Jeg slutter å blogge

Av alle mine 305 innlegg på denne bloggen er dette det vanskeligste å dele.

I godt over 3 år har jeg vrengt sjelen min. På internett. I kronikker. I artikler. I intervjuer. Til og med på TV. Siden 2016 har jeg delt åpent om egen psykisk helse. Er det alltid bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort?

I årene som har gått har jeg fremmet åpenhet offentlig opp til flere ganger i uken. Jeg har delt personlige tanker, meninger, og følelser. Jeg har åpnet opp om innleggelser, medisinering, og diagnoser. Først nå, 3 år senere, tenker jeg å slutte.

Hvorfor?

Jeg har innsett at jeg ikke kan redde verden. Men kanskje kan jeg redde meg selv. Litt. Mens det fremdeles er tid. Ta vare på meg selv. Skjerme meg. Beskytte meg. Lage mer plass. I hodet, og i hjertet. For slik ting er nå, så er det helt fullt. Siden 2016 har jeg delt av meg selv ukritisk. Det kan jeg ikke lenger gjøre.

Jeg har vært for mye oppi eget hodet, og for lite i egen kropp. Jeg vil ikke glemme meg selv, hvem jeg er. Jeg vil ikke gå glipp av livet mens det skjer.

Jeg vil takke dere. Takke alle som har lest. Som har fulgt meg gjennom opp- og nedturer. Tusen hjertelig takk. For alle likes, delinger, kommentarer, gode råd, og tanker. Det har betydd mye! Kanskje litt for mye.

Dette er ikke et endelig farvel. Jeg kommer til å fortsette med skrivingen. Men da på andre forumer. Man skal heller aldri si aldri, har jeg hørt. Så hvem vet. Kanskje dukker jeg opp på denne bloggen på et senere tidspunkt. Men jeg sier ikke når, hva, hvordan, eller hvorfor.

Ingen vet hva fremtiden bringer. Dessverre. Eller heldigvis.

Jeg har fremdeles et sterkt ønske om å redde verden. Litt. Men jeg må nok redde meg selv litt først, før det er for sent. Mitt engasjement rundt psykisk helse og åpenhet fortsetter å brenne. Ingen tvil om det.

Men akkurat nå er det en pause jeg trenger. Tror jeg.

Hjem til en sofa

Hjem til en sofa. Høres ikke det fint ut? Legg til et godt pledd og en kopp varm kakao. Kanskje la TV’n surre og gå i bakgrunnen. Gjerne med pysjen på, sminken av, og håret opp.

Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. Jeg vil gjerne ha et godt pledd rundt meg. Men ikke mitt eget. Ikke pleddet av bly. Det er for tungt å bære.

Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. En kopp varm kakao frister også. Men jeg spiser jo ikke sjokolade. Unner meg ikke det.

Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. TV’n som før ga meg både selskap og trøst er ikke lenger min venn. For mye lyder. For mye å følge med på.

Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. Tør ikke ta på pysj. Redd for å sove. Redd for å være våken. Men sminken er av, og håret opp.

Jeg prøver.

523 ord på 15 minutter

I dag har jeg gjort et tanke-/skriveeksperiment. Her kommer 15 minutter med tanker, svart på hvitt. Ufiltrerte, uperfekte 523 ord med tanker, om jeg ikke har telt helt feil.

Usensurert. Kan jeg notere ned alle tankene? Kaldt. Kaffe. Påfyll. Angrer jeg? Vet ikke. Kink i nakken er vondt. Dag tre. Orker ikke sminke meg, men gjør det likevel. Orker ikke gå ut, men gjør det likevel. Orker ikke, kan ikke, vil ikke, bør ikke, tenke, lytte, snakke. Nei. Jo. Nei. Er jeg et dårlig forbilde? Er jeg i det hele tatt et forbilde? Mer kaffe. Som om jeg lever i en drøm, men ting er bakvendt, opp ned. Jeg blir redd. Vil ikke trigge. Er jeg ego? Dårlig råd. Ingen råd. Må klare meg selv. Kan ikke be om hjelp. Men spør om råd likevel. Håp? Savner Mommi intenst. Så mye jeg skulle ha sagt. Unnskyld. Det ordner seg. Jeg har det bra. Eller, så bra jeg kan ha det. Jeg finner ut av ting etterhvert. Fra moll til dur.

Jeg vil bare klare å være hjemme, hvor enn det er. Tankene danser. Fort. Men jeg følger med. Mer kaffe. Vil bo i egen kropp. Ikke lenger være fremmed. Klokken er 10, det er lyst ute. Heldigvis. Har aldri før registrert det mørke mørket. Men nå er det virkelig mørkt. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg beveger meg overalt, så lenge det er lyst. Fugler. Fine. Frie. Hun hadde rødt hår. Det var fint. Påfyll av kaffe. Liten grønn bil. I farta. Jeg elsker å kjøre bil. Håper jeg får tilbake lappen snart. Fortjener jeg det? Musikken på ørene. Tjuvstartet på julen. Christel Alsos. I den kalde vinter. Nydelig. Jeg gruer meg til jul. Veldig. Men julen kommer jo uansett. Faen. Nå ble jeg trist. Men det er jo ikke farlig. Gjør jo vondt. Men det tåler jeg.

Kanskje må jeg ha noen regler. Mest sannsynlig ja. Glemmer hvem jeg er, hvor jeg er, og hva jeg skal. Kaffe. Husker ikke. Men noen sa noe. Av betydning. Hva var det? Kløver 10. Den svarte fuglen? Har sett den 3 ganger. Må være den samme. Regler. Reise vekk. Isolere meg. Kanskje. Vet ikke. Faen. Så mange tanker. Er det virkelig. Virkeligheten. Liten tid. Fortell meg hvem jeg er. November ja. Hold fokus. Avlys. Hold av tid. Til tanker. Finne frem. Minst mulig kontakt. Ikke snakke med folk. Takk. Nei. Ok. Vet ikke. Kaffe. Det får bare ta den tiden det tar. Jeg er enda ung. Eller. Ingen vinner frem til den evige ro. Synger Sundfør. Men fristen? Ut november? Ventemåneden. Verre enn januar? Februar? Kanskje. Trodde ikke jeg var en sommerperson. Jeg må puste. Glemmer det litt. Må skape.

Noe. Men hva hvis. Det er bakvendt. Har glemt noe viktig. En større betydning. Hva var det igjen? Ha en fin dag, sa hun. Damen. Mente hun det? Kaffe. Kanskje røyke litt igjen? Nei. Er ikke bra. Eller. Usunt? Eller. Gir det meg noe? Ja. Livsglede. Liker ikke det ordet, men skriver det ned likevel. Går på høygir nå. Har skrevet mange ord. Tanker. I full fart. Nå er kaffekoppen tom. Men pennen danser videre. Punktum.

Jeg vil gi deg som leser en utfordring. Sett av 15 minutter til deg, en penn, og litt papir. Se hva som dukker opp. Om du vil kan du sende resultatet til meg, [email protected]

La oss kjøre dette tanke-/skriveeksperimentet sammen!

Et pledd av bly

Bare fordi du ikke kan se noe betyr ikke det at det ikke finnes. Men bare fordi du kan se noe betyr ikke det at det finnes heller.

Hvordan kan du vite at du virkelighet virkelig er virkelig?

Det er ikke alltid som det ser ut. Det har jeg fått erfare gang på gang. Jeg har heist det røde flagget. Men jeg vet ikke om jeg får det ned igjen. Dessuten finner jeg finner ikke stigen.

Jeg hvisker så høyt jeg kan, men får ingen svar. Folk roper så stille. Den skrikende tausheten hører ikke jeg.

Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Og hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå?

En tankerekke. Et spinn. Et pledd av bly. Jeg surrer meg inn i det. Håper på varme. Men jeg fryser. Blir tungpustet. Og til slutt glemmer jeg hvem jeg er.

Så jeg skriver. Drikker kaffe. Og ser på fugler.

Og jeg går. Løfter det ene beinet foran det andre. Skritt for skritt. Tanke for tanke. Sekund for sekund. Burde kanskje legge ut smuler langs stien, så jeg finner veien tilbake. Men fuglene er sultne.

Pleddet av bly blir tyngre og tyngre. Jeg er redd jeg drukner. Blir borte. Og til slutt er det bare tanker igjen.

Og hva da?

Fra moll til dur

Det er ikke alltid jeg rekker å tenke ferdig en tanke før det kommer en ny. Litt sånn som nå for tiden. Så jeg skriver. For å sortere. Og nå er jeg her igjen. Samme sted. Samme kaffe. Samme sigarett.

Alene, men med mennesker rundt meg. Ikke husker jeg hvordan jeg kom hit, men nå er jeg her. Igjen.

Så mye er likt, likevel er noe annerledes. Jeg har jo vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen. Så jeg skriver. For å trygge.

Jeg vet ikke hva, hvor, eller hvordan. Men jeg tror jeg vet hvorfor. Og det må da bety noe. Noe stort. Det er bare det at jeg har glemt noe. Noe viktig. Det er som om jeg spiser suppe med gaffel. Livet går i moll. Jeg nærmer meg stadig, men veien er enda lang.

Hva tenker du om det? Var det ei som spurte. Jeg vet ikke. Hørte ikke hva hun hadde sagt. For mange tanker. For liten plass. For liten tid.

Som om kroppen danser stilledans, mens hodet, tent som et lys, vil ut i full dur.

You won’t let go, you won’t give in. Till every part of you is suffering. It’s the strangest thing, it’s deliberate. Done with intent, without repent, synger Susanne Sundfør så vakkert. Det hører jeg. For musikken står ikke stille. Det hele er villfarende. Eller delirious, som Sundfør synger på engelsk.

Å, hvis bare livet mitt var en sang. Jeg ville bare brukt de vakreste ord. Tror jeg. Men akkurat nå er livet mitt bare en melodi, tom for ord. Og det hele går i moll.

Men jeg nærmer meg. Og snart går det fra moll til dur. Med kun de vakreste ord.

En drøm i oppfyllelse

I går gjorde jeg noe vilt. Noe jeg har drømt om halve livet mitt. Noe som betyr ekstremt mye for meg. Tror aldri jeg har gledet meg så mye til noe som det jeg gjorde til akkurat dette. Som et barn før julaften fikk jeg ikke sove. Jeg har rett og slett telt ned timene.

Det er fantastisk godt å kunne kjenne litt på denne delen av livet igjen. Trodde nesten både hodet og hjertet hadde mistet evnen til slik lykkerus. Vel, i går ønsket jeg både endorfiner og adrenalin hjertelig velkommen. Og jeg nyter det enda.

Så hva har jeg gjort? De som kjenner meg har kanskje gjettet det allerede. Dette ville jeg har drømt om, som betyr ekstremt mye for meg, har vært et slags prosjekt. Det startet allerede i 2012, men var påtenkt lenge før den tid. Hint – Prosjektet har kostet meg blod, svette, og tårer. Gledestårer.

Siste hint – Prosjektet begynner på T og slutter på atovering.

Unnskyld pappa, men dette måtte skje. Dette er noe jeg gjør 100 % for min egen del. Og det føles helt fantastisk. For første gang på lenge har jeg gjort noe uten tvil i mitt sinn. Jeg har aldri angret tidligere, og kommer nok ikke til å gjøre det etter denne gangen heller. Etter over 6 timer i godstolen i går, bærer jeg nå med meg et godt stykke kunst uansett hvor jeg går. En utstilling jeg bærer med stolthet.

Litt bilder fra gårsdagen:

Her er den berømte godstolen. På Timeless Tattoo, Pilestredet, Oslo satt jeg altså i over 6 timer.

Her har vi såvidt kommet i gang. Gjør det ikke vondt, lurer kanskje du? Det kommer litt an på litt forskjellige ting. Men jeg personlig syns ikke det gjør spesielt vondt. Minner om et vepsestikk, bare at det er konstant.

Her er vi kanskje halvveis. Fuglene begynner å ta sin form. For ja, så glad er jeg i fugler. At jeg må ha de på kroppen min til en hver tid.

Visste du at når man tatoverer seg så får man mellom 50 og 3000 nålestikk med blekk inn under huden i minuttet? Flaks jeg ikke er redd for nåler.

Det er noe svært pirrende med hele denne prosessen. Noe som gjør at jeg kjenner jeg lever. Endelig. Alt fra planleggingen, til idémyldringen, til møtet med artisten, og selve gjennomføringen, og ikke minst det permanente resultatet.

Her er det ferdige resultatet, bildet er tatt dagen etter. Fremdeles sårt og litt hovent. Men jeg er så utrolig fornøyd. Tenk at jeg bærer dette med meg overalt. Etterhvert som det hele gror vil det gli mer naturlig inn med det jeg allerede har av blekk på kroppen.

Tatoveringene jeg tok i går har jeg som sagt tenkt på, og drømt om, halve livet. Min tatoveringsreise startet i 2012 (da var jeg 21 år gammel), fortsatte i 2014, og nå i 2019. Det er med andre ord gjennomtenkt.

Med fare for å gjenta meg selv – det var så himmelsk å kjenne at jeg virkelig lever. For ja, jeg er litt i tvileland innimellom. Men blekket i går minner meg på det viktige.

Hva er ditt forhold til tatoveringer?
Har du noen selv?
Angrer du?