Av alle mine 305 innlegg på denne bloggen er dette det vanskeligste å dele.
I godt over 3 år har jeg vrengt sjelen min. På internett. I kronikker. I artikler. I intervjuer. Til og med på TV. Siden 2016 har jeg delt åpent om egen psykisk helse. Er det alltid bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort?
I årene som har gått har jeg fremmet åpenhet offentlig opp til flere ganger i uken. Jeg har delt personlige tanker, meninger, og følelser. Jeg har åpnet opp om innleggelser, medisinering, og diagnoser. Først nå, 3 år senere, tenker jeg å slutte.
Hvorfor?
Jeg har innsett at jeg ikke kan redde verden. Men kanskje kan jeg redde meg selv. Litt. Mens det fremdeles er tid. Ta vare på meg selv. Skjerme meg. Beskytte meg. Lage mer plass. I hodet, og i hjertet. For slik ting er nå, så er det helt fullt. Siden 2016 har jeg delt av meg selv ukritisk. Det kan jeg ikke lenger gjøre.
Jeg har vært for mye oppi eget hodet, og for lite i egen kropp. Jeg vil ikke glemme meg selv, hvem jeg er. Jeg vil ikke gå glipp av livet mens det skjer.
Jeg vil takke dere. Takke alle som har lest. Som har fulgt meg gjennom opp- og nedturer. Tusen hjertelig takk. For alle likes, delinger, kommentarer, gode råd, og tanker. Det har betydd mye! Kanskje litt for mye.
Dette er ikke et endelig farvel. Jeg kommer til å fortsette med skrivingen. Men da på andre forumer. Man skal heller aldri si aldri, har jeg hørt. Så hvem vet. Kanskje dukker jeg opp på denne bloggen på et senere tidspunkt. Men jeg sier ikke når, hva, hvordan, eller hvorfor.
Ingen vet hva fremtiden bringer. Dessverre. Eller heldigvis.
Jeg har fremdeles et sterkt ønske om å redde verden. Litt. Men jeg må nok redde meg selv litt først, før det er for sent. Mitt engasjement rundt psykisk helse og åpenhet fortsetter å brenne. Ingen tvil om det.
Men akkurat nå er det en pause jeg trenger. Tror jeg.