I drømmeland

Våken, men i drømmeland. Vet ikke hvilken dag det er. Vet ikke hvor tiden ble av. Musikken hører jeg. Den er vakker. Intens. Melodien går raskt. I takt med min egen hjertepumpe. Alle tankene som kommer. Jeg forsøker å tenke de alle. Noen tenkes sterkere enn andre, uten at jeg vet grunnen til det. Men de er mange. Og jeg er bare én. Kanskje prøver jeg for hardt. Kanskje tenker jeg for hardt.

Føler jeg må få med meg alt. Vil ikke overse noe viktig. Alt har en betydning.

Som om jeg har fått en gylden billett. Men jeg har allerede reist. Eller, hjertet mitt er på vei en plass. Kroppen og sinnet har blitt igjen. Det hele er vanskelig å sette sammen. Som et digert puslespill hvor alle brikkene er like. Like i form og farge. Så fragmentert. Så frynsete.

Så likt og så ulikt på en og samme tid. Bitene er jo der. Og de er ment til å høre sammen. Men likevel er det noe som ikke stemmer.

Heldigvis er ikke jeg et puslespill. Jeg er Eline. Et menneske som så sårt søker en helhet. Men en bit av meg mangler. Og jeg vet ikke hvor jeg skal lete.

Det utrygge trygge

Fra en drøm. Til en annen drøm. Så hva er virkelig? Spiller det egentlig noen rolle? Tiden går fort. Raskere for hvert sekund. Men jeg henger med enn så lenge.

Jeg vil være i en drøm. Vil drømme en drøm. Vil ha en tro. Et håp. Et ønske.

Bit for bit samler jeg opp. Hver en tanke. I mitt sinn. I mitt hjerte. Det hele henger jo sammen. Men ingenting passer. Det er der alt sammen. Det fungerer slik det skal. Nesten hvertfall. Jeg har jo svaret. Det bor i meg. Som om jeg har nøkkelen, men ingen dør passer. Kanskje har låsen gått i vrang. Jeg kommer hvertfall ikke inn. Banker på hver en dør. Men ingen lukker opp. Det gjør vondt, men føles kjent. En trygg tanke. En følelse. Det utrygge trygge. Det som bestandig har vært der.

Det er ikke mye jeg ber om. Tror jeg. Men hva er det egentlig? Jeg vet jo mer i dag enn jeg gjorde i går. Heldigvis. Jeg ser ned på beina mine. De rister. Jeg klapper meg lett på lårene. For å kjenne at de er der. Og det er de. Jeg titter opp på himmelen. Det er lyst ute, men jeg ser stjerner likevel.

Lyset blir sterkere. Det som er igjen. Lyder blir høyere. De jeg hører. Beina går raskere. I takt med resten av verden. Musikken blir vakrere. Farger mer intense. Samtaler også. De jeg får med meg. Hopper kanskje over tanker. Men håper på å få med meg de viktige. De som er av betydning. Og det utrygge trygge.

Hva om jeg er på feil plass til feil tid? Hva om balansen jeg så sterkt søker er her. Men hva om den er skadelig? En skadelig balanse som setter meg ut av balanse igjen. En balanse som gjør at jeg går glipp av livet mens jeg lever.

Jeg tviholder på en strategi. Den som før ga meg trygghet, men som i dag ødelegger for meg. Jeg gjør det likevel. Det er det jeg kjenner til. Et uheldig mønster? Kanskje. Men det har fått meg hit jeg er i dag.

Jeg må skape min egen virkelighet. En virkelighet jeg kan orke å stå i. Orke å tro på. Orke å leve i. Det utrygge trygge som jeg kan pakke meg inn i.

Alt jeg vil. Alt jeg søker er trygghet. Men kanskje må jeg endre strategi. Kanskje er jeg for kravstor. Kanskje ber jeg om for mye. Men det er lov å håpe. Ikke minst å drømme. Jeg har jo nøkkelen. Men hvor skal jeg plassere den når ingen dør passer. Kanskje har jeg ikke lett godt nok. Lenge nok. Eller kanskje det er akkurat det jeg har gjort. Det hele stresser meg. Men hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå? Ingen andre enn meg vet nok svaret på det. Dessverre. Eller heldigvis. Men hvordan skal jeg lete i meg selv når jeg går rundt i sirkel? En evigvarende dans. En slags nedgående spiral.

Med en god porsjon håp kaster jeg meg ut i det, gang på gang. Jeg treffer bunnen, men blir kastet opp igjen. Tilbake til virkeligheten. Tilbake til start. Om og om igjen. Jeg gir meg ikke. Til det er livet alt for spennende.

Om julen blir lang

Nå er romjulen her. Kanskje de dagene jeg har gruet meg mest til. Og i skrivende stund sitter jeg faktisk utenfor en stengt kafé. Men jeg får dagslys. Og jeg får frisk luft. Det er undervurdert. Jeg har sett en og annen jogger som ivrig farer forbi meg, men ellers er det lite liv å melde om her på Majorstuen.

Det kan bli lange og kanskje tunge dager i denne tiden. Mange har kanskje forventninger som ikke stemmer helt med realiteten. Jeg har mange ganger tenkt at jeg bare vil hoppe over hele julen. Men det har som regel blitt med tanken. Julen er her uansett om man vil eller ei. Og nå sitter jeg altså her. 2.juledag. Jeg har ikke gått i stykker enda.

Det gjelder å fylle dagene med noe lystbetont. Hvis man kan. Sammen med noen. Eller alene.

I år har jeg helgardert meg. I samtaler med behandler, familie, og med venner, har jeg forberedt det som forberedes kan.

Kanskje er du litt som meg. Som liker å ha muligheter, men uten å være bundet. Som liker å ha folk rundt deg, men som også trenger alenetid. Balanse ass.

Uansett så gjelder det å finne ut av hva som fungerer best for akkurat deg. Her kommer hvertfall noen tips til ting å gjøre om julen blir lang.

Gå turer. Kom deg ut mens det er lyst og sug til deg frisk luft. I nabolaget, eller kanskje i naturen.

Se film. Det trenger ikke nødvendigvis være amerikanske klisjeer. Men å fylle hodet med underholdning kan gi en liten pause.

Hør musikk. Sett på favorittartisten, og syng gjerne med. La deilig øreporno fylle ørene dine. Det gjør hvertfall underverker for meg.

Ta bilder. Ta med deg kamera ut på tur, å ta bilder av det du syns er fint. Det pleier å gi meg en frisone.

Rydd. Ha en ryddedag. Evt en ryddetime. Litt er bedre enn ingenting. Og om det er kaos i hodet kan det hjelpe å rydde rundt seg.

Skriv. Sett av tid til å skrive. Gjerne det du tenker og føler. Eller bare akkurat det som faller deg inn. Det er min beste terapi.

Ta en dusj. Dette kan være enklere sagt enn gjort, men følelsen etter en lang og varm dusj, og kanskje litt egenpleie, pleier å være ganske så god.

Enten du er alene eller sammen med noen. Om du er i finstasen eller joggisen. Om du er glad eller lei. Så håper jeg uansett at du får noen fine øyeblikk i det som er igjen av 2019. Husk at den eneste du kan ta ansvar for er deg selv. Og du er verdifull, og verdt å ta vare på!

Og en annen viktig ting – dersom du skulle kjenne på glede. På lykke. Kanskje du til og med ler. Sånn på ekte. Sånn med magen. Så nyt det! Vi skal ikke skamme oss over å kjenne på gode ting, selv om livet skulle tilsi noe annet.

Da mormoren min døde trodde jeg aldri at jeg kunne le igjen. Ikke sånn på ekte. Og hvertfall ikke med magen. Men jeg har ledd. Flere ganger. Sånn på ekte. Sånn med magen. Og jeg får ikke lenger dårlig samvittighet for det.

Til det er livet for kort.

Mens vi venter

Lyset. De korte dagene. Den friske vinterluften. Den som bærer magien videre til neste dag. Magien ja. Den som også bærer meg videre. Til neste dag. Koppen med kaffe. Håp i hver eneste dråpe. De jeg varmer meg på. Mye er likt. Likevel er mye annerledes. Vi venter på noe godt. Troen er kanskje der. Håpet også. Men noe mangler. Og julen min i år kommer til å bli helt spesiell.

Julen er på mange måter en vakker tid. Men det er viktig å huske på at for mange er den like vanskelig som den er vakker. For hvordan bevare varmen og det gode når man har mistet en nær? Døden er en like naturlig del av livet som det å leve. Men hvordan bevare en tro og et håp på noe godt når limet er borte? Vi kan varme oss med dråper med kaffe og med hjemmestrikkede ullgensere. Men det som varmer mest er kanskje gode minner. Og de finnes det mange av. Heldigvis.

En stor og vond forandring i livet. Men julen kommer likevel. Mye er som bestandig, men noe mangler. Mye er likt og annerledes på en og samme tid. Og helt ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Ting som tidligere betydde noe, har mistet sin betydning. Ting som føltes viktig før, føles ikke lenger viktig.

På bildet under er jeg iført kåpen og skoene til min mormor. Jeg bærer det med stolthet, og ikke minst med savn. Parfymen hennes sitter også på. Til og med røyken hennes er mellom fingrene mine. (Den skal forresten kuttes ned på over nyttår. Men alt til sin tid).

Foto: Heidi Marie Bauer

Likevel venter jeg på noe godt. Troen er der. Håpet også. Men er det nok? Kanskje. Kanskje ikke. Det vil tiden vise. Mens vi venter varmer jeg meg på minnene. Og på kjærligheten som fremdeles bor i hjertet mitt.

Mens vi venter. På det gode, på varmen, på magien, må vi ta vare på hverandre. Vi mennesker trenger andre mennesker. Noen ganger trenger vi at andre bærer både tro og håp for oss. For det kan være tungt å bære alene. Kanskje må vi lytte med øynene. Kanskje må vi tenke med hjertet. <3

En jul uten limet kan bli annerledes. En tid hvor forventninger, tro, og håp, møter en tøffere virkelighet. Men julen kommer uansett. Det vil ikke hjelpe å løpe, rømme, eller flykte. Julen kommer uansett. Men den går også over. Det vet vi. Og snart venter et helt nytt år. Måtte det nye året bringe tro, håp, og gode ting for oss alle. Og la oss skape gode minner. For før vi vet det er øyeblikkene over.

Det er lov å ha det vondt. Akkurat som det er lov til å ha det godt. Selv om noen nær har gått bort, så er det lov til å kjenne på glede uten dårlig samvittighet. Jeg har ikke før nå forstått hva det menes når folk sier at savnet blir forsterket under høytider. Men nå er jeg altså her. Mine tanker går ut til deg som har mistet noen, og som nå kanskje går en tung tid i møte. Du er ikke alene!

Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. Eller for å be om hjelp. Vær så god mot deg selv som du klarer, så skal jeg prøve på det samme. Det krever kanskje en ekstra porsjon med mot. Men det er verdt det. Du er verdt det!

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal håndtere julen. Dessverre. Eller heldigvis. Men det kommer bedre tider. For livet går opp og ned. Men mens vi venter… Er det viktig å ta vare på oss selv, og på de rundt oss.

God jul! Ta vare <3

Øverst på ønskelisten

Uansett alder blir jeg aldri for gammel til å ønske meg noe. Jeg har alltid hatt, og har fremdeles et stort ønske om. Et ønske om trygghet. Trygghet rundt meg. Trygghet i eget hjem. I eget sinn. Og i eget hjerte. Trygghet i meg selv. Dette ønsket vokser jeg aldri fra. Snarere tvert om. Ønsket vokser i takt med meg selv. Ønsket om trygghet blir sterkere for hvert år som går. Jeg har søkt det så lenge jeg kan huske, og jeg søker enda. Kanskje fordi jeg glimtvis får en liten smakebit på hva det kan bety. En smakebit på hvordan det kan føles. Et lite drypp av et større fenomen. Kanskje et lite ord, med åtte bokstaver, men med en enorm betydning.

Kanskje er det ikke så rart at jeg har lett så intenst. Men følelsen av å være på feil sted til feil tid er ofte der. Uansett så har jeg fortsatt jakten. Eller flukten. Flukten fra det utrygge. En flukt fra noe utrygt til noe trygt. Men om svaret hele tiden har bodd i meg, så er det kanskje ikke så rart at jeg har lett på feil sted til feil tid.

En opplevelse av trygghet er noe vi alle søker. Det er helt grunnleggende for oss mennesker å kunne oppleve trygghet. I oss selv, men også rundt oss. Noen søker det kanskje mer enn andre. Bevisst eller ubevisst. Men svaret ligger nok i oss selv. Og om man bestandig forsøker å flykte fra det utrygge, som kanskje også ligger i en, så kan det bli rimelig slitsomt i lengden. Hilsen undertegnede.

Jeg bærer med meg svaret overalt til en hver tid. Viljen er der. Håpet er der. Ønsket også. Det som brenner like sterkt som det alltid har gjort. Så mangler? Hva er det jeg overser? Noe viktig. Ingen tvil om det. Hvorfor skulle jeg ellers ha brukt så mye energi, og så mange tanker, på denne jakten.

Kanskje er jeg nødt til å akseptere det utrygge. Kanskje må jeg lære meg å stå i det. Men er det ikke det jeg har gjort i mine 28 leveår? Jeg er ikke kjent for en som gir seg så lett. Men jeg ønsker ikke lenger å kaste bort mer dyrbar tid. Livet er alt for kort til det. Jeg vil leve mens livet skjer. Være til stede. I øyeblikket. I egen kropp. Eget sinn. Jeg vil ikke lenger flykte.

Kanskje det ikke behøver å være så svart/hvitt. Kanskje det ikke trenger å være alt eller ingenting. Det finnes jo så mange spennende farger og nyanser fra ende til annen. Vi må kanskje se med hjertet. Og kanskje lytte med øynene. Men det tror jeg det er verdt. Øvelse gjør mester er det noe som heter. Og jeg øver meg hver dag. Siden mormoren min døde bestemte jeg meg for å bruke resten av mitt liv på å bli et bedre menneske. Den beste versjonen av meg selv. Det er en tøff kamp. Men jeg er villig til å gjøre mitt beste.

For litt siden var jeg vitne til noe magisk. Et helt magisk øyeblikk midt i hjertet av Oslo. Høyt oppe, i et tre. Der satt den. Den hvite fuglen. Vakker. På grensen til tam. Jeg kom ganske nærme. Min fasinasjon for fugler er stor.

Jeg flørter med kråkene, danser med skjærene, og snakker med spurvene. De er så vakre alle sammen. Med empati i hver fjær. Og med lidenskap i hvert vingespenn.

Albino spurver er visstnok svært sjeldne. Kanskje særlig i hovedstaden. Jeg følte meg så heldig som fikk komme den så nære. For meg ble dette et helt magisk øyeblikk. Jeg tok meg selv i å spørre etter mormoren min. Mommi? Er det deg? Kunne det være et slags tegn. På noe godt. På et bedre liv? På trygghet?

For én gangs skyld følte jeg at jeg var på rett plass til rett tid. Og det føltes helt fantastisk. Hva enn det var så tok jeg det som en påminnelse om å ta vare på gode øyeblikk. Og å gjøre de om til gode minner. Minner jeg som jeg kan varme meg på når øyeblikkene er over.

Denne stunden med den hvite fuglen ble for meg en slags smakebit på det jeg så sårt søker. Et drypp av trygghet. Og en evne til å være tilstede. I øyeblikket. I egen kropp, og i eget sinn. En tilstedeværelse i noe godt. Jeg evner det jo, så det er kanskje ikke så rart at jeg søker mer av det. En konstant lykkerus er ikke noe jeg ønsker eller forventer. Livet byr jo på mer enn det. Og kanskje er det nettopp kontrastene som gjør at vi kan kjenne de vakre fargene.

Første julen uten deg

Jeg ser på mobilen min. Noterer meg datoen, og blir litt overrasket over å være så nærme jul.

Som i likhet med mange andre, gruer jeg meg litt til denne tiden som kommer. Jeg er ikke alene om å ha et anstrengt forhold til denne høytiden. Dessverre. Men akkurat denne julen gruer jeg meg litt ekstra til. Dette blir jo min aller første jul uten mormoren min, og det vet jeg helt ærlig ikke hvordan jeg skal håndtere.

Det har gått over fem måneder siden hun gikk bort, men det føles fortsatt like uvirkelig. Som om hodet og hjertet mitt bare ikke vil godta at hun faktisk er død. Men det er hun. Og den bunnløse sorgen treffer meg fremdeles like hardt.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg enda høre stemmen hennes. Den fantastiske latteren. Røykhosten. Jeg kan fortsatt se smilet hennes. Jeg kan kjenne lukten av Marlboro Gold kombinert med parfyme. Lukten av trygghet er fremdeles godt festet i nesen min.

Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forestille meg at et savn kunne gjøre så vondt. Men her er jeg altså. Uten mormoren min. Hun som betydde så uendelig mye for meg. Det gjør hun enda. Hun var nemlig ikke bare mormoren min. Hun var også min aller beste venn. Min klippe. Jeg har aldri kunne sett for meg å miste henne. Den tanken har rett og slett vært utenkelig. Men nå er hun borte. Og jeg vet ikke om jeg noen gang vil få se henne igjen.

I 28 år var vi uatskillelige. Og nå beveger jeg meg snart inn i en høytid uten henne. Jeg har tidligere hørt folk snakke om savn etter døde som blir forsterket i julen. Men jeg har ikke helt forstått betydningen. Før nå.

Mine tanker går ut til deg som kanskje også har mistet noen nær. Til deg som går inn i en jul uten din kjære. Til deg som føler på ensomhet. Til deg som strever med mat. Til deg med rusproblemer. Og til deg som aller helst vil tilbake til hverdagen.

Livet er ikke alltid lett, det er helt sikkert. Men det som er like sikkert er at hverdagen kommer tilbake. Det er hvertfall det jeg prøver å si til meg selv. Men så er det ikke alltid det hjelper å snakke med seg selv. Dessverre.

Det skal nok gå på et vis. Denne julen. Jeg har vært igjennom stormer før. Så på en eller annen måte går det jo. For hva er alternativet?

Selv om tapet, sorgen, og savnet er uendelig stort, så kjenner jeg på en takknemlighet. Jeg er utrolig heldig som har lært et så flott menneske å kjenne. Heldig som faktisk kan savne noen så sterkt. For min mormor – hun var helt rå. Jeg liker å tro at en del av henne lever videre. At hun på en måte bor i hjertet mitt. Med fare for å høres ut som en klissete klisjé, så kjenner jeg kjærligheten og varmen hennes leve videre. Og det er verdifullt. Faktisk på grensen til magisk. Den type magi som man må ta vare på. Så det gjør jeg.

Jeg finnes ikke religiøs. Dessverre. Men jeg har en tro likevel. Og et håp. Det må jeg bare ha. En tro og et håp om at hun fremdeles er her et sted. Og at hun følger med likevel. <3

Mine topp 10 låter

Først og fremst vi jeg si tusen takk for en varm velkomst tilbake her på bloggen. Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger, hjerter, og gode ord! Det betyr så mye <3

Jeg tenkte jeg skulle fortsette med spalten – Eline anbefaler – fra tid til annen. Dagens innlegg virker kanskje ikke så dypt eller personlig, men visste du at musikksmak kan avsløre ganske mye om et menneske?

Musikk betyr ekstremt mye for meg, og jeg tror ikke jeg er alene om det. Mange bruker musikk som terapi, på godt og vondt. Selv finner jeg mye styrke, trøst, håp, og glede i å sette på favorittene mine. I dette innlegget ønsker jeg å dele mine topp 10 låter med dere.

Er det ikke rart hvordan en melodi eller en tekst kan fange oss? Hvordan enkelte låter plutselig betyr enormt mye? Hvordan vi kan få sterke assosiasjoner til episoder, situasjoner, eller mennesker, gjennom en låt?

Ofte kjenner jeg på at jeg får en slags eierforhold til låtene som spilles på repeat. Det er nesten så det er litt skummelt å skulle dele disse 10 låtene, for plutselig føles det svært personlig. Men musikk kan jo være personlig. Jeg er personlig. Og musikken kan kanskje avsløre noe om meg. Flaks jeg ikke er redd for å dele av meg selv.

1. Rome – Susanne Sundfør (2012)
2. Sights – London Grammar (2013)
3. Feel fine – Emilie Nicolas (2018)
4. Free to go – Highasakite + Seeb (2019)
5. From Grace – Thomas Dybdahl (2002)
6. Du ga mæ viljestyrke – Kristian Kristensen (2019)
7. Awake – Fay Wildhagen (2018)
8. Bird set free – Sia (2016)
9. Where is your heart – Bow To Each Other (2016)
10. 5 million miles – Highasakite (2017)

De fleste som kjenner til meg, kjenner også til mitt forhold til Susanne Sundfør. Selveste dronningen over alle dronninger, etter min mening. Det finnes ingen over, ingen ved siden av. Hun troner øverst på min liste. Bestandig. Jeg har kommet ut av tellingen på alle gangene jeg har sett henne live. Men høydepunktet var i 2015 da jeg vant billetter til Berlin, for å se henne live der. Fikk dekket konsertbilletter, fly tur-retur, og hotell. Det hotellet skulle også vise seg å være det samme hotellet som dronninga selv bodde på. Og jeg er så glad for at jeg en gang i mitt liv har kunnet utveksle et par ord med selveste Sundfør.

Min musikksmak kan variere. Jeg hører på alt fra ABBA til Dimmu Borgir til Britney til Modern Talking. Ja. Musikken varierer i takt med humøret mitt. Er ikke det fantastisk? At man faktisk kan gjenspeile følelser i musikken? La oss kjøre et eksperiment – sett på Cheri Lady av Modern Talking, gladlåta fra 80-tallet, og tenk på noe fint. Sjansen for at du utløser endorfiner er ganske så stor. Så er det kanskje ikke så rart at psykiatriske sykehus ansetter musikkterapeuter, eller setter av tid til musikkterapi.

Jeg ser at 7 av 10 av låtene på listen min er norske. Det gjør meg både glad og stolt. Kanskje er dette en følge av å ha hørt ekstremt mye på radio. Nærmere bestemt P3. Men jammen finnes det mye god norsk musikk!

Hver eneste låt på denne listen har en spesiell plass i hjertet mitt. Og i ørene mine. Det er nok en del melankoli som går igjen. Men om mitt liv hadde vært en melodi, så er sannsynligheten for at den hadde vært melankolsk ganske så stor. På listen min finner du låter som har hjulpet meg gjennom spiseproblemer, flytting, dødsfall, og mange tunge stunder på sykehus. Jeg har nok grått en del til musikken jeg hører på. Men jeg er nok ikke den eneste som lar meg røre av låter. Heldigvis finner jeg mye trøst og håp i musikken. Og på mange måter hjelper den meg videre i livet. For hva hadde vel verden vært uten musikk?! Jeg smiler bare av å tenke på det for musikken betyr så enormt mye for meg.

Så la oss dele mer musikk med hverandre folkens!

Hva er ditt forhold til musikk? Har du en favorittartist eller –låt du har lyst til å dele? Kommenter gjerne!

Siden sist

Jeg tenkte jeg kunne komme med en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist.
Hva har jeg fylt disse 36 dagene med?

Jeg kan jo allerede nå avsløre at bildene jeg deler kanskje viser de beste stundene. Og jeg er heldig jeg har bildebevis på gode stunder. Men husk på at vi alle har tyngre tider. De tidene vi kanskje ikke dokumenterer så ofte. Kanskje særlig ikke bak et kamera. Jeg har jo ofte delt fra kjipere perioder. Det kommer jeg til å fortsette med. Men akkurat i dag har jeg fokus på de gode stundene jeg har hatt siden sist.

For noen dager siden hadde jeg et helt magisk øyeblikk med en spurv som manglet fargepigmenter. Midt på Majorstua! Den var så nydelig. Og det hele var så magisk. Jeg kom ganske nærme den også. Men har i etterkant lært at albinospurver, i tillegg til å være svært sjeldne, så ser de dårlig. Det gjorde det hele ekstra spesielt.

Som den kafé-elskeren jeg er har jeg selvsagt vært mye på kafé. Dette er noe jeg prioriterer høyt, og som jeg nekter å slutte med. Det gir meg så mye glede i en litt tom hverdag. Jeg pakker meg inn i pledd og sitter gjerne ute. Titter på mennesker. Hører på deilig musikk. Og skriver.

Jeg har også pyntet litt i leiligheten til jul. En stund var jeg i tvil på om jeg skulle orke. For helt ærlig har jeg ikke så lyst til å feire jul. Men det er noe helt eget med å sette på julemusikk, spise pepperkaker og klementiner (gjerne 10-15 stk på rappen), drikke julebrus, og å pynte treet.

Jeg tror kanskje jeg har fortalt det tidligere, men jeg ble for noen måneder siden spurt om å være gjesteskribent for magasinet Sinn og Samfunn. Det trengte jeg ca 3 sekunder på å tenke på. Takket selvsagt ja. Og litt ut i november kom første innlegg på trykk. #STOLT.

Jeg må være et av de mest heldige jeg vet om. På mange måter. Jeg er heldigvis omringet av et knippe gode mennesker. Mennesker som har hjulpet, og som hjelper meg gjennom en litt tøff tid. I forrige uke dro et av disse nydelige menneskene meg med på julemagi i Oslo Konserthus. Christel Alsos fylte salen med de vakreste toner. Det ble en opplevelse jeg sent vil glemme. Om du ikke har hørt hennes julealbum, I den kalde vinter, så kan jeg anbefale det på det sterkeste!

Det samme nydelige mennesket som dro meg med på konsert er også en fantastisk turpartner. Vi hadde en knall tur til Ullevålseter. Om du bor i Oslo-området så burde du ta turen dit. Det tar ca 1-1 ½ time opp til seteren. Akkurat passe tur for en som meg. Med solo som belønning på seteren var jeg heller ikke vond å be.

I tillegg har jeg klippet luggen. Sist jeg gjorde det var jeg 5 år og brukte saksa i barnehagen. Denne gangen fikk jeg litt hjelp. Heldigvis. Jeg har også skrevet en del. Tatt litt bilder. Og jeg har sett MASSE på fugler. Ellers har jeg også fortsatt med behandling. Tenkte å skrive litt mer om det en annen gang.

Jeg ser jo nå at denne oppdateringen muligens virker som en levende glansbildebok. Da kan jeg jo meddele at virkeligheten har vært noe ganske annet. For innimellom slaga, innimellom instagram-magien, så har jeg også hatt noen ganske tøffe stunder. Men jeg er heldig. Heldig fordi jeg kan kjenne på livets opp- og nedturer. Og kanskje. Mest sannsynlig, så er det disse opp- og nedturene som gir livet mitt farger.

Jeg er tilbake!!!

Nøyaktig 36 dager har gått siden jeg logget ut. Jeg la fra meg blogge-pennen, fordi jeg følte den hadde fått for mye makt. Men det betyr ikke at jeg ikke har skrevet. Gullpennen har fått kjørt seg flittig denne tiden som har gått. Og nå som jeg har fått følt litt på det hele, kjenner jeg at det kanskje bare var en liten pause jeg trengte For faktum er at jeg angrer på min bloggeslutt.

Det å angre er svært menneskelig. Og fordi jeg også bare er et menneske har jeg derfor bestemt at jeg har ombestemt meg. Jeg er tilbake her på bloggen. Kanskje ikke like ofte eller like privat som tidligere. Men Elineredderverdenlitt er definitivt tilbake. Om mulig litt sterkere enn før.

Ååå, som det har klødd i fingrene etter å skrive til, og med, dere. For jeg har faktisk savnet leserne mine. Det er rart med det. Men etter å ha blogget aktivt i godt over 3 år, så har det jo blitt en del av meg. Og den kontakten jeg har fått med mange av dere har betydd enormt mye. Det gjør den fortsatt.

Nå går vi også snart inn i det som kan være en vanskelig tid for mange. Det er også litt derfor jeg ønsker å være her. For dere, men også for min egen del. Jeg har funnet så mye trøst, håp og glede i å dele at det nå ikke finnes en tvil i mitt sinn. – Dette ønsker jeg å fortsette med.

Jeg håper så inderlig at dere fortsatt er der ute. At det fremdeles kan være noen som vil lese mine linjer. Kanskje kan vi bli enda sterkere sammen, og kanskje til og med fortsette å redde verden. Litt.

Klem fra Eline