Ingenting varer evig. Dessverre. Eller heldigvis?

Butikkene bugner over av påskekyllinger og påskesjokolade. Den gule blusen min er på. Også kalt påskeblusen. Jeg har til og med påskekaffe i koppen foran meg. Det er med andre ord mye som tilsier at det er påske. En høytid jeg ikke er særlig begeistret for. Men jeg er i utgangspunktet ikke glad i høytider. Jeg liker jo ikke søndager engang.

Hvorfor, lurer du kanskje? I et land som Norge er kanskje høytider og helligdager forbundet med landes to favorittord – hygge og kos. Men slik er det ikke for alle. Faktisk er det ganske mange, som meg, som har et anstrengt forhold til de røde dagene. Og nå er de om mulig enda rødere. Dager hvor ensomhet og utrygghet kommer mer i fokus. Ord som står i ganske stor kontrast til hygge og kos. På sosiale medier florerer det av deilig godis, hyggelige sofakroker, og påskeidyll. Det ser ut til at det er mye hygge og kos rundt omkring. Hvertfall i mine feeder.

Vi er inne i en spesiell tid på mange måter. Og for en som ikke liker søndager kan det være vanskelig å håndtere. Jeg luftet mine bekymringer for behandleren min like før påske. Med en tydelig røst sa jeg at jeg gruet meg til tiden fremover. Hvorfor, spurte han. Hva er det som gjør denne tiden annerledes for deg enn ellers? I det jeg fikk spørsmålet kjente jeg en voksende irritasjon i meg. For han, av alle, burde da vite. Nummer 1. Jeg strever nok i utgangspunktet. Nummer 2. De fleste av mine «trygghets-areaner» holder stengt. Nummer 3. Jeg kjenner på mer angst, mer uro, mer uttrygghet.

Tre faktorer som forsterker min egen elendighet. Faktorer som potensielt kan gjøre meg mer skjør enn ellers. Og jeg tror, dessverre, at jeg snakker på vegne av mange når jeg sier jeg gruer meg for tiden fremover. Denne gruingen, denne redselen, kommer ikke ubegrunnet. For mange mennesker blir ordene hygge og kos erstattet med uro og ensomhet. Noen ruser seg kanskje. Noen får kanskje mer tunge tanker. Noen tyr til alkohol. Noen selvskader. Noen får kanskje forsterket problemer med mat. Mange strever mer rundt høytider enn ellers, og det må vi ta på alvor. Kanskje er det fordi kontrastene blir tydeligere. Kanskje er det fordi hjelpen er lenger unna. Det er hvertfall litt sånn for meg.

Personlig liker jeg hverdager best. Og normalt sett er det jo de det er flest av. Heldigvis. Normalt sett ville jeg ha trøstet meg selv med de ordene. Og jeg ville ha holdt ut fordi jeg visste det kun var en begrenset periode. Jeg ville mest sannsynlig ha markert det i kalenderen, og kanskje til og med risset dagene inn i veggen på stua. Bare for å se fremgangen. For å se håp. Men dette er ikke normalt sett. Dette er unntakstider. Og vi vet ikke hvor lenge denne usikkerheten og utryggheten vil vare. Det kan være utfordrende nok for alle. Uansett psykisk lidelse eller ei.


Foto: Hedda Marie Westlin

Jeg prøver å være meg selv bevisst. Jeg prøver å være klar over tankens kraft. For mye negativitet kan avle mer negativitet. Jeg vil nødig være en egen selvoppfyllende profeti. Men jeg tror ikke det er så enkelt som den positive lov: Tenk positive tanker, bruk positive ord, gjør positive handlinger, og det positive gror. For så optimistisk er jeg ikke. Er du, som meg, litt ekstra bekymret i disse dager, så vil jeg gjerne komme med noen trøstende ord. Kanskje til og med et lite glimt av håp.

Jeg er opptatt av at man skal anerkjenne alle følelser. Selv de vonde. For det hjelper ikke å late som om de ikke finnes. Det kan kanskje hjelpe å flytte fokus for en stund. Men en evig flukt fra vonde følelser kan slite en ut. Hilsen ei som har flyktet (og som kanskje fremdeles flykter) en del. Men fra ett hjerte til et annet. Det finnes håp. Det gjør det alltid. Noen ganger kan det være vanskelig å se alene. Det kan også være vanskelig å bære et håp over tid. Men jeg er her. Jeg kan bære håpet sammen med deg. Ofte tenker jeg nøye igjennom hvordan jeg ordlegger meg, og på hva jeg har fokus på. Både ordene, svart på hvitt, og alt det som er mellom linjene. Nå er jeg fullstendig klar over at det finnes både negativitet og pessimisme i disse ordene. Men jeg ønsker å være realistisk. Høytider er nemlig ikke bare blomster for alle. Faktisk tror jeg det tilhører sjeldenheten. Ergo, denne litt alvorlige tonen. Heldigvis er jeg jo minst like opptatt av optimisme og håp. Så til deg, som ikke har det så lett nå, det vil bli bedre.

Ingenting er varig. Dessverre. Eller heldigvis. Det gjelder også vonde tanker og følelser.

Du er ikke alene, selv om det kanskje føles slik. Dersom du er inne her og leser disse linjene akkurat nå, så har du allerede gjort noe. Og til deg vil jeg si følgende – Du er verdifull. Du betyr noe for noen. Og ting vil bli bedre. Vi vet bare ikke helt når eller hvordan enda. Gode ting tar tid. Jeg skal være forsiktig med å komme med råd og pekefinger, men noen ting har jeg lyst til å si likevel. Det bor mye styrke i oss mennesker. All historie og erfaring tilsier det. Livet består av opp- og nedturer. Klisje, men så sant. Det kan være viktig å ha i mente.

Selv med lang fartstid i systemet har jeg ikke blitt særlig dullet med. Av hjelpeapparatet har jeg blitt utfordret og stilt krav til. Det er jeg veldig glad for. Mye på grunn av det har jeg unngått å havne i offerrollen. Og er det noe jeg ikke vil være, så er det et offer. Jeg vet jeg har min bagasje, jeg vet jeg har opplevd vonde ting, men det definerer ikke meg. Vi har alle en del bagasje med oss, men det bestemmer ikke hvem vi skal være som mennesker. Tenk på alle de fattige barna i Afrika, fikk jeg høre da jeg var liten. Det kan absolutt sette ting i perspektiv å sammenligne seg selv med andre som kanskje har det verre enn en selv, men det er absolutt ingen trøst. For du er du. Og jeg er jeg. Vi er helt unike, med hver vår historie og bagasje.

Jeg gleder meg så mye til den ordentlige hverdagen kommer tilbake at jeg tror jeg må invitere til fest. Markere det skikkelig ved å åpne hjemmet mitt for både kjente og ukjente fjes. Kanskje til og med ta på meg bunaden. Jeg er nok ikke den beste vertinnen, men jeg vet å diske opp med god kaffe.

Kjære lesende mennesker – Ta så godt vare på dere som dere kan i tiden som kommer. Så skal jeg forsøke å gjøre det samme.

Sånn. Takk for meg.

Angst, aksept, og alfabetet baklengs

Jeg ventet på en trikk. Men jeg visste ikke helt hvor jeg skulle. Bare vekk antakeligvis. Vekk. Som alltid. Trikken kom. Men den kjørte fra meg. Den ene blå trikken etter den andre forsvant. Jeg klarte ikke bestemme meg. Kanskje burde jeg heller tatt buss? Kjørt tog? Nei jeg klarer ikke det, tenkte jeg. For mange mennesker. For mange lyder. For høy puls. Nei det er nok best at jeg går, tenkte jeg. Så jeg gikk. Fortsatt vanskelig å puste. Jeg begynte å lese opp alfabetet. Høyt. Og baklengs. Det har jeg nemlig lært en gang at skulle hjelpe dersom det å puste ble vanskelig.

Så der gikk jeg og hev etter pusten. Jeg tok sats. Å, ø, æ. Puste. Jeg måtte begynne på nytt igjen. Å, ø, æ. Hva kommer før æ da? Er det z? Eller y? Eller kanskje x? Puste. Nei, det måtte være z, tenkte jeg og begynte på nytt. Å, ø, æ, z. Jeg stoppet opp igjen. Beina hadde sluttet å bevege seg fremover. Jeg begynte å se stjerner. Midt på lyse dagen. Det prikket i hendene. Puste litt igjen.

Angst er ikke farlig, sies det. Nei, det er godt mulig. Men når det kjennes ut som om man skal gå i stykker, og i verste fall dø, så oppleves det farlig. Og en opplevelse skal man ikke bare kimse av. Selv om følelser og tanker ikke alltid er sannheten, så kan opplevelsen man får av det føles veldig ekte. Og noen ganger føles direkte farlig. Derfor tror jeg det er viktig å ta både følelser og tanker på alvor, uten å stupe inn i all elendighet. Kanskje forsøke å se det hele litt utenfra.


Foto: Hedda Marie Westlin

En slags informasjon om mulig fare når en del av hjernen som kalles amygdala. Og denne delen av hjernen kan sette i gang et reaksjonsmønster før resten av hodet får vurdert situasjonen. Er ikke det litt rart å tenke på? Og om det er fare på ferde vil de fleste av oss få en form for reaksjon. Det vanligste er høyere puls, klamme hender, et behov for å komme vekk. Kanskje til og med å løpe. Adrenalinet pumpes gjennom hele kroppen.

Dette var jo ikke første gang jeg hadde kjent på angst. Så jeg kjente igjen noe av samme mekanismen. Det går over, sa jeg til meg selv. Det er ikke farlig, fortsatte jeg. Så fant jeg en benk jeg satte meg på. Tusen tanker i hodet raste på en og samme tid. Noe som kan være skremmende nok i seg selv. I tillegg hadde jeg en helt ukontrollert skjelving i hender og bein, som så ut til å spre seg videre til resten av kroppen. Det må ha sett litt spesielt ut, men det tenkte ikke jeg på der jeg satt og skalv som et aspeløv.

Etter 12-13 år i terapi skulle man kanskje tro at jeg kunne ha blitt kvitt ulike type vondter og diverse angstete opplevelser. Den gang ei. Det hender heldigvis sjeldnere at det forekommer. Men jeg blir like overrumplet hver gang. For ikke å snakke om skuffelsen som venter i etterkant. Det er nemlig ikke alltid jeg klarer å være min egen gode venn. Men jeg prøver. Det viktigste er jo at det går over. Og jeg tenker at det er det samme hva slags taktikk man bruker, så lenge det har en slags effekt for en selv. Det handler gjerne ofte om å flytte fokus utover. En ting man kan gjøre er jo, som jeg forsøkte på, å lese alfabetet baklengs. Man kan også puste i firkanter. Eller kanskje fokusere på bestemte farger rundt seg.

Så kan man kanskje ikke forvente å bli kvitt alle typer vondter, selv ikke etter ørten år med terapi. Men kanskje kan man lære seg noen metoder som gjør de litt lettere å håndtere. Kanskje til og med å akseptere at de er der. For livet består av mer enn bare blomster.

Jeg reiste meg opp fra benken, og fortsatte å gå langs Bogstadveien. Med så mye å huske på er det jo lett å glemme noe. Å, ø, æ, z. Jeg sukket. Alfabetet baklengs ja. Det så ikke helt ut til å funke. Ikke denne gangen. Men jeg forsøkte i det minste. Det er jo kanskje en liten seier i seg selv. Og vondter og ubehagelige opplevelser kan være vonde, men de er som regel ikke varige. Det vil bli bedre.

Ofte er det ikke så mye som skal til

Se for deg følgende. Du lever i en verden hvor ting ikke føles virkelig. Ofte tviler du på din egen eksistens. Du går rundt med en konstant redsel for du klarer ikke å skille mellom drøm og virkelighet. Du er helt avhengig av en form for trygghet, forutsigbarhet, og kontinuitet. Avhengig av ulik type hjelp fra det offentlige. Av rutiner du selv har laget. Av mye ytre stimuli som bidrar til en liten trygghet i en utrygg tilværelse.

Men så skjer det noe. Noe som får store konsekvenser for den lille tryggheten du har. Noe som gjør virkeligheten enda vanskeligere å stole på. Noe som fjerner både forutsigbarhet og kontinuitet. Jeg snakker selvsagt om corona.

Jeg er en av mange som strever psykisk. Jeg har flere psykiske lidelser som, før disse corona-tidene, har vært svært strevsomme. Og jeg vet at jeg ikke er alene om det. Det er en litt merkelig og litt fattig trøst i at vi nå er mange i mange båt. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på sårbare mennesker som strever ekstra nå. Og jeg skulle ønske at noen kunne svingt med tryllestaven, slik at dette marerittet nå var over. Samtidig er det litt godt å kjenne at man ikke er helt alene om å kjenne på vanskelige ting. Sammen er vi mindre alene, er det noe som heter.

Men hva nå da? Hvor går veien videre? Det er stor forskjell på å holde ut på hvite knoker i et par uker og på det å skulle tilpasse seg ny tilværelse som er varig. Og faktum er at dette vil vare en stund.

Jeg må, i likhet med mange andre, finne ting å fylle tiden min med. Finne noe som gir meg friminutt. Pauserom som hjelper meg til å leve i denne unntakstilstanden. Og det spiller nesten ingen rolle hva det er, så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven. Tidligere har mine pauserom vært på kaféer. Med både kjente og ukjente. Det er vært på biblioteket. Jeg er vært, og er mye alene, og er derfor avhengig av mye ytre stimuli. Jeg er avhengig av ytre rammer for å få pause fra meg selv og mitt eget sinn. Vi trenger alle slike pauser. Jeg skulle ha gitt mye for å sitte inne på kafé igjen. Eller for å få se alle de forskjellige menneskene på biblioteket.

I disse tider føler jeg meg, om mulig, enda mer fanget i min egen elendighet. Og dessverre er det mange som kjenner på det samme. Ulike typer sosial arenaer er stengt, og det får konsekvenser. Folk blir permittert fra studier. Folk mister arbeidsplassene sine. Noen er i karantene. Noen må i isolasjon. Noen mister hjelpetilbudene sine. Og veldig mange er veldig redde. Ikke nødvendigvis for dette viruset. Men for alle konsekvensene det får for samfunnet og for enkeltindivider.

Noen er kanskje også litt mer sårbare og skjøre nå enn ellers. Det merker jeg hvertfall på meg selv. Jeg sier til meg selv at jeg er sterk. At jeg tross alt er tilpasningsdyktig. At jeg kan bruke mine kreative evner til å takle denne nye hverdagen. At jeg tross alt kan holde ved noen rutiner og noe normalitet uansett corona eller ei.

Men vi mennesker trenger andre mennesker. Vi trenger noen som lytter. Noen som ser. Det er heller ikke umulig i disse tider. Vanskelig kanskje, men ingen umulighet. Og ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre en dag litt bedre. Det har jeg fått erfare. Kanskje et smil til en fremmed person. Kanskje er det er bare en liten sms som skal til. Eller en telefonsamtale. Eventuelt FaceTime. Noen ganger trenger vi kanskje bare å høre at noen tenker på en.

Tenk at du kan gjøre en forskjell. Det kan vi alle. Du er viktig for noen. Det er ikke så mye som skal til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan vi gjøre litt. Og litt er tross alt bedre enn ingenting.

Å snu en dårlig dag

I går gråt jeg for første gang på lenge. Jeg hadde liksom en sånn ekkel klump i magen. Ofte, når jeg får det, prøver jeg å leke litt detektiv. Jeg forsøker alltid å finne forklaringer på ulike vondter. For da syns jeg nemlig det kan være enklere å gjøre noe med de. Er det flere som har det sånn? Men akkurat i går klarte ikke detektiven i meg å gjøre jobben sin. Selv om mye lå til rette for en god dag så endte den i tårer.

Jeg forsøkte å ikke være altfor streng mot meg selv. Heller være min egen venn. Derfor ga jeg meg selv en klem, og sa høyt til meg selv at det vil bli bedre. Jeg minte meg selv på at en vond følelse ikke trenger å være konstant. Dårlige dager kommer, men det gjør de gode også. Det er jo det som gir livet farger. Jeg tørket tårene og la meg til å sove. Det er en ny dag i morgen, tenkte jeg.

I dag er altså den nye dagen. En ny dag med nye muligheter og nye følelser. I det jeg gikk på badet la jeg merke til at den ekle klumpen i magen fremdeles var der. Faen, tenkte jeg. Kanskje hadde jeg stått opp med feil bein. Faktisk var jeg litt fristet til å gå tilbake til sengen for så å stå opp med det andre beinet. Bare for å teste liksom. Men jeg lot det være. Men den enkle tanken fikk meg til å trekke på smilebåndet. Faen, igjen. Denne gangen sa jeg det høyt.

Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen – sinne og provokasjon kan brukes til mye rart.

Da klokken bikket 10 satte jeg på musikk. Og kanskje var det det som skulle til. For plutselig var jeg ferdig pyntet, joggeskoene var på, og rumpa mi var på vei ut døren. Jeg tuslet bort til stamkafeen på Colosseum og kjøpte meg en kopp med edle svarte dråper. Musikken var fremdeles på ørene, men nå kunne jeg i tillegg se andre mennesker, og få frisk luft. Det var litt kjølig ute, men det betydde liksom ingenting. Sekunder ble til minutter, og minutter til timer.

Normalt sett pleier jeg ikke registrere egen evne til å snu negative spiraler. Men i dag klapper jeg meg selv på begge skuldre, med god grunn.

«Klarer jeg det her, kan jeg klare alt.», synger Bendik. Og litt sånn føles det for meg nå. Og det er jo bare her og nå vi egentlig har. Å være i øyeblikkene mens de faktisk skjer er en helt egen kunst. Så slo det meg – jeg er faktisk sjef i mitt eget liv. Til en viss grad (en ganske stor grad også) kan jeg selv bestemme retning. Og det er en mektig tanke. Men en tanke med mye sannhet i. Utrolig?!

Etter å ha sittet ute i frisk luft en stund dro jeg hjem for å ta litt bilder. Jeg har, med årene, blitt godt dekket av blekk. Ikke så populært hos min far. Men etter min mening er det en slags form for kunstinvestering. En type kunst jeg er svært stolt av. Jeg får ofte spørsmål om tatoveringene mine. Så her kommer et resultat av dagens shoot. Uten noen form for skam. Kropp er kropp.

Nå kjenner jeg på mestring. Tenk at en enkel tanke, musikk, en kopp kaffe, fremmede mennesker, og litt frisk luft kan fjerne en vond klump i magen. Og dette har jeg faktisk gjort helt selv. Enkle, på grensen til banale grep, kanskje. Men i mitt tilfelle har små og enkle grep enorm betydning. Jammen har jeg ristet godt i verktøykassen min i dag. Men det var det verdt.

Takk for meg!

Mitt eget diktatur – del II

De siste dagene har jeg tenkt mye på min egen psykologiske analyse. For den var jammen ikke så dum om jeg får si det selv. Og sammen med behandleren min har vi forsøkt å bryte ned mitt bilde av egne utfordringer til noe litt mer enkelt og litt mer forståelig.

I første del av min psykologiske analyse kom jeg fram til at jeg, etter mange år med strenge regler, har bygget opp mitt eget diktatur. Et slags enevelde hvor lovene og sanksjonene bare har blitt flere og strengere. Og etter 29 år føler jeg meg litt fanget.

Hvis du googler ordet diktatur så er det første som kommer opp en definisjon fra store norske leksikon. «Diktatur er en styreform som karakteriseres ved ekstrem grad av maktkonsentrasjon hos den styrende og svært liten grad av frihet for de menige borgere».

Men hvis diktatoren er hodet mitt, så er jo folket kroppen. Så er det kanskje ikke så rart at jeg ofte føler meg fanget i egen kropp. At jeg ofte har et sterkt behov for å komme ut. Ut av min egen kropp. Ut av mitt eget hode. Det er kanskje heller ikke så rart at jeg ofte søker mer frihet.

Jeg ønsker nå å utfordre mitt eget diktatur. Det utrygge trygge er i behov av en revolusjon. Det er på tide å avskaffe diktatoren. Og jeg tror faktisk at 2020 er året.


Foto: Hedda Marie Westlin

En god start er å bli seg selv bevisst. På egne tanker, følelser, hva som blir til handlinger, og hvorfor. For først da kan man gjøre en endring. Hvis man vil da. Vilje er en forutsetning. Jeg tror nøkkelen ligger i å finne noe å erstatte regimet med. For man kan ikke gå fra alt til ingenting. Det blir litt som å brått kutte ut en type avhengighet. Det anbefales ofte å trappe ned, og på sikt erstatte enkelte gamle vaner med noen nye. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. For det tar nemlig tid å bryte ned et godt innarbeidet mønster. I mitt tilfelle er dette et mønster jeg har brukt godt over tyve år på å bygge opp. Da sier det seg selv at det vil kreve noe tid å bryte det ned igjen. Vanskelig, kanskje. Men ikke umulig.

Heldigvis for meg er jeg optimist av natur. Noe som kommer godt med i disse tider. Men tilbake til diktaturet mitt. Hvor i alle verden skal jeg begynne for å å bryte det ned? Jeg sa til behandleren min at denne påsken kanskje ikke er rett tid og sted til en slik revolusjon. For regimet har jo fungert godt som en beskyttelse i lang lang tid. Og hva vil skje når det eventuelt brytes ned? Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror kanskje jeg vil oppleve meg som litt mer skjør enn ellers. Det utrygge trygge er så godt festet i knotten og skrotten, at jeg er usikker på hvordan mitt liv vil se ut uten.

Ergo må jeg jo finne noe å erstatte det med. Og her kjenner jeg begrensninger på egen kreativitet. Kanskje er det et prosjekt jeg må finne. Kanskje en bok jeg må lese. Enkelte tanker jeg må tenke. Eller kanskje det er så enkelt som å finne en litt tidkrevende hobby. Noe som kan få meg på andre tanker. Jeg vet ikke. Ikke enda. Har du noen forslag, så kommenter gjerne! Det sier seg selv at det å miste opp for kontrollen vil være svært krevende og ubehagelig for en som pleier å kontrollere det meste. Jeg vil kalle det en type eksponeringsterapi, bare pluss pluss. Og det vet vi at kan være svært utfordrende å stå i.

Nå går vi straks inn i en ny påske. En litt annerledes påske i en veldig annerledes tid. Ytre typer stimuli er, for meg, fraværende. Personlig syns jeg det er vanskeligere å hente trygghet i disse tider. Og dette vet jeg at jeg ikke er alene om. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gruer meg for denne høytiden. Kanskje litt ekstra enn jeg ellers ville ha gjort. Hilsen ei som ikke er så glad i helligdager. Disse corona-tidene er jo på mange måter en evig helligdag, bare hakket mer ekstremt. Jeg tenker mye på alle der ute som også gruer seg for en vanskelig tid fremover. Dere er ikke alene. Det er en svært fattig trøst i det. Men på en rar måte kan det være litt godt å vite at man ikke er alene om å ha det vanskelig.

Men nettopp på grunn av denne unntakstilstanden, denne uvirkelige virkeligheten, så tror jeg at jeg gjør rett i å holde på regimet mitt en periode til. Det har tross alt holdt meg gående i 29 år. Så jeg tar rett og slett ikke sjansen på en revolusjon akkurat i dag. Men det er fremdeles mye igjen av 2020. Så det er ikke bare diktaturet jeg holder på. Jeg holder også, utrolig nok, på optimismen.

Fortsettelse følger…

Tull og tøys bør tas like alvorlig som pressekonferansene til FHI

I dag er det blåse-bort-dagen her i hovedstaden. Denne vinden gjør at jeg kjenner at jeg lever. Ikke at jeg var i tvil, men det kan være fint å få det bekreftet.

Kanskje var kaffen litt ekstra sterk. Eller kanskje det var mengden med kaffe. Kanskje var det at jeg hadde tatt genseren på vranga Jeg vet jo ikke. Men noe var det. Ting skjer som regel for en grunn. I dag har jeg uansett lekt. Jeg har stått på hodet, tatt piruetter over stuegulvet, og jeg har klatret i trær. Mestringsfølelsen jeg fikk på toppen gjorde at dagen min fikk litt mer mening. Ofte er det ikke så mye som skal til. Og jeg er ikke redd for hverken gnagsår eller skrubbsår, heldigvis. Jeg hadde til og med min egen paparazzi. Og her kan du se resultatet.

Foto: Hedda Marie Westlin

Vi mennesker tenker mye rart. Tenk om vi alle hadde gjort alt vi tenkte. Har du for eksempel prøvd å gå veldig sakte. Jeg mener, unormalt sakte. Bevege hver eneste kroppsdel i sakte film. Sånn på en helt unaturlig måte. Prøv det! Kanskje ikke for en hel dag. Men sett av litt tid og prøv. Se hva som skjer. Jeg mener, vi har jo tid til slikt. Jeg har selv prøvd, og ble overrasket over egen reaksjon. Det har en effekt. Men hva effekten er kan jo variere fra person til person. Og det er interessant. For meg virket det nesten provoserende. Spesielt for en som egentlig bedriver kappgang fra A til B. Kanskje vi heller skal prøve å gå baklengs. Se hva som skjer. Eventuelt kan vi snakke baklengs. Jeg gjorde ofte det med mormoren min da jeg var liten. Og det var klin umulig å ikke le. Det er det fremdeles.

Denne unntakstilstanden gjør oss jo alle litt rare. Rom-humør. Husarrest. Innestatus. Brakkesyke. Kjært barn har mange navn. Det kan dukke opp mye rart i ulike feeder. Men ikke undervurder din egen kreativitet. Det er ikke kleint å leke. Å finne frem sin litt mer barnslige side kan ha overraskende mange fordeler. I en vanskelig tid med mye alvor er det viktig med pauser. Ulike typer for friminutt blir kanskje mer viktig enn noen gang før. Tull og tøys bør tas like alvorlig som pressekonferansene til FHI. Ja til mer sang og dans. Ja til mer klatring i trær. Dette er ikke tiden for å ta oss selv høytidelige. Vær generøs med humoren. La latteren sitte så løs som mulig.

For vi trenger alle smil vi kan få.

Mitt eget diktatur

På grunn av en del uttrygghet i livet mitt har jeg måttet skape min egen trygghet. Rammer og regler som har gitt meg noe trygt oppi det utrygge. Det har vært min mestringsstrategi for å takle min virkelighet. Jeg har med årene blitt en ekte kontrollfreak. Strategien min og kontrollen har fungert godt for meg, og holdt meg gående i lang tid. Men jeg ser nå at behovet for kontroll vokser med tiden.

Det som startet som et par uskyldige regler i en litt trøblete hverdag, har nå utviklet seg til å bli et helt lovverk. Et digert personlig lovverk med paragrafer og vedtak, og et helt eget bind med sanksjoner ved regelbrudd.

Vi er alle i behov av struktur og rammer. Noen mer enn andre. Men jeg innser nå at jeg har blitt litt fanget i mitt eget diktatur. Reglene blir stadig flere, og på grensen til rigide. Og konsekvensene blir større dersom de brytes. Og denne situasjonen har jeg satt meg i helt selv.

Som sagt, denne strategien har fungert godt for meg i mange år. Men jeg ser nå at jeg taper verdifull tid ved å holde på slik. For å si det på en penere måte – livet mitt har forbedringspotensiale.

Det er vinning i å holde på slik jeg har gjort. Et eget diktatur med strenge lover og sanksjoner er ikke bare negativt. Da hadde jeg nok ikke holdt det gående så lenge. Det er faktisk mye mestring i å følge en kontrollert hverdag med regler. Men, som med det meste her i livet, så svinger også dette. Hvor vidt jeg klarer å følge regimet mitt eller ei. Men hva gjør det med meg?

Jeg har perioder hvor jeg er mer skjør, frynsete og hudløs enn ellers. Det er gjerne da jeg blir søkende. Litt på leting. På jakt etter svar. Ofte får jeg da en ubehagelig følelse av at det er noe viktig jeg har glemt. Noe som kan ha en større betydning. Det er mulig jeg tar feil, men etter en psykologisk analyse av meg selv og mitt eget sinn har jeg kommet frem til en mulig forklaring. I disse litt skjøre, frynsete og hudløse periodene, har jeg også en opplevelse av å miste kontrollen, Noe som jo oppleves svært ubehagelig for en kontrollfreak som meg. Kanskje er det nettopp mer kontroll og mer trygghet jeg så intenst søker. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid.

Er det flere der ute som kan kjenne seg igjen i noe av dette?

Denne psykologiske analysen gir jo stor mening nå som jeg ser den svart på hvitt. Men jeg må innrømme at jeg fikk en liten aha-opplevelse da jeg hadde denne slags monologen for psykologen min. For hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på denne forklaringen før nå? 13 år i terapi og først nå kom svaret?! Men hva nå da? Dersom analysen min ikke er så dum og faktisk stemmer, hva skal jeg så gjøre med den? Finnes det en løsning på det, undrer jeg. Hva kan jeg gjøre med det?

Vi mennesker søke oss til behag, og flykter fra ubehag. Slik er vi bygd. Og jeg er intet unntak. Det har vært, og er fremdeles, mye ubehag i livet mitt. Ergo dette enorme kontrollbehovevt og den store søken etter trygghet. Ved å lage mitt eget diktatur, ved å følge mine egne regler, føler jeg mestring, til og med litt trygghet. Er det da så rart at jeg holder på slik? Nei, tenker kanskje du. For mestring og trygghet er grunnleggende viktig for oss mennesker å oppleve. Men kanskje. Kanskje kan det finnes andre veier å gå. Og dette er det spennende. For kanskje finnes det andre arenaer å hente nettopp mer av disse tingene.

Men gode ting tar tid. Det å skulle skru om på et mønster jeg har bygget opp gjennom 29 leveår er ikke gjort i en håndvending. Utfordrende? Vanskelig? Ja. Men jeg tror ikke det er helt umulig. For viljen er der. Håpet også.

Fortsettelse følger…