Fra et godt sted

Så lenge jeg puster er det mer som er rett enn som er galt, sa en klok dame en gang til meg. Og jeg puster jo. Litt overfladisk kanskje, men jeg puster. Pust er pust, eller? Den fortsetter hvertfall uansett hvor jeg befinner meg. Kroppen ass.

Selv om jeg ikke kan kontrollere alt og alle i Budapest, så prøver jeg iherdig på det likevel. Det kan være vanskelig for en kontroll-freak som meg å slippe taket, særlig når frihetsfølelsen kombineres med klaus. Men angsten tar ikke feire. Selv ikke på utenlandsturer. Selv ikke i Budapest. Så jeg prøver så godt jeg kan å passe på den. For det er jo enkelte ting jeg kan gjøre for det bedre likevel.

Jeg gjentar ordene, setningen, om og om igjen i hodet. Trøster meg med betydningen, hvor ordene kom fra, og stemmen som en gang sa dem. Så jeg repeterer dem. Så lenge jeg puster, er det mer som er rett enn som er galt.

Denne på grensen til meditative økten har fått meg til å tenke. På hvordan vi mennesker mottar ord. Jeg tror det meste vi forteller andre mennesker kommer fra et godt sted. Kall meg gjerne naiv, men det er nå slik jeg velger å se på livet. Det kan være spørsmål, historier, komplementer, råd, ideer, forslag, eller til og meg kjeft. Vi vet selv hvor ordene kommer fra, og hva vil ønsker med dem, men vi har null kontroll over hvordan de mottas i andre enden. Uansett det gode stedet det måtte komme fra.

For så forskjellige er vi mennesker. Og det er jo det som gjør dette livet så spennende. Syns jeg da.

På en kafé, midt på torvet i Budapest, drakk jeg kaffe med min beste bestemor. Vi snakket om nettopp disse tingene. Om ord. Om hvordan vi møter andre mennesker. Jeg glemte helt tid og sted. Det som betydde noe var henne, meg, og alle ordene i mellom.

Budskap vi ønsket å dele med hverandre. Viktige, personlige, betraktninger om livet. Fra ei på snart 30, og fra ei på snart 80. Bestemoren min sier mye klokt. Men i dag fikk hun meg virkelig til å tenke. Og jeg ønsker å dele litt livsvisdom med deg som leser.

«Livet blir bare mer og mer spennende».

Ordene kom så lett ut av munnen hennes. Og uten tvil fra et godt sted. På den andre siden av bordet satt jeg og mottok ordene. Et budskap. Verdifull livserfaring servert fra et menneske til et annet. Jeg skal ikke komme med en analyse av budskapet. Jeg vil heller la de syv små ordene få lov til å sveve litt. La deg som leser gjøre deg opp din egen betraktning. La deg få motta budskapet på din helt unike måte. For så spesiell er du.

Fra et godt sted til et annet.

På reisefot

Sist jeg våknet i hvitt sengetøy var jeg tvangsinnlagt på psykiatrisk. Dagens hvite pute representerte noe ganske annet for meg. Kanskje take motsetningen til og med. Nemlig frihet.

Jeg er på tur til Budapest. Og det lille inntrykket jeg har fått til nå lover svært godt. Brostein. Vakre slott. Blomsterkjoler. Gamle trikker. Massive broer. For ikke å nevne hotellputer. Høyt under taket. Tunge gardiner fra gulv til tak. Balkong med utsikt over byen.

Du vet det øyeblikket når du våkner, og kanskje befinner deg et annet sted enn dagen før. Du er litt i ørska, og vet fremdeles ikke hva som tilhører drømmen og ikke. Kanskje må du også klype deg selv litt i armen. Vel, litt sånn var det for meg i dag. Men så fort jeg kjente igjen hotellets hvite pute roet pulsen seg litt.

Det første jeg gjorde var å se ut de store vinduene. Solen. På den litt rosa-aktige himmelen. Bak slørete dis. Det speilet seg i vannet. Donau.

Jeg måtte fortette å klype meg i armen gjennom hele dagen. Jeg blir alltid litt rar på reiser. Liksom litt hudløs. Liksom litt utenpå meg selv. Redd for å gå glipp av ting. Jeg føler jo som regel at jeg aldri er på rett plass til rett tid. Men Budapest. Å kjære Budapest. Du utfordrer den følelsen.

Takk.

En alvorsprat

Den siste tiden har det bygget seg opp en slags provokasjon i meg. Og provokasjon kan brukes til mye rart. Særlig hvis den mobiliseres godt.

Jeg er i gang med en relativt heftig og intensiv terapi. Noe som setter i gang en rekke tankespinn hos meg. Vi jobber med noe jeg har valgt å kalle «Livsprosjektet». Som i bunn og grunn handler om hvordan jeg skal skape et best mulig liv for meg selv. Jeg ønsker jo blant annet at problemer og utfordringer skal ta mindre og mindre plass, og heller bli erstattet med glede, mestring, og ressurser som tross alt bor i meg.

Dette er ingen enkel sak. Og hvertfall ikke gjort på en dag. Men gode ting tar tid. Og jeg har enda tid. Heldigvis.

Jeg skal ikke utdype terapien noe mer nå, for det er ikke poenget i dette innlegget. Det var mer en slags påminnelse om at jeg fremdeles har litt å jobbe med, for at «Livsprosjektet» mitt skal bli så bra som mulig.

Nå nærmer jeg meg 30, og fremdeles lurer jeg på hva andre tenker og mener om meg. Jeg kjenner jo at dette avtar litt med årene. Jeg blir mer og mer sikker på meg selv. Men noen ting kan det sette meg litt ut av spill. Det er ikke lenge siden jeg fikk noen kommentar på kropp og mat. Det er heller ikke lenge siden jeg opplevde negative holdninger rundt det å motta ulike tjenester fra NAV. Det hender også at jeg får spørsmål om å danne egen familie. Og dette oppleves ikke bare uproblematisk for meg.

Det er stor forskjell på genuin interesse, det å faktisk bry seg, vise omsorg, og på det å stille dømmende spørsmål. Akkurat som om det skulle finnes en bestemt mal for å oppnå lykke og velvære her i livet. Nå skal jeg avsløre noe – Den malen finnes ikke. Vi er alle ulike, og har alle ulike ønsker om hvordan vi vil at livene våres skal se ut. Hva som er bra for meg, hva som gir meg mening her i livet er ikke nødvendigvis det samme som for andre. Vi har rett og slett forskjellige trivselsfaktorer. Og ikke minst forskjellige utgangspunkt her i livet. Og det er det på tide at vi alle respekterer.

Jeg kan jo forstå de som opplever livet som en evig grønn bølge. At alt går på skinner. Og at det majoriteten gjør og forventer, er det som er best for alle. Så kanskje kan til og med et dømmende spørsmål eller en lite gjennomtenkt kommentar komme fra et godt sted. Nemlig å dele gleder og engasjement med andre.

Selv om jeg liker å tro at jeg selv er en sterk, unik, og selvstendig kvinne, så er jeg jo bare et menneske. Og det er svært menneskelig å sammenligne seg selv med andre. Jeg prøver og prøver og prøver alt jeg kan for å la det være. Og når jeg er i det rette hjørnet sammenligner jeg med hvor jeg er i dag, med hvor jeg var for en tid tilbake. 2015-2016 tilbragte jeg mer tid på sykehus enn jeg gjorde ute i det fri. Hver eneste bidige dag var en kamp. Nå bor jeg jeg hjemme. Er i tiltak. Og gjør ting som gjør meg glad. Ting om holder meg gående. Ting som får meg fra dag til dag. Ting som gir meg mening. Og er ikke det det viktigste?

Kanskje er det ikke sånn at jeg ønsker de samme tingene for meg og mitt liv for at jeg skal ha det så bra som mulig. La oss bryte det helt ned. Livet handler om å finne ut av hva som gjør at man har det bra. Og om man er så heldig å finne de tingene, så må man gjøre mer av de. Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven. Og vi må gjøre mer av de tingene uten på la dømmende tanker, spørsmål eller kommentarer hindre oss. Til det er livet alt for kort.

Nettopp derfor tror jeg det er viktig at vi alle er litt mer romslige. For vi alle er ulike. Og selv om mye er likt. Så er det fremdeles en god del til som er helt unikt fra et menneske til et annet.

Et Oslo-mysterium

Den siste tiden har jeg lagt merke til et rart fenomen. Ulik type fotokunst er spredt rundt omkring i Oslo by. Samme størrelse på bildene. Hengt opp i samme høyde. Og med samme type teip.

Det vekker nysgjerrigheten i meg.

Det rare er at de forsvinner når jeg leter. Ellers dukker de opp overalt.

– Hvorfor henger bildene akkurat der de henger?
– Hva betyr bildene?
– Er det noen sammenheng?
– Hvem henger de opp?
– Hvem har skapt disse kunstverkene?
– Er det kun i Oslo?

Kan du hjelpe meg å løse mysteriet? Nysgjerrigheten min vokser i takt med bildesamlingen. Jeg trenger derfor din hjelp. Vet du noe om disse bildene? Jeg lover ingen dusør, men alle tips mottas med stor takk!

Hilsen Detektiv Skår

En dag full av umulige muligheter

De siste dagene har jeg smilt litt ekstra. Hva grunnen er stiller jeg meg spørrende til. Kanskje er det all den friske luften jeg får. Kanskje handler det om alle smilende jeg møter. Kanskje er det den nye kjolen min. Eller kanskje det er all den gode musikken jeg fyller ørene med. Uansett hva det skyldes så tenker jeg det er verdt å stoppe opp litt. For å registrere hva som faktisk skjer, og hvorfor.

Jeg nyter det hvertfall enn så lenge. Jeg er ikke der hvor det kjennes som om jeg skal lette fra bakken. Jeg er hverken Eline Ekstra eller Eline Light. Jeg tror jeg er noe midt mellom der. Jeg går med høyt hode og med rak rygg. Det er nesten så jeg har vokst 5 centimeter over de siste dagene. Jeg vet ikke om det er mulig. Men helt umulig tror jeg ikke at det er.

Jeg har høyere selvtillit enn ellers. Føler meg uredd. Klar for nye utfordringer. Klar for å gjøre det umulige mulig.

Det kan være mindre ting. Som å kle meg annerledes. Som å ta kontakt med en gammel venn. Eller det kan være litt større ting. Større umuligheter. Som å ta tak i ting som ellers plager meg. Som å be om hjelp til utfordringene mine. Som å vise meg litt sårbar. Selv med rak rygg.

All denne gode energien. All denne selvtilliten. Den rake ryggen. De 5 ekstra centimeterne. Noe må jeg da kunne bruke det til. Helst noe kontruktivt. Helst noe som gir meg mening. Gjerne noe som kan utvikle meg som person.

Jeg vil bli den beste versjonen av meg selv. Og alt det måtte innebære. Både opp- og nedturer, og alt det innimellom. Jeg vil bygge selvfølelse, ikke selvtillit. Jeg vil fokusere på mestring og ressurser, ikke kun på problemer. Jeg vil leke mer. Ikke ta alt så seriøst. Jeg ønsker å løfte blikket. Ikke være for mye i mitt eget hode.

Jeg vil gjøre det umulige mulig!!!

Alt jeg lurer på

Nysgjerrigheten tar litt overhånd. Det er så mye jeg syns er vakkert. Så mye jeg tenker er verdt å få med seg. Jeg er redd for å gå glipp av ting. Noe viktig. Noe som kan ha en større betydning. En genuin interesse. I alt og alle. Alt jeg lurer på. Jeg er redd jeg har flere spørsmål enn det det finnes svar til. Eller, vent litt. La meg snu på det. Tenk om det finnes flere svar enn det finnes spørsmål. Da må jeg virkelig jobbe på. Ha både øyne og ører åpne. Hjertet også.

Jeg lurer på hvor alle fuglene flyr. Jeg lurer på hvor det brune løvet på bakken forsvinner hen. Jeg lurer på hva som skaper lydene under føttene mine. Jeg lurer på hva de eldre mennene ved siden av meg snakker om. På hvorfor damen foran meg sitter med armene i kors. Jeg lurer på hva hun tenker på. Jeg lurer på hvorfor fremmede mennesker smiler til meg. Og jeg lurer på om jeg fortjener det.

Jeg lurer på hva alle damene som går forbi har i handleposene sine. Om det er en ny fin kjole. Eller om det er middag. Jeg lurer på hva de skal ha til middag. Om de i det hele tatt spiser middag. Jeg ser folk som løper. Og jeg lurer på hva de skal rekke. Hva som er så viktig. Er det en buss? Er det et tog? Eller kanskje en avtale. En skikkelig viktig en. En avtale med en viktig person. Eller kanskje mange viktige personer. Hva skal de i så fall snakke om? Og kan jeg få være med?

Det er så mange ting jeg vil vite. Hva er egentlig tid? Hvor mange skritt er det mulig å gå i løpet av en dag? Hvor mye kaffe er det mulig å drikke i løpet av et døgn? Hva er det som styrer været? Og hvorfor liker de fleste aller best sol? Jeg lurer på hva folk tenker på. Når de går. Når de sitter stille. Når de er hjemme. Og når de er ute. Hva er favorittsangen deres? Hva gjør folk glade? Hva gjør folk triste?

Mange spørsmål på samme tid og sted. Så om det virkelig finnes flere svar enn det finnes spørsmål, så blir jeg om mulig, enda mer nysgjerrig. Jeg nekter hvertfall å tro at det er 50/50. Det ville jo ha fjernet spenningen. For det er noe litt pirrende med aldri helt å vite. Men at man stadig kan komme litt nærmere et svar. Ikke svaret, med to streker under. Men et av mange.

Hva tror du det finnes flest av? Spørsmål eller svar?

Gratis hverdagslykke

De er overalt. De magiske øyeblikkene. De som får oss til å trekke på smilebåndet. Ja, kanskje til og med til å le. Sånn på ekte. Sånn med magen.

I dag har jeg både strukket smilebåndet og ledd med magen. Bevisst har jeg brukt dagen på å lete. Jeg har lett etter ting som gjør meg glad. Hva som gjør en glad kan jo variere fra person til person. Jeg bruker ofte humor. Selv på tunge dager. Men på tunge dager krever det kanskje litt ekstra innsats. Vel, innsatsen min i dag kan ingen si noe på. For øyeblikkene har kommet på rekke og rad. Og jammen hjalp det på humøret.

Det som får meg i godt humør kan være noe helt annet enn hva som gleder deg. Men i dag er jeg på tilbudssiden, og ønsker derfor å dele noen fine øyeblikk.

Den fremmede karen som ble med på bildet da jeg forsiktig skulle ta en selfie. Damen som hver dag sprer brødsmuler på de samme stedene til de samme fuglene. Smilet jeg fikk i kassa da jeg kjøpte tamponger og smågodt. Den gamle mannen med ryggsekk og caps som spiste Melkerull. Damen som face-timet med en baby. Smilet jeg fikk av en fremmed da jeg nesten tryna på trikken. Gutten som brukte sykkelstyret som trommer. Kvinnen som snakket med hunden sin om hva de skulle ha til middag. Ruskeværet som skaper et slags rart felleskap mellom helt fremmede mennesker. Pensjonistgjengen på stamkaféens røykehjørne som lurte på hva slags musikk jeg hørte på.

Ekte hverdagslykke bør ikke undervurderes. De magiske øyeblikkene mellom mennesker skjer hele tiden. Noen ganger må vi bare løfte blikket litt. Og kanskje ta ut øreproppene. Det beste av alt er at det er helt gratis. Gratis og lett tilgjengelig.

Normale reaksjoner på unormale hendelser

Vi trenger alle å flykte litt noen ganger. Voksne som barn. Dette er mer normalt enn unormalt. Vi flykter inn i drømmer. Inn i håp. Inn i fantasier. Noen ganger, egentlig ganske ofte, snakker jeg med meg selv. Men siden jeg ble voksen er det sjeldent jeg gjør det høyt. Men det er et slags forsøk på å være min egen venn. En slags fantasivenn.

Vi mennesker tenker og gjør mye rart. Kanskje særlig som barn. Eller? Barn fremstår kanskje som mer lekne, mer åpne, mer kreative, mer nysgjerrige. Ofte uten filter, sies det.

Da moren min var liten. Hadde hun en god venn. Hun kalte denne vennen for Kvatisk. Kvatisk var alltid der for henne. Og kanskje hvertfall når ting var vondt og vanskelig. Kvatsik ble stadig viktigere for moren min. Særlig i de periodene hvor hun følte seg ensom. Det var bare det at ingen andre ikke kunne se Kvatsik. Men Kvatsik var der likevel.

Jeg tror vi voksne har litt å lære av barn. Jeg tror egentlig at vi alle har barnet i oss hele livet, men at vi tilpasser oss samfunnets normer såpass mye at lekenheten og nysgjerrigheten blekner litt. Bevisst eller ubevisst bygges det opp et filter. Et filter som hindrer barnet i oss i å komme ut. Et filter som hindrer friheten.

Jeg skulle ønske vi tok med oss lekenhet, åpenhet, og nysgjerrighet inn i voksenlivet også. Kanskje kunne vi unngått noen kleine øyeblikk. Eller kanskje vi til og med kunne skapt noen?

Barn har nok ikke større fantasi enn voksne. Det er bare noe folk sier. Men jeg tror kanskje barn flest lever mer fritt i sinnet. De er enda ikke fanget av samfunnets normer, så filteret er ikke ferdig utviklet.

Men barn er også mennesker. Barn er mini-mennesker som også trenger andre mennesker. Barn trenger også trygghet. Ikke alle barn er like heldige med den virkeligheten de lever i. Dessverre. Og noen føler kanskje nettopp derfor at de må skape sin egen. For å overleve. For å kunne stå i det vanskelige. Og her er jeg inne på noe viktig.

Å flykte inn i noe annet. En annen virkelighet. Et slags fristed. Eller til en fantasivenn. Er kanskje, mest sannsynlig, en helt normal reaksjon på unormale hendelser. Å flykte inn i noe når livet oppleves som vanskelig er mer normalt enn vi tror. Noen kaller det psykose. Noen kaller det dissosiasjon. Stor fantasi. Virkelighetsbrist. Og noen kaller det overlevelsesmekanisme. Kall det hva du vil. Jeg velger å se på dette uten psykiatri-brillene, og kaller det derfor normale reaksjoner på unormale hendelser.

En helt fantastisk mestringsstrategi for å kunne stå i en storm. Jeg gjør det enda, og jeg er 28 år gammel. Strategien fungerte godt for meg som barn, men er litt i veien for meg i dag.

For trenger jeg fremdeles å flykte? Trenger jeg fremdeles en annen virkelighet? Jeg vet ikke fasitsvaret på dette, men mye tilsier at jeg er på en annen plass i livet mitt nå. Jeg ønsker fremdeles å ta vare på barnet i meg. Men vil også ta vare på den voksne Eline. Den som er her akkurat nå.

Å bli klar over hva som faktisk skjer er en god start. En fantastisk god start faktisk. For kun da kan man virkelig jobbe med en eventuell endring. Når vi forstår oss selv, vårt eget tankesett, vårt eget handlingsmønster, så kan det enklere gjøres noe med. Om vi ønsker det selv. Og hvis det er en ting jeg vil du skal ta med deg etter å ha lest disse linjene. Så er det at veldig mye vi tenker på som rart, faktisk er helt normalt. Jeg tror vi alle kan lære litt av moren min og hennes vennskap til Kvatsik.

Det er der alt sammen – et tankeeksperiment

Himmelen. Den som er blå i dag. Luften. Den iskalde, litt skarpe, klare luften. Den jeg fyller lungene med. Magen. Brystkassen. Som beveger seg. Ut og inn. Alle fuglene. Som også er våkne. Duene. Kråkene. Måkene. Som alle gjerne flyr sammen.

Asfalten. Grå, med et artig hint av is på. Den som gjør det litt vanskeligere å gå. Men jeg går. For beina er der. Begge to. De beveger seg fremover. Gjerne i takt med trommeslagene jeg har på øret. Setter en for foran den andre. Og repeterer til jeg kommer frem.

Tar frem lypsylen. Påfører den på leppene. De som har blitt tørre over vinteren. Med nyfuktede lepper sitter jeg her. Lyset som treffer meg med jevne mellomrom. Det som får meg til å myse svakt.

Kaffekoppen er plassert foran meg. Jeg lar de kalde hendene mine varme seg litt på den. Det prikker forsiktig i fingertuppene. Men de er der. Og de er mine. Hendene altså. Armene. Skuldrene. Nakken. Den som er litt vond og støl. Halsen. Og hodet, som sitter på. Fremdeles. Magen. Den som rumler svakt. Sier fra at den også er her. Ryggen. Rumpa. Som er plassert på en hard benk. En benk langs en murvegg på Majorstuen. Bydelen som er plassert i hjertet av Oslo. Bydelen som finnes. Som faktisk er mitt hjem.

Tilbake til kroppen. Den som også er her. Enda. Lårene. Som hviler forsiktig på den harde benken. Leggene. Anklene. Og føttene. De som tripper lett på bakken. Det er der alt sammen.

Vi trenger alle påminnelser. Vi trenger alle å flykte en gang i blant. Men vi trenger også å lande. I dag har jeg derfor kjørt et lite eksperiment. Kall det meditasjon. Kall det oppmerksomt nærvær. Kall det landingsøvelser. Eller kall det akkurat det du vil. Det er ikke alltid like lett å finne ro i en selv. Alle er kanskje ikke skapt for mindfullness eller å sutte på rosiner i over 20 minutter.

Det viktigste er at man finner noe som funker bra for en selv. Så kan man gjøre nettopp det. Bare det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven.

Det er ingen hokus-pokus. Det er rett og slett for å flytte fokuset utover. For å minne meg selv på det som faktisk er. For å se at jeg ikke forsvinner. For å unngå å bli så redd. For å kunne stå i angsten. Og for å få litt fri fra mitt eget hode.

1 – 0 til Eline.

Har du lyst til å forsøke det samme må du gjerne sende meg resultatet på mail. ([email protected]). Sett deg ned et sted du føler deg sånn passe trygg. Noter ned alt du ser. Alt du vet at er der. Jeg vet jo ikke, men kanskje kan det gi også deg litt ro.

Jeg er verdt det. Og det er du og.

I en boblejakke. Bak solbriller. Med høy hestehale. Og litt ekstra selvtillit.

Februar viste seg fra sin beste side i dag. Solen som varmet i ansiktet. Kaffen som var litt sterkere enn ellers. Egget som ble perfekt kokt. Smilende. Det får meg til å smile.

Dagen i dag startet rimelig tøft. Sånn er det noen ganger. Men av en eller annen grunn klarte jeg å snu det. Jeg har utfordret meg selv. Sånn skikkelig. Gått inn i noe ekstremt vanskelig med åpne øyne. Noen dager er bare sånn, har jeg tenkt tidligere. Men i dag. Akkurat i dag, bestemt jeg meg for å snu skuta. Ai ai. Hiv og hoi. Nok er nok.

Jeg har derfor møtt blikket til fremmede mennesker. Jeg har delt ut et par smil. Og jeg har fått noen igjen. Det har fått meg til å tenke. På hvor mye kraft som bor i meg. Jeg nekter å innta offerrollen. Faktisk er jeg en viking. Og jeg har gode grunner til å være stolt av meg selv. Kanskje litt ekstra akkurat i dag. Hilsen ydmykheten selv.

For det bor mye kraft i oss mennesker. Kanskje mer enn vi aner. Og det er så lov å gi oss selv skryt. Fordi det bor så mye bra i oss. La oss bli litt bedre på selvskryt. Det er ikke farlig. Jeg har skrytt masse av meg selv i dag. Fra meg til meg. En innvendig dialog.

– Nå er du tøff Eline. Dette fikser du.
– Jo, takk.

– Du er sterk Eline. Du kommer deg igjennom dette også.
– Ja, fader heller.

– Tørk tårene Eline. De er ikke verdt det. Men du er verdt det.
– Er jeg? Ja, kanskje jeg er det.

Etter å ha tørket snørr og tårer, tok jeg på meg et ekstra lag med maskara, og et ekstra lag med deo, og tuslet ut i solen. Og med hevet hodet bar jeg tanken om at jeg faktisk er verdt det.

Og det er du og.