Ut av komfortsonen – Å møte nye mennesker

Noe av det mest spennende jeg kan gjøre er å treffe nye mennesker. Det er det flere grunner til. Vi er alle så ulike, men på samme tid er det også mye som er likt. Denne motsettende setningen finner jeg svært fascinerende.

I det siste har jeg utfordret meg selv litt på den sosiale fronten. Uredd, men litt redd likevel, har jeg møtt nye mennesker. Med en slags skrekkblandet fryd har jeg pushet meg selv litt ut av komfortsonen. For det krever faktisk litt av meg å skulle bli kjent med nye fjes. Kanskje handler det om personlig usikkerhet. Kanskje handler det om at noe står på spill. Og at dette noe er verdt å legge inn en innsats i. Jeg tror det. Selv om jeg er kontroll-freak, anser jeg meg selv som både impulsiv og eventyrlysten på samme tid. Dette er faktisk en deilig blanding det går an å kombinere har jeg funnet ut. Og når det kommer til turer i skog og mark, eller en kopp kaffe, så er jeg sjeldent vond å be.

I et møte med behandleren min la jeg frem denne tankerekken. For jeg syns åpenbart at det er verdt å utforske. Det virket det som om han syntes også. For han lyttet til mine refleksjoner, for så å legge til noen spørsmål til ettertanke.

Hvor mye har førsteinntrykk å si? Hva vektlegger du hos den du møter? Hvordan forbereder du deg?

Jeg skulle ønske jeg var en sånn type avslappet person som tar ting som det kommer, og som det alltid løser seg for. Men det vet vi alle at jeg ikke er.

Men jeg har da levd et langt liv. Jeg vet jo noe (les: en del) om å møte nye mennesker. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt. Med ikke-dømmende holdninger. Med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Med en genuin nysgjerrighet for andre. Å utlevere seg selv, helt en filter. Med en slags evig monolog, uten interesse for andre, kan være uheldig. For en spennende og givende samtale oppstår sjeldent under enveiskommunikasjon.

Selv om jeg ser på meg selv som lite dømmende, så har førsteinntrykk av andre mennesker svært mye å si. Utseende, tonefall, kroppsspråk, mimikk, og språk, er alle viktige ting som spiller inn i et førsteinntrykk. Men, jeg vet jo så godt at vi mennesker består av mange lag. Så dømmer man basert på ett enkelt treff tror jeg man kan gå glipp av potensielt fine ting. Å møte nye mennesker handler vel så mye som å gi sjanser, som det handler om å være åpen.

Jeg har også lyst til å nevne sosial kompetanse. Hvor mye har det å si? Og hva er egentlig sosiale antenner? Her er jeg langt fra noen fasit. Jeg har langt fartstid med å føle meg både annerledes og litt keitete i sosiale settinger. Men, er det en ting jeg føler meg passe god på, så er det å lese andre. Jeg er ekstremt var på stemninger. Ofte bruker jeg humor i møte med nye mennesker. Altså, min type humor. Dette gjør jeg i et forsøk på å lette på en mulig anspent stemning. Men jeg må jo føle meg litt frem. Noen ganger treffer jeg, og noen ganger feiler jeg totalt. Jeg må ofte bli litt varm i trøya. Rett og slett gå meg litt varm for at snakketøyet settes ordentlig i gang. Men, der er vi forskjellige. Og det er jammen spennende det og.

Jeg er ikke den som snakker mest. Men jeg er oppmerksom av natur. Og blir de pinlige stillheten ekstra lange, kan jeg ta ansvar for praten. Jeg er ikke god på small talk. Faktisk er jeg ikke så redd for stillheter. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har fått høre at jeg er stille/ser tankefull ut, så ville jeg ha vært rik i dag. Og, det er jeg ikke. Så krever det jo faktisk flere enn 1 person å holde i gang en god samtale. Hvertfall i de fleste tilfeller. Hilsen ei som i perioder snakker mye med seg selv. Mange liker å snakke om seg selv. Da kan det jo være fint å stille noen gode, litt åpne, spørsmål til den du møter. Finne noen passende spørsmål uten at det blir et jobbintervju. Der har jeg nok litt å lære.

Å møte nye mennesker er det mest spennende jeg kan gjøre. Hvorfor? For jeg lærer så mye i møte andre. Ikke bare om de andre. Men kanskje like mye om meg selv. For alle er unike individer, med helt unike historier. Med ulike erfaringer, på godt og vondt, som påvirker oss som mennesker, men også hvordan vi møter andre. Er ikke det spennende så vet ikke jeg.

Noen ganger lurer jeg på om jeg har en slags sjette sans. Ikke noe åndenes-makt-greier. Mer slik at jeg kan sense en annens historie. I møte med andre kan jeg noen ganger fornemme en tyngre bakgrunn, uten helt å sette fingeren på hva det er. Og dette skjer ofte relativt fort. På enkelte mennesker jeg møter kan merke at de har levd et liv på godt og vondt, uten at de trenger å si noe om det. Jeg kan merke at de bærer på en del vonde erfaringer, uten at det nødvendigvis utbroderes. Det er det jeg mener med den sjette sansen. Men hvordan merker jeg det?

Fremtoning? Ord? Refleksjoner? Spørsmål? En fornemmelse av genuinitet? Jeg tror det handler om en kombinasjon av disse tingene. Min opplevelse er at disse treffene er svært sjeldne. Men jammen vært å lete etter. For det finnes så mange flotte, sterke folk. Kort oppsummert så handler det å møte nye mennesker om å gi og ta. Jeg tror ikke vi skal være så redde for å by litt ekstra på oss selv. For hva er det verste som kan skje? En avvisning, kanskje. Det kan kjennes ganske så ubehagelig det. Men som med det meste her i livet så går jo også det over.

Hva vektlegger du hos de du møter? Og forbereder du deg før nye treff? I så fall, hvordan?

Jeg er ikke den som roper høyest, så jeg skriver

Mot. Uendelig. Ambisjoner. Kullsyre. Melankoli. Sigarett. Lys. Bestandig. Håp. Modig. Evig. Besynderlig. Kanskje. Ikke. Uavhengig. Frihet. Heldigvis. Selvstendig. Nysgjerrighet. Molefonken. Morgenkvist. Ingenting. Dette er bare et lite knippe av mine favoritt-ord.

Jeg er en ekte ord-nerd. Godt over gjennomsnittet opptatt av ord. Hva som ruller godt på tungen. Hva som kjennes godt ut i munnen. Og ikke minst hva som ser fint ut svart på hvitt. Men hva gjør et ord godt? Kanskje avhenger det av bestemte bokstaver. Antall vokaler eller konsonanter. Kanskje antall stavelser.

For tenk på alle ordene som finnes. Det er flere enn jeg kan telle. Tenk på alle muligheten ordene gir. Tenkt på de uendelige ulike kombinasjonene av ord det faktisk finnes. Jeg er ingen matematiker, men selv jeg ser at den samlende summen av ord til slutt vil være svimlende høy. Og tenk på hva det er som gjør at du velger de ordene du gjør.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at mitt favorittfag på skolen var norsk. «Eline har et godt ordforråd», ble ofte sagt i konferansetimene. Norskfaget var nok det faget jeg var sterkest i. Helt til sagaen om Gunnlaug Ormstunge sto på timeplanen. Norrøn mytologi har jeg aldri helt forstått meg på. Jeg briljerte nok mest de gangene jeg fikk skrive fritt. Å skrive egne stiler var noe av det beste jeg visste.

Noe jeg ofte har fått høre er at jeg snakker svært pent. Selv ikke ti år på landet fikk meg til å si «bannan», «polti», eller «skau». Jeg har alltid vært opptatt av språk, og har nok hatt et indre ønske om å høres ut som en Disney-prinsesse.

Jeg er nok ikke den som sier mest eller som roper høyest. Det har jeg aldri vært. Jeg kunne aldri ha hatt mitt eget radioprogram. For jeg må føle meg rimelig trygg om jeg skal la skravla gå. Det faller meg heller ikke helt naturlig å snakke mye. Faktisk ble jeg omtalt som stille og sjenert i mange år. De som kjenner meg vet jo at jeg er alt annet enn det. Men jeg kan nok fremdeles bli ansett som både stille og tankefull av mange. Jeg har en slags teori på dette. For jeg tror at jeg, i mange år, har vært en samler. En slags ord-samler som har ventet på rett tid og sted. Som en liten knopp som har ventet på å blomstre.

Det litt snodige er jo at fra en penn til et papir lar jeg skravla gå som bare det. Jeg sier ofte at jeg lever i en bok, og at jeg puster gjennom en penn. Noe som jo er et fint bilde, men også med mye sannhet i. Skrivingen er det trygge rommet jeg alltid har hatt. For fingrene mine danser ufiltrert og usensurert over tastaturet. En endeløs rekke av bokstaver som til sammen blir til helt unike setninger. Ulike oppbygninger som gir ulike betydninger i ulike sammenhenger og rekker. For gjennom pennen kan kreativiteten få leve fritt.

Kanskje, kanskje ikke

Kanskje har jeg hørt litt for mye på Susanne Sundfør. Kanskje har jeg kledd meg i litt for lite farger. Kanskje har jeg vært for mye inne. Kanskje har jeg ikke vært helt snill med meg selv. Kanskje har jeg sovet dårlig. Kanskje har jeg ikke pustet med magen. Kanskje har jeg for mange tanker. Kanskje har jeg ikke vært flink nok. Klok nok. God nok. Sterk nok. Modig nok. Kanskje jeg bruker ordet, kanskje, litt for ofte.

Mest sannsynlig, ja. Men det er, etter min mening, et godt ord. For en litt usikker sjel er kanskje mer enn bra nok. Kanskje, er egentlig ganske fint. Det er akkurat passe bindende, uten å være forpliktende. Akkurat slik jeg vil mitt liv skal være.

Dessuten ruller ordet, kanskje, bedre på tungen enn skal og burde. Hvertfall på min tunge. I min munn er kanskje trygt. Ordet, ja, er kanskje greit å få, men kan være vanskelig å levere fra seg. Derfor bruker jeg heller kanskje så ofte jeg bare kan.

Kanskje holder alle muligheter åpne. Hvertfall i min verden. Kanskje er akkurat passe uforpliktende. Kanskje er aldri skrevet i sten. Skal vi møtes i dag? Kanskje. Kan du spise frokost i dag? Kanskje. Skal du vaske huset? Kanskje. Kan du ta medisinene dine? Kanskje. Kanskje, kanskje ikke. Et svar, et ord, som kanskje er provoserende å få, men enkelt å gi fra seg. Mitt 29-årige liv har vært alt annet enn enkelt. Kanskje ikke så rart jeg ofte tyr til dette enkle ordet likevel. Kanskje gir muligheter, ikke begrensninger.

Ordet, kanskje, kan bety så mye. I mitt tilfelle betyr det ofte – ja, det vil jeg veldig gjerne, men jeg vet ikke hva slags psykisk tilstand jeg er i, og jeg syns det er ubehagelig å snakke om. Ergo, kanskje. Men, kanskje, kan like ofte bety – nei ikke faen, det vil jeg ikke, men jeg vil kjøpe meg litt tid med dette enkle ordet, for jeg tør ikke si meningen min høyt.

Så kanskje jeg bruker kanskje litt mye. Men det er trygt og enkelt, og det tvinger meg ikke til ting. Feigt? Eller litt klokt kanskje. Kanskje, kanskje ikke.

Kunsten å si unnskyld

Unnskyld. Beklager. Om forlatelse. Sorry. Ops. Det finnes mange måter å si unnskyld på. Og minst like mange måter å vise anger på. Om man treffer så kan et enkelt unnskyld lege vonde følelser og kanskje også styrke relasjoner. Et enkelt men kraftfullt ord, som kan sitte langt inne å gi fra seg, men være veldig godt å få.

Jeg vil bare understreke noe med en gang. Å si unnskyld betyr ikke at man er et dårlig menneske. Det er stor forskjell på en dårlig handling og et dårlig menneske. Fordi vi er mennesker gjør vi også feil. Det er helt normalt. Og vi fortjener alle nye sjanser. Jeg vil påstå at de fleste av oss har, med årene, etterhvert bygget opp en salgs indre radar. En type radar som forteller oss når vi driter oss ut. Mye handler om etikk. En såkalt morallære, som vi gjerne får med oss fra barndommen. Hva som er rett og galt, og som setter normer/prinsipper for handlinger.

For noen kan det sitte lenger inne å si unnskyld og å vise anger enn for andre. Det avhenger kanskje litt av personlighet, hva man har lært, og kanskje om den bestemte handlingen. Dette er kun min personlige hypotese, uten noe rett svar. Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et langt liv. Og jeg tror at den vanskeligste unnskyldningen man kan gi fra seg er tett knyttet opp til følelsen av skam.

For ikke alle «gale handlinger» er direkte fordundet med skam. Og kanskje er det lettere å servere et unnskyld som ikke handler om skammen. For å si det på en annen måte – ikke alle ting sitter like dypt. Og vi er alle forskjellige. Jeg skal forsøke å være mer konkret. Nå byr jeg på meg selv, men gode eksempler kan vise dette bedre.

Eksempler fra mitt liv:

Som 17-åring ble jeg tatt i å stjele. Med halen mellom beina ble jeg tatt på fersken i en butikk på Oslo City. Jeg ble nødt til å sitte i kjelleren med to vakter for å forklare meg. Jeg husker jeg ble grillet. Med rette. 9 år gamle Eline jukset til seg pokemon-kort fra en yngre kusine. Dette ble oppdaget. Og jeg husker enda skammen jeg satt med. Da jeg var 18 år baksnakket jeg min aller beste venninne på en fest. Det jeg ikke visste var at hun sto like bak og fikk med seg alt. Det tok ikke lang tid for meg å innse at jeg hadde gjort noe galt. Noe uetisk. Og heldigvis fikk vi rydde opp der og da.

Dette er alle eksempler på situasjoner hvor jeg har handlet galt. I ulik alvorlighetsgrad. Hvor en oppriktig unnskyldning har vært på sin plass. Dette viser jo helt tydelig at jeg bare er et menneske jeg også. Et menneske som har gjort, og som fremdeles gjør, masse feil. Men ingen er ufeilbarlige. Det viser også at det er mulig å lære av sine feil. For kanskje har vi ingenting å tape på å si ordet unnskylde, vise ydmykhet og anger.

Det finnes uendelig mange måter å si unnskyld på. Jeg sier ikke at det finnes en fasit, men det er stor forskjell på følgende:

1) Unnskyld for at du føler deg såret.
2) Unnskyld for det jeg sa/gjorde.

Tror ikke jeg behøver å utdype det noe mer. Å si unnskyld handler om å forklare, vise anger, og om tilgivelse (nye sjanser).

Jeg tilgir ofte, men glemmer nok ikke så lett. Da jeg var liten (vi snakker 6-7 års alderen) ble jeg utsatt for noe som jeg opplevde som traumatisk. Jeg tror ikke jeg tar i om jeg kaller det psykisk vold. Dette fra et voksent menneske. Jeg husker alt enda. Ordene som ble sagt. Kjeftingen. Tonefallet. Den intense følelsen av redsel. Og tankene om at jeg måtte ha gjort noe fryktelig galt. Jeg skal spare dere for en lengre utgreiing, for det er denne episoden nemlig ikke verdt. Men som med det meste finnes det lærdom å hente.

Det jeg vil frem til er at jeg først fikk en type unnskyldning for dette 10 år senere. Ti år. Som barn flest, var også jeg forsvarsløs. Jeg vet nå at jeg overhodet ikke hadde gjort noe galt. Jeg vet nå at jeg ikke fortjente ordene som ble sagt. Og jeg vet nå at voksne ikke alltid er voksne. Og dette eksemplet viser jo hvor langt inne et enkelt ord som unnskyld kan sitte. Min personlige teori er at her var det nært knyttet til både skam og kanskje også en del dårlig samvittighet. Og det stikker kanskje dypere enn mye annet.

Så hva er moralen på denne visa? Ikke stjel hverken pokemon-kort eller ting på Oslo City. Si unnskyld når du har gjort noe galt. Vær ydmyk, romslig, og raus. For vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle feil. Og vi fortjener alle nye sjanser.

Uredd, men litt redd likevel

Bokstaver blir ord. Ord blir til setninger. Noen med, og noe uten mening. Jeg lever i en bok. Puster gjennom en penn. Snakker i dur, men tenker ofte i moll. Som en vakker melodi, som gjør litt vondt å lytte til. Som gåsehud av en kjent parfyme. Som å bade i iskaldt vann. Tankene raser. I takt med en stigende puls. Og slik overlever jeg. Uredd, men litt redd likevel. For kanskje finnes det flere spørsmål enn det finnes svar. Og kanskje er nettopp jeg bare enda et spørsmål. Uten et tilhørende svar.

Jeg synger, danser, og ler. Men ser du nøye etter finner du melankoli i hvert åndedrag. Og jeg puster. Ikke alltid med magen. Men med hjertet. For melankolien synger, danser, og ler den også.

Vanskelig å gi slipp. Savn kombinert med uro bruser i blodet mitt. Like ildrødt som kraftfull villvin på høsten.

En uovervinnelig trylleformel som slår en hver forbannelse. Slik overlever jeg. Drikker daglig av livets drink. Med håp og mot i hver eneste sorte dråpe. Uredd, men litt redd likevel. For med håp og mot kan jeg synge, danse, og le uansett hva. Med håp og mot evner jeg å lytte med øynene, og til å se med hjertet.

Som en vakker melodi, som vekker både smil og tårer. Den samme melodien som spilles om og om igjen i hodet mitt. Og slik overlever jeg. Jeg lever kanskje fordi jeg er modig.

Men akkurat nå er jeg modig fordi jeg lever. Uredd, men litt redd likevel.

«Livet er den eneste måten»

I det du sier ordet ingenting har du allerede skapt noe. – Wislawa Szymborska

En polsk skribent og poet. Wislawa Szymborska (1923-2012). Hun ble 88 år gammel, og bodde mesteparten av livet sitt i den polske byen Kraków. Wislawa vant Nobelprisen i litteratur i 1996. (Fra wikipedia).

I fjor dro ei venninne og jeg til Nationalteateret for å se stykket med navnet «Livet er den eneste måten». Basert på diktsamlingen hennes fra 2002-2012. 60 minutter med polsk poesi. Servert av tre sterke kvinner i ulik alder. Det ble røkt urtesigaretter fra scenen, noe som satte stemningen.

Ofte vandrer tankene mine til andre steder. Men da jeg hørte denne sylskarpe setningen – I det du sier ordet ingenting har du allerede skapt noe – var oppmerksomheten min fanget. 11 små, men mektige ord, til stor ettertanke hos meg. Helt siden jeg så dette stykket i fjor har disse ordene spilt seg om og om igjen i hodet mitt. Det er ganske kraftfullt.

Så enkelt, så åpent og klart, men likevel fullt av kompleksitet. Ord er makt. Men ord er også kunst. Wislawa har skjønt noe viktig her i livet etter min mening. Og kombinasjonen av nysgjerrighet, kreativitet og enkelthet blir helt uslåelig i mine øyne.

Ingenting er forgjeves. Ingenting. Ett ord. Ni bokstaver. Ut av en munn. En munn som bærer en lang historie. Ingenting. Fra hjertet til hodet til fingrene til pennen, og til papiret. Ingenting – svart på hvitt. Så enkelt og så vanskelig på én og samme tid.

Prinsessa på tur i skogen

Lørdag. Ny dag. Nye muligheter. Nye eventyr. Det er ikke ofte jeg står opp med begge beina på rett plass. Men i dag har vært en slik dag. Jeg spratt opp av sengen, og kunne nesten ikke vente med å ta på meg turklærne. For i dag har jeg nemlig vært i skogen. Nærmere bestemt Nordmarka. Jeg kan ydmykt skryte av 24.000 tilbakelagte skritt. Og det kjennes så godt så godt.

Jeg kan nesten ikke huske sist jeg plantet føttene mine i skogen. Det må ha vært vinter. Og det vil jo si en hel årstid siden. Til å være Villmarkens Datter, så er det ganske dårlig av meg. For tenk at kun en liten tur med t-banen kan få meg til en helt annen verden. Fine eviggrønne trær. Vakker fuglesang. Og stille vann. Ukjente stier, som jeg en gang kjente bedre enn meg selv ventet på meg i dag.

Sommeren 2017 var sommeren jeg tilbragte mer tid ute i marka enn inne. Jeg fikk rett og slett blod på tann. Gikk til innkjøp av både gapahuk, liggeunderlag, sovepose, og hengekøye. Friskus Skår. Og til å være ganske så fersk i gamet, syns jeg selv at jeg imponerte stort. Jeg glemmer aldri min første natt ute i skogen. Med kun et liggeunderlag og sovepose lå jeg rett på bakken. Under åpen himmel. Det var helt magisk. Jeg ble vekket av en frosk og et par nysgjerrige ender.

Med jord under neglene og med kvister i håret. Ganske så stor kontrast til livet mitt hjemme på Majorstuen. Og kun en liten tur med t-banen skiller altså disse to verdenene. Den mestringsfølelsen jeg våknet med kan ikke sammenlignes med noe annet. Det er noe helt eget med skogens magi. Og den kraftige påminnelsen fikk jeg altså idag.

Nå sitter jeg igjen med godfølelsen i både skrotten og knotten. Noe som er sjelden vare i disse tider. Så, det nytes. Jeg kjenner hver eneste celle i kroppen har jobbet. Tenk naturen har en slik kraft. Tenk at litt frisk luft og et uvant terreng kan gi meg slik glede. Også er det helt gratis.

Om du bor i Oslo-området eller ei, og kanskje har lyst på en tur i skog og mark med et blidt fjes, så er jeg gjerne med.

Slenger ved et bilde av meg fra tidlig 90-tallet. Villmarkens datter med Villmarkens far. I ført rosa tyllskjørt. En gang prinsesse – alltid prinsesse.

Sammen

Det mangler noen brikker. I livet. Mister meg selv litt. Igjen. Men du er her likevel. Jeg har bare én stemme. Skriker ned i puten. Så ingen skal høre. Hvor vondt det egentlig gjør.

Som et puslespill. Bit for bit faller jeg litt på plass. Men jeg er redd det mangler brikker.

Det er noen hull i mitt liv. Jeg er ikke hel. Ikke enda. Og jeg liker ikke pusle puslespill. Tålmodighet mangler. Men du er her. Nysgjerrigheten også. Heldigvis. Og vi har fremdeles tid. Verdifulle sekunder. Minutter. Timer. Dager.

Mistet et puslespill verdi når det mangler brikker? Eller gjør det skattejakten mer spennende? For det er det det er – en skattejakt. Men hvem bestemmer hvordan brikkene skal se ut? Hva er passende form? Passende farge?


Foto: Atle Kvia

Du er jo her. La oss skape kartet sammen. Følge hjertets kompass, og finne veien sammen.

Vi mangler alle brikker her i livet. Større eller mindre. Mange eller få. Men vi mister ingen verdi for det. For de bestemte manglende brikkene har ingen bestemt form. Ikke farge heller.

Mitt liv er ikke bare et puslespill med manglende brikker. Det er også en skattejakt. Om vi bare lytter med øynene, og ser med hjertet. Du er jo her fremdeles. Så la oss bruke sekundene. Minuttene. Timene. Dagene. Til å lete. Sammen. Til å fylle hullene. Sammen. La oss skrike smerten ned i putene, sammen. For i dette puslespillet finnes det håp. Masse håp.

Og bit for bit kan vi falle litt på plass. Sammen.

Et stort ønske

Alt er barn vil er å gjøre foreldrene sine stolte. Hvertfall har det vært, og er, et stort ønske hos meg. Dette gjelder uansett alder. Men personlig kjenner jeg at dette ønsket, om mulig, er sterkere nå enn da jeg var liten.

Jeg vet så inderlig godt at alle mine foreldre er stolte av meg uansett. Jeg er veldig heldig sånn sett. Mulig dette er midtlivskrisen som slår til litt for tidlig. Det hadde ikke overrasket meg – jeg som som regel alltid er tidlig ute i livet. Til både større og mindre ting. Men jeg klarer rett og slett ikke styre unna å sammenligne meg selv med andre. Det er nok dessverre et kjent fenomen. Og ordet burde dukker oftere opp. Alt jeg har ønsket meg i livet er et trygt, enkelt, A4-liv. Med mann, barn, et lite hus, stasjonsvogn, og hund. Med trygge rammer, stabilitet, og forutsigbarhet.

Vel, mitt liv har til nå vært alt annet enn A4. Og noen ganger kan denne tanken treffe meg ganske hardt. Om jeg er i det litt sårbare hjørnet, så kan jeg faktisk føle meg direkte mislykket. 30 år snart. Uten utdannelse, uten jobb, uten barn, ingen bil, ingen hus. Fremdeles singel. Og jeg kan føle på at tiden renner ut. I tillegg til å skuffe de rundt meg. Dette skriver jeg, med fare for å høres litt bitter ut. Men heldigvis befinner jeg meg ikke alltid i dette sårbare hjørnet. Jeg er ofte flink til å røske meg selv opp igjen. En evne jeg er stolt av å ha. Alt skjer for en grunn, er det noe som heter. Og for en som ikke tror på tilfeldigheter er det jammen godt å være grunnleggende optimist. For jeg tror oppriktig at jeg har det beste i vente.

Min virkelighet har aldri vært A4, og kanskje vil den heller aldri bli det. Det er det ingen som vet. Det jeg vil frem til er at det jo er en grunn til at ting har blitt slik de har blitt. Det er en grunn til at jeg har blitt den jeg er i dag. Alt har jo en slags forklaring. Jeg skal ikke levere fra meg noen forsvarstale, for jeg er langt fra noe offer.

Dessuten er det helt normalt og svært menneskelig å sammenligne seg selv med andre. Men det er viktig å huske på alle historiene som ligger bak. Mulig jeg bare snakker på vegne av meg selv, som jo er den eneste jeg kan snakke for. Men jeg har en historie. En ganske lang en også. Jeg har levd et langt og innholdsrikt liv. Og faktisk er det et under at jeg enda er her. Det er både trist og fint å tenke på.

Jeg får stadig nye sjanser. Jeg møter stadig nye mennesker. Fine mennesker. Og det er jeg så uendelig glad og takknemlig for. For livet har så mye fint å by på. Selv uten mann, barn, hus, stasjonsvogn, og hund. Trygge rammer, stabilitet, og forutsigbarhet er fremdeles et savn. Men jeg nærmer meg noe. Et barns største ønske er kanskje å gjøre sine foreldre stolte. Men en forelders største ønske er jo barnet skal ha det bra her i livet. Det tror jeg er universelt for de fleste foreldre. Om det betyr denne A4-pakka eller ei, det er vel av mindre betydning.

Så til alle mine foreldre vil jeg si følgende: Jeg har det bra. Ikke alltid, det er det ingen som har. Men jeg nærmer meg noe. Og jeg mener virkelig at dette livet bare blir bedre og bedre. De kjente glansbildeårene, som har vært alt annet enn glansbilder, er snart over. Jeg er fremdeles avhengig av hjelp.

Men kanskje er jeg sterkere enn noen sinne, og kanskje enda mer full av håp.

«Jeg er her»

Våkner brått. Hiver etter pusten. Usikker på om det er marerittet eller virkeligheten som skremmer meg.

Men det gjør vondt. Det er det ingen tvil om. Både knotten og skrotten verker. Hjertepumpa får kjørt seg. Det prikker i hendene, og snører seg til i brystet. Et ubehag som raskt sprer seg til hele kroppen. Som om dynen har blitt av bly.

Av redsel spretter jeg opp av sengen. Slår meg selv både i ansiktet og på lårene. «Jeg er her», hvisker jeg ut av munnen min. Tre små, men ganske kraftfulle ord. Det er fremdeles vanskelig å puste. Som et uvær raser tankene. Nå rabler det helt for meg, tenker jeg. Noe er fryktelig galt, og jeg holder på å gå i stykker, fortsetter tankene.

Angst er ikke farlig. Fryktelig vondt og ubehagelig, ja. Men ikke farlig. Det er kroppens måte å si i fra på. En slags overlevelsesmekanisme. Et alarmsystem med navn amygdala i full blomst. Et enkelt språk, fra kropp til sjel, om at fare er på ferde.

«Jeg er her», sier jeg til meg selv. Høyt denne gangen. Jeg fortsetter å klappe meg selv på lårene. Og litt etter litt finner jeg tilbake til pusten. Sliten. Føles som om kroppen har løpt maraton. Hodet også. Jeg sier til meg selv – du klarte det denne gangen og. Nå har klappingen flyttet seg fra lårene til skuldrene. For jeg har all grunn til å være stolt av meg selv.

Angst er ikke farlig, nei. Men dessverre kan det oppleves slik for mange. Og for meg er dette en gjenganger. Disse svette nettene. Hiving etter pusten. Tårer som spruter. Og en evig usikkerhet på virkeligheten. Men jeg kjenner det igjen. Det utrygge trygge. Det som kommer snikende på. Det er vel bare det at jeg er litt lei. Og det må være lov. Jeg kjenner jeg både er utålmodig og ivrig etter noe bedre. Det velger jeg å tro at er en god ting.