Sånn helt ærlig

I dag er jeg stygg. Ikke bare utvendig. Innsiden kjennes råtten. Jeg blir kvalm av meg selv. Den siste tiden har jeg ikke vært helt god mot meg selv, og det har gitt sine resultater. Noen synlige, andre ikke så synlige. Jeg har ikke vært venn med meg selv. Har ikke fulgt egne råd. Vært mer opptatt av regler. Og av straff. Regler og straffer jeg har laget i mitt eget diktatur. Og jeg har bare blitt strengere.

Om du ønsker å lese en solskinnshistorie så har du kommet på feil plass i dag. Det er mulig ordlyden i dette innlegget virker litt ulikt meg, men det er nå slik ting er akkurat nå. Om du derimot ønsker å få en liten vekker, lære litt om automatiske tanker, og kanskje til og med bli litt inspirert, så oppfordrer jeg deg til å fortsette å lese.

Skjerp deg, Eline. Du jobber i hardt nok. Ta deg sammen. Du må fokusere. Få ut fingeren. Du har dårlig tid. Du er lat, stygg, egoistisk, råtten, i veien, belastende, og til bry. Du må sove mindre. Spise mindre. Le mindre. Du fortjener ikke ha det bra. Du fortjener ikke mer hjelp. For du er rett og slett ikke verdt det.

Slik har min innvendige tale til meg selv sett ut den siste tiden. Tanker og følelser er ikke farlige. Eller? Selv om det er langt fra tanke til handling, så gjør det noe med oss. Hvertfall gjør det noe med meg. Det er helt tydelig. Jeg vet jo så inderlig mye bedre. Om en av mine nærmeste hadde holdt på slik så ville jeg ha blitt både bekymret og lei meg. Kanskje ville jeg ha kommet med varmeste ord og klemmer. Men det samme gjelder tydeligvis ikke for meg. Hvorfor ikke? Er det flere som kan kjenne seg igjen i dette?

Tanker kommer som regel helt automatisk. Og kanskje kan vi ikke kontrollere hverken tanker eller følelser. Men. Alt håpet er ikke ute. Vi trenger nemlig ikke å forholde oss helt passive for det. Vi kan faktisk jobbe med å bli mer bevisste. Hva, hvor, hvordan, og kanskje til og med hvorfor. Vi kan jobbe med å fange automatiske tanker, for så å utfordre de litt. Sende tilbake motanker. En type tanke som kanskje kan få oss til å tvile litt på det som automatisk detter ned i hodene våres. Dette kalles på fagspråk kognitiv terapi.

Jeg har vært lat den siste tiden. Jeg har ikke jobbet særlig hardt for ivareta min mentale hygiene. Jeg har latt automatiske tanker spise meg opp. Jeg ønsker da hverken å være lat eller å bli spist opp av tanker. Jeg vil ikke passivt sitte å se på. Ergo dette innlegget. Nok er nok. Det er på tide å mobilisere superkreftene igjen. De jeg vet at bor i oss alle.

Det kommer ikke til å være enkelt. Men livet er ikke enkelt. Så hvordan skal jeg klare å snu denne spiralen?

Jeg skal bli mer bevisst. Jobbe med å fange opp tanker. Særlig de som spise meg opp. Så vil jeg sende mottanker. Puste litt. Og ta én ting om gangen. Roma ble jo ikke bygget på en dag. Jeg vil forsøke så godt jeg kan å snakke meg selv opp. Men hvordan klare det fra den gropa jeg befinner meg i? Jeg som tross alt har funnet meg til rette her.

Man behøver ikke være rakettforsker for å skjønne at negative tanker påvirker oss. Det er ikke bare det du spiser du blir, men også det du tenker. Skummelt? Eller helt fantastisk?!

Dette gir oss jo mulighet til å forme våres egne liv. Jeg sier ikke – tenk positivt og positive ting skjer. Nei, det er hakket mer komplisert. Men en god start er å bli seg selv bevisst. Memo til meg selv. For makten vi selv har til å forme egne liv bør aldri undervurderes. Og tankens kraft er enorm! Mye kan gjøres med en positiv innstilling. Men ikke alt. Vi er nødt til å beholde litt bakkekontakt.

Jeg skal ikke gå inn i en lang forsvarstale for mitt dovenskap, men det finnes alltids forklaringer. Jeg skal forsøke mitt ytterste for å snu mine egne tanker. Men det blir nok ikke så lett som det høres ut som. Jeg er inne i en periode nå hvor tankene er veldig mange. Og ofte raser de gjennom hodet mitt samtidig. Det føles vanskelig å tenke helt klart, for jeg klarer ikke alltid tenke en tanke ferdig før det kommer en ny. Dette kan by på utfordringer. Særlig om jeg skal sende en mottanke til en hver automatiske tanke. Men jeg skal prøve.

Jeg tror det er viktig å starte i det små. Derfor ønsker jeg å avslutte dette innlegget med å si 3 gode ting om meg selv. Ting som jeg selv kan tro på. 1. Jeg er sterk. 2. Jeg har humor. 3. Jeg har et godt hjerte.

Jeg møtte Susanne Sundfør!!!

Telefonen ringte. Skjult nummer. «Hei, er det Eline Skår jeg snakker med?». Pulsen økte. «Ja, det er meg.». Ventet i spenning. «Jeg ringer for å fortelle deg at du har vunnet en konkurranse. Vi ønsker å gi deg billetter til Susanne Sundfør sin konsert i Berlin. Og vi dekker flyreise og hotellopphold for deg». Pulsen skjøt i været. Tror aldri smilet mitt har vært så bredt noen gang. Drømte jeg?

Året var 2015. Det nærmet seg min 24-årsdag. På dette tidspunktet var jeg tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling. Kanskje den mørkeste tiden i mitt liv. Men rundt dette tidspunktet slapp Susanne Sundfør albumet – Ten Love Songs, som jeg fant mye trøst, styrke, og håp i å høre på. De som kjenner meg vet hvor besatt jeg er av den dama og hvor høyt jeg elsker musikken hennes. Det går faktisk ikke en eneste dag uten at jeg fyller ørnene med musikken hennes.

Jeg husker jeg meldte meg på en konkurranse platekompaniet hadde. Men hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg å faktisk vinne. Så vant jeg tidenes konkurranse. En tvangsinnleggelse var ingen hindring. Jeg la frem situasjonen og det store ønsket mitt om å reise til Berlin, og fikk permisjon av sykehuset. De ville bare forsikre seg om at jeg dro med en av mine nærmeste pårørende. Så jeg fikk med meg min stefar, min akilleshæl, Roy.

Mens jeg skriver om dette nå smiler jeg fra øre til øre. Det vekker så mange gode minner. Et stort lysglimt i en mørk og tung tid.

Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ganger jeg har sett Susanne Sundfør live. Men det er liten tvil om at opplevelsen i Berlin scorer høyt på lista mi. For som tittelen på innlegget sier, så ble det mer enn «bare» en magisk konsert.

Roy og jeg bodde på et super fancy hotell midt i sentrum. Like ved der konserten var. Jeg var så høy på endorfiner og lykkerus at jeg hadde vansker med å sove den natten. Og når du tror livet ikke kan bli bedre, så skjer det noe likevel. Nesten litt sånn som på film. På morgenen fant vi veien til frokosten, som også var helt rå. Så oppdaget jeg det. Susanne Sundfør satt i samme rom!!! Kun et par stoler og bord skilte oss. Det viste seg at hun bodde på samme hotell som oss. Jeg hvisket ivrig til Roy og pekte så forsiktig jeg kunne. Kjente melkesyren spre seg i hele kroppen.

Du vet den følelsen du får når du rekker opp hånda, du venter på din tur, og samler mot til å si noe høyt. Vel, litt sånn x 1000 var dette øyeblikket for meg.

Nå hadde jeg muligheten. Til å snakke med helten min. Hun som i så lang tid har hjulpet meg. Uten å vite det selv. Melkesyren hadde elegant flyttet seg til halsen min. Jeg kjenner igjen følelsen bare ved å skrive om den. Hva i all verden skulle jeg si? Og hvordan? Jeg ville jo ikke forstyrre henne under frokosten. Men enkelte sjanser kommer kanskje ikke igjen. Jeg må ha ventet litt lenge, for til og med Roy, roligheten selv, ble utålmodig. Sundfør reiste seg og gikk mot buffeen. Det samme gjorde Roy. «Det sitter ei der borte som er veldig fan av deg», hørte jeg han si til henne. Han pekte på meg. Og da var det min tur. Mitt øyeblikk. Med melkesyren og med kokende kinn, reiste jeg meg opp. Et svakt «hei» kom ut av munnen min. Så tok jeg skikkelig sats for å si hvor fantastisk jeg syntes konserten var. Så bukket jeg for henne, og sa at hun var helten min.

Hun så på meg og smilte. Takket for gode ord. Og så ba hun meg om å gå å spise kake. Jeg glemmer det aldri. Blir helt fnisete langt inni beinet av å tenke på denne opplevelsen. Om hun bare visste. Hvor stor hun er for meg. At jeg virkelig er hennes største fan. Tenk at jeg har snakket med selveste dronninga!

Dette er et av mine fineste og sterkeste minner, som jeg nå gjennom ord har servert deg. Har du et sterkt og godt minne? Noe som har gitt deg melkesyre i halsen? Noe som har fått deg til både å rødme og fnise? Fortell meg gjerne!

Alt jeg har er ordene

Jeg bor i en bok. Puster gjennom en penn. Bokstaver blir til ord. Ord blir til setninger. Og jeg gjemmer meg bak dem. Jeg tenker via blekket. Føler gjennom ark. Og lever fra perm til perm. Det er ikke alltid jeg finner ordene, men de finner alltid meg. Store og små. Mange og få. Vakre ord. Stygge ord. Og alle midt i mellom. De finner veien alle sammen. Fra hjertet til hodet. Til hendene. Til fingrene. Til pennen. Og til papiret. Jeg er en kanal, som ord reiser igjennom. Noen ganger uten filter. Fra hjertet til papir.

For alt jeg har er ordene. Men mellom linjene skjer alt det du ikke ser.

Fuglemat, lys, og persepsjon

Jeg lot være å sove i natt. Ville ikke unne meg det. Dessuten var jeg redd. For å gå glipp av noe viktig. Tanker. Ideer. Følelser. Noe med en større betydning.

Så jeg ventet. På lyset. Men det eneste lyset jeg kunne se kom fra mitt eget vindu. Hva betyr det? Kanskje litt merkelig. Eller kanskje ikke. Navnet mitt, Eline, betyr den som lyser. Og det første ordet som noen gang kom ut av min munn var lys. Og nå, vinduet. Mitt eget vindu med lys i. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.

Det finnes sikkert tusen forskjellige måter å tolke det på, og sikkert tusen forskjellige betydninger å finne.

Vår egen persepsjon. Våres sanseinntrykk og den påfølgende tolkningen vi gjør oss vil variere fra person til person. Og dette syns jeg er det mest spennende i hele verden. Her kommer den sanne nerden i meg frem. For tenk, at min persepsjon, min måte å tolke verden på, er helt unik.

I følge FN’s beregninger er det 7,8 milliarder mennesker på jorda i 2020. Selv om jeg ikke er noe mattegeni så evner jeg å se store summer. 7,8 milliarder er en stor sum. Det er mange mennesker plassert på én klode. Og om min persepsjon er så unik, så finnes det så mange andre unike persepsjoner på jorda. Alle 7,8 milliarder av oss bærer vi med oss vår helt egen historie. Ulike bakgrunner, erfaringer, gener, og opplevelser som gjør oss til oss.

Summen av ulike sanseinntrykk og tolkninger av verden er så svimlende høy at jeg ikke vet hvor mange desimaler som hører til. Tenk at det finnes så mange forskjellige måter å se verden på! Bare tanken får meg til å føle meg liten, men samtidig også ganske stor. Er ikke det fantastisk?!

Det er så mange ting jeg lurer på. Så mye jeg ønsker å vite. Og meg selv og mitt eget sinn, og om andres sinn. Hva som gjør oss til oss. Hvor vi kommer fra. Og hvorfor vi er her.

Og hva er det egentlig som former en persepsjon? Jeg har lært at persepsjon innebærer to trinn. At et sanseorgan stimuleres, og at stimuleringen resulterer i en opplevelse. Jeg har lært at det er både en skapende, konstruktiv prosess, hvor inntrykk organiseres og tillegges mening. Men også en selektiv prosess. For det er forskjeller i å se noen gråte, i å se tristhet, og i å se løsninger på ulike problemer. Spennende?!

Så fort jeg skimtet lysglimt på himmelen dro jeg på meg joggeskoene og kom meg ut. Jeg er ikke så glad i å løpe rundt uten mål og mening, så jeg satte meg et mål. Nemlig fugledamen. Jeg ville finne den samme damen som mater de samme fuglene på de samme stedene hver eneste dag.

Fugledamen som serverer brødsmuler og fuglefôr til sultne pipiper midt i hjertet av Oslo. Jeg har hatt lyst til å snakke med henne lenge. Og i dag var jeg faktisk så ivrig at jeg sto ved en statue (et kjent fôringspunkt) i godt over 30 minutter. Det må ha vært minusgrader, for jeg ble rimelig kald der jeg sto.

Kanskje fugledamen var syk. Kanskje hun var på ferie. Kanskje hun sov litt lenger enn vanlig. Eller kanskje jeg var for sent ute. Det lå nemlig fuglemat der. Jeg husker en gang jeg møtte blikket hennes. Da så hun litt sur ut. Det er så mye jeg vil spørre henne om. Jeg lurer på hva hun heter. På hvor hun kommer fra. På hva hun tenker på. Jeg lurer på om hun er like glad i fugler som meg. Og jeg lurer på hvordan hun har det. På hvordan hun ser verden. Og jeg lurer på hvordan hennes unike persepsjon ble til.

Så mange ubesvarte spørsmål som jeg må bære med meg videre i dag. Men jeg gir meg ikke så lett. Jeg finner henne nok til slutt.

Jeg vil ikke være redd for å leve

Jeg vil gå midt i veien
Jeg vil balansere på broer
Jeg vil gå på rødt lys

Jeg vil spise godteri til frokost
Jeg vil løpe naken
Jeg vil rane en bank

Jeg vil snakke baklengs
Jeg vil kjøre motorsykkel uten hjelm
Jeg vil sykle uten støttehjul

Jeg vil ikke være redd for å dø, men heller ikke være redd for å leve

Jeg liker fine ting

Blomsterkjoler. Vinrøde kåper. Grønne planter. Store vinduskarmer. Fint lys. Rosetter i taket. Melkeskum på kaffe.

Hvite stearinlys. Fregner. Smilerynker. Notatbøker. Bortgjemte kaféer. Sort blondeundertøy. Store puter. Fugletatoveringer. Silkebånd. Og nyvasket sengetøy.

Jeg liker fine ting. Materialistisk lykke. Hverdagsluksus. Estetikk. Kall det hva du vil. Fine ting gjør meg glad. Men hva øynene mine finner vakkert er ikke sikkert at er det samme for deg. For vi er alle ulike, med ulike preferanser. Men jeg tror vi alle setter pris på behagelige ting å hvile øynene på.

Vi har forskjellig smak, og vi tiltrekkes av forskjellige ting. Det syns jeg er spennende. For hva bestemmer egentlig at noe er fint eller vakkert? Hva styrer skjønnhet og estetikk? Og hva gjør at vi mennesker har forskjellig smak?

Hva tror du?
Hva syns du er vakkert?

Som tittelen på innlegget sier så liker jeg fine ting. Jeg ønsker ikke å kun fremstå som en overfladisk diva, selv om jeg jo er det og. Men vi mennesker er aldri bare én ting. Jeg er overfladisk ja. Men ikke alltid. Ikke hele tiden. Jeg liker fine ting. De tingene øyet kan se. Men jeg evner også å se annen type skjønnhet. Den som er litt mer bortgjemt. Som skjulte skatter dukker vakre ting opp overalt. Jeg behøver ikke lenger bruke GPS eller skattekart, for jeg har lært meg å lytte med øynene og å se med hjertet.

Fine ting er overalt. Det er ikke alle dager jeg klarer å se alt, men jeg øver meg. For det finnes så mye vakkert. Så mye skjønnhet. Og som regel er det rett foran nesen min.

Øyekontakt med en jeg liker litt ekstra godt. Gamle mennesker som holder hender. Musikk som fører til fri dans. Barn som leker, og voksne som blir med. Å få andre til å le. Sånn med magen. Å se gode egenskaper gå k arv. Fremmede menneske som, uten å snakke, løser logistikken på fulle busser. Når man kjenner noen så godt at et enkelt blikk kan fortelle en hel historie.

Ja, jeg liker fine ting. Både det øyet kan se, og det man kanskje må lete litt for å finne. Den type skjønnhet som du kjenner langt inni hjertet.

Hva liker du?

Vi mennesker er aldri bare én ting

For noen dager siden fikk jeg en kommentar som stakk litt. Jeg fikk høre noe som virkelig traff en nerve hos meg. Ordene har spilt seg om og om igjen i hodet mitt siden jeg fikk høre de.

Vedkommende omtalte meg som navlebeskuende. Ordene kom fra en person jeg kjenner svært godt. En person jeg er glad i og som jeg ser opp til. Kanskje var det derfor det stakk litt ekstra. Det første jeg gjorde var å google ordet. For navlebeskuende er negativt ladd. Ingen tvil om det. Kort fortalt betyr det selvopptatt og selvsentrert. At man ikke ser lenger enn til sin egen navle.

Jeg pleier vanligvis ikke ta meg så nær av ting. Men disse ordene traff tydeligvis et sårt punkt hos meg. Og jeg har brukt massevis av tid på å prøve å forstå.

Hva mente hun egentlig med det? Hvorfor sa hun det til akkurat meg? Er jeg virkelig navlebeskuende? Hadde hun kanskje en dårlig dag? Handlet det mer om henne? Eller handlet det faktisk om meg? Jeg har hvertfall ikke klart å la det gå. Hadde ordene kommet fra en helt fremmed, så ville jeg nok ikke ha brydd meg. Men nå bryr jeg meg. Jeg ønsker hverken å fremtre eller å være navlebeskuende.

Men det må da være en grunn til at hun sa det til meg. Jeg er ikke noe persilleblad. Så jeg har valgt å ta det som konstruktiv kritikk. Det har vi alle godt av innimellom. Jeg har valgt å heller gå litt inn i meg selve bli enda litt mer bevisst, for så å vende blikket mer utover. Men ord kan jo såre. Særlig om de treffer et ømt punkt.

Tidligere har jeg skrevet litt om hvordan vi mottar ord fra andre. Vi har selv kontroll på hva vil deler og hvordan. Vi bestemmer selv hva som kommer ut av vår munn. Men vi vet ingenting om hvordan det mottas i andre enden. Dette er både spennende og krevende på samme tid. Det er nemlig mange ting som spiller inn når et budskap sendes ut. Tonefall, mimikk, kroppsspråk, og kanskje også hvor godt man kjenner den man snakker til. Misforståelser kan uten tvil ofte oppstå.

Jeg setter veldig pris på ærlighet, på konstruktiv kritikk, tilbakemeldinger, og på en god diskusjon. Men å motta en negativ beskrivelse av meg selv som person oppleves verre enn om noen ikke liker genseren jeg har på meg. Det tror jeg flere kan kjenne seg igjen i.

Så er jeg jo et undrende menneske. Jeg tenker, overtenker, vurderer og analyserer, kanskje det aller meste.

Ordet navlebeskuende såret meg. Såpass ærlig kan jeg være. Men, i stede for å gå rett i forsvar, valgte jeg å bruke det til å se meg selv i et litt annet lys. For kanskje kan jeg bruke denne direkte tilbakemeldingen til å bli en bedre versjon av meg selv. Dessuten tror jeg oppriktig at de fleste ord og handlinger fra andre mennesker kommer fra et godt sted. Vi må tåle å høre andres mening, uten å gå rett i kjelleren. Vi må tåle å få tilbakemeldinger selv om den ikke er lik med vår egen oppfatning. Vi må rett og slett tåle ulikheter, fordi vi alle er ulike.

Denne direkte tilbakemeldingen jeg fikk satte i gang en hel tankerekke hos meg. Er jeg virkelig så selvopptatt? Ser jeg ikke lenger enn til min egen navle? Er jeg egentlig en selvsentrert egoist? Kanskje til og med et dårlig menneske?

Vi er nok alle mer eller mindre opptatt av oss selv og vårt eget liv. Og jeg tror at vi alle har egoisme i oss. Egoisme. Nok et negativt ladet ord. Men er det bare negativt? Ordet egoisme betyr at man handler ut i fra egen vinning. Det motsatte, altruisme (selvoppofrelse) betyr at man handler ut i fra hva som tjener samfunnet. Jeg tror at vi alle har litt av begge deler i oss. Og jeg tror at det er det som gjør at vi overlever. Ingen er bare én ting. Til det er vi mennesker altfor komplekse. Men kanskje har vi mer av enkelte trekk i enkelte perioder.

Jeg ønsker jo ikke å være, eller å fremtre, som hverken egoistisk eller navlebeskuende. Jeg vil se lenger enn til nesetippen min.

Men hvor mye skal man egentlig vektlegge en kommentar? Hvor mye skal man legge i en annen persons mening? Det viktigste er kanskje at man selv vet hvem man er og hva man står for. Utfordringen min er bare det at jeg enda ikke vet hvem jeg er. Jeg er 28 år gammel, og blir stadig usikker på meg selv, og på eget liv. Men noe vet jeg. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. Og jeg prøver å bli den beste versjonen av meg selv. Men vi mennesker gjør feil. Vi prøver og feiler underveis, og lærer vi litt mens vi går. Jeg vet mer i dag enn jeg gjorde i går.

Jeg forsøker så godt jeg kan å ta vare på meg selv. Og spør du meg er det stor forskjell på egoisme og egenomsorg. Selvopptatthet og selvivaretakelse er to forskjellige ting. Hva tenker du om egoisme kontra altruisme? Vi er vel alle en god blanding av flere fenomener.

Alt jeg ikke fikk sagt

Kjære Mommi,

I dag er det søndag. Vi er i slutten av februar. På vei inn i en ny årstid. Det er 7 og 1/2 måned siden du gikk bort. Jeg teller ikke dager, men jeg merker godt tiden som går forbi. Både fort og sakte på en gang.

Men hva er egentlig tid? Når jeg tenker på det føler jeg meg liten. Men en klok venn sa en gang at tiden er full av opplevelser i et eget univers. Alt som skjer på inn- og utsiden. Tid er alt det som gjør at alt ikke oppleves samtidig. Tid er etterhvert minner. En slags rekkefølge. Tid setter ting i system. Rydder opp. Og både du og jeg liker å ha det ryddig.

Minutter blir til timer. Timer blir til dager. Dager til uker. Og uker til måneder. Men savnet av deg kan ikke måles i tid. Det er en følelse som er konstant. Noe jeg bærer med meg overalt til en hver tid. ❤️

Alt jeg vil er å ringe deg, besøke deg, høre stemmen din, klemme deg, le med deg. For jammen har vi ledd mye sammen. Din fantastiske lune humor smittet over på oss alle. Du skal vite at det gjør den enda. Kjære Mommi. Det er så mye jeg vil snakke med deg om. Så mye jeg vil fortelle. Så mye jeg vil spørre deg om. Faktisk så mye at jeg daglig snakker med deg. Inne i hodet mitt.

Det er nesten litt vittig, for ofte vet jeg hva du ville ha sagt. For så godt kjente vi hverandre. Tenk Mommi, at vi bare kunne se på hverandre, for så å bryte ut i latter. Et bånd så sterkt at et enkelt blikk kunne utveksle flere tanker. Ingen leste meg så godt som du. Og det var trygghet for meg. Ingen fikk meg til å le så rått som du. Vit at du enda får meg til å le.

Jeg ser på bilder av deg, røyker sigarettene dine, bærer klærne dine, og lukter på parfymen din. Det får meg litt nærmere deg. Og når jeg fryser varmer jeg meg på alle de gode minnene. Vit at du skapte dem alle. ❤️

Jeg ser deg overalt. I godheten hos andre mennesker. I familien. I blomster. I fugler. Til og med i drømmer besøker du meg. Kjæreste Mommi. Det er så mye jeg vil si til deg. Ting jeg ikke rakk å si. Mindre ting og større ting. Din omsorg og din kjærlighet for meg var så stor at når jeg hadde vondt fikk du det vondt. Og du ville gjort alt, absolutt alt, for at jeg skulle få det bra. Vit at det var, og er, gjensidig.

For du var ikke bare mormoren min. Du var også min beste venn. Det er du enda. Men i stede for å snakke med en levende Mommi, snakker jeg med bilder, med fugler, med andre mennesker, og jeg skriver. Noen ganger synger jeg til og med til deg. For ånden din, godheten din, lever videre i oss alle. For så unik og spesiell er du. Jeg vil du skal vite at det kommer til å gå bra med meg. Du behøver ikke lenger å bekymre deg. Og mye av grunnen til det er nettopp deg.

For litt siden fikk jeg et spørsmål om hva som har formet meg mest. Hva som har gjort meg til meg. Ansiktet ditt var det første som dukket opp i hodet mitt. Helt automatisk tok jeg opp telefonen. For jeg ville ringe deg å fortelle deg det. Men jeg kan jo ikke lenger ringe deg. Og det faktum knuser meg. Sorg kan ikke måles i tid, styrke eller form. Men jeg tror vi lærer oss å bære den. For det bor mye styrke i oss mennesker. Det har du vist meg. Gang på gang.

Jeg tror oppriktig at den dagen du forlot oss, så la du igjen litt av styrken din i hjertet mitt. Det kjenner jeg nemlig. Jeg kjenner deg i hjertet mitt. Mens jeg skriver til deg nå sitter jeg, i kjent stil, på kafé og røyker. Tårene spruter for jeg savner deg sånn. Men jeg tillater meg selv å gråte hvor som helst, og når som helst. Døden er en like naturlig del av livet som det å leve er. Dessverre. Ingen vet hva som skjer når vi går bort. Heldigvis.

Men jeg kjenner deg så sterkt enda. Så sterkt at jeg tror du også kjenner meg. To sjeler, som kanskje deler samme hjerte.❤️ Jeg tror det. Og jeg håper og håper. At du har fått litt ro. At du følger med. At du både hører og ser. Og jeg håper så inderlig at du har det bra. For du er fremdeles den viktigste for meg.

Psykiske lidelser er ikke sexy

Jeg blogger om egen psykisk helse. Tematikken har nylig blitt problematisert i media. Noe jeg mener er bra. Vi må tørre å stille kritiske spørsmål til ukritisk deling. Og her kommer derfor en alvorsprat om åpenhet. 

Å dele elendighet helt ukritisk tror jeg ingen har godt av. Hverken den som deler eller den som tar i mot. Men har man et bevisst forhold til det tror jeg mye av jobben er gjort. 

Det har blitt ekstremt lettvint å trykke på publiser. Veldig lett å dele ting. Og kanskje ser vi en trend i å dele mer personlige ting. Jeg tror ikke denne utviklingen kommer til å snu. I 2016 startet jeg å blogge om egen psyke, og 4 år senere holder jeg på fremdeles. Hvorfor?

Min tanke har vært, og er fremdeles, at åpenhet er bra. Åpenhet avler åpenhet. Og åpenhet i seg selv er ikke farlig. Det kan derimot være farlig å ikke snakke om ting. Personlig fikk jeg det lettere ved å åpne meg. Det ble på mange måter enklere å være meg. Men denne delingen er ikke bare uproblematisk. Det finnes ingen fasit på når, hvor, eller hvordan. Men jeg tror vi alle har godt av å tenke oss om en ekstra gang før vi åpner oss. Og kanskje spesielt før vi trykker publiser.

Det snakkes om at angst blir en mystisk, på grensen til sexy ting å ha. Vi snakker om romantisering av selvmord. Og vi kan mystifiserer psykiske lidelser. La meg bare understreke en ting. Psykiske lidelser er ikke sexy. Faktisk er det alt annet enn det.

Dette er meg etter et angstanfall. Ikke veldig Instagram-vennlig, men psykiske lidelser er som regel ikke Instagram-vennlige. Det sitter litt langt inne for meg å dele, men jeg gjør det likevel. For jeg vet så inderlig godt at livet byr på opp- og nedturer. Og at det som ikke går bra, tross alt går over en gang. Men gode ting tar tid.

Jeg vil komme med en oppfordring. Vis forsiktighet når du åpner opp om egen psyke. Fra en som har delt mye, og kanskje til og med angrer litt på noe av det. Psykiske lidelser er ikke ment for likerklikk. Til det er det altfor alvorlig. Det finnes mange andre måter å hente både oppmerksomhet og sympati på. Heldigvis. Tenk deg om før du drar angst-kortet. Det kan nemlig være svært uheldig. Og kanskje særlig uheldig er det når det kombineres med plateslipp eller diverse lanseringer. Det fjerner fokuset fra de som virkelig strever. Psykiske lidelser er på ingen måte salgsvare. Og bør aldri forveksles med hverken mystikk eller romantikk.

Jeg tror vi alle må gå noen runder med oss selv. Og kanskje stikke fingeren litt i jorda. Det gjelder også meg. For livet er ikke alltid enkelt. Vi må klare å stå i vanskelige ting, uten at det blir en diagnose ut av det. Så hva tilhører normalen, og hva er psykiske lidelser? Det sies at flere unge strever psykisk i dag enn tidligere. Jeg er ikke i tvil. Forklaringen ligger i åpenheten vi ser mer og mer av. Ja, det er viktig å snakke om ting som oppleves vanskelig. Men alt hører kanskje ikke hjemme på sosiale medier.

Åpenhet om psykisk helse er ikke et svart/hvitt-bilde. Heldigvis. Vi må bruke alle fargene når vi først er i gang. For slik er livet. Det inneholder opp- og nedturer, ja. Men så har vi alt det som foregår innimellom. Ikke alle trenger å blogge om egen psykiske helse eller å skrive kronikker. Åpenhet er så mye mer enn disse tomlene opp.

Borte bra, men hjemme best?

Budapest er virkelig en by med sjel. Et vakkert sted jeg sent vil glemme. De flotte bygningene. De massive broene. Spaserturene over Donau. Lette sko på brostein. De flotte kjolene. De fargerike markedene. Det majestetiske hotellet. Den deilige vårluften. Og alle minnene vi skapte. Litt sånn som på film. Likevel tok jeg med selv i å kysse bakken da jeg jeg landet her hjemme i Norge.

Borte bra, men hjemme best, er det noe som heter. Jeg vet ikke helt. En reise til en annen by fikk meg til å innse hvor fanget jeg er i min egen.

Jeg liker å se på meg selv som en fri fugl. Som en som verdsetter frihet høyt. Kanskje mest av alt. Men Budapest har vist meg at jeg er alt annet enn en fri fugl. En reise kan åpne øyne. Det er kanskje enda en klisjé, men langt i fra tull og tøys. Man blir proppet av nye inntrykk. Sansene jobber på spreng. Hvertfall gjorde mine det. 4 dager utenlands, og jeg er helt pumpet.

Bildet jeg har av den personen jeg ønsker å være stemmer ikke overens med den jeg faktisk er. Særlig ikke med Budapest-versjonen. Faktisk er gapet ganske stort. For oppi hodet mitt er jeg fri, impulsiv, adrenalinsøkende, og eventyrlysten. Men i det virkelige bildet er jeg fanget, kjedelig, og hjemmekjær. Og dette bildet plager meg.

Hvorfor? Jeg vil vite hvem jeg virkelig er. Jeg vil vite hvor jeg kommer fra. Hvorfor jeg er som jeg er. Og jeg vil vite hvorfor jeg er her. Jeg ønsker da ikke å være fanget. Men det er akkurat det jeg er. Fanget i egen by. I egen kropp. I eget hode. Av min egen angst. Den jeg passer så altfor godt på. Jeg steller bedre med angsten enn jeg gjør med meg selv. Og den oppdagelsen gjorde jeg i Budapest. Faktisk fikk jeg en real vekker i den gamle byen med sjel. Kanskje hadde den litt for mye sjel. Kanskje tenker jeg litt for mye. Mest sannsynlig, ja.

Jeg vil ikke bare overleve. Jeg vil leve. Ønsker ikke å løpe fra dag til dag. Repetere de samme tingene, på de samme stedene, fordi angsten sier det. For hvem sa at angsten skulle få bestemme? Når lot jeg det gå så langt? Livet setter oss stadig på prøve. Men jeg ønsker ikke lenger å gå gjennom dagene med bind for øynene. For innerst inne ønsker jeg noe helt annet for meg selv og for mitt liv. Jeg vil utvikle meg. Til noe stort. Jeg vil vokse. Mentalt. Og den utviklingen tror jeg ikke skjer på Kaffebrenneriet på Majorstuen. Ikke hver eneste dag.

Det er mange som sier at utvikling skjer når vi utfordrer oss. Vel, jeg har vært litt lat på den fronten. Det ser jeg nå. 4 dager i en annen by ga meg et nytt perspektiv. På godt og vondt. Så nå er det opp til meg, hvordan jeg velger å bruke dette perspektivet. Jeg vil ikke gro fast i det gamle vante. Jeg vil leve. Ikke bare overleve. Jeg vil gå gjennom gatene uten bind for øyene. Jeg vil ta av støttehjulene.

Budapest viste meg at jeg fremdeles har en lang vei å gå. At jeg fremdeles har en del utfordringer. Det er altså mye jeg kan jobbe med. Ting kan bli bedre. Jeg velger å kalle det potensiale. For på den måten finnes det håp. Og håp kan jeg både tro på og bære. Dessuten, gode ting tar tid. Og jeg har jo fremdeles tid. Eller?