Jeg er modig, fordi jeg lever

I går traff jeg behandleren min. Vi satt i parken. Solen skinte, og fuglene kvitret. Alt lå til rette for en fin prat. Men min indre modus stemte nok ikke helt overens med det ytre. Noen ganger er det bare slik. Vi snakket en del om litt tyngre ting, noe som gjorde meg både ukomfortabel og lei meg. Jeg tror han så det. For plutselig fikk jeg et spørsmål som skiftet litt modus. Hva slags egenskap har du som du er mest stolt av, Eline?

La meg dra dere med litt tilbake i tid. Faktisk så mye som 11-12 år. Det er ingen hemmelighet at jeg i en tid var under barnevernet. Jeg bodde i en periode på et ungdomshjem. Og nå når jeg ser tilbake på den tiden, så er det nesten bare gode minner. På dette hjemmet møtte jeg trygge, voksne, rollemodeller, som genuint var interessert i meg og mitt liv. Trygge rammer, stabilitet, og forutsigbarhet, ble i en liten periode av mitt liv virkelighet. Faktisk kan jeg huske at jeg ikke ville flytte derifra. På avslutningsmøtet oppsummerte vi mitt opphold der. Og i det jeg skulle dra for godt fikk jeg et kort som de ansatte hadde laget til meg. På kortet var det tegnet en blomst. Og inni blomsten stod ordet, MODIG.

Så da jeg fikk dette spørsmålet fra min behandler, var ordet modig, det første som dukket opp i hodet mitt. Så spurte han følgende. Hva er det som gjør deg til modig? Svaret mitt kom ut av munnen, helt uten å tenke meg om. Jeg er modig, fordi jeg lever.

Dette svaret, denne setningen, disse seks små ordene, har spilt seg om og om igjen i hodet mitt siden samtalen i parken. Jeg er modig, fordi jeg lever. Er jeg virkelig det? Jeg må da ha ment det siden svaret kom ut av munnen min såpass fort. Men er jeg modig fordi jeg lever? Eller lever jeg fordi jeg er modig?

Det er ikke så ofte jeg snakker om tiden min under barnevernet. Det er faktisk heller ikke så ofte jeg tenker på det. Hvorfor? På mange måter var det en svært vanskelig tid. Men på like mange måter var det en tid hvor jeg fikk håpet tilbake. Et håp på noe bedre. Og det håpet var såpass sterkt at det sitter i enda. Så kanskje er det verdt å ofre denne tiden, denne perioden av livet mitt, en tanke eller tre sånn innimellom.

Jeg er ikke en person som liker å dvele mye med fortiden. For da dukker tanker som, hvis bare, ganske fort opp. Fortiden får vi ikke gjort så mye med, fremtiden vet vi lite om, så det eneste vi egentlig har er det som skjer her og nå. Kloke ord, ja. Men jeg tror faktisk vi noen ganger kan dyppe litt forsiktig i fortid. For kanskje kan vi hente lærdom. Kanskje til og med finne noen gode minner. Slik som mitt minne av en blomst med ordet modig.

En kur på lur

Jeg skulle så inderlig ønske,
At jeg hadde en kur på lur,
Men jeg er redd jeg er litt på bærtur

Vil tenke alle tanker,
Både store og små,
Men jeg ser nå at de er litt for rå

Jeg er bare én av mange,
Men om vi alle tar i et tak,
Vil vi sikkert kunne gå med ryggen rak

For kanskje bare kanskje,
Vil det komme en dag,
Hvor vi alle kan spille på ett og samme lag

Solen stråler,
Det kan de fleste se,
Og det eneste jeg vil er bare å le

Jeg skulle så inderlig ønske,
At jeg hadde en kur på lur,
Om det bare var så enkelt som å rive ned en mur

-Eline

Hvordan få et øyeblikk til å vare evig?

Vanskelig. Utfordrende. Krevende. Ja. Men ikke umulig. Hilsen den optimistiske men litt pessimistiske prinsessen Eline.

Selv om jeg er en prinsesse med innslag av magiske evner, så klarer jeg ikke fryse tiden. Med mye vondt i ryggsekken er det svært fristende å bli værende i gode øyeblikk. De som tross alt kommer de og. Kanskje når du minst venter det. Kanskje når du slutter å jakte. Personlig vet jeg godt hvordan jeg skal både forberede og takle vonde ting. Men kanskje er jeg ikke fullt så god på å det gode. Og den enkle tanken har fått meg til å gruble litt.

Jeg liker å se på meg selv som en som evner å lytte med øynene og som ser med hjertet. For selv om jeg har opplevd en del vonde ting, så er det ikke slik at jeg sitter med armene i kors og venter det verste til en hver tid. Heldigvis så ser jeg også gode ting i livet. Og jeg tillater meg selv å nyte gode øyeblikk når de dukker opp.

Faktisk har jeg et stort lager i hjertet mitt.❤️ En hel ekstra harddisk hvor øyeblikk lagres til minner. Og på den måten kan jeg frigjøre plass i sinnet. Og da kan jeg bedre takle nye utfordringer, men også se de vakre tingene som skjer. Denne ekstra harddisken gjør meg bedre rustet til å hente frem gode minner, og til å varme meg med dem når livet stormer som verst. Fantastisk? Og det fine er at du kan gjøre akkurat det samme. For selv om vi alle er ulike unike individer, så finnes det enkelte ting som er felles for oss mennesker. Som for eksempel at vi har et hjerte.

Som en løvetann er jeg sterk som en bjørn. Vi makter å sprenge oss gjennom selv den tyngste asfalt. Styrken som bor i meg gjør at jeg, etter en tur i den berømte kjelleren, evner å reise meg igjen. Om ikke på begge beina, eller i full blomst, så hvertfall litt hinkende med en liten knopp. Et litt klissete bilde, kanskje. Men det er et bilde som gir meg håp. Og er det noe vi mennesker trenger her i livet så et det håp. For hva er vel en tro uten et håp? Hva er kjærlighet uten håp? Og hva er vel dette forunderlige livet uten nettopp håp?

Så kan vi kanskje ikke få et øyeblikk til å vare evig. Men kanskje er det litt det som er meningen. At et øyeblikk er nettopp et øyeblikk. Som varer akkurat så kort eller så lenge det er ment å vare. Et øyeblikk hadde jo ikke vært et øyeblikk om det varte evig. Og kanskje, bare kanskje, er det denne mente varigheten som gjør det så unikt og spesielt. Så skal vi kanskje ikke jakte på fine øyeblikk. Ei heller forsøke å fryse dem. Men heller la de være akkurat det de er.

Menneskesinnet er stort, men kanskje ikke uendelig. Og om du, som meg, blir litt full i topplokket, så kan du jo frigjøre litt plass i den ekstra harddisken, hjertet.❤️

Sånn. Slik lyder altså dagens ord. Hilsen prinsesse Eline.

Direkte fra Disneyland

«Ja, denne piken er all høyst merkverdig. Mon tro, hun føler seg helt vel.»

Det er kanskje litt snodig. Kanskje ikke. Men jeg synger i dur, og tenker litt i moll. Selv om jeg nå er en disney-prinsesse, så tviholder jeg på melankolien i meg. Og den er det faktisk ganske mye av. Tross mange smil og mye latter. Kanskje det er et tegn? Jeg tror det. Kanskje er det diktaturet mitt som er på vei til å bli beseiret. Det er liten tvil om at diktaturet har fått konkurranse hvertfall.

1 – 0 til Disneyland.

Det som egentlig begynte som et lite tankeeksperiment tar nå ganske stor plass. En liten kommentar, og tre dager etter er jeg en vandrende disney-prinsesse. Eneste forskjell er at jeg ikke venter på en prins. Og ja, så røyker jeg jo som en skorstein. Kanskje derfor jeg mangler den litt prinsesse-aktige gullstrupen også. Ikke at jeg ikke prøver. Men jeg minner nok mer om en litt feminin Kaptein Sabeltann. Dessuten er jeg også dekket med blekk. Det er jo ikke Belle i «Skjønnheten og Udyret». Så jeg må nok være en helt egen prinsesse, har jeg kommet frem til.

«Det er no veldig spesielt med piken. Hun går som oftest for seg selv. Og som alle vel kan se, kan hun virke litt distre.»

Dette er jo egentlig ikke noe hokus-pokus. Snarere tvert om. Det er et kjent fenomen dette med å flykte. Fra noe, eller til noe. Når er virkeligheten er vond flykter jeg. Denne gangen er det altså Disneyland som får kjørt seg. Men, det hjelper. Prøv selv. Sett på Disney-musikk og lytt (ikke bare hør, men virkelig lytt) 24/7. Når du har lært deg tekstene, så synger du med. Gjerne i en oktav høyere enn du egentlig makter. Så ser du hva som skjer. Man kan sammenligne det hele litt med å nynne på «bæ bæ lille lam» inni seg mens du forsøker å holde en seriøs samtale. Litt merkelig, men det skaper faktisk en form for trygghet.

Og der er jeg inne på noe jeg tror er litt viktig. Eller, stryk litt. Veldig viktig. Nemlig trygghet. Det startet nok ubevisst. Men oppi skallen begynte jeg å miste kontrollen igjen. Derfor flykter jeg. Derfor søker jeg trygghet så sterkt. Og Disneyland er nok for mange trygghet. Hvertfall er det det fot meg. På mange måter har jeg blitt dratt tilbake til de friminuttene jeg fikk da jeg som liten beundret disse prinsessene, eller heltinnene om du vil. Som liten lå spenningen alltid i å velge rolle først. Jeg vil være hu, sa jeg alltid og pekte på den vakreste og sterkeste. Fikk jeg konkurranse på dette, ble jeg sur. Nå har jeg ingen konkurranse. Jeg kan være akkurat den prinsessen jeg selv ønsker.

Kanskje er jeg blitt litt høy på meg selv. Kanskje er jeg bare full av usikkerhet. Eller kanskje det er den kreative siden av meg som kommer mer frem. Hvor enn forklaringen ligger, så gir deg meg pauser. Et lite friminutt. For hvem ville vel ikke være prinsessen eller heltinnen som liten?

Om vi holder ut så får vi se

God morgen, trallet jeg. God morgen, svarte fuglene i kor. Det er sol ute, fortsatte de i dur. Jeg tittet ut på gaten. Folk smilte til hverandre. Helt fremmede mennesker vekslet varme smil. Byen bugnet over av de vakreste blomster. Kjoler og solbriller så langt øye kunne se. Det var med andre ord, liten tvil om at våren har kommet.

Da jeg var ferdig med å synge med fuglene ut vinduet mitt oppdaget jeg en liten flue som hadde funnet veien inn til meg. Jeg lurte på hvor den kom fra, hva den het, og på hvor familien dens var. Jeg vet ikke hvor mange minutter som gikk, eller hvor mange ord som ble sagt. For jeg holder nemlig ikke tellingen på slikt. Men plutselig kunne den lille fluen og jeg kalle oss for venner.


Foto: Hedda Marie Westlin

Uansett minutter og ord, så lærte jeg fluen å kjenne. Hvertfall litt. Den kunne fortelle meg at den het Frank, og at han hadde overvintret i bakgården min. Ble du ikke kald, undret jeg. Jo Frank ble ofte kald, men han varmet seg på mange gode minner. Akkurat som meg! Så fortalte han om både familie og venner som han var veldig glad i. Men at han også, i likhet med meg, ofte var alene. Hvem skulle trodd, at jeg kunne ha så mye til felles med en liten flue med navnet Frank?

Du er litt ensom, tenker kanskje du. Det kan jeg avkrevet med en gang. Jeg er hverken ensom eller alene. Så heldig er jeg. For det første bor mormoren min i hjertet mitt. Hun er med meg hver dag, og vi snakker hele tiden sammen. For det andre så har jeg jo alle fuglene. De som passer på uansett årstid. Og for det tredje så har jeg så mange minner. Minner jeg både ler og gråter av. Minner som gjør meg til meg. Og med alt dette så kan jeg jo umulig være ensom eller alene.

Så, hva vil dagen bringe? Synger fuglene. Blir den slik den var i går?

Om vi holder ut så får vi se, svarer jeg. Akkurat slik Belle synger i Skjønnheten og Udyret. Og er det noe jeg er god på, så er det nettopp å holde ut. Kanskje skyldes det nysgjerrigheten min. Kanskje skyldes det staheten min. Eller kanskje det skyldes det store håpet jeg bærer. Jeg er ingen rakettforsker, men jeg tror svaret er en kombinasjon av disse tre tingene. Nysgjerrighet, stahet, og håp.

Du er litt rar, tenker kanskje du. La meg legge til at alle vi mennesker tenker og gjør mye rart. Noen kanskje mer enn andre. Jeg er nok en av disse noen. Men det gjør meg ingenting å være litt rar. Siden jeg nå lever litt i Disney-land. Og offisielt har blitt en Disney-prinsesse med en liten flue til venn, finner jeg det ikke annet enn passende å avslutte med å sitere selveste Pocahontas.

«For elvevann og regn er mine brødre. Med hegre og med oter er jeg venn. Og vi er nært forbundet med hverandre. I en sirkel, i en ring som går igjen».

Jeg har blitt til en disney-prinsesse! Gjett hvilken?

Bojour! En måned med corona-styr og et par røde dager senere har jeg nå blitt til en disney-prinsesse. Man kan trygt si at eksperimentet mitt var vellykket. Faktisk lurer jeg på om dette dinsey-prosjektet har gått litt til hode på meg. For jeg tar meg selv i å tenke i dur. Jeg synger tankene mine høyt. Og helst i en oktav høyere enn ellers. Jeg tar piruetter over stuegulvet. Og jeg kjemper stadig mot det onde.

Det eneste som mangler nå er kanskje forkleet, at jeg snakker fransk, og at jeg har et udyr i livet mitt. Har du enda ikke gjettet hvilken prinsesse jeg har blitt? Jeg skal komme med et par hint til.

«Det er noe veldig spesielt med piken. Hun går som oftest for seg selv. Og som alle vel kan se. Kan hun virke litt distre. Ja, så ulik alle andre er hun… Ja, denne piken er all høyst merkverdig. Mon tro hun føler seg helt vel. Men hun virker veldig klok. Med nesa dypt ned i en bok. Hvilken gåte for oss alle er hun…»

Jeg snakker selvsagt om Belle, fra Skjønnheten og Udyret. Det er ikke til å stikke under en stol, at det finnes likhetstrekk mellom Belle og meg. Jeg er kanskje ingen direkte skjønnhet, men høyst merkverdig – ja. Jeg føler meg også ulik andre. Jeg snakker også med kaffekoppen min. Og jeg har som regel nesa dypt inn i en bok. Jeg føler meg ofte fanget. Jeg har også en slags trolldom over meg. Og mitt liv er også en evig kamp mot det onde. Jeg har kanskje ikke et hjerte av rent gull, men jeg tror vi snakker sølv hvertfall.

Det er litt rart at denne likheten ikke har slått meg før. Men man ser kanskje disse filmene med litt nyere øyne som voksen. I dag har jeg hørt på musikken til denne filmen konstant. Og nå kan jeg, dessverre for naboene mine, teksten utenat. I følge Wikipedia introduserer Disney, i filmen, en læreteknikk der et udyr må lære seg å elske noen andre enn seg selv. Og som følge av det lære seg å bli et følsomt menneske. Kanskje noe vi alle kan lære litt av. Filmen er fra 1991, som er året jeg ble født. Tilfeldig?

Har du en disney-karakter du kjenner deg igjen i? Om du, som meg, er født på 90-tallet, så går jeg sterkt ut i fra du har en favoritt. Men hvilken? Og hvorfor?

Prinsessen som ingen kan målbinde?

Snipp snapp snute, så var Kongsberg-eventyret over. 24 timer i en annen by og jeg lengtet hjem til hjertet av Oslo, og til det utrygge trygge. Jeg må innrømme at jeg er litt spent. For dette er første gang jeg er helt alene på flere uker. På mange måter har jeg fått en god og lang pause. Ikke bare fra corona-styret, men også fra meg selv. Et godt langt friminutt. Og nå ringer altså klokken inn igjen.

Det er på tide å brette opp ermene, finne frem penalet, og kanskje rekke opp hånden (om jeg skulle trenge hjelp). Men mitt liv er jo ikke som en vanlig skoledag. Selv om jeg kanskje skulle ønske det.

Kanskje er jeg prinsessen som ingen kan målbinde. Kanskje også litt prinsesse-vil-ikke. For jeg blir liksom aldri helt fornøyd. Det er ikke slik at jeg sitter med armene i kors og har bestemt meg på forhånd. Til det er jeg altfor usikker. Men kanskje er jeg en person det er vanskelig å målbinde. Jeg liker å se på meg selv som en optimistisk pessimist. Jeg er nok ikke så vanskelig å glede, men jeg tviholder samtidig på melankolien i meg. Det er ikke slik at jeg alltid forventer det verste. Men jeg liker å være forberedt. Og der er det en stor forskjell spør du meg. Erfaring og vonde episoder i livet har nok gjort meg litt mer forsiktig. For på slutten av dagen er vi alle en hel dag eldre. Med alle øyeblikk, tanker, følelser, og erfaring det innebærer.

Kanskje har det blitt litt min stil, en del av min identitet, å ha noe å klage over. Alltid litt misfornøyd liksom. Jeg tror vel egentlig det er både normalt og svært menneskelig å klage. Men jeg vil ikke være en prinsesse som ingen kan målbinde. Jeg vil heller ikke være prinsesse-vil-ikke. Hilsen Mye Vil Ikke. Jeg hørte en gang at man heller skal fokusere på det man faktisk vil, enn på det man ikke vil. At man tiltrekker seg det man tenker på. Derfor skal denne optimistiske pessimisten nå skifte litt taktikk. Jeg skal bruke de nærmeste dagene på å snu denne skuta. Vil du være med? For jeg er kapteinen i mitt eget liv, og du din i ditt.

Jeg vil ha hovedrollen i mitt eget liv. Jeg vil at livet mitt skal være som en lykkelig musikal. Hvor alle synger i dur, og ingen moll blir brukt. Jeg vil være som en disney-prinsesse. En prinsesse som vekkes av fuglesang. Og som synger med dem. En prinsesse med all skjønnhet, styrke, håp, og mot i verden. Jeg skal virkelig gi dette et forsøk. Jeg skal kjøre denne «jeg-vil-taktikken», i stedet for prinsesse-vil-ikke. Men jeg skal prøve å ikke la dette gå helt til hodet mitt. For om jeg synger alt jeg tenker og sier i en litt for høy oktav over tid, så vil det kanskje noen finne meg litt irriterende.

Men tanken er jo god. Faktisk så god at jeg nå sitter og smiler. Og selv om jeg nok aldri vil bli hverken Pocahontas, Snehvit, eller Tornerose, så liker jeg tanken på et liv fullt av skjønnhet, styrke, håp, og mot. Jeg trenger jo ikke ta helt av. Jeg behøver ikke bryte ut i full sang og dans konstant, men jeg skal virkelig gi det et forsøk å tenke bittelitt annerledes. For som i de fleste disney-filmer, så ender det jo alltid godt.

Med kjærlig hilsen prinsesse-vil-ikke-som-vil.

Meg som pubertal tenåring igjen

Det er noe helt eget ved å komme hjem til barndomshjemmet. Litt som å møte seg selv som tenåring igjen. Selv om jeg aldri har vært direkte slem, så var jeg nok mindre sjarmerende som 13-åring. Ikke nok med den klassiske reguleringen og de voksende kvisene, men også personligheten som enda hadde litt å gå på.

Jeg regner med at dette er et kjent fenomen. At denne endringen som skjer, om man omgåes foreldre i mer enn 24 timer, gjelder flere enn meg. Plutselig blir luntet litt kortere. Jeg tar meg selv i å minne meg mer om en pubertal tenåring enn 29 år gamle Eline. En god del mindre sjarmerende enn ellers. Jeg har studert meg selv i fugleperspektiv i dag, og jeg ser at jeg både er humørsyk, barnslig, og amper. Liksom litt uten filter.

Ofte kan negative følelser gå litt ut over de nærmeste. Moren min er ofte den som får gjennomgå fra meg. Kanskje er det bare et tegn på trygghet. Jeg ønsker hverken å være humørsyk eller amper. Men det er kanskje noe med tette relasjoner. Noe som er litt trygt, og som kanskje kan fremkalle eventuelle pubertale sjeler.

Så handler det kanskje også litt om omgivelsene. Et barndomshjem er sjeldent bare bestående av blomster. Nå som jeg er på denne lille reisen kjenner jeg det vekker både minner og følelser hos meg. Noen gode, og noen vonde. Vi har kjørt forbi barne-, ungdoms-, og videregående skolen jeg gikk på for hundre år siden. Og det sier jo seg selv at man jo opplever en god del på så mange år.

Jeg må innrømme at jeg ikke liker så godt den pubertale-tenårings-versjonen av meg selv. For selv om mye ligger til rette for en fin tur, så kjenner jeg at noe trigger meg. Og jeg tror faktisk at jeg liker Eline (29), Majorstuen-versjon, bedre for meg og mitt.

En fin erfaring å ta med seg. Takk for meg.

Ut på eventyr

I skrivende stund er rumpa mi godt plassert på en buss på vei ut av hovedstaden. En hel buss bare for meg. Luksus? Eller litt i overkant mye plass? Det er ingen andre å studere, bortsett fra den semi-blide bussjåføren. Jeg er litt fristet til å synge på bussjåfør-sangen. Men det blir vel litt rart og litt kjedelig med kun min røst.

For første gang på lenge har jeg sommerfugler i magen. Jeg får alltid det når jeg er på reisefot. Det spiller ingen rolle hvor langt jeg skal eller hva slags transportmiddel som brukes. Sommerfuglene dukker opp uansett.

Når jeg tenker meg om så har jeg ikke vært utenfor hovedstaden siden Budapest i februar. Og nå skal jeg altså på eventyr. Det føles nesten som om jeg gjør noe ulovlig. Sekken var ferdigpakket i går, kroppen ferdigdusjet, og leiligheten ferdigvasket. Mye lå til rette for et eventyr for en kontroll-freak som meg.

Hvor skal jeg, lurer du kanskje. Jeg skal til Kongsberg. Også kjent som sølvbyen, eller teknologibyen. Men Kongsberg er faktisk min hjemby. Det er hvertfall det jeg svarer når folk spør meg. Store deler av barndommen min og alle tenårene ble brukt der. Så selv om jeg nå er en Oslo-jente, så har jeg lenge vært en Kongsberg-jente.

Kongsberg ja. Stedet hvor jeg fikk mensen for første gang. Stedet jeg fikk mitt første kyss. Min første kjæreste. Stedet hvor jeg fullførte videregående, og hvor jeg fikk min første jobb. Men det er også stedet hvor jeg opplevde skilsmisse, min første depressive periode, og havnet under barnevernet. Et sted, som med andre ord, vekker mange minner og følelser. Kanskje ikke så rart med disse sommerfuglene likevel.

Jeg føler virkelig jeg skal ut på eventyr. Men dette eventyret er langt fra spontant. Denne lille reisen er min måte å bryte opp påsken på. Høytider kan være trøblete for mange, og personlig syns jeg tiden vi er inne i nå er svært problematisk. Derfor er tanken å riste meg ut av det. Bare litt. Bryte opp en evig søndag, hvor alt er likt. Kanskje får jeg en liten pause. Kanskje får jeg nye impulser. Kanskje får jeg se noen kjente fjes. Og kanskje, bare kanskje, vil jeg sette mer pris på mitt eget hjem og min egen tilværelse når dette lille eventyret er over.

Selv om denne reisen kanskje virker liten og harmløs, så er den alt annet enn det for meg. Det koster meg, mentalt, en hel del å reise slik. Forklaringen ligger nok i at jeg kanskje har grodd meg litt fast i egne rammer og rutiner. I mitt eget diktatur. Og en hver reise, stor som liten, kan utfordre min trygghet. Derfor føles det også som om jeg tar en sjanse ved bare å sitte på denne bussen. Kanskje særlig også nå, når jeg har hatt det så bra over en god stund. (Bank i bordet, og salt over skulderen).

En liten tur til Kongsberg er kanskje ikke helt risikofritt. Men noen sjanser må man jo ta. Jeg tror det er viktig å utfordre seg selv litt. For gjør man ikke det kan man jo gå glipp av potensielt fine ting.

To sjeler som deler samme hjerte

Det nærmer seg 9 måneder siden du gikk bort. Men det føles som om det var i går. Det er påske nå. Og et virus kalt Corona herjer verden rundt. Jeg er glad du slipper å bekymre deg for denne pandemien. Og for hvordan du skal skaffe nok mat og sigaretter. Jeg vet ikke om du enda røyker der du er nå. Men i mitt hode, i mitt hjerte, så gjør du det uansett tid og sted.

Det går ikke en eneste dag uten at du er i tankene mine. Det er godt-vondt. Godt, fordi det er så, mange gode minner. Vondt, fordi jeg savner deg så hinsides. En slik sorg jeg nå bærer er svært kompleks. Det har jeg forstått med tiden. Det er stor forskjell på den akutte sorgen, sjokket, som traff meg den dagen jeg fikk vite om din bortgang, og på den sorgen jeg bærer nå 9 måneder etter. Men én ting er sikkert. Sorgen blir ikke borte. Ikke mindre heller. Men jeg bærer den uansett styrke. For du bor i hjertet mitt.

Jeg lurer sånn på hvor du er nå. Om du kan se meg. Høre meg. For jeg snakker enda med deg. Høyt til bildene på veggen. Og stille, inne hodet mitt. Det er spesielt for jeg hører stemmen din. Latteren din. Svarene dine. Vi har fremdeles gode samtaler. For selv om du ikke er i live, så er du her likevel. Jeg ser deg overalt. Ikke bare på bildene på veggen. Men også i blomster, i kaffen jeg drikker, i sigarettene jeg røyker, i kåpen jeg bærer, og i skoene dine. I går kveld luktet jeg til og med på parfymen din. Det vekket masse følelser i meg.

Det er så mange ting jeg vil fortelle deg. Ting jeg vil snakke med deg om. Før var du den første jeg ringte til om det hadde skjedd noe. Stort og smått. Og du lyttet alltid. Jeg vet så inderlig godt at om du hadde vært i live nå så ville du vært mer bekymret for meg enn deg selv. Tross denne pandemien. Tross ditt nedsatte immunsystem. For så høyt satte du meg. Og det var gjensidig. Da jeg hadde det vondt fikk du det vondt, og da du hadde det vondt fikk jeg det vondt. To sjeler som delte samme hjerte. Det vi hadde, og fremdeles har, er helt spesielt. Svært verdifullt. Og helt unikt.

Det hender ofte fremdeles at jeg tar frem mobilen for å ringe deg. For det er ting jeg vil du skal vite. Livet mitt er ikke bare elendighet. Jeg vet ikke om du leser bloggen min fra der du er nå. Men det er ofte mye alvor i mine ord. Derfor ønsker jeg nå å oppdatere deg på livets lysere sider. For jeg vil ikke du skal bekymre deg for meg.

Jeg vil du skal vite at det går bedre og bedre med meg. Etter din bortgang fikk jeg ny behandler i psykiatrien. Og jeg tror du hadde hatt sansen for han. Han hjelper meg masse. Og ofte snakker vi om deg. Nå er det jo påske, og du vet like godt som meg at jeg ikke er glad i røde dager. Men visste du at jeg har ei god venninne boende hos meg for en periode? Du rakk ikke møte henne dessverre, men hun er helt nydelig. Jeg er heldig som har selskap av en god venn i en utfordrende periode. Her synger og danser vi sammen. Ofte sitter vi i hvert vårt sofa-hjørne og løser verdensproblemer. Nesten litt slik du og jeg gjorde. I går kjøpte hun tulipaner til oss. Vi pyntet leiligheten til påske og spiste middag sammen. Og et øyeblikk på ettermiddagen sovnet venninnen min på sofaen. Men dette bytter vi litt på. #Trygghet.

På mange måter er jeg tryggere enn på lenge. Kanskje på grunn av gode mennesker i livet mitt. Kanskje på grunn av litt personlig vekst. Og kanskje litt fordi du fremdeles passer på meg.

For litt siden fylte jeg 29 år. Jeg husker bursdagen min i i fjor. Du kom på besøk. Det gjorde du alltid om du kunne. Standard prosedyre var å ringe meg tidlig med bursdagssang med et par hoste-pauser underveis. Jeg elsket det. I år ringte du ikke, men jeg hørte sangen din likevel. Jeg leser fremdeles favoritt-barneboken, Solegget. Leser fremdeles boken baklengs (slik vi gjorde), og det får meg enda til å le.


(Boken som lå hjemme hos deg i alle mine leveår)

Og ting til – Jeg holder fortsatt kontakt med de gode vennene dine. Det varmer hjertet mitt. For jeg ser litt av deg i dem alle. Kjæreste Mommi, som du kanskje skjønner så har jeg det stort sett ganske bra. Fine ting skjer i livet mitt. Og jeg tillater de faktisk å skje. Jeg har fremdeles utfordringer å jobbe med. Men jeg vet du heier på meg, og det betyr så enormt mye.

PS! Jeg koker masse egg (akkurat slik du gjorde), og jeg tenker på deg for hvert egg jeg svelger.