Hvordan havnet jeg her?

63 spørsmål uten svar.

Hvordan havnet jeg her. Hvor kommer jeg fra. Hvorfor er jeg her. Hva er meningen. Med å være her. Hva er meningen min. Meningen med livet. Hva tenker alle disse menneskene på. Hva former dem. Hva tenker du på. Hva gjør deg til deg. Hva er en sjanse? Hvor kommer de fra? Og hvor mange får vi. Hvor mange sjanser får jeg. Er jeg verdt det? Er det verdt det. Er livet verdt det. Hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå.

Hva er en tanke. Hva er en følelse. Hva gjør en følelse til nettopp en følelse. Hvor kommer det fra. Hva er et liv. En gave. En oppgave? Begge deler. Noe midt i mellom? Hvor kommer det mørke fra? Hvorfor er ting vanskelig. Hvorfor kjempe. Hvor skal alle fuglene. Hvordan klarer de å fly. Kan jeg fly? Om jeg prøver hardt nok.

Hvorfor har jeg det vondt. Gjør det egentlig vondt. Hva er egentlig smerte. Hvem bestemmer den. Styrken. Er jeg i veien . En belastning. Til bry. Er jeg verdt det. Er livet verdt det. Hvorfor har jeg så mange spørsmål. Så liten tid. Hvor lang tid har jeg. Hvor mye kan jeg bære. Hvor sterk kan jeg bli. Hvor mørkt kan det bli? Hvordan vite hva som er virkelig. Hvordan vet jeg at det jeg ser virkelig er. At det jeg hører blir sagt. Hvor langt kan jeg gå. Hvor mye kaffe kan jeg drikke. Hvor stor kan strikken bli. Hvor liten kan jeg bli. Hva skjer om jeg forsvinner. Får jeg se henne igjen? Kan hun se meg. Kan hun høre meg. Hvor er hun?

Klarer jeg å bære alle spørsmålene. Hvis det ikke finnes svar?

Selv ikke en mors kjærlighet kan fikse alt

Jeg kan ikke ha vært mer enn 13-14 år. Jeg husker det enda. Hvordan jeg strevde med å sove. Hvordan jeg gråt ned i puten min. Og jeg husker enda hvor forferdelig vondt det gjorde.

«Hva er det Eline?».

Som mødre flest ville moren min gjerne hjelpe. Hun ville trøste. Klemme. Fikse. Fjerne det vonde. Jeg husker enda svaret mitt. Det tror jeg moren min gjør også. «Det gjør så vondt inni meg, men jeg vet ikke hvorfor.».

Jeg er nok ikke den eneste tenåringen som har grått meg selv i søvn. Og moren min er nok ikke den eneste moren som har vært bekymret for barnet sitt. Jeg vet så inderlig godt at hun ville ha gjort alt i sin makt for at jeg skulle ha det bra. Den viljen, det ønsket, er nok til stede hos henne enda. Men denne typen vondt kan ikke engang morskjærligheten fikse.

Som liten trodde jeg foreldre visste svaret på alt. Moren min var, i mine øyne, den sterkeste på jord. Og i en lang periode var det hun og meg mot resten av verdenen. Å, sånn som jeg så opp til henne. Jeg husker jeg var med henne på jobb. Fikk se henne fange tyver i uniform. Jeg husker jeg var med henne på trening. Fikk se henne knuse murstein med bare hendene. Hun måtte jo være sterkere enn selveste Pippi, tenkte jeg.

Min mors kjærlighet har jeg aldri tvilt på. Men selv ikke en mors sterke kjærlighet for sitt barn kan fikse alt. Foreldre er bare mennesker de og. Og mennesker gjør feil. Da jeg oppdaget dette, at foreldre ikke vet alt, da knuste verden min litt. For hvem skulle da kunne fikse vondten min? Hvem skulle da kunne fjerne den svarte vonde klumpen jeg hadde i magen?

Opp igjennom tenårene ble det mange våte puter. Jeg fortsatte å gråte meg i søvn. Klumpen i magen fortsatte å vokse. Og vondten inni meg ble større og større.

Jeg har ikke egne barn, så jeg kan ikke tenke meg hvordan det føles for foreldre å se sitt barn slik. Men jeg vet godt hvordan det føles når jeg ser noen jeg er glad i har det vondt. Når en av mine nærmeste har det vondt, så får jeg det vondt. For litt sånn er vi mennesker skrudd sammen. Det er både noe vakkert og noe trist med det.

Jeg tror ikke noen av oss danser oss gjennom livet. Til det er det altfor komplekst. Vonde følelser oppstår i oss alle. Det er helt normalt. Ulike type vondter, og svarte klumper i mager, er en stor del av det å leve. Vi trenger å ta vare på det vonde. Vi trenger å snakke om det. Ikke skue det bort. Det hjelper ikke å late som om det ikke finnes. Kanskje akkurat der og da, men i lengden vil nok vondten følge med som en slags skygge. Derfor må vi snakke om vondtene. Vi må lage mer plass til de, slik at også de får ta en naturlig del av livet.

Det er lett å være etterpåklok. Men jeg skulle ønske jeg visste litt av det jeg vet i dag den gangen. Hadde jeg kunnet snakke med meg selv som tenåring er det flere ting jeg ville ha sagt.

Kjære Eline. Pust. Med magen. Det vil bli bedre. Jeg lover deg. Stol på meg. For du er sterk. Sterkere enn du tror. Det bor mye bra i deg. Du har ressurser som vil føre deg videre i livet. Kjære Eline. Jeg ser at du har det vondt nå. Men vondter er en del av livet de og. Snakk om det. Ikke hold den svarte vonde klumpen inni deg. Sett ord på ting. Kjære Eline. Sett ikke det verdifulle livet ditt på vent. Det blir bedre. Du blir sterkere, klokere, modigere. Og du har mye godt i vente. Fine, gode ting som vil gi livet ditt mening. Vent ikke på at noe eller noen skal dukke opp å fikse alt. For det kan du klare i deg selv. Du har svarene.

Hilsen Eline (28).