Kråker, tilfeldigheter, og håp

Er det ikke rart. Hvordan alle disse tilfeldigheten fører til noe som ikke virker tilfeldig likevel. Jeg så en gang en kråke. Den fløy høyt over meg. Så oppdaget kråken gravlykten. Den som lå på bakken. Rett ved siden av der jeg stod. Målrettet fløy kråken ned til gravlykten, plukket den opp med nebbet, og fløy opp igjen. Med gravlykten.

Har hørt at kråker tiltrekkes av ting som skinner. En gravlykt skinner kanskje. Men Eline betyr fakstisk den som skinner. Og det første ordet som noen gang kom ut av min munn var lys. Tilfeldig?

Intenst. Liksom så mye. Liksom litt mer enn vanlig. Liksom. Prøver å forstå. Søker hele tiden svar. På noe som er. Større enn meg selv. Noe som gir mening. Noe som gir håp.

Må gjøre. Noe hele tiden. Liksom litt mer enn vanlig. Gjøre. Gjøre. Gjøre. Ikke være. Være være. For det gjør liksom for vondt. Jeg gjør noe hele tiden. Men er egentlig aldri. Eller. Ikke nå hvertfall. Gjøre. Gjøre. Gjøre. Har hørt det er bra.

Spiser egg. Helst smilende. Har hørt det skal være bra. Går turer. Mange turer. Har hørt det skal være bra. Kler meg fint. Gjerne i farger. For har hørt det skal være bra. Holder meg aktiv. Trener. Møter mennesker. Har hørt det skal være bra. Tar medisiner. Har hørt det skal være bra. Slutter med medisiner. For har hørt det skal være bra. Drikker kaffe. For å våkne. Har hørt det skal være bra. Men kutter ned, for har hørt det kan bli for mye. Snakker om følelser. Hurra for åpenhet. Er lei meg, men smiler. For har hørt det skal være bra. Urolig i kroppen. Redd. Rastløs. Faktisk så rastløs at jeg sitter på hendene mine. Det har jeg IKKE hørt at skal være bra. Men jeg gjør det likevel.

Hvor ble det av fingeren jeg hadde plantet i jorda? Kan vi ikke fokusere mer på bare å være. Og ikke så mye på å gjøre. Vi kalles human beings på engelsk. Ikke human doings.

Vi er bra nok som vi er. Eller? Tenker på kråken. Og på ting som skinner. Sånn som gravlykten. Kanskje jeg, en vakker dag, også blir plukket opp. Av nebbet til en kråke. Fordi jeg også skinner.

Det er lov å håpe.

På tide å stikke fingeren i jorda

Det føles som om jeg har løpt maraton. Opp til flere ganger. Men beina er sement. Som om jeg har vært inne i en tørketrommel litt for lenge. Som om noen har tråkket på hjertet mitt, og spyttet litt på det. Såret kanskje. Men ikke ødelagt.

Mye av den siste tiden har gått til å bade i egne tårer. For et bilde. Men det er jo akkurat det jeg har gjort. Bare at jeg har erstattet såpen med selvmedlidenhet. Og det lukter det ikke særlig godt av. Jeg blir svett bare av å tenke på det. Men noen ganger må man bare stikke fingeren i jorda.

Jeg satte bevisst av tid til en alvorsprat med meg selv. Jeg kjenner meg selv best, tross alt. Og noen ganger må jeg dra meg selv litt etter ørene. Selv om jeg tenker det er viktig å kjenne på alle følelser, så er det noe med å prøve å snu en situasjon. Jeg tror det er viktig å gråte om man er lei seg, men det finnes grenser. Jeg vil ikke bli fanget. Jeg vil ikke sitte fast. De hjernecellene jeg har igjen har derfor jobbet på spreng for å snu en negativ spiral de siste dagene. Det er en kamp. Men en kamp jeg er villig til å ta.

For det handler tross alt om livet mitt. Og livet mitt er verdifullt, og definitivt verdt å kjempe for.

Derfor har jeg ikke bare syntes synd på meg selv. Jeg har tatt ordet egenomsorg til et nytt nivå, og brukt alt jeg har lært av gode mennesker rundt meg. Det er nesten så jeg har latt meg provosere av meg selv. Og provokasjon kan brukes til mye. Jeg har brukt den til å kanalisere den energien jeg hadde igjen til å ta grep.

Dette har jeg gjort:

1) Lyttet til egne behov

2) Satt av tid til å gråte

3) Satt av tid til å tenke

4) Minnet meg selv på alt det gode som bor i meg

5) Tatt kontakt med mennesker jeg vet vil meg vel, mennesker som kjenner meg

Enkle grep. Kanskje. Men de gangene jeg virkelig tar de på alvor, så er de til stor hjelp for meg. Og det er jo det viktigste. Dette er ingen rakettforskning. Det er egne erfaringer på ting som tidligere har vært til hjelp. For det bor mye styrke i oss mennesker. Det erfarer jeg gang på gang. Men hva er styrken uten vilje?

JEG ER STERK + JEG VIL HA DET BEDRE = SANT

Vi kan klare mye på egnehånd. Ingen tvil om det. Men jeg er overbevist om at vi også trenger andre mennesker. Vi kan hente mye trøst, håp, og styrke fra andre. Og ikke minst kan vi lære mye av folk rundt oss. Om vi bare er åpne for det. En endring skjer ikke automatisk. For la oss være ærlige – løsningen på livet kommer ikke til å banke på døra. Så inntil videre sitter jeg her, med fingeren fremdeles plantet i jorda. Og her kommer jeg til å bli en liten stund.

En kopp saft på legevakta

Varme. Vennlighet. Og en kopp med saft. Enkle ting som kan gjøre en enormt stor forskjell.

Med ristende bein, skjelvende hender, og høy puls, ba jeg selv om hjelp i går. Med følelsen av at jeg holdt på å gå i stykker, gikk jeg selv inn på legevakten. Det er ingen enkel sak. Å be om hjelp mener jeg. Det krever en god dose styrke og mot. Flaks at jeg har begge deler. Jeg er heldig sånn sett.

Jeg skal ikke dreie ut om hva, hvordan og hvorfor. Det blir for personlig. Men jeg har likevel et poeng med dette.

Det finnes hjelp å få. Vi er alle forskjellige, og har ulike behov. Likevel er mye likt. Vi mennesker trenger andre mennesker. Vi trenger å bli sett og hørt. Og vi trenger å bli møtt med varme, vennlighet, og medmenneskelighet. 3 ord, som kan bety enormt mye. Kanskje særlig når man er i en sårbar situasjon. Slik som jeg var i går.

Det er mye vi kan klare selv. Heldigvis. Men vi trenger også andre. Det er ikke et svakhetstegn å be om hjelp. Heller et tegn på styrke. Jeg kjenner meg selv veldig mye bedre enn for en tid tilbake. Jeg vet mye mer om hvordan jeg fungerer, hva jeg trenger og ikke trenger. Jeg vet også at jeg kan ta et i et skikkelig tak selv, når livet stormer som verst. Og den mestringsfølelsen jeg da sitter igjen med er helt fantastisk.

Jeg gikk fra å være Eline Ekstra til å bli Eline Light, og til å falle rett gjennom gulvet og på tryne igjen på kort tid. Livet skjer. Angst er ikke farlig. Men det gjør jævlig vondt. Kanskje er det et signal om å lytte til kroppen. Kanskje er det hjertet som sier jeg skal ta det med ro. Eller kanskje det virkelig er fare på ferde.

Uansett årsak så er jo angsten der fremdeles. Og jeg er litt lei av å forstå meg i hjel på ting. Jeg kjemper med nebb og klør for å holde fast i det trygge. Heldigvis har jeg både verktøy og knep i ermet, for å klare å stå i det. Det er ikke lett. Men det er ikke umulig heller.

I dag har jeg rett og slett brukt mine egne triks. Jeg har brettet opp ermene, og gjort ting jeg vanligvis ville ha gjort. Stått opp. Stelt meg. Gått tur. Drukket kaffe. Sett på fugler. Og tatt litt bilder. Jeg vet at det bor mye styrke i meg, og jeg vet at jeg kan. Det er en fin erfaring å ha med seg. Og jeg tror virkelig at man kan lære mye av å oppleve vonde ting. Dessverre. Livet er ikke alltid lett. Men det er tross alt disse opp- og nedturene som gir livet farger.

Vi må bare se med hjertet, og lytte med øynene.

Og kanskje kan en kopp med saft, litt varme og vennlighet gjøre en stor forskjell.

Eline Ekstra vs Eline Light

Vitaminpille. Energibombe. Duracellkanin. Morgenfugl. Eline Ekstra. Kjært barn har mange navn. I det siste har jeg blitt kalt litt forskjellig. Men jeg kan nå melde om at Eline har landet. Jeg gjentar, Eline har landet.

Med begge beina på jorda har jeg nå gått fra Eline Ekstra til å bli en lightversjon igjen. Det ble ingen nødlanding denne gangen. Heller ingen krasj. Heldigvis.

For det er jo et stykke fra loft til kjeller. Og i stede for å falle gjennom gulvet, tok jeg trappen denne gangen. Trinn for trinn. Steg for steg. Med litt (les: en del) hjelp, har jeg klart å få bakkekontakt igjen. Et lite øyeblikk trodde nemlig både jeg og andre at jeg kom til å lette fra bakken. Lenge siden sist jeg har vært på den rosa skyen. Men jeg nøt hvert eneste sekund.

Selv om jeg nå har gått fra Eline Ekstra til Eline Light, så har jeg bevart mye av den gode energien. Det er bra, for vi trenger alle litt god energi. Før jeg tok trappen ned frigjorde jeg plass på den ekstra harddisken. Der gjemte jeg unna en god porsjon med energi. På den måten kan jeg selv hente ut mer når jeg måtte trenge det. Og jeg kommer til å trenge både plass og energi i tiden som kommer. Jeg jobber nemlig med et stort prosjekt. Hva, hvor, og hvordan, kommer jeg tilbake til siden!

Men nå skal jeg slutte å snakke i bilder, og jeg skal heller ikke omtale meg selv mer i 3.person.

Uansett – Jeg ville bare stikke innom for å spre litt god energi. Om du er en Ekstra eller om du er en Light akkurat nå, det spiller ingen rolle. Det viktigste er at du er god mot deg selv, og mot de rundt deg. Jmf. Kardemommeloven.

Løvetannbarn – historien om Hilde

Opp av asfalt. Blant ugress. Den vakreste blomst. Med håp i hvert blad. Med styrke i stengelen. Og med mot i den hvite melkesaften.

Jeg husker enda første gang jeg hørte begrepet løvetannbarn. Jeg var 17 år gammel. Med hvite knoker, ristende bein, kort pust, og med en sammenkrøpet kropp, satt jeg på skolens hvilerom. En lærer, som så angsten komme, tok meg ut av klasserommet. Jeg husker fremdeles navnet hennes. Hilde.

Det var noe med henne. Varmen. Vennligheten. Den rolige stemmen. Det behagelige vesenet. Noen mennesker har noe ved seg. Dette «noe» som gjør det lettere å åpne seg. Hilde hadde noe. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men det må ha vært en stund. For Hilde hadde tid. Hilde ville lytte.

Litt etter litt roet angsten seg. Og litt etter litt fortalte jeg min historie. Hvertfall deler av den. En historie om en trøblete oppvekst, om psykisk sykdom, rus, barnevern, og om mye frykt. Hilde lyttet. Og så så hun på meg og spurte om jeg hadde hørt om løvetannbarn? Det hadde jeg ikke. Så hun forklarte meg hva det betydde.

Løvetannbarn er et sosialfaglig begrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold.

Jeg husker hvordan jeg gråt. Og jeg husker hvordan jeg, i det øyeblikket, følte meg både sett og hørt. Jeg glemmer det aldri. Og jeg glemmer aldri Hilde.

Vi trenger alle å bli sett. Vi trenger alle å bli hørt. Vi trenger alle å bli møtt med varme og vennlighet. Hvorfor? Jo, fordi vi er mennesker. Og mennesker trenger andre mennesker.

Hvordan har du blitt den du har blitt, er et spørsmål jeg ofte får. Hvordan har jeg blitt meg? Et av livets store spørsmål. Jeg skal unngå å gå inn i en lang debatt om arv og miljø. Men jeg er overbevist om at vi alle trenger å ha et mer nyansert bilde. Jeg blir ikke automatisk en kopi av min mor og far, selv om de har skapt meg. Det er mye annet som spiller inn.

Min barndom var ikke et glansbilde. Men hvem har da hatt et glansbilde til barndom? Voksne er ikke alltid voksne. Det oppdaget jeg i ganske tidlig alder. Og voksne har ikke alltid rett. Det kan være både vondt og vanskelig å forstå som barn.

Vi har alle valg. Vi kan alle skape vårt eget liv. Og vi kan forme oss selv. Hvem ønsker du å være? Vi har mulighet til å skape endring når vi selv ønsker det. Og tankens kraft bør ikke undervurderes.

Jeg sier ikke at det alltid er enkelt. For livet er ikke enkelt. Det er ikke alltid lett å treffe gode valg, eller å tenke gode tanker. For vi er ikke roboter som ikke blir påvirket av andre. Vi mennesker blir påvirket av andre fordi vi er mennesker. Og nettopp også fordi vi er mennesker så har vi valg. Det gjelder uansett bakgrunn.

Derfor trenger vi mennesker som Hilde. Mennesker som ser. Som lytter. Mennesker som er varme og vennlige. Gode mennesker som Hilde finnes overalt. Vi må bare se. Være åpne for det. Familie er ikke alltid det eneste rette. Det gjelder å gi andre mennesker en sjanse. For det finnes mye godhet der ute. Heldigvis. Det kan være en nabo, en venn, en helsesøster, eller kanskje en lærer.

Jeg er heldig, for opp igjennom årene har jeg blitt sett og hørt flere ganger. Mennesker jeg har møtt på min vei som har vist seg å være gode. Og tror jeg bevisst og ubevisst har plukket opp litt her og litt der. Positive egenskaper, som jeg har latt skape meg til å bli nettopp meg.

Jeg ønsker ingen offerrolle. Det har jeg aldri gjort. Jeg har heller ikke blitt dullet med. Men heller blitt utfordret og stilt krav til. Med varme og vennlighet. Jeg ønsker en evne til å se godhet. Evne til å se muligheter selv om livet virker mørkt. Men dette kommer ikke av seg selv. Det krever styrke. Det krever mot. Og ikke minst håp.

Hilde ble ikke den siste som nevnte begrepet løvetannbarn for meg. Behandleren jeg har i dag var den siste som nevnte det for meg, kun for et par dager siden. Nå er jeg 28 år gammel, og jeg kjenner fremdeles at det rører meg. For jeg blir enda sett.

Løvetannen vokser stort sett der der er sol. Og blomsten har evnen til å sprenge seg igjennom den tyngste asfalt.

Du er viktig. Du kan også bli sett og hørt av noen. Og like viktig – du kan se og høre andre. Vær varm. Vær vennlig. Vær et medmenneske. Vær en Hilde.

Det er min kropp

***Trigger warning***

I det siste har jeg fått noen kommentarer på egen kropp. På hvordan jeg ser ut. Jeg ønsker derfor å komme med en oppfordring.

Man vet aldri hva andre måtte streve med på innsiden. For det syns nemlig ikke alltid på utsiden. En enkel kommentar (som kan være godt ment) kan sette i gang en hel tankerekke, som igjen kan føre til handling. Man vet aldri hva den som mottar tenker. Derfor pleier jeg vanligvis å trå varsomt. Særlig med dette temaet. Men nå føler jeg for å si fra.

Jeg har hatt ulike typer kropper i mitt 28-årige liv. Naturlig nok. Men det har alltid vært min kropp. En kropp som fungerer akkurat som den skal. En kropp jeg er stolt av. En kropp som har vært igjennom mye.

Jeg er for åpenhet om det aller meste. Det er selve måten vi gjør det på jeg stiller spørsmålstegn ved.

Jeg er heldigvis på et bedre sted i dag enn på disse bildene. Men det kan jo ingen egentlig vite. Derfor vil jeg be deg tenke deg nøye om før du kommenterer andres kropp.

Svar på spørsmålsrunden

Jeg vil igjen takke for alle gode ord, tilbakemeldinger, og ikke minst personlige historier, som jeg får tilsendt. Ikke bare blir jeg litt tryggere i meg selv. Jeg føler også jeg utvikler meg som menneske. På mange måter blir jeg litt bedre kjent med deg der ute. Og kanskje viktigst av alt – Jeg føler meg litt mindre alene. Litt mindre gal. For vi er mange. Mange som har forskjellige ting å streve med.

Det er viktig å huske på at jeg bare er et menneske. Ingen psykolog. Ingen lege. Men et menneske som har levd på godt og vondt. Derfor vil jeg være forsiktig med å komme med råd. Om du strever veldig anbefaler jeg at du tar kontakt med legen din.

Uansett – jeg har nå svart så godt jeg kan på spørsmålene som kom inn. Jeg har delt de inn i ulike temaer, for å få litt bedre oversikt. Men jeg kan jo røpe allerede nå at det meste dreier seg om psykisk helse.

Samarbeid til bloggen:
Det var noen som lurte på om jeg hadde fått noen tilbud på samarbeid. Det har jeg. Oppigjennom har jeg fått tilbud om litt diverse. Tamponger levert på døra, plakater, personlige skilt, og onlinetjenester med psykisk helsehjelp. Jeg har bevisst valgt å ikke inngå noe samarbeid til nå, for jeg føler ikke det passer helt med min måte å ville redde verden litt på.

Hvordan takle åpenhet, dersom man syns det er vanskelig:
Øvelse. Øve seg på mennesker man er trygg på. Jeg får stadig historier fra mennesker med ulike diagnoser som velger å holde det skjult for andre, nettopp fordi de syns åpenhet er vanskelig. Det som er viktig er at ingen har krav på å vite noe som helst. Du velger selv hva du vil dele. Personlig fikk jeg det mye lettere da jeg valgte å være åpen. Jeg starte i det små. Øvde meg for personer jeg følte meg trygg på. Det er kanskje den beste måten spør du meg. Åpenhet har flere former. Heldigvis. Ikke alle trenger å skrive kronikker, drive blogg, eller ha podcast.

Mitt forhold til trygghet/utrygghet:
La meg bare si det sånn at hovedmålet mitt for 2020 er å bli trygg. Trygghet er nok det aller viktigste for meg. Nettopp fordi jeg har kjent så mye på utrygghet, og på hvordan det har påvirket meg opp igjennom. Så å bli trygg i egen kropp, i eget sinn, har første pri. Så tror jeg det å bli trygg på andre kommer litt av seg selv. Dette tenker jeg å utdype i et eget innlegg. Nettopp fordi det er et så viktig tema.

Byttet av terapeut:
Flere kjente seg igjen i innlegget jeg skrev om å skulle bytte behandler. Det har for min del uten tvil vært utfordrende. Etter 5 år med L var det nesten utenkelig å skulle bytte terapeut. Men vi er nødt til å gi nye mennesker en sjanse. Og tid. Masse tid. Hvis ikke vi gjør det tror jeg vi kan gå glipp av ting. Potensielt fine ting. Jeg kan i dag si at jeg føler meg ganske heldig som har fått en ny behandler jeg stadig føler meg tryggere på. Og nye mennesker kommer med nye perspektiver, ny kunnskap, som igjen kan føre til en positiv endring.

Hva inspirerer meg til å skrive:
Alt. Musikk. Mennesker. Været. Kaffe. Fugler. Gode samtaler. Mindre gode samtaler. Men kanskje mest av alt å være ute. Ute i frisk luft. Det skjer noe med hjernen min når jeg beveger meg ute. Ikke bare får kroppen bevegelse. Det skjer ting i hver eneste celle. Men det skjer også ting i hjernen. Jeg ser nye ting. Får nye inntrykk. Nye impulser. Nå for tiden blir jeg til og med inspirert av meg selv (om det er lov å si).

Frykt for å bli avvist:
Å ha frykt for å bli avvist er svært menneskelig. Det kan være frykt for å bli avvist av familie, av venner, eller av hjelpeapparatet. Noen kjenner mer på denne frykten enn andre. Selv har jeg kjent litt på det i perioder, men det er heldigvis ikke noe som plager meg mye. Jeg anser meg selv som svært heldig. Som ikke blir gitt opp av de jeg har rundt meg. Dessverre vet jeg at mange blir avvist. Kanskje særlig i hjelpeapparatet. At det finnes slik urettferdighet gjør meg svært opprørt. Alle som trenger hjelp, alle som ber om hjelp, burde få det.

Planer jeg har fremover:
Jeg legger større og mindre planer hver eneste dag. Det hjelper meg gjennom både opp- og nedturer. Jeg skal drikke mye kaffe. Gå mye på kafé. Jeg skal være med gode mennesker. Også skal jeg en liten tur til Budapest i februar, noe jeg gleder meg veldig til. Ellers har jeg større planer med skrivingen min.

Hva jeg savner i livet mitt:
Mormoren min.

Hvis jeg kunne fått et ønske oppfylt:
Å få snakket med mormoren min igjen.

Mål for tiden fremover:
Skape trygghet, skaffe jobb/praksis, drive med skriveprosjekter, bruke naturen mer, gjøre lystbetonte aktiviteter, få bedre økonomi, ha gode rutiner, og slutte å røyke. I prioritert rekkefølge.

Vennskap og relasjoner:
Jeg fikk en henvendelse om jeg kunne skrive litt om vennskap og relasjoner. Om hvordan jeg bevarer de. Kanskje særlig med tanke på sykdom og dårligere perioder. Jeg syns denne tematikken er EKSTREMT viktig, så jeg vier gjerne et helt innlegg til det siden. Jeg vet jeg gjentar meg selv nå, men vi mennesker trenger andre mennesker. Vi er avhengig av trygge, gode relasjoner, i både opp- og nedturer, nettopp fordi vi er mennesker. Hverken du eller jeg er noe annerledes bygd på den måten. Å bevare gode relasjoner i vanskelige perioder kan være utfordrende. Utfordrende, men ikke umulig. Det krever noe av begge parter. Man må gi og ta. Jeg tror også på at åpenhet, om det meste, hjelper enormt mye. Det gjør liksom ting så mye enklere. Jeg mener også at vi må øve oss på å være hakket mer romslige. Vi må romme både likhet og ulikhet, sykdom og friskdom, og alt innimellom.

Så. Hvordan skal jeg klare å lande dette innlegget. For her dukket det opp mye bra, syns jeg selv. Og det er takket være spørsmål fra dere. Takket være deres åpenhet, deres historier, deres bidrag. Håper dere syns innlegget var allright. Kanskje skal jeg fortsette med slike runder innimellom.

La deg inspirere. Ta vare på deg selv, og på de rundt deg som er gode. Vær romslig. Jmf. Kardemommeloven.

Ha en strålende søndag!

Har det så bra at jeg blir redd

En stadig oppadgående rus. Bare uten rusen. En opptur som fremdeles er stigende. Hvor høyt kan jeg komme?

Ordene fortsetter å renne inn. Gode alle sammen. Mennesker som fremdeles er her. Jeg finner noe godt i dem alle. For det finnes så mye godhet der ute. Jeg gleder meg så mye til å stå opp, til en ny dag, at jeg ikke vil sove.

Føler meg levende. Boblende. Brusende. På grensen til elektrisk. Kanskje til og med forelsket. Jeg lever i en bok. Puster gjennom en penn. Og jeg føler nå at jeg ser med hjertet. At jeg lytter med øynene. Måtte det vare!

Det kjennes så bra at jeg blir redd. Men redd behøver ikke være negativt. Hva er vel en melodi uten en moll? Alt kan ikke gå i dur. Ikke hele tiden. Så mens jeg fremdeles er her oppe i høyden utforsker jeg redd. Jeg går inn i moll med åpne øyne. Lytter til hjertets språk.

Fallhøyden blir kanskje større og større her oppe, men jeg er ikke redd for å falle. Litt skrubbsår er ikke farlig. Men kan man ha det for bra? Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at det en gang vil snu. Hvor mange kilometer i timen er uvisst. Men denne gangen vil jeg være klar!

Jeg finner frem plastrene mens det gode pågår. Og samtidig lagrer jeg alle gode øyeblikk, alle gode ord, og alle gode mennesker i hjertet mitt. I den ekstra harddisken som rommer det som blir for mye for hjernen. På den måten unngår jeg overbelastning.

Smart? Genialt, mener jeg.

Villmarkens datter er tilbake!!!

God lørdag til deg der ute!

Oppturen min fortsetter å ture, og det kjennes helt fantastisk. Jeg nyter hvert eneste øyeblikk. Jeg kan også melde om at Villmarkens datter er tilbake for fullt.

Naturen ass. Magien der ute. Den som alltid er der. Den som alltid venter på deg. Den som aldri forsvinner. I dag var det ekstra trolsk ute, noe jeg elsker. Synet som møtte meg var så behagelig for øyet at jeg var litt i tvil på om det egentlig var en drøm. Men naturen er så ekte som den kan få blitt.

I går fikk jeg et innfall. Kanskje det var endorfinene som stadig bruser over nå. Eller kanskje det var noe rart i kaffen min. Uansett. Jeg la ut en post:

Kvinne (28) søker turvenn(er). Og jammen finnes det noen sporty, uredde, og eventyrlystne mennesker der ute. Heldigvis for meg. Det resulterte i en helt nydelig tur i dag.

Jeg har vært ute i frisk luft i dag fra klokken 9 og frem til nå. Føler meg full av frihet. Full av ny inspirasjon. Jeg er ikke i tvil – naturens kraft er balsam for sjelen.

Liker du å være ute i naturen? Om du bor i Oslo-området, så har jeg alltid rom for nye turvenner.

Nedtur, opptur, eller bærtur?

Jeg hadde en avtale med psykologen min for litt siden. Min nye behandler, som ikke lenger er så ny.

Som vanlig hadde jeg en del på hjertet. Men kanskje enda litt ekstra denne gangen. Det boblet liksom litt over. Jeg var på grensen til elektrisk. Som om et ekstra gir var satt inn. Det blir litt sånn de periodene etter at en kneik er besteget. Da blir jeg ekstra ivrig og ekstra utålmodig. Ord, tanker, og ideer bobler over. Jeg skulle helst ha gjort 10-15 ting samtidig. Og aller helst ha gjort dem i går.

Jeg er sikker på at ordene som kom ut av munnen min kom i en oktav høyere enn vanlig. I tillegg følte jeg meg fri fra egen sensur. Null filter altså.

Med ord, nesten som i sang, ut av munnen spurte jeg han om jeg var helt på bærtur. Svaret hans kom kombinert med et smil. Vi var vel begge enige om at det heller var en god gammeldags opptur.

Så jeg nyter det mens jeg kan.