Mine 10 favoritter for tiden

Hei der ute! Hvordan går det? Jeg tenker sånn på alle der ute som kanskje strever litt ekstra i disse tider. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at vi må holde ut. Det vil bli bedre.

Dette er meg, i skrivende stund. Jeg har rigget til et eget hjemmekontor, og trives overraskende godt. Jeg jobber beinhardt for å finne større og mindre ting å glede meg over i denne uvirkelige perioden. Og jeg tenkte jeg kunne dele litt med deg der ute. Det er derfor på tide med et nytt innspill i spalten – Eline anbefaler. En smule overfladisk og totalt blottet for psykiatri. Null spons. Bare mine personlige favoritter, som bidrar til å gjøre dagene mine litt finere. La oss slå et slag for litt materialistisk lykke. Og de litt mer usynlige tingene som faktisk også gir glede.

BILDE

Jeg tar jo en del bilder. Gjerne av kaffekopper med leppestiftmerker på. Men aller helst av fugler. Noen ting forandrer seg ikke selv om Covid-19 herjer. Likevel er favorittbildet mitt i disse dager av løvetann. Nydelig gul blomst som har evnen til å sprenge seg igjennom selv den tyngste asfalt. Også kjent om ugress. Uansett, jeg elsker løvetann. Det gir meg håp.

MUSIKK

Hva hører du på i disse tider? Jeg har alltid vært glad i musikk, men nå for tiden bruker jeg det enda mer bevisst enn før. Musikk kan gi håp, glede, og energi. Samtidig som det kan trøste og gi styrke. Fantastisk? Det er to låter som går på repeat nå om dagen. Den nye Mulan-låten til Christina Aguilera, Loyal Brave True. Og en låt av den norske artisten Bendik, Himmelen.

TV

Jeg er jo en 80 år gammel sjel i en snart 30 år gammel kropp, og er derfor en stor tilhenger av lineær tv. Jeg klarer såvidt å uttale ordet Netflix (men jeg vet omtrent hva det er). Det er ikke mye TV jeg ser, men skal jeg velge et favorittprogram må det være God Morgen Norge. Jeg mener, Vår Staude for president!

MAT

Grønn og frisk sin egen veggisrull med falafel går ned på høykant nå for tiden. Nam! Det er nesten det eneste ganen min ber om for tiden. Så jeg lytter til det.

DRIKKE

Her kommer det vel ikke som noen overraskelse at det kaffe involvert. Tine sin iskaffe får seiersplassen denne gangen. Som du ser så eier jeg ingen skam. Men til mitt forsvar har jeg hamstret denne drikken lenge før Corona.

Naturfrisk sin bringebærbrus får en velfortjent andre plass. Anbefales!

PLAGG

Signaturplagget mitt. Ingen over. Ingen ved siden av. Selveste modighetskåpen. Et kupp på en UFF her i Oslo. 125 kroner for en kåpe full av mot. Er det ikke rart hvordan det å bære et bestemt plagg kan gi en litt ekstra piff?

SMINKE

Jeg er langt fra noen sminkedukke. Men jeg setter pris på et morgenstell. Og jeg har noen ting jeg ikke klarer meg uten. Da jeg var tenåring gjorde jeg den store feilen å nappet vekk omtrent alt av øyenbryn. Det betaler jeg for den dag i dag. Bokstavelig talt. Derfor er min sminkefavoritt nå Brow Drama fra Maybelline.

KAFÉ

Til min store sorg holder fleste stamplassene mine stengt nå. Og til dere som vet – dere vet. Jeg kødder ikke med kafébesøkene mine. De tar jeg svært alvorlig, og kaffen blir høyt prioritert. Denne unntakstilstanden har fått meg til å bruke termokopp og benker til en forandring. Men enkelte perler holder koken i gang enda. For eksempel Stockfleths her på Majorstuen.

BOK

De som kjenner meg vet godt at jeg er ingen lesehest. Jeg kan telle på én hånd hvor mange bøker jeg har lest, og flertallet er av Erlend Loe. Men jeg kom over denne Fugleboken for litt siden. En naturhåndbok fra Cappelen Damm. Perfekt for en fugle-elsker som meg.

AKTIVITET

Samle på gatekunst. Det har jo vært et lite Oslo-mysterium. For rundt omkring på enkelte vinduer blir det hengt opp ulik type fotokunst av en ukjent kunstner.

Ryktene vil ha det til at vedkommende vil være anonym. Dette har uansett blitt min personlige variant av pokemon go. Uten GPS. Uten 4G. Bare øynene som verktøy.

Dette var min personlige liste av favoritter for tiden. Hva gir deg glede i disse tider? Kommenter gjerne! Og helt til slutt – Lek, tøys, syng og dans! Lev vel. Lag mat. Spis ostepop. Hva enn som måtte gi deg litt glede nå for tiden. Gjør mer av det!

Med all beskjedenhet

Den konstante gåsehuden på kroppen min minner meg på den uvirkelige virkeligheten vi nå alle lever i. Om nettene drømmer jeg som et uvær, og når jeg våkner tar det ikke mer enn ca 10-15 sekunder før jeg befinner meg i et annet mareritt. Jeg kjenner jeg må jobbe ekstra hardt både mentalt og fysisk i disse dager. Og det regner jeg med at jeg ikke er alene om. Vi er nok flere som har satt inn et ekstra gir nå. Men det er det verdt.

Jeg har de siste dagene innsett hvor mye styrke som faktisk bor i meg. Med all beskjedenhet – jeg er sterk, sta, og kreativ. Dette er egenskaper som kommer godt med i disse tider.

På mange måter er jeg jo godt rustet for denne tilværelsen. Etter årevis med terapi har jeg utviklet en velutstyrt verktøykasse med masse mentale verktøy. I tillegg har jeg jo vært så mye innesperret fra før i mitt liv. Jeg har i store perioder av mitt liv kjent på mange begrensninger. Noe som har ført til at jeg etter hvert har måttet innarbeide meg gode rutiner uansett tid og sted. I tillegg har jeg måttet skape noen trygge rammer ut i fra svært lite.

Men denne evige søndagen tar på for både store og små. Det er det ingen tvil om. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne trylle. At jeg kunne fjerne både vondter og tårer, delt ut klemmer, og reddet hele verden. Men jeg kan ikke trylle. Jeg skulle så ønske at jeg hadde noen kloke ord på lur. Ord som kunne varmet dere der ute. Ord som kanskje kunne lindret litt i en sår tid.

Akkurat nå kjenner jeg meg litt tom. Og litt tung. Og litt trist. Men, det svinger. Jeg tror det er viktig å tillate seg selv å kjenne på de negative følelsene. Det må være lov å kjenne seg både tom, tung, og trist i disse tider. Kanskje til og med sint. Samtidig som det jo er lov til å tøyse, tulle og le. Vi trenger alle de friminuttene vi kan få.

Det gjelder bare å ikke gi seg. For i følge min mormor så er den som gir seg en dritt. Og jeg er ingen dritt. Og det er ikke du heller!

Et uheldig mønster, men med håp for endring

En god start er å bli klar over de uheldige mønstrene. Hva som tenkes. Hva som føles. Og hva som blir til handlinger. Ikke alt er like konstruktiv. Men slik er livet. Det går opp og ned. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg føler jeg tar skikkelig sats. Mot en vegg. Jeg har tatt flere sjanser den siste tiden, men veggen jeg stadig treffer er (heldigvis) laget av luft. Så det gjør ikke så vondt fysisk.

Hvordan har du blitt den du ha blitt? Spurte behandlere min meg. Det er en stund siden nå, men jeg klarer ikke la være å tenke på det. For hva er egentlig svaret? Hvordan har jeg blitt Eline?

Jeg skal ikke rote meg langt inn i en debatt om arv og miljø. For i mitt tilfelle er jeg kanskje sikker på at det har vært miljøet som har formet meg mest. Det betyr ikke at jeg tviler på om jeg er datter av min far og mor. Det tror jeg ikke jeg kan lyve meg unna. Men jeg tror jeg har utviklet noen av egenskapene mine på grunn av miljøet. Nå er jo ikke jeg noen forsker eller noe slikt, men jeg er min egen ekspert. Ergo denne konklusjonen.

Da behandleren min spurte siktet han til mine refleksjonsevner, min diplomatiske væremåte, og min evne til empati. Jeg ble veldig glad for å høre at jeg kan oppfattes på den måten, for det er absolutt ingen selvfølge. Så bør det også nevnes at disse egenskapene, disse evnene, er mer tilstede i enkelte perioder enn andre. Slik som hos de aller fleste andre mennesker. Ting kan svinge, og ting kan variere fra tid til annen.

I likhet med hos familier flest så har min familie noe bagasje. Utfordringer er kanskje ordet. Det er psykiske utfordringer på begge sider av min familie, sånn i tilfelle om arv skulle ha noe å si. Foreldrene mine skilte lag da jeg var svært liten, så det husker jeg ingenting av. Men jeg vet, og husker, en oppvekst hos moren min. Hun må være et av de tøffeste og sterkeste mennesker jeg kjenner. Jeg er utrolig glad i, og knyttet til, moren min. Men ting har ikke bestandig vært rosenrødt. Men uten moren min ville jeg jo aldri ha vært her. Og jeg ville nok heller ikke ha blitt til den jeg er i dag.

Da jeg var 16 år gammel var ting så vanskelig at barnevernet overtok omsorgen en stund. Jeg bodde i et besøkshjem, var innlagt i BUP en periode, og jeg bodde på to forskjellige barnevernsinstitusjoner. Dette var en svært tøff periode for meg, men også for de rundt meg. Ingen tvil om det. Jeg kan huske å ha tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri fikk den hjelpen. Et ønske om at jeg aldri ble oppdaget. Men igjen, hvem hadde jeg da vært i dag?

Jeg har møtt mange hjelpere på min vei. Enkeltmennesker som har åpnet både hjertet og dører for meg. Mennesker jeg aldri vil få takket nok. Uten dem ville jeg nok ikke ha vært her. Jeg ville hvertfall ikke vært den jeg er i dag. For i mitt sinn finnes det ingen tvil. På grunn av disse hjelperne, disse flotte varme enkeltmenneskene, og gode venner, har jeg utviklet evnen til å se det gode i folk. Og jeg er evig takknemlig for det.

Så fort jeg ble myndig pakket jeg sekken og flyttet for meg selv. Det kan være tøft nok i utgangspunktet. Jeg hadde i tillegg videregående jeg skulle fullføre, og en jobb ved siden av for at ting skulle gå rundt. I tillegg til at jeg slet mye med psykiske utfordringer.

Opp igjennom barndommen min lærte jeg meg en del teknikker. Såkalt mestringsstrategier. Strategier som fungerte godt for meg da, men som nå er i veien for meg og mitt liv. Denne teorien har jeg ikke klart å komme opp med selv, men underveis i terapien har jeg oppdaget ulike psykologiske teorier for å forstå meg selv bedre. Jeg er konstant på vakt. Alltid i beredskap. Jeg har alltid en fluktplan, uansett hvor jeg er og hvem jeg er sammen med. Jeg vurderer en hver situasjon og et hvert menneske nøye. Dette gjør jeg for å kunne tilpasse meg, og for å ivareta meg selv best mulig.

Jeg kan også huske at jeg lagde meg min egen fantasiverden. Gjerne da jeg opplevde ubehagelige ting. Da lukket jeg øynene for å skape min egen virkelighet. Dette strever jeg jo fremdeles med. Men en god start er å være seg selv bevisst.

Som sagt så har disse ubevisste teknikkene fungert godt for meg opp igjennom oppveksten, men nå har det blitt til et uheldig mønster. Et mønster som er vanskelig å bli kvitt. Vanskelig, men ikke umulig. Jeg er redd for å fortsette i samme tralten fordi jeg kan gå glipp av ting. Jeg er redd jeg går glipp av potensielt fine ting her i livet, fordi jeg har et behov for å flykte, fremdeles. I dag har denne strategien min blitt belastende og slitsom å leve med. Men det finnes håp. For er man klar over hva som skjer, og kanskje også hvorfor, så tror jeg det er så mye enklere å jobbe for en endring.

Om man bare ønsker det selv.

Corona-bursdag

Prosecco’n er kanskje erstattet med antibac. Stillethælene med raggsokker. Og fysiske klemmer med face-time. Men i dag kjenner jeg på takknemlighet. Ganske mye og faktisk.

Jeg våknet til en overraskelse på dørmatten min. Der ventet det en stor pakke med roser, juice, hvetebakst, macroner, syltetøy, og iskaffe! Rødmen vokser i kinnene mine, og jeg er enda rørt til tårer. Noen mennesker ass!

For nøyaktig ett år siden tilbragte jeg min 28-årsdag delvis på sykehus, og delvis hjemme. I år blir dagen tilbragt helvis hjemme. Det er null stress å bli ett år eldre når det finnes så mye kjærlighet og varme rundt meg. Jeg pleier å fnyse litt av bursdager. Sier ofte at jeg ikke bryr meg så mye. Men det er vel å pynte litt på sannheten. For jeg er jo bare et menneske jeg også. Jeg setter enormt stor pris på hyggelig oppmerksomhet, gode ord, og flotte mennesker. Og kanskje setter jeg ekstra pris på det nå i denne perioden. Corona eller ei, bursdager kommer likevel.

Klokken 7 møtte jeg psykologen min for en spasertur. (Ja, klokken 7). Flaks jeg er våken før fuglene. Det ble lite bursdagspreik, men rom for gode spørsmål og gode råd. Jeg anser meg selv som svært heldig som fremdeles blir fulgt opp og passet litt på i disse tider.

Kl.12 venter en face-time-avtale med mine besteforeldre. Og jeg gleder meg helt hinsides til å se de flotte fjesene deres. I den anledning har jeg heist det lille flagget jeg har, og tatt på meg leppestift. Resten av dagen skal brukes til å gi meg selv et friminutt. Planen er å drikke så mye kaffe jeg vil, røyke så mange sigaretter jeg orker. Jeg skal danse naken på stuen. Og selvsagt synge med til musikken.

Mine tiltak for å komme gjennom krisen

Hei! Hvordan går det med dere der ute?

I går ble det publisert en kommentar i Dagsavisen hvor jeg ble brukt som eksempel på en sårbar gruppe i en vanskelig tid. Jeg legger ved link om du ønsker å lese. Og til deg som kanskje allerede har lest – Tusen takk. Takk for hjerter, tomler opp, og for gode ord.

https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/jeg-kan-ikke-be-om-hjelp-ikke-na-1.1686982?fbclid=IwAR2cYFFI3P9wZnd1wzOcEacQy8RSY0at8nLzp-RQY1FNOmC_8liK-ubADyw

Dette er uten tvil svært tøffe tider. Det er ikke til å stikke under en stol. Vi lever i en skummel virkelighet, som det kan være vanskelig å tilpasse seg. Da den røde knappen ble trykket på spredte det seg mye frykt, men også mye kjærlighet og varme. Heldigvis. Det bor mye styrke i oss mennesker. Og vi har evnen til å tilpasse oss selv de vanskeligste situasjoner.

Men det er stor forskjell på å holde ut og tilpasse seg et par uker, kontra flere måneder. Og nå står vi foran en lengre periode som kommer til å være tøff. Det er realiteten. Det er det vi må forholde oss til. Hadde jeg kunnet trylle ville jeg ha svingt på tryllestaven min for lenge siden. Men dessverre har jeg ikke slike magiske evner.

Virkeligheten traff meg først i går. Tanken på varigheten av denne unntakstilstanden gjør meg fysisk uvel. Men samtidig også full av styrke og pågangsmot. Kanskje til og med litt ekstra kreativ. Noe som kommer godt med i disse tider. Jeg bestemte meg derfor i går for å lage mine egne tiltak for å komme gjennom corona-krisen. For tenk, det er ikke bare politikerne som kan fatte vedtak og lage tiltak. Du kan også gjøre det. Jeg kan gjøre det. Jeg kan lage de beste tiltakene for meg selv, og for mitt eget ve og vel. Og om vi sammen deler litt fra verktøykassene, så kanskje dagene går litt lettere.

En ting er hva Erna Solberg og Bent Høie befaler og anbefaler. Det må vi selvsagt lytte til. Men de beste tiltakene og de beste rådene, kommer tross alt innenifra. Det bor så mye i oss. Nå er tiden inne for å ta ansvar over egen hverdag. Etter en lengre tur i parken i går satte jeg meg derfor ned med penn og papir for å lage mine egne tiltak som kan få meg gjennom krisen.

Tiltakene jeg selv har laget er ingen fasit. Men det er gode grep jeg selv kan ta for bevare en så normal hverdag som mulig i en unormal tid. Isolasjon kan være vanskelig å kombinere med gode rutiner. Men ikke helt umulig. Jeg har derfor laget utkast til både ukeplan og dagsplan. Dette blir flittig brukt under innleggelser i psykiatrien. Og vi kan jo nesten sammenligne denne krisen med en slags felles tvansinnleggelse som gjelder alle.

Jeg tror aldri jeg har hørt folk hylle gode rutiner like mye som det gjøres nå. Og det er det en grunn til. Det virker kanskje banalt, men søvn, mat, hvile, aktiviteter, og en god balanse mellom disse tingene, kan redde liv nå. La oss slå et slag for ukeplaner. Ingen ting er for smått eller for dumt til å settes på lister i disse tider. Nå må vi bruke det vi har.

Men vi mennesker trenger andre mennesker. Det får jeg ikke understreket godt nok. Derfor bør terskelen for å ringe noen eller sende en god gammeldags sms være lav. Jeg har selv trosset min telefonskrekk, og det blir faktisk lettere etterhvert. Selv om vi mennesker er svært tilpasningsdyktige, så tar gode ting tid. Men jeg ber dere – vær tålmodige. For det vil komme bedre tider.

Er tiden inne for å skape fantasi-venner?

Sto opp til samme tid. Sminket meg med den samme sminken. Kledde på meg de samme klærne. Satte på den samme musikken. Hev på meg en kåpe av mot, et par joggesko med håp, og tuslet bort til Kaffebrenneriet. «En kopp svart kaffe, takk!» Edle svarte dråper, som jeg sluker i takt med musikken på ørene. Jeg fant en ledig benk, og her har jeg altså sittet de siste 45 minuttene.

Mye er likt, samtidig som at alt er ulikt. En ukjent hverdag. I skrivende stund sitter jeg altså midt i hjertet av Oslo og savner det som var. Koppen med kaffe er plassert ved siden av meg. Notatboken ligger som vanlig godt festet til fanget mitt. Jeg balanserer en sigarett mellom de kalde fingrene mine. Til og med solen skinner. Men noe mangler. Åpenbart. Alle menneskene. De jeg ellers daglig oppsøker ute. Fordi jeg er litt ensom. Fordi jeg er selskapssyk. Fordi jeg trives best med mennesker rundt meg. Kjente og ukjente mennesker. Jeg ser en og annen halvivrig jogger suse forbi. Men de sosiale antennene jeg enda har igjen hindrer meg i å stoppe dem. Selv ikke kåpen av mot hjelper meg i dag.

Savnet etter mennesker er stort. Jeg savner den samme gjengen med pensjonister som dag etter dag finner veien til samme kafé som meg. Den samme gjengen som pleier å spørre meg om hva jeg hører på, og hva jeg skriver om. Jeg savner de høflige nikkene som blir utvekslet i kaffe-køen. Jeg savner å passe på hunder for ukjente mennesker mens de kjøper kaffen sin. Og jeg savner å kjempe om den beste plassen.

Normalt sett ville jeg aldri ha anbefalt å skape en uvirkelig virkelighet. Men dette er unntakstilstander. Dette er ikke normalt sett. Derfor er tiden inne for å bruke det vi har av fantasi og kreative evner til å skape en virkelighet vi selv ønsker. Jeg gjør som jeg gjorde ofte da jeg var liten. Lukker øynene, teller til tre, og ønsker meg til et annet sted.

Jeg åpner øynene. Rundt meg sitter det folk. Masse folk. Friske, fine mennesker. Vakre alle sammen, på hver sin unike måte. Alle virker i godt humør. Jeg kan høre en svak lyd av summing kombinert med vakker fuglesang. De søte barna mater hver en heldig pip-pip med deilige croissanter.

Ved siden av meg sitter det en mann. Han sier han heter Per, og er 60 år gammel. Per og jeg deler samme benk. Men det viser seg at vi også deler mye mer. Per liker også å høre på musikk, og hans favorittartist er Susanne Sundfør. Hva er sjansen for det?! Han setter på en av de beste låtene hennes, «Slowly», før han byr opp til dans. Menneskene rundt begynner å klappe i takt med musikken. Litt etter litt reiser folk seg opp og danser sammen med Per og meg.

For en deilig følelse. Frihet. Lek. Sang, og dans. De søte barna som også er her ler. Det er tydelig at den gode stemningens smitter over på både store og små. For alle på kafeen smiler. En jente med musefletter og rosa sko minner Per om barnebarnet hans. Han tar frem mobilen sin for å vise meg bilder av henne. Jeg kan se på hele Per at han er svært stolt.

Minutter ble til timer, og plutselig var dagen over. Tiden bare fløy av gårde. Alle de flotte menneskene, alle smilene, musikken, dansen, og en mann ved navnet Per, gjorde at dagen min gikk lekende lett. Jeg takker høflig for dansen og for et nytt vennskap, og gir Per en god klem. Vi blir enige om å møtes på samme sted igjen når vi måtte trenge det.

Jeg lukker øynene igjen. Teller til tre. Åpner øynene igjen. Og her sitter jeg altså. Alene, på et Kaffebrenneri midt i hjertet av Oslo. Alene, ja. Men ikke lenger like ensom. For fantasivenner er jo overalt. Vi må bare se med hjertet. Og kanskje strekke litt på kreativiteten.

Har du en liten fantasi-venn som hjelper deg i disse dager? Fortell gjerne!

Virkeligheten som ikke føles virkelig gjør meg rastløs, usikker, og utrygg

Jeg fulgte nylig med statsministerens spørretime direktesendt på facebook. Det burde jeg kanskje ikke ha gjort. Jeg ba henne innstendig om å svare på spørsmål kring psykisk helse. Om at jeg er redd liv vil gå tapt, og det ikke kun på grunn av corona. Jeg fikk dessverre ikke noe svar. Det var derimot mange som ba om fullstendig portforbud en stund her i landet. Uten å overdrive så vil det være mitt største mareritt. Og jeg tror jeg er villig til å havne i fengsel hvis et slikt tiltak skulle inntre. Jeg er heldig som har et hjem, ja. Men pga psykiske utfordringer føler jeg meg ikke trygg i mitt eget hus. Derfor oppsøker jeg kafeer. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å være sosial. Derfor er jeg som regel alltid ute. For å se andre mennesker. For å søke etter trygghet.

Dette er borte for meg i disse dager, og jeg kjenner usikkerhet og utrygghet vokse. Jeg er rett og slett livredd.

Eneste virkelige pauser jeg får er når jeg sover. Er det ikke rart? Hvordan man får alle slags evner i drømme. Hvordan man kan fly i søvne, men ikke i våken tilstand. I søvne kan vi ha alle slags krefter. Det er litt rart. Litt fint. Litt trist. Og litt magisk. Men så er det ikke alltid så lett å skille mellom drøm og virkelighet. Og kanskje særlig ikke i disse tider. Disse drømmene, og denne virkeligheten (som ikke føles virkelig) gjør meg rastløs. I søvne, men også i våken tilstand.

En klok dame sa en gang følgende til meg – Fortiden får vi ikke gjort noe med, og fremtiden vet vi lite om, så det eneste vi har er det som er her og nå. Denne setningen, disse ordene, spilles stadig om igjen i hodet mitt. For det er jo så sant. Det eneste vi har er nettopp her og nå. Øyeblikkene vi må leve i mens de skjer. Det kan kanskje være lett å bli bitter over en vond fortid, eller å grue seg over en potensiell vanskelig fremtid. Men tiden går. Tid er dyrebart. Og plutselig finnes ikke lenger her og nå.

La oss heller glede oss over gode minner, så lenge vi husker dem. Og la oss skape noen nye. Jeg er av den oppfatningen at jeg tror det gjør oss bedre i stand til å kunne skape nye gode øyeblikk. Og kanskje til og med litt bedre rustet til å takle det som skjer her og nå.

Det kan være jeg tar feil, men jeg tror gode ting, gode tanker, og gode stunder, avler flere gode øyeblikk. Litt som at tankens kraft styrer retningen. Gode tanker tiltrekker seg flere gode tanker. For da er det det som kommer i fokus. Med det sagt så finnes det jo ting vi mennesker ikke kan styre. Selv ikke med tankens kraft. Som sykdom og dødsfall. Det er en del av livet. Og denne pandemien som herjer nå er av det mer ekstreme. Dessverre.

Tankens kraft kan kanskje ikke bekjempe corona i seg selv, men den kan styre mye annet. Om vi bare setter inn det ekstra giret. For det finnes. I oss alle.

Selv om vi kan styre mye i øyeblikket her og nå, så tror jeg at det er like viktig å tillate oss å kjenne på det vonde. På det som er sårt. I disse tider må vi kunne romme alle slags følelser. Rastløshet. Ensomhet. Frustrasjon. Irritasjon. Tillat deg selv å gråte om du føler for det. Men like viktig vil det være å le. Så om du klarer – gjør det og.

Jeg bruker ofte humor. Selv i de mørkeste stunder. Men nå ler jeg ikke så mye lenger. Det er ingenting jeg ønsker meg mer enn en vanlig hverdag igjen. Med den lille tryggheten jeg tross alt kan finne der.

Pauser.

Alene. Ensom. Pratesyk. Rom-humør.

De siste dagene har jeg, i likhet med mange, jobbet litt ekstra hardt. Både kroppen og knotten får virkelig kjørt seg i disse dager. Store endringer i hverdagen gjør det kanskje ekstra vanskelig å holde humøret oppe. Jeg går rundt med konstant gåsehud. Som et resultat av at verden brenner, men også av all varme og kjærlighet som blir spredd rundt omkring.

Det som derimot ikke har endret seg er letingen min. Men nå vet jeg definitivt hva jeg leter etter. Pauser. Et lite pusterom i en hverdag med mye klaus, angst, og frustrasjon. Pusterom som får meg til å smile. Kanskje til og med til å le.

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne meg litt ekstra rar nå for tiden. Ikke helt lett å skille mellom hva som er mine «vanlige psykiske utfordringer» og hva som faktisk skyldes corona. Viruset i seg selv, og alle tiltakene som er iverksatt, er nok til å gjøre alle og enhver sprø.

Frem til nå har jeg brukt mye av energien min på å holde på optimisten i meg. Siden den røde knappen ble trykket på har jeg forsøkt å spre godt humør til både kjente og fremmede. På mange måter har jeg lekt både vaktmester og komiker. Og dette har fungert godt for meg frem til nå. Det har hjulpet meg til å flytte fokus. Men nå kjenner jeg at jeg er litt tom. Tom for vitser, tom for verktøy.

Derfor blir viktigere for meg nå enn noen sinne å finne pusterom. Bruke det jeg enda har igjen av humor og egenomsorg til å ivareta meg selv, og samtidig passe på de rundt meg. Som ellers skifter humøret mitt fra tid til annen. Men i disse dager er det ekstra utfordrende å holde meg stabil. Jeg benytter derfor en hver anledning som byr seg til å puste. Sånn med magen. For det kan være lett å glemme nå. Jeg puster i firkanter. Leser alfabetet baklengs. Teller sakte til ti. Og knasker beroligende.

Tilbake til letingen min. Letingen etter pauser. Hva gir meg pauser nå?

Fugler. Jeg har faktisk gått til innkjøp av en fuglebok. Tenk å være en fugl nå. Bare fly rundt. Vente på fugledamen som FORTSATT daglig leverer brødsmuler på de ulike matstasjonene her på Majorstuen.

Musikk. Jeg synger, av full hals, til ABBA. Og danser selvsagt med full innlevelse. Det får meg til å trekke på smilebåndet. Beklager forresten til mine nærmeste naboer. Men dette er ikke tiden til å holde tilbake på raushet.

Penklær. Ja, du leste rett. Setter av god tid til både å sminke meg og til å ta på fine klær. Hvorfor? Jo, for det får meg til å føle meg mini-bitte-litt bedre. Dessuten føler jeg det gjør meg mer produktiv.

Corona-ekspress. Jeg lever mat, godis, og blomster til flotte, fine mennesker som er i karantene. Det får meg glad, og det gleder andre. Vinn-vinn.

Blomster. Håp i farger som gror opp av bakken. Og de finnes! Fant årets første hestehov i går, og gråt av glede. Jeg tok meg selv i å kysse blomstene. Den første nærkontakten jeg har fått på lenge.

Video-samtaler. Dagen i dag startet med telefon-frokost med mine beste besteforeldre. Lite gleder meg mer enn å se at de fremdeles deler en grapefrukt hver morgen.

Folkens. Ikke gi opp. Det kommer bedre tider. Og det finnes fremdeles håp, selv om det kanskje ikke føles slik akkurat nå.

Hva gir deg pauser i disse dager?

Lite trygghet for psykisk syke

Det er lite som kjennes trygt nå. Den berømte kjelleren blir bare dypere og dypere. Kan den romme meg denne gangen, lurer jeg på.

Verden brenner, og jeg vet ikke lenger hva som er virkelig og ikke. Selv ikke sobrilen jeg svelger tar knekken på denne angsten. Tanker om at jeg er til bry, i veien, og en belastning for samfunnet vokser. Verktøykassen min som en gang var full er nå like tom som dopapir-hylla på Kiwi. Jeg kan ikke be om hjelp. Ikke nå. Corona er virkeligheten, så jeg drømmer i våken tilstand.

Jeg har til nå gått i terapi over flere år for psykosesymptomer. En livsviktig behandling for meg som nå er satt på vent. Ikke lenger arbeidstiltak fra NAV. Den lille sosiale omgangen jeg hadde er nå borte. Mange av oss mister det trygge i hverdagen. Mange sitter i karantene. Mange er på sykehus. Noen dør. Og veldig mange er redde. Denne pandemien skremmer oss alle. Og det kan være vanskelig å holde hodet kaldt. Kanskje særlig om man strever psykisk i utgangspunktet.

Sprengt kapasitet både her og der. Lock down. Dette er alvorlig. Ingen tvil om det. Dette er virkelig. Ingen tvil om det heller. Eller, jeg må innrømme at jeg tviler litt på virkeligheten. Men dette er stort. Større enn meg. Større enn egen psyke. Og jeg må innrømme at jeg nå hverken tør å be om hjelp eller å si høyt at jeg har det vanskelig. For hva betyr mitt liv oppi disse corona-tider? Hva betyr mine psykiske vansker når resten av verden brenner? Vi bor over 7,8 milliarder mennesker på denne kloden. Det er mange mennesker å holde i live. Det er svært mange hjul som må gå rundt. Hjul som per i dag er rimelig belastede.

Jeg vet at mange jobber på spreng for at den lille normaliteten som er igjen skal gå videre. Det finnes mange hverdagshelter der ute. Heldigvis. Men det stopper ikke meg i å bekymre meg. Ikke nå.

Likevel er jeg en av de heldige. Det finnes fremdeles folk som står på som helter for at sånne som meg skal bli ivaretatt. Selv i disse corona-tider har jeg tilbud om bistand fra psykiatrien. Via telefoner, og snart fysiske møter. Jeg blir enda prioritert. Men hva med alle de andre?

Vi vet med sikkerhet at isolasjon preger oss mennesker i negativ retning. En hverdag med begrensede rutiner, og lite (hvis ikke null) kontakt med andre mennesker er ekstremt uheldig for oss alle. Og kanskje hvertfall for sånne som meg. Som det jo finnes mange av.

Vi mennesker trenger andre mennesker. I tillegg trenger vi forutsigbarhet, kontinuitet, og trygget. Tre store nøkkelord som er fraværende i disse tider. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å ta vare på optimisten i meg. Men som for oss alle blir dette spesielt krevende nå. Mitt liv er ikke lenger trygt og forutsigbart. Jeg kan ikke lenger fylle dagene med tiltak og hjelpetilbud. Det er den harde realiteten. Min A4-livsstil har blitt erstattet med mye innetid og ekstremt mange triste nyheter. Er dette virkelig virkelig? Alt tilsier jo det.

Dette er en diger test for oss alle. Jeg er bare så hinsides redd jeg ikke vil bestå prøven. Ikke denne typen eksamen.

Det bor mye styrke i oss mennesker. Og dugnadsånden vi ser mer og mer av nå gir meg konstant frysninger. Så det finnes vel fremdeles håp, spørsmålstegn. Men jeg er redd psykiske lidelser ikke tåler den belastningen samfunnet møter nå. Jeg er redd liv vil gå tapt. Ikke bare av corona. Men av samfunnsmessige konsekvenser. Og jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne gjøre noe for å redde verden. Bare litt.

En bønn

Jeg folder hendene mine. Lukker øynene. Snakker. Til en som kanskje ikke finnes.

Fra en som kanskje ikke tror. Men som prøver likevel. Gi meg styrke. Gi meg håp. Vær så snill. Kan du høre meg? Kan du se meg? Kan du gi et lite tegn? Så jeg kan fortsette å gå. Fortsette å håpe. På noe bedre.

Finnes det en kur for det her? Jeg er villig til å gjøre alt. Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Så jeg ber. Et forsøk til. Til en som kanskje ikke finnes. Fra en som kanskje ikke tror.

Men som prøver likevel.