Hjertet – en ekstra harddisk

Jeg er ingen lege. Jeg har heller ingen doktorgrad i anatomi eller psykologi. Jeg er bare et menneske som har mye på hjertet.

Et hode kan bare romme så så mye. Et hjerte kan romme så uendelig mye mer. Jeg har alltid hatt, og har fremdeles stor plass i hjertet mitt. Som en slags ekstra harddisk. En slags stor sky som rommer det ekstra. Med plass til alt. Oppturer, nedturer, ja til og med bærturer. Lys og mørke, og alt midt i mellom. Større og mindre ord, og de som er akkurat passe.

Slitasje på hjernen. Varsler. Error. Ofte føler jeg for å trykke på restart. For å slette alt av innhold. For å frigjøre plass. For å starte på nytt. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette. Men mitt hode, min hjerne, er ingen maskin. Dessverre. Eller heldigvis. Men hvor skal jeg så plassere det hodet ikke klarer å romme? Når hodet kjennes fullt, og ikke lenger klarer å ta i mot ny informasjon, nye inntrykk.

Jeg liker å tenke på hjertet mitt som en ekstra harddisk. Som et slags eget univers som rommer det som blir for mye for hjernen. Et rom med uendelig plass. Som et slags organisert kott.

Det er mange måter å forstå en ting på. Eller – En sak har mange sider, om du vil. Jeg skal være forsiktig med å komme med råd. Men jeg tror mye er gjort om vi lytter med øyene, og ser med hjertet.

For et hjerte kan romme mye. Kanskje mer enn sinnet kan takle. Jeg tror det. Empati. Håp. Ro. Uro. Drømmer. Ulikhet. Rettferdighet. Frihet. Kreativitet. Sorg. Savn. Og mye, mye mer. Jeg bærer med meg mye i hjertet mitt. Min avdøde mormor bor blant annet der. Sammen med håpet og drømmene.

Jo mer hjertet må bære, jo større blir det. Er det ikke fantastisk?

Hjertet er en muskel. Uten tvil den viktigste muskelen vi har. Den sørger for at alt blodet blir fraktet rundt i kroppen vår. Som er fantastisk nok i seg selv. Men hjertet gjør så utrolig mye mer. Hjertet holder oss i live med rytmiske muskelsammentrekninger. Nesten som musikk. Menneskehjertet er på størrelse med en knyttneve. Er det ikke da rart at det kan romme så mye? Hvis ikke det er magi så vet ikke jeg.

At hjertet jobber hardere i enkelte perioder enn andre tror jeg 100 prosent på. For hjertet kommuniserer daglig med oss. På sitt helt eget språk forteller det oss for eksempel når det er fare på ferde. Pulsen øker. Pumpa jobber litt hardere. Og noen ganger kan det kjennes ut som om hjertet er i halsen.

Vi må bare lytte med øyene, og se med hjertet. Kanskje til og med tenke med hjertet. Snakke med det. Lytt til hjertet ditt, er det noe som heter. Jeg har mye på hjertet, sier jeg ofte. Hun har et stort hjerte, blir sagt om meg. Det traff meg rett i hjertet, høres. Jeg er ikke i tvil. Hjertes språk er utrolig viktig. Jeg tror det kan hjelpe oss i selv de vanskeligste situasjoner.

Kall meg gjerne naiv eller godtroende. Men jeg tror vi alle er utstyrt med gode hjerter. Men et godt hjerte må tas vare på. For det kan bli skadet. Ikke ondt. Men skadet. Hjerter av stein tror jeg tilhører eventyrene. Men et godt hjerte, som kanskje har blitt skadet, må repareres. Og det er fullt mulig. Vi må bare ville det selv.

<3

Mandagsbarn

For første gang på lenge sitter jeg på Oslos kanskje vakreste kafé. Omringet av grønne planter, stearinlys, ferske bakevarer, og behagelig musikk. En fersk kopp kaffe fra Colombia er foran meg. Det samme er skriveboken min.

Det er en stund siden jeg har vært her, men i dag sto jeg utenfor 15 minutter før de åpnet. Litt ivrig på en mandagsmorgen. Jeg er et mandagsbarn, uten tvil! Kafé Pust er navnet. Det er faktisk her deler av episoden min i «Sinnssykt» ble spilt inn. Ahh, minner!

Akkurat i dag kunne jeg ikke tenke meg en bedre måte å starte en uke på. Jeg føler meg liksom litt fri. Eller, ikke bare litt. Veldig fri. Gårsdagen ble brukt til å bade i magiske dråper, og til å rulle rundt i gresset i Frognerparken. Så kanskje denne frihetsfølelsen har noe med det å gjøre. Jeg gravde også et hull i bakken. Hvorfor? Jeg vet ikke. Men det føltes godt å få litt skitt under neglene.

Da solen gikk ned befant jeg meg på parkens høyeste punkt. Det hele var ganske magisk.

Men nå sitter jeg altså her. På kafé Pust, og puster. Kjenner på friheten. Føler meg klarere enn på lenge. Det er litt lettere å være meg. Litt lettere å tenke alle tankene. Av en eller annen grunn er det lettere å romme de på morgenen enn på kvelden. Er det flere som har det sånn?

Jeg nyter det hvertfall mens jeg kan. Føler meg liksom litt sterk. Jeg har så mange ideer. Så mange tanker. Ønsker. Drømmer. Heldigvis.

Men livet er skjørt. Det har jeg erfart gang på gang. Så det gjelder å nyte det gode mens det pågår. Hilsen Gandhi.

Jeg har en tendens til å bli litt vel ivrig og utålmodig når jeg er har kommet meg over en kneik. Kanskje ikke så rart. Føler jo jeg har mye å ta igjen. Vil gjerne gjøre 10-15 ting samtidig, og aller helst ha gjort dem i går.

Med det vil jeg bare ønske deg som leser en skikkelig god mandag! Håper starten på en ny uke blir god for oss alle! ❤️

Jeg har badet i magiske dråper

Det er sol ute. Men liksom litt fuktig også. Jeg har sittet ute og sett på dråper fra taket treffe bakken. Som i sakte film. Det er så forutsigbart. Så enkelt. Vann, formet som store tårer. Tårer, som med jevne mellomrom treffer bakken. Asfalt. De treffer på samme sted hver gang. Fra ett bestemt sted til et annet, med 5 sekunders intervaller.

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har sett det gjenta seg. Jeg lurer på hvorfor ikke alle dråpene resulterer en større dam. På asfalten. En dam som fuglene kan drikke av. Kanskje til og med bade i.

Jeg lurer på hvor lang til det tar før hele meg blir våt om jeg stiller meg under. En stor dråpe for hvert 5. sekund. Jeg har jo god tid, så det er ikke det det står på. Jeg lurer veldig på hva dråpene inneholder. For vanlig vann er det ikke. Kanskje er det et slags hellig vann. Hellig vann med magi i hver dråpe. Som eksisterer i luften, men som forsvinner på bakken. Mest sannsynlig, ja.

Jeg fortsetter å se på dråpene. Den samme formen. Fra ett bestemt sted til et annet. Med 5 sekunders mellomrom. Det er noe meditativt med det. På grensen til beroligende. Samtidig som det skaper en spenning i meg.

Nå har jeg jo vært her en stund, og fulgt rimelig nøye med, så det er ikke en overraskelse hva som skjer. Likevel syns jeg det er et spennende fenomen. Vann altså. Særlig om det er hellig. Magisk. Dråpene. Eller, tårene om du vil. Tårene som renner, men uten å skape en dam. En dam som fuglene kan drikke av. Og kanskje til og med bade i.

Nei, det blir ingen dam. Ikke på denne bakken. Ikke på denne asfalten.

Men om vannet er hellig, og dråpene inneholder magi, så er det jo kanskje ikke så rart. For hellig vann pleier kanskje ikke å lage badeplasser for fugler. Men kanskje for meg? Om hver dråpe ved hvert 5. sekund inneholder magi, så vil jeg gjerne ha litt av det.

Så derfor stiller jeg meg under taket. Akkurat på det punktet hvor det til nå burde ha vært en dam. Men hvor det ikke er en dam. Jeg teller sakte inni meg. Tusen og en. Tusen og to. Tusen og tre. Tusen og fire. Tusen og…

Jeg skvetter til. Med hellig vann i pannen. Kanskje til og med magisk. Ikke fordi det var så kaldt, noe det forsåvidt også var. Ikke fordi det kom på det 5. sekundet, for det visste jeg jo. Jeg skvatt fordi magi traff hodet mitt.

Jeg gjentok eksperimentet et par ganger, og ble overrasket over egen reaksjon. Det tror jeg de rundt meg ble også. Men jeg mener, det er ikke hver dag at magi treffer hodet mitt. Det er ikke hver dag at magiske dråper treffer pannen hvert 5. sekund. Dessuten beholdt jeg klærne på. Jeg er sikker på at de andre hadde reagert på samme vis om det var deres panne som ble truffet av magi.

For så unik og spesiell er jeg ikke.

Nå er jeg spent på hva resten av dagen vil bringe. Med magi i hodet, og en rimelig våt pannelugg, tusler jeg hjemover. I spenning.

Ny spørsmålsrunde

Det er en stund siden jeg har åpnet opp for spørsmål. Så nå fyrer jeg i gang en spørsmålsrunde.

Er det noe du lurer på? Jeg svarer på (nesten) alt. Husk det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar. Eller, hvordan var det egentlig?

Legg gjerne igjen en kommentar her på bloggen.
Eller send meg en melding på Facebook.
Eller per mail: [email protected]

Så vil jeg bare igjen takke for all kjærlighet siden jeg kom tilbake her på bloggen. Jeg blir helt overveldet og rørt av alle gode ord <3

På tide å våkne nå

På tide å våkne nå, sa mannen. En helt fremmed mann med fem sterke ord. Som om han så rett gjennom meg. Men hvordan kunne han vite? På tide å våkne nå. Ja. Men jeg trodde jeg var våken. Så hvorfor sa han det? Hvorfor de fem ordene til akkurat meg? Jeg er usikker nok i utgangspunktet. Tviler ofte på om jeg virkelig er våken. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite?

Blir sliten av meg selv. Min egen kreativitet kan noen ganger være veldig intens. Våkner med ideer som føles som gull. Ekte gull. Tenker i eventyr. Tenker i sang. Da må jeg bare jobbe. Fokusere. 3 timer er over på 3 sekunder. Med pennen mellom fingrene fryser jeg tiden. Magisk. Intenst. Og litt slitsomt.

Redselen vokser i takt med intensiteten. Redd for å gå glipp av gode ting. Gode tanker. Gode ideer. En virkelig god ide bør skrives ned før det er for sent. Så jeg skriver. Mye om lite. Og lite om mye.

Tenk om kun 1 av 1000 tanker er gode. Og om kun 1 av 10 000 ideer er bra. Tall er ikke min sterkeste side, men dette er jo i utgangspunktet et enkelt regnestykke. Gode tanker og gode ideer kan være sjeldne, så det gjelder å følge med.

Jeg har hørt at vi mennesker tenker ca 40 000 tanker i løpet av en dag. Hvordan noen har klart å telle dette stiller jeg meg spørrende til. Men om det stemmer så er det jo fryktelig mange tanker. Hvis antallet tanker i løpet av en dag er 40 000, så har jeg jo bare 40 som er gode. Og om alle tankene representerer en ide, så blir det etter mine matematiske beregninger, 4 gode ideer i løpet av en dag. Og om hver gode ide er stor så blir det fort mye å skrive ned.

Særlig i de periodene hvor jeg har flere tanker enn hodet mitt vil romme. Særlig i de periodene hvor mer enn 1 av 10 000 ideer virker gode. Og kanskje særlig i de periodene hvor jeg føler jeg må skrive ned hver eneste tanke jeg får for ikke å gå glipp av noe. Litt sånn som nå.

Hvis mine antakelser er riktig, og jeg tenker mer enn 40 000 tanker i løpet av en dag, kanskje til og med det dobbelte, da øker jo sjansen for enda flere gode tanker, og enda flere viktige ideer.

Eventyret om Eline og de gode hjelperne

Det var en gang en liten pike. Med gyldent hår, og med brune øyne vokste hun opp i landet langt der borte. På mange måter var den lille piken lik alle de andre barna. Men den lille piken bar på en hemmelighet. En hemmelighet ingen andre visste om. Hun hadde nemlig magiske evner. Evner og krefter som hun holdt skjult for de rundt. De kalte den lille piken Eline. 

Eline bodde i landet langt der borte med sin mor. Men da hun var 6 år gammel skjedde det noe. Den onde heksa i landet kastet en mørk forbannelse over henne. Og for en stund mistet Eline alle ordene. De andre barna kalte henne stille. Sjenert. Men de visste jo ikke at hun var under en forbannelse.

Årene gikk, og Eline vokste opp. Det gyldne håret ble lengre, og de brune øynene ble større. Fremdeles stille, fremdeles sjenert, i følge de andre barna. Men Eline visste bedre. For opp igjennom årene samlet hun opp ord. For innerst inne visste hun at de en vakker dag kunne komme til nytte. 

Det den onde heksa ikke visste var at da hun kastet forbannelsen over den lille piken så var det noen som passet på. En god fe. Eline visste heller ikke det da, men den mørke forbannelsen ble blandet med magisk tryllestøv fra den gode feen.

Det magiske tryllestøvet inneholdt varme og godhet. Ingen var klar over det. Selv ikke lille Eline. Men den natten hun ble forhekset av den onde heksa fikk hun også magiske evner. Evner som skulle vise seg å være til stor hjelp mens Eline vokste opp. På grunn av den gode feens magiske tryllestøv skulle det også være mulig å bryte den mørke forbannelsen. Eline måtte bare bli stor nok. Sterk nok. Klok nok. Modig nok. 

I landet langt der borte vokste den lille piken opp. Stille. Sjenert. Men også snill. Eline bar fortsatt på hemmeligheten. Men hun bar også på et håp. Litt etter litt kom ordene tilbake, og det ble lettere å snakke. Men hun holdt likevel på hemmeligheten. For hun ville skåne de rundt seg. 

Rundt Elines 16 årsdag ble ordene så mange, hemmeligheten så vond, og smerten så stor, at hun måtte ha hjelp. 

Eline bodde en stund i en hytte inne i skogen. Der holdt hjelperne til. Hun visste det ikke da, men disse hjelperne var sendt fra den gode feen. Tiden på hytta i skogen med de gode hjelperne hjalp henne med å utvikle de magiske evnene. Evner og krefter fra den gode feen sitt magiske tryllestøv, som gjennom årene vokste seg sterkere og sterkere for hver dag. 

Eline ble eldre. Litt sterkere. Litt klokere. Litt modigere. Og litt flinkere med ord. Det gjorde også de andre barna. Likevel følte hun seg litt annerledes. Det turte hun ikke si til noen. Hun bar fremdeles på hemmeligheten, men også på håpet. 

Eline ble voksen. Fortsatt gyldent hår. Fortsatt store brune øyne. Ikke like stille. Ikke like sjenert. Men fremdeles i behov av hjelp. I perioder bodde hun på hytta i skogen. Med alle de gode hjelperne. De magiske evnene fortsatte å vokse. Og Eline ble sterkere, klokere, modigere. Hun kunne ikke se den gode feen, men hun kjente varmen og godheten langt inn i hjertet.

For Eline hadde et stort hjerte. Et hjerte som en gang i tiden ble stygt skadet. Av en ond heks sin mørke trolldom. Men som i eventyr flest trumfer det gode over det onde. Og eventyret om Eline og de gode hjelperne er ikke noe annerledes. Heldigvis. 

Da Eline fylte 24 år følte hun seg fremdeles annerledes enn de andre barna. Men nå visste hun mer. Med en god del hjelp klarte hun etterhvert å kontrollere kreftene sine. Noen ganger hadde hun lysende hender, noen ganger kunne hun høre hva andre tenkte, noen ganger snakket hun med fulgene, noen ganger tenkte hun flere tanker enn hodet klarte å romme. Og noen ganger kunne hun, på magisk vis, trylle seg selv bort. 

Eline ble ofte redd seg selv, og andre. Men det den onde heksa ikke visste da den mørke forbannelsen traff den lille piken, var at det magiske tryllestøvet fra den gode feen gjorde Eline i stand til å takle selv det mest utenkelige. 

I godt over 5 år gikk Eline og snakket med en av den gode feens hjelpere. Eline visste ikke da at denne hjelperen var sendt direkte fra den gode feen, og at denne hjelperen også hadde magisk tryllestøv. I over 5 år ble dette magiske tryllestøvet drysset over Eline, og de delte både tårer og latter. Selv med en vond hemmelighet, og selv med en stor smerte, følte Eline seg passet på. Hun følte varmen og godheten langt inn i det store hjertet sitt. Og i eventyr flest er disse kreftene mye sterkere enn all slags ondskap. Sterkere enn en mørk forbannelse. Heldigvis. 

er Eline snart 29 år gammel. Fortsatt med gyldent hår. Fortsatt store brune øyne. Fremdeles med et stort hjerte, og et stort håp. Det hender stadig at hun besøker de gode hjelperne på hytta i skogen. Det hender stadig at hun får hjelp av den gode feen. Eline har fremdeles magiske evner, som hun lærer seg å håndtere. Men det er ikke lenger en vond hemmelighet. Og den mørke trolldommen fra den onde heksa er brutt. 

Om Eline lever lykkelig i alle hennes dager det gjenstår å se. Men en ting er sikkert. Ordene som en gang forsvant, de fortsetter å komme. Styrke, mot, og godhet fortsetter å gro. Det gror i takt med håpet hun bærer med seg overalt. Og fra tid til annen, når ingen ser på, drysser Eline magisk tryllestøv over de gode hjelperne. Som en takk for hjelpen. 

Snipp snapp snute. Så var dette eventyret ute.

Av Eline Skår

Sorgen som satte seg i magen

*Trigger warning*

Dette er en tematikk jeg sjelden er innom. Nettopp fordi det er så sårt. Ikke bare for meg, men også for mange andre.

Jeg hoppet over frokost i dag. Igjen. Drikker masse kaffe og lar sigarettene fylle magen min. Kommer nok til å hoppe over lunsj også. Jeg må jo det. Eller.

Dette har jeg ikke fortalt til noen før, men siden mormoren min døde i juli i fjor har jeg brukt mat til å regulere følelsene mine. Bevisst og ubevisst. Mommi’s død satte seg rett i magen min. All matlyst forsvant. Jeg ble kvalm bare av tanken. Og det jeg klarte å spise vokste i munnen min.

Sorg kommer i mange ulike former. Det er helt klart. Og hvordan vi mennesker velger å håndtere det er like forskjellig. Jeg har hatt litt problemer med mat tidligere, det er bare ikke noe jeg snakker så høyt om. For man vet aldri hva andre måtte ha å streve med. Og det å regulere følelser med mat er nok dessverre mer normalt enn unormalt. Enten det er å la være å spise, å spise masse, eller kanskje kaste opp maten.

Sorg kommer i mange ulike former ja. Og hos meg satte den seg i magen. Jeg kjenner ikke lenger på samme måte at jeg blir sulten. Jeg må jo ha mat for å leve. Det vet jeg. Men for meg henger det sammen med kontroll, og med samvittighet. Etter at Mommi døde var det så vanskelig å spise. Sjokket og sorgen var så stor at jeg fikk dårlig samvittighet for maten jeg puttet i munnen min. Så da var det bedre å la være. Så lenge det gikk.

Det går an å streve med mat uten å ha en bestemt spiseforstyrrelse. Et anstrengt forhold til mat tror jeg vi alle får i perioder av livet. Vi snakker kanskje bare ikke så mye om det.

For meg handler det ikke om vekt. Det har det aldri gjort. For meg handler det om kontroll, og om å flytte fokus. Mulig en slags form for selvskading. Å kjenne på sultfølelse kan flytte fokus. Det er bare ikke så kontruktivt. Kroppen og hjernen trenger mat. Vi trenger alle regelmessig påfyll av variert kost. Dette gjelder også meg. Jeg er en smart kvinne. Tror jeg. Men hjertet henger ikke med. Ikke samvittigheten heller. Jeg spiser mat altså. Bare så det er sagt. Men det er en slags evig kamp innvendig. En kamp som oppleves svært slitsom å stå i. Men også en kamp jeg skal klare å kjempe meg ut av.

Jeg kjenner mens jeg skriver dette at det er uvant å sette ord på temaet. Det gjør litt godt og litt vondt på samme tid. Jeg skriver først og fremst for egen del. Men jeg tenker også at det helt sikkert finnes noen der ute som kan kjenne seg litt igjen. For så unik og spesiell er jeg ikke.

Jeg ønsker ikke å trigge. Og jeg vil virkelig ikke tråkke noen på tærne. Det jeg ønsker er åpenhet. Og å bryte ned tabuer. Egentlig om alt. Det er bare måten å gjøre det på som gjør meg usikker. Og noen ting føles mer tabubelagt enn andre. For min egen del er det ting jeg syns er vanskeligere å snakke om enn andre. Selv om jeg er åpen om svært mye.

Hvorfor? Jo, fordi det henger sammen med mye skam. Skam ja. Kanskje den vanskeligste følelsen å stå i. Ofte kan jeg også føle meg alene om skammen. Jeg kan tenke at jeg står helt alene om den. Da føles det enda mer vondt. Og skammen bare vokser.

Jeg har hørt at delt glede dobler gleden, og at delt sorg halverer sorgen. Kanskje er det litt det samme med skam. Om vi deler ting vi skammer oss over, så kanskje skammen blir litt mindre.

Vi mennesker er flokkdyr. Vi trenger andre mennesker i livene våres for å overleve. Og jeg tror at selv om vi alle er ulike, unike, skapninger – så finnes det mye som er likt. Jeg tror vi grunnleggende er like like som vi er ulike. Og det er det noe litt fint med.

Ved å åpne oss, ved å dele tanker, følelser, og erfaringer, så tror jeg vi kan føle oss litt mindre alene. Ved å dele skammen, så kan vi kanskje gjøre den litt mindre, sammen.

Ergo, dette innlegget.

Livet er herlig, men jeg får det ikke til

Året er 1996. Jeg er 5 år gammel. Og ute på tur i vårluften med Mommi. Jeg insisterte på å ta med dukkevognen, slik at vi kunne plukke gåsunger på veien å legge oppi. Vi gikk langs gangveien, like ved der Mommi bodde. Så stopper jeg plutselig opp. Ser på Mommi og sier – livet er herlig, men jeg får det ikke til.

Nå er vi i startgropa av 2020. 24 år senere. Uten Mommi. Men fremdeles med hodet fullt av store tanker.

Jeg vil ut av mitt eget hode. Ut av min egen kropp. Helst så fort som mulig. Jeg vil høre noen si at det hele kommer til å gå bra. Og virkelig mene det. Slik at også jeg kan tro på det.

Lyder blir så høye. Farger så sterke. Ord så intense. Alt har en større betydning. Og jeg må få med meg alt. Jeg blir sliten av meg selv. Så jeg skriver. Mye. Om lite. Kanskje jeg prøver for hardt. Kanskje jeg tenker for mye. Eller kanskje jeg drikker for mye kaffe.

Så hva gjør jeg? Jeg er overalt. Hele tiden. Men tankestrømmen er på stedet hvil. Jeg blir pakket inn i angst. Det er noe kjent ved det. Jeg er godt kjent med å være angstete. Det er litt verre med panikken. Den som plutselig slår ned. Som lyn fra klar himmel.

En evig indre uro som ikke får utløp. Med mindre jeg handler. Skaper min egen virkelighet. Min egen verden. En verden som jeg fyller med mitt eget. En verden jeg ikke trenger å flykte fra. En verden jeg heller flykter til.

Et tilfluktsrom som blir til når livet blir for vanskelig. Smart? Feigt? Eller modig? En mestringsstrategi. En strategi og en mekanisme som jeg bevisst og ubevisst tillærte meg som barn. Men som enda henger ved. Jeg er jo ikke lenger et barn. Dessverre. Eller heldigvis. Jeg nærmer meg 30, men har fremdeles et helt liv foran meg. Kanskje.

Ingen vet hvor lenge vi blir her. Ingen vet heller med sikkerhet hva livet vil bringe. Vi kan ikke se inn i fremtiden. Noe jeg er veldig glad for. Jeg er glad jeg ikke vet hvordan livet mitt ser ut om 1 år. Om 5 år. Om 10 år.

I går fikk jeg et angstanfall. Et skikkelig et. For første gang på flere år. Det kan skje den beste, og det er nok mer normalt enn vi tror. Men ukontrollert skjelving, svette hender, sprutende tårer, høy puls, og stjerner bak øynene er ikke noe å hige etter. Det hele opplevdes ganske skremmende og ubehagelig. Som å få seg en på trynet. Men jeg vet jo at det ikke er farlig. Det bare føles sånn.

Så jeg brukte taktikker fra barndommen.

Jeg lukket øynene, og telte sakte til tre. Det pleide jeg alltid å gjøre når noe var ubehagelig. Og når det ubehagelige var over lukket jeg øynene på nytt og telte igjen til tre. For på den måten ufarliggjorde jeg det litt. Og det store ubehaget ble heller et litt mindre vondt øyeblikk. Et øyeblikk som plutselig var over.

I tillegg ristet jeg godt på hodet. På beina. Og på hendene mine. Det var der alt sammen.

Så jeg har ikke forsvunnet helt. Jeg eksisterer enda. Men virkeligheten kjennes vond. Så jeg lukker øynene igjen. Og jeg teller sakte til tre.

2019 i bilder

2019 startet med et stort smell. Like etter ble jeg innlagt på psykiatrisk, til det som skulle vise seg å bli min lengste innleggelse noen sinne.

Innimellom slaga, all blod, svette, og tårer, forsøkte jeg å fange noen lysglimt.

Rundt mars var det premiere på programmet Sinnssykt, som jeg deltok i, på NRK. Serien ble spilt inn i deler av 2018. Den ligger fortsatt ute på NRK nett-tv.

27.mars fikk jeg permisjon fra sykehuset til å feire 28-årsdagen min hjemme.

Sommeren kom og jeg fikk mer og mer frihet. Jeg gikk derfor mer og mer på kafé. Og i juni en gang ble jeg utskrevet etter lang tid.

15. juli døde mormoren min svært brått. Samtidig begynte jeg å røyke som en svamp. Resten av sommeren har jeg bare et vagt minne av.

Høsten kom. Og som alltid føler jeg meg litt mer kreativ på disse tider.

Pennen og fotoapparatet ble brukt flittig.

Så kom beskjeden om at jeg skulle bytte behandler etter 5 år med L, og livet mitt ble litt snudd på nytt.

Jeg gikk enda mer på kafé, og røkte enda flere sigaretter.

I slutten av oktober tatoverte jeg meg enda mer!!! Og jeg ble så fornøyd!

Jeg tok så en pause fra bloggen, men fortsatte skrivingen. Noe som resulterte i at jeg ble gjesteskribent for magasinet Sinn og Samfunn.

I november hadde jeg et helt magisk øyeblikk med en helt spesiell fugl. Jeg er fremdeles i ekstase over dette møtet.

Så kom desember. Jeg samlet det hadde igjen av krefter og pyntet treet her hjemme, til tross for en litt lav julemotivasjon.

Det er litt rart å være på den andre siden nå. Men jeg mener det når jeg sier jeg kjenner meg litt klokere. Litt modigere. Litt tøffere. Og litt rausere. 2019 har definitivt gjort noe med meg som menneske. På godt og vondt.