innimellom. Bare jeg ikke forsvinner. Sånn helt.

«Jeg vil ikke dø. Dykke ned i sjøen. Hvor ingen noensinne vil finne meg. Døden trenger en kirurg», synger Susanne Sundfør i låten Rome (som er min favoritt gjennom tidene). «Kle av meg, og lett byrden min», fortsetter hun. Tenk at ord kan bety så mye for et menneske. Tenk at det finnes så mye trøst, håp, og styrke i en tekst. Og om man legger til en melodi så skapes magi. Det er skjebnen for meg.

Så selv om min klokke er tusen. Og selv om verktøykassa er tom. Så har jeg fremdeles pennen. Og musikken. Ting tar kanskje litt lenger tid. Hvertfall slik ting er nå. Men jeg har tid. Tror jeg. Gode ting tar tid, er det noe som heter. Og jeg tror det fremdeles finnes tid. Selv om klokka er tusen.

For det var deg og meg

Jeg lukker øynene.

Det lukter røyk. Og svak parfyme. Mommi er her. Vi deler en kanne med kaffe og en pakke sigaretter. Marlboro Gold. Praten flyter som alltid. Vi løser verdensproblemer. Sammen er vi dynamitt, sier Mommi og ler. Jeg kan ikke annet enn å le med. Latteren hennes er så smittende. Hun ser på meg og gir meg en god klem. Jeg blir helt varm innvendig. Jeg har ikke vært så glad på lenge. Jeg føler meg trygg.

Vi sitter i hver vår ende av sofaen, som alltid. Ser litt på TV sammen. Og ler enda mer. Jeg ser nøye på Mommi. Memorerer hver eneste smilerynke. Så jeg aldri vil glemme dette magiske øyeblikket. Vi tar frem favorittboken min «Solegget» og leser den sammen. Baklengs såklart. Det har vi alltid gjort. Jeg fniser og ler som om jeg ikke har gjort noe annet.

Plutselig faller bildet bak sofaen ned fra veggen. Det ga fra seg et lite dunk i det det traff hodene våres, og vi ble begge svært overrasket. Mommi bryter ut i latter. Og jeg følger med. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der og lo, men til slutt var begge støle i magemusklene. Det kjentes godt. Det kjentes så trygt. For det var deg og meg.

Jeg åpner øyene.

Det lukter røyk. Og svak parfyme. Men Mommi er borte. Jeg drikker litt kaffe, og røyker et par sigaretter. Marlboro Gold. Jeg sitter i sofaen. Alene. Og bildet fra stuen til Mommi henger over hodet mitt. Men i min stue. Det faller ikke ned. Ikke denne gangen. Og ikke ler jeg heller. Jeg henter frem «Solegget», for å bla litt i den. Den samme boken som i alle mine leveår lå trygt oppbevart hos Mommi. Jeg lukter på den. Tar på den. Og begynner forsiktig å lese. Baklengs såklart. Det har vi jo alltid gjort.

Ted rav ne gnag ne netil ekipevla mos eddob i te tluh ert i negoks. Jeg stopper opp litt. For å se om noe skjer. Om det kommer noen latter. Eller en slags røykhoste. Men den eneste som hoster her er meg. Jeg bestemmer meg for å lese igjennom boken. I et forsøk på å komme nærmere.

Det var en gang en liten alvepike som bodde i et hult tre i skogen. Hun syns det var så morsomt å danse. Om våren danset hun velkommen-kjæresol-dansen, om høsten danset hun hvirvle-guleløv-dansen, og om vinteren fall-hvitesne-dansen. Men når hun hadde danset en liten stund, ble hun så trett at hun krøp inn i treet sitt, og der sovnet hun.

Jeg klarer ikke lese lenger. Bokstavene svømmer i tårene mine. Mommi? Hvisker jeg forsiktig. Ingen svar. Mommi?! Denne gangen roper jeg. Kan du høre meg? Kan du se meg? Fortsetter jeg desperat. Jeg lukker øynene. Det skjer ingenting. Jeg prøver å presse de sammen, for å se om det hjelper. Men det gjør bare vondt. Alt jeg vil er å le. Med deg. Jeg løfter blikket. Ser på bildet som nå henger på min vegg. Det henger stødigere enn noen gang. Faktisk kan jeg skimte støvrester på rammen. Og av en eller annen grunn får det meg til å le. Sånn skikkelig. Sånn med magen. Og det kjennes godt. Det kjennes trygt.

For det var deg og meg.

Var det kaffe eller champagne jeg hadde til frokost?

Det føles som om jeg gjør noe ulovlig. Men jeg sitter bare på kafé og drikke kaffe. Pakken med sigaretter er selvfølgelig med. Den svake whiskey-stemmen min er et bevis på at jeg har røkt som en skorstein den siste tiden. Jeg burde nok holdt meg hjemme. Noen sa jeg burde det. Men noen sa også at det kommer til å gå bra.

Jeg kan ikke slippe taket. Ikke nå. En penn og en rød notatbok er alt jeg trenger. Eller har jeg glemt noe? Det føles som om jeg overser noe. Bevisst eller ubevisst. Men jeg skal klare dette. Kanskje det blir på hvite knoker. Eller kanskje det går lekende lett. Jeg er åpen for å bli positivt overrasket. Alltid.

Jeg vil være min egen bekreftelse. Redd? Ikke nå lenger. Frykten slipper taket. Kontrollen også. Nei, jeg er ikke redd. Men ikke modig heller. Som en kriminell har jeg brutt meg ut av huset. Ofret min egen kontroll for en kopp kaffe og et par sigaretter i friluft. For det skulle ikke være nødvendig å gjemme seg. Bak vegger av uttrygghet. Bak en lås av frykt.

Det er litt som om jeg skal lette fra bakken. Var det kaffe eller champagne jeg hadde til frokost i dag? Spiller det noen rolle? Enn så lenge sitter jeg her. I kjent stil med mørke dråper i koppen og med en Marlboro mellom fingrene.

Fra meg selv til meg selv

Du drømmer Eline. Det er bare en drøm. Våkne nå. Vær så snill å våkne. Kaffen venter. De trygge gode sorte dråpene. Radioen roper på deg. Den samme radioen du daglig nynner til. Den radioen du finner trøst i.

Fra en drøm til en annen. Uansett virkelighet – det kommer til å gå bra. Hvertfall var det noen som sa det. Ikke hvem som helst noen heller. Noen som du stoler på. Det kommer til å gå bra.

Legg ned garden Eline. Du behøver ikke være så sta. Ikke nå. Du har kjempet nok. Jeg ber deg om å forstå. At du i dag ikke lenger trenger å være på vakt. Det har kanskje hjulpet deg før, men kommer i veien nå. For livet. Og livet skjer. Enten du vil eller ei.

Du har mennesker rundt deg som bryr seg om deg Eline. Mennesker som ønsker å hjelpe. Mennesker som vil deg vel. Kan du stole på det? For du skyver disse menneskene vekk. Det tjener ingen.

Våkne nå, Eline. Vær så snill. Se deg rundt. Tenkt deg om. Det er på tide å legge ned garden.

Det er på tide å lytte til folket

Alt flyter. Tankene. Ordene. Følelsene. Tiden. Alle dagene. Det eneste ryddige holdepunktet er mitt hjem. Og der orker jeg nesten ikke være. Er det kaos i topplokket er det ekstra ryddig hjemmet mitt. Klassiker. Hvertfall for en kontroll-freak som meg.

Usikkerhet og redsel vokser. Litt mer enn ellers. Som om kontrollen slipper. Det høres kanskje fint og befriende ut. Men for meg for det enorme konsekvenser. Mitt diktatur har ikke godt av manglende kontroll. Diktatoren har flyktet av frykten for folket. Og hva er vel et diktatur uten en tydelig leder? Til å kontrollere. Til å lede. Bestemme. Styre.

Kanskje er det en revolusjon på gang. En slags ufrivillig en. Kanskje folket fikk nok. Revolusjonen kommer. Men uten våpen. Uten flagg. Og uten en tydelig leder. Men det måtte jo skje. På ett eller annet tidspunkt. Sommeren 2020 er kanskje tiden. Til å skrive historie.

Jeg er sta som et esel. Nysgjerrig som et barn. Og kreativ som en kunstner. Tre egenskaper som har fått meg langt. Men hvordan drive denne revolusjonen uten kontroll? Uten en tydelig leder?

Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror det er på tide å lytte til folket.