Alle de vakre fargene

Det finnes mange nyanser fra svart til hvitt. Mange fine farger jeg ellers vil gå glipp av.

Om jeg ikke ser. Sånn på skikkelig. Sånn med åpne øyne.
Om jeg ikke lytter. Sånn på skikkelig. Sånn med hjertet.

For livet er ikke alt eller ingenting.
Heldigvis.

Selv når ting virker håpløst. Selv når sorgens klør tar tak i deg.
Det er da du må se. Det er da du må lytte.
Til deg selv. Og til andre.

For hvis du virkelig gjør det. Sånn på skikkelig. Sånn med hjertet.
Så vil du se alle de vakre fargene.

For de er der hele tiden.

Mine topp 10 bilder gjennom 10 år

Jeg har rotet litt i arkivet. Faktisk ganske mye. Jeg har gravd meg tilbake ca 10 år i tid. Interessen for fotografi har jeg alltid hatt. Bilder tatt av andre. Bilder tatt av meg. Gamle som nye. I farger, og i sort/hvitt. Bilder av mennesker, dyr, naturen, bygninger. Og av alt annet mellom himmel og jord.

Jeg elsker at et enkelt bilde kan vekke flere følelser hos meg. At et enkelt bilde kan minne meg om en tid, et sted, eller mennesker.

2012/2013 gikk jeg på en folkehøyskole med foto i fokus. Et år jeg aldri kommer til å angre på. Ikke bare fikk jeg vennskap for livet, jeg fikk også tid til å dyrke hobbyen min. Nå går fotograferingen min litt i perioder. Det hender jeg må tørke støv av kameraet. Men når det først skrus på, går jeg inn i en annen modus. Inn til et slags fristed.

Utstyret jeg har brukt, og fremdeles bruker, er et eldre Nikon kamera. D5100.

Alle bildene i dette innlegget betyr noe helt spesielt for meg. Noen har jeg tatt. Noen har andre tatt. Det sies et at bilde kan si mer enn tusen ord. Her kommer da ca ti tusen ord i bilder.

Arneberg, Bjerkely folkehøyskole. 2012. Meg og angsten.

Røa, Oslo. 2017. Av Atle Kvia.

Lista, Sør-Norge. 2011. Mommi med sigarett.

Nordmarka, Oslo. 2018. Av Hedda Marie Westlin.

Tanzania, Afrika. 2013. Masaier i naturen.

Skjetten. 2012. Mommi. Den som gir seg er en dritt.

Arneberg. 2012. Brenner barnevernpapirer.

Bjerkely Folkehøyskole. 2012. Av Sunniva Lovise Harboe.

Frognerparken, Oslo. 2018. av Stella Magasin.

Bjerkely Folkehøyskole. 2013. Av Magnus Andres Hagen Olsen.

Hva syns du om bildene?
Hvilket er din favoritt?
Er du også glad i fotografi?

I Frynseland

For første gang gikk jeg hjem fra poliklinikken uten musikk på ørene. Jeg hadde rett og slett ikke plass til det. Jeg kjenner det trenger seg på. Frynsene. Denne gangen kommer det ikke som lyn fra klar himmel. Mer som et ubehagelig snikende ullteppe. Og jeg tar det i mot med åpne armer.

Jeg kjenner at jeg er på vei til å lulle meg inn i noe litt skummelt. Det er ikke bare en dårlig dag. Og det er ikke helt fremmed for meg. Det at jeg blir fremmed i egen kropp. Men jeg kjenner at jeg ikke kjemper i mot denne gangen.

Jeg har lyst til å rømme. Jeg vil være på vei en plass. Helst til utlandet. Jeg vil kjenne at jeg lever. Helst sånn på skikkelig. At jeg virkelig eksisterer. Men jeg har mine tvil. Dessuten har jeg ikke råd. Har vært inne på tanken om å selge bunaden min igjen. Det mest verdifulle jeg eier. Sydd med kjærlighet i hvert eneste sting av tanten min.

Jeg skrur meg gradvis meg av. Ingen følelser, ingen lyst, ingen vilje. Jeg klarer ikke akkurat nå. Orker ikke. Et skritt frem, og to tilbake. Eller kanskje fem. Jeg orker ikke. Begynne fra start igjen.

Jeg er lei av å se på de klamme hendene mine. Slå de sammen i takt. For å høre. For å se. At de er der. Det prikker ikke lenger i de heller.

Jeg kjenner det igjen. Jeg sover dårligere. Spiser dårligere. Husker dårligere. Faller ut. Rastløshet. Redsel. Den numne følelsen i kroppen. En sår tvil om virkeligheten (hva nå enn det er). Det gjør vondt. I kroppen. I hjertet. Så hva er nytt? Et team. Nye mennesker. Kan jeg stole på de? Jeg vet ikke en gang om jeg kan stole på meg selv.

Så hva er kjent? Det snikende ullteppet? Det kjennes ikke mykt denne gangen. Ikke varmer det heller. Men jeg luller meg inn i det likevel.

Klamrer meg fast til det kjente. Det utrygge trygge. Likegyldigheten som kjemper mot viljen. En konstant kamp som sliter meg ut. Som om huden min er av bobleplast. Og litt etter litt sprekkes boblene. Den eneste svetten jeg kjenner på er innvendig.

Jeg tømmer lommeboka for gamle mynter og eventuelle skjulte sedler. Sjekker sparekontoen. Kunne det holde. Jeg vet ikke hvor eller hvordan. Men jeg tror jeg vet hvorfor. Kanskje. Hvis jeg leter hardt nok. Lenge nok.

Så hva gjør jeg? Jeg sover. Så mye jeg klarer. Jeg er redd for natten. Vil sove den bort. Vil sove bort smerten. Jeg er redd for å lukke øynene. Synd jeg ikke klarer å sove med de åpne. Men jeg lukker de likevel. Jeg prøver.

Jeg lurer på mange ting. Om jeg finner det jeg søker etter. Om jeg kanskje må jobbe hardere. Eller om jeg skal la være. Om ting virkelig vil bli bedre. Om ting blir verre. Eller om jeg står på stedet hvil. Eller kanskje går rundt meg selv. Sirkel for sirkel.

Hva med målene mine? Drømmene mine? De som glitret så fint på papiret. Jeg vet ikke lenger. Det eneste som danser i livet mitt i disse dager er fingrene over tastaturet. Og fuglene da. De ser jeg overalt. Heldigvis.

Så jeg tar med meg frynsene mine, og går.

Gi tid – Verdensdagen for psykisk helse

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, 10.oktober 2019, har jeg valgt å skrive litt om årets tema, som er gi tid.

Mange sier de har for lite av det. Noen sier den går sakte. Andre påstår at tiden går fortere med årene. Men hva er tid sånn egentlig? I følge Wikipedia er tid et abstrakt begrep benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra nåtid til fremtid.

Vi vet at tid er viktig og verdifullt. Men hvorfor er det sånn?

Jeg har lyst til å introdusere deg for faren min. (Med hans tillatelse). Han heter Lars. Er 54 år gammel. Skilt et par ganger, har 3 barn, og ny flott samboer. I tillegg har han hus, hytte, båt, og bil. Lars er over gjennomsnittet opptatt av alt som har med data å gjøre. Dyktig er han óg. Ja, også er han lidenskapelig opptatt av trening. Så det gjør han. Masse. Men et døgn består kun av 24 timer. Hva skal prioriteres?

Jeg har vel aldri manglet noe sånn materielt sett. Jeg har fått alt for fine gaver til både jul og bursdag. Og jeg er takknemlig for det. Men hva betyr det egentlig?

Av ulike grunner vokste jeg opp med en far som ikke var veldig tilstedeværende. Jeg kan faktisk huske at jeg på et tidspunkt tenkte at vi aldri kom til å få noen god relasjon. Det vet jeg han også har tenkt. Det er vondt å tenke på. Men det var faktisk slik det var for oss.

Livet skjedde. Jeg ble voksen. Kanskje litt for fort. Men mye har endret seg. Heldigvis.

Jeg tror ikke faren min er klar over hvor bra han er. Kanskje er han ikke trygg nok på seg selv, i rollen som far, hva vet vel jeg. Men han er mer en bra nok. Med tiden har han blitt et av mine favorittmennesker. Jeg tror ikke han skjønner selv hvor morsom han er, uten å være klar over det selv. Hvor omsorgsfull han er når han prøver. Eller hvor klok han er.

Han er snill som et lam. Har gode verdier. Jeg har aldri hørt han si et vondt ord om noen. Han er løsningsorientert, og har evnen til å tenke praktisk når livet (les: jeg) stormer som verst. Og han er rett og slett utrolig fin å prate med. Det absolutt fineste jeg kan få av faren min er tid. Det å få litt av hans tid får meg til å føle meg spesiell. Verdifull.

I dag har vi en relasjon sterkere enn noen sinne. Et far-datter-forhold jeg er stolt av. Hvordan klarte vi dette? Vi som holdt på å gli fra hverandre.

Jo, vi har gitt hverandre tid. Noe som har vist seg å være den beste investeringen i vårt forhold.

Tid. Kanskje det mest verdifulle som finnes. Det er hvertfall det aller viktigste og mest dyrebare du kan gi bort, å få. Tid med venner. Familie. Eller kanskje med hjelpeapparatet.

Å gi tid til andre redder liv. Det er jeg helt sikker på. I mitt tilfelle har det hvertfall gjort det. Jeg anser meg selv som svært heldig, for jeg har fått, og får fremdeles tid. Ofte er det ikke så mye som skal til. Men det å ha noen rundt seg, som bryr seg, og som gir tid, betyr uendelig mye.

Et øyeblikk er over sånn helt plutselig. Og du får det aldri igjen. Før du vet ordet av det er det eneste du sitter igjen med minner. Så la oss skape gode minner. For når tiden er ute, og folk går bort, kan vi trøste oss med dem.

Strekk ut en hånd. Ta i mot hjelp. Vis initiativ. Gi tid.

Eline anbefaler favoritter

Det er noe helt eget med høsten. Noe på grensen til magisk. Noe som fyller meg med ny energi og inspirasjon. Likevel vet jeg at en del kan slite på denne tiden av året. Det kan være en tung tid for mange. Både mørket og kulden kan være vanskelig å håndtere. Dette gleder også meg.

Fordi livet skjer har jeg hatt noen tøffere dager den siste tiden. Men takket være venner, gode lesere, mye kjærlighet i luften, og en fantastisk (snart eks-) behandler, har jeg det litt lettere nå. I tillegg til ytre faktorer har jeg jobbet en del med meg selv. Dette inspirerte meg til å skrive en slags liste. En type liste hvor jeg anbefaler mine favoritter nå for tiden.

Jeg har vrengt hver eneste hjernecelle i håp om å finne frem lyspunkter i en litt grå hverdag. Det har jeg altså klart, og jeg klapper meg selv på skulderen for det. Jeg har laget listen litt for å sette mer pris på ting i hverdagen, litt for å kunne dele relativt enkle gleder meg dere, men mest av alt for å bevisstgjøre meg selv på enkle grep jeg kan gjøre selv.

Her kommer altså mine anbefalte favoritter for tiden:

Musikk. Det hender faktisk at jeg hører på noe annet enn Susanne Sundfør. Og nå lurer jeg på hvor mange ganger jeg har spilt Highasakite sin Can I be forgiven. Den har gått på repeat siden forrige fredag, og jeg blir ikke lei. Dette er øreporno på høyt nivå. Det er fantastisk hvor mye trøst, håp, og glede jeg kan finne i musikk.

Kafé. En kafétur slår aldri feil. I det siste har favoritten min vært Litteraturhuset her i Oslo. Fantastisk atmosfære, god service, og deilig kaffe. Her finner jeg ro og inspirasjon til å skrive. I tillegg kan jeg anbefale Åpent Bakeri på Damplassen, som ligger ved Ullevål Hageby. Også her i Oslo. Føles alltid som om jeg blir dratt litt tilbake i tid når jeg kommer dit.

Tur. Bor du i Oslo-området kan jeg på det sterkeste anbefale turen til Ullevålseter. Det er ca 5.5 km å gå fra Sognsvann. En nydelig tur å gå alene, eller sammen med noen. Bildet er fra min siste tur til seteren. Da gikk jeg sammen med min spreke Besta. Mestringsfølelsen av å komme opp var, som alltid, deilig. Og vi toppet det hele med å styrte en flaske Solo, som gjorde opplevelsen enda litt bedre.

Mat. Jeg vet ikke hvordan du er. Men jeg er en type periodespiser. Jeg finner noe jeg liker ekstra godt, og holder meg til det så lenge jeg gidder/orker. Grønn & frisk sin håndlagde rullekebab får kjørt seg i disse dager. Det er min absolutte matfavoritt for tiden. Anbefales på det sterkeste!

Egenpleie. Å sette av tid til egen spakveld hjemme er noe jeg gjør med jevne mellomrom. Men av en eller annen grunn er det mer etterlengtet nå på denne tiden av året. Både hud og hår trenger litt ekstra pleie. Følelsen etter en hårkur, et fotbad, og ansiktsmaske gjør hvertfall underverker for meg. En såkalt treat-my-self-dag. Det er noe med å sette av tid til seg selv. Å klare å være i eget selskap. Kanskje sette på god musikk, eller en favorittserie, og bare nyte.

Fotografering. Å ta bilder har jeg funnet ut av at er en fin avkobling for meg. Jeg tar bilder av meg selv, av andre, av steder/ting jeg liker, av naturen, og ikke minst de nydelige høstfargene. Jeg går inn i en annen modus når kamera skrur på. Jeg fokuserer på hva jeg syns er fint/behagelig å se på, og knipser i vei.

Bruktbutikker. Jeg har i det siste forsøkt å bli mer miljøbevisst. Litt er bedre enn ingenting. Det å besøke Fretex eller UFF syns jeg er kjempegøy. Ikke bare er denne type shopping snillere for verden. Det er også billigere, og mye morsommere. På bruktbutikker kan man også finne skatter som ingen andre har.

Forandring. Det å gjøre noe nytt i hverdagen tror jeg vi alle trenger en gang i blant. Høsten er kanskje også det perfekte tidspunktet. Krydre tilværelsen med nye utfordringer. Enten det er å ommøblere i hjemmet, klippe håret, stifte nye bekjentskaper, eller kanskje prøve ut en ny hobby. Når vi går ut av komfortsonen vår skjer det noe med oss. Jeg tror vi utvikler oss mer enn ellers når vi gjør noe nytt. I det siste har det skjedd både større og mindre endringer i mitt liv. Noen endringer har jeg vært med på å lage selv, mens andre har oppstått fordi at livet skjer. Selv om endringer noen ganger kan gjøre hinsides vondt, så tror oppriktig at vi vokser på det.

Jeg håper at du kanskje fant litt glede eller inspirasjon i denne listen. Har du noen favoritter for tiden? Noe spesielt du finner litt ekstra glede i? Noe som gjør din hverdag litt enklere? Kommenter gjerne, eller send meg en melding. Jeg behøver også påfyll innimellom.

Tusen takk for tilbakemeldinger!

For svar på hvem dere der ute er. For egne historier. For tips. For åpenhet. Takk! Og ikke minst tusen takk for all kjærligheten! Det finnes, uten tvil, en hel haug av bra mennesker der ute. Det gjør meg glad.

Jeg føler meg litt klokere nå som jeg har fått høre andres erfaringer, fått komplementer, og gode ord. I tillegg er jeg fylt med deilig inspirasjon til å fortsette arbeidet mitt.

Jeg hørte en gang at delt sorg halverer sorgen, og at delt glede dobler gleden.

Så la oss fortsette å dele! Det er noe med det å føle at man ikke er helt alene om ting her i verden. Jeg tror ikke det bare er meg som finner trøst eller glede i å kjenne meg igjen hos andre.

I dag har jeg vært ekstra god mot meg selv. Drevet egenros og egenomsorg på høyt nivå. Og jeg føler meg overraskende bra. Startet dagen med å dra på et marked i nærheten av der jeg bor med en god venninne. Så har jeg (selvfølgelig) vært på kafé. Og jeg har gått en tur i Frognerparken.

Nå venter jeg besøk. Har store planer om å tulle meg inn i ullgensere og raggsokker, tenne et lys for mormoren min, for så å fleske meg til i sofaen og bli der resten av kvelden.

Ofte er det (heldigvis) ikke så mye som skal til for å få det litt bedre. Og det beste av alt er at man kan få til så mye selv. De siste dagene har jeg tillatt meg selv å ha det litt kjipt. For det må til noen ganger det óg. Men det gjelder å ikke lulle seg inn i den forbanna fosterstillingen og bli der. Men faktisk snu ting aktivt, før det går for langt.

L – min trofaste behandler gjennom 5 år

Jeg forsto ingenting. Hjernen min kortsluttet. Det pep i ørene. Jeg kunne se munnen hennes bevege seg, men jeg hørte ikke lenger hva hun sa. Hun så alvorlig ut. Det registrerte jeg. Hun virket trist, det la jeg også merke til.

Vi var stille en stund. Bare satt der. Vi så på hverandre. Tankene raste. Så kom gråten. Hun satte seg nærmere. Tok frem litt papir, og tørket tårene mine. Hun fortsatte å snakke, men jeg hørte ingenting.

Beskjeden var allerede gitt. «Du skal få en ny behandler».

Jeg har nesten ikke sovet i natt. Gjennom godt over 5 år har L vært min behandler. Jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært som har hatt en behandler jeg liker i så lang tid. Jeg har fått tid, kontinuitet, og forutsigbarhet i behandlingen. Noe som har vært helt avgjørende for meg. Og med tiden har jeg fått en enormt stor tillit til L.

Dette vet jeg at er sjeldent i psykiatrien. Og igjen – jeg vet jeg har vært heldig. Men dette gjør vondt. Fryktelig vondt.

L har med tiden blitt mer enn en behandler for meg. Det både tror og håper jeg hun vet.

Selv om L har vært min behandler, så er hun bare et menneske. Og selv om jeg ofte er pasient, så er jeg også bare et menneske.

Man velger ikke hvem man blir glad i.

Kanskje har jeg blitt for knyttet til henne. På grensen til avhengig. Mest sannsynlig.

Et klokt menneske (les: L) sa en gang til meg «jo mer tid man tilbringer med et menneske, jo mer glad blir man i det».

Og jammen har vi brukt mye tid sammen. L har blitt stadig viktigere og viktigere for meg.

Denne beskjeden var jeg overhodet ikke forberedt på. Og jeg tror relasjonen pasient-behandler snakkes for lite om. Jeg er overraskende dårlig på avskjed. Jeg er visst ikke noe god på å kutte bånd.

Helt ærlig så føles det nå som om noen har dødd. Og jeg må innrømme at jeg har mine tvil på om jeg i det hele tatt vil fortsette i behandling.

Kjære L. Takk! Takk for alt du har lært meg. For alle gode samtaler. For gode råd. Takk for at du har tørket tårene mine. For alle gode klemmer. Og for at du i så lang tid har passet så godt på meg. Fra bunnen av hjertet mitt – Tusen takk!❤️

Jeg trenger din hjelp!

Kjære deg som leser min blogg. Kanskje er du fast følger. Kanskje er du en jeg kjenner. Kanskje er du anonym. Eller kanskje titter du innom for første gang i dag. Uansett trenger jeg din hjelp.

Jeg har drevet denne bloggen i over 3 år nå, i håp om å redde verden. Litt. Jeg har ukentlig skrevet om ulike temaer innen psykisk helse. Det skal jeg uten tvil fortsette med. Det jeg lurer litt på nå er hvem du som leser denne bloggen er.

– Hvem er du?

– Hvor gammel er du?

– Hvor kommer du fra?

Legg gjerne igjen en noen ord i kommentarfeltet mitt. Eller send meg en melding på Facebook.

Jeg ønsker nemlig å bli enda litt bedre kjent med deg som leser denne bloggen. Og jeg vil jo gjerne at dette skal være et sted hvor kommunikasjonen går begge veier. Det hender jeg får mailer fra noen av dere. Med egne historier, kommentarer, eller spørsmål. Dette setter jeg enormt stor pris på. Mailen min er alltid åpen: [email protected]

Og en ting til – Er det noe du ønsker å lese mer av her på bloggen? Temaer jeg kan skrive/vlogge om? Tips mottas med takk. Det er også lenge siden jeg har hatt en spørsmålsrunde, så kanskje jeg skulle kjørt i gang med det?

Ha en strålende dag!

Klem, Eline

U-institusjonalisert

Oktober er her. Det er nå nøyaktig 5 måneder siden jeg ble utskrevet fra mitt livs lengste sykehusopphold. Januar til juni var jeg innlagt på psykiatrisk. Nesten et halvt år innlagt. Det er lenge. Jeg har jo dessverre vært ganske mye på sykehus før den tid óg. 2015 og 2016 var jeg mer på sykehus enn jeg var hjemme. Det gjør noe med en. Det har hvertfall gjort noe med meg.

Min største frykt har vært, og er, å bli såkalt institusjonalisert. At antibacen og de hvite veggene skal føles mer som et hjem enn mitt eget. Dette har heldigvis ikke skjedd. Men det å ta tilbake sitt eget hjem, min egen tilhørighetsfølelse, har ikke bare vært uproblematisk.

Vi trenger alle mennesker å føle trygghet. Vi behøver alle å kjenne at vi hører til en plass. At vi har et hjem. Jeg er intet unntak.

Jeg tror flere kan relatere seg til dette. La oss sammenligne det med en litt for lang (og ufrivillig) ferie. Borte bra men hjemme best, er det noe som heter. Vi mennesker kan være ekstremt tilpasningsdyktige. Vi kan finne oss i mye, og vi kan innstille oss etter omgivelser. Men dette tar tid.

Etter nesten 6 måneder på psykiatrisk hadde nok jeg tilpasset meg en del. Jeg gikk med innesko, sto i medisinkø, gikk i samtaler, spurte om lov til ting, og ikke minst brukte jeg antibacen flittig. Dette tok litt tid å vende seg til, men det gikk. På en måte kan jeg nok si at jeg i løpet av de nesten 6 månedene ble institusjonalisert. Men, jeg kan nå også si at jeg har blitt u-institusjonalisert. Heldigvis.

Jeg glemmer aldri selve utskrivelsesdagen. Jeg husker jeg hadde pyntet meg litt ekstra. Var inne på tanken om å ha på meg bunad, men lot det heldigvis være. (Ville ikke risikere et enda lenger opphold). Men litt ekstra tid til sminke og klær brukte jeg nok på denne spesielle dagen. Det å bli sluppet fri husker jeg som helt fantastisk. Jeg hadde null problemer med å vinke farvel til det kalde murbygget. Menneskene derimot, var noe litt annet. Menneskene som hadde hjulpet meg, på forskjellige måter, i nesten et halvt år, var alt annet enn kalde. Og det er jo litt sånn at noen knytter man sterkere bånd til enn andre.

Jeg er ikke spesielt god på å si farvel til folk jeg har blitt glad i. Det tror jeg flere syns er vanskelig. Det spesielt ei som jeg klemte ekstra hardt før jeg tok sekken på ryggen og gikk hjemover. Da jeg kom hjem gråt jeg. Masse. Det var en blanding av ekstrem lettelse, en tristhet, og redsel. For jeg var livredd. Selv om jeg de siste ukene hadde fått være mer og mer hjemme, så følte jeg at det var nå det hele startet.

Det føltes nesten som om jeg var 18 år igjen, og plutselig skulle bo alene. Ingen som vekket meg mer om morgenen. Ikke lenger daglig oppfølging. Ikke lenger folk som var tilstede for å gi omsorg, ros og oppmuntring. Bare meg selv, alene i mitt eget hjem (som ikke føltes som mitt lenger), og mine egne tanker.

Nå først, 5 måneder senere, kan jeg si at jeg har tatt tilbake mitt eget hjem. Dette har åpenbart tatt tid. Og jeg kan innrømme at jeg hver dag har måttet jobbe aktivt for å bli trygg i mitt eget hjem. For å kjenne at det går greit å være alene med mine egne tanker.

Selv om det har krevd både tid, svette og tårer, så føles det helt fantastisk i andre enden. Jeg gjentar – Vi trenger alle mennesker å føle trygghet. Vi behøver alle å kjenne at vi hører til en plass. At vi har et hjem.

Jeg har nok tatt med meg noen av rutinene til sykehuset hjem. (Satser på at de forsvinner helt etterhvert). Selv om jeg stort sett er skeptisk til bruk av tvang, så har jeg tvunget meg selv til å være hjemme. Jeg har omtrent måttet sitte på hendene mine i perioder, men litt etter litt har ting gått seg til.

Sakte men sikkert har jeg fått tilbake tryggheten i meg selv. Og følelsen av å høre til en plass har blitt mer og mer tydelig. Dette svinger selvsagt litt, men stort sett kjenner jeg meg hjemme i meg selv, og i mitt eget hjem. Det er jeg så sykt glad for. For endelig kan også jeg begynne å tenke fremover.

Mål for tiden fremover

Noen ganger kan jeg føle at livet står litt på vent. Som om jeg ved et uhell har kommet bort i pauseknappen, og det eneste jeg vil er å se hva som skjer videre. Når livet stormer som verst har jeg en tendens til å komme bort i denne knappen. Det finnes det sikkert både fordeler og ulemper med. Men desto viktigere blir det for meg å klamre meg fast til drømmer, håp, ambisjoner, og mål for fremtiden.

Jeg har bevisst skrevet mål for tiden fremover, og ikke mål for fremtiden. Grunnen til det er at jeg syns ordet fremtiden er skremmende. Og litt for stort og diffust for meg. Tiden fremover derimot, er noe jeg kan forholde meg til.

Jeg elsker, i likhet med mange andre, å lage meg lister. Det er noe med det å se ting svart på hvitt. Og ikke minst følelsen av å stryke vekk ting.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på tiden fremover. Jeg nekter å se på at livet mitt passerer forbi uten å aktivt delta. Derfor kommer nå en slags liste (med sikkert alt for mye tekst) over mine mål for tiden jeg har i møte. For ved hjelp av dette vil jeg kanskje få kjenne på den berømte mestringsfølelsen igjen.

Noen mål er større enn andre. Noen ønsker virker kanskje uoppnåelige. Og enkelte drømmer virker kanskje lenger unna enn andre. Men en ting er sikkert – Mål og ambisjoner er viktig å ha uansett. Så her kommer de. I tilfeldig rekkefølge.

• Jeg vil bli flinkere til å spare penger. Jeg har jo en drøm om etterhvert å eie både eget hjem og bil. Og da må litt heftig sparing til.

• Jeg vil ha mer blekk på kroppen. Det er ikke mange som vet det, men halve ryggen min, pluss skulder, overarm og ribbein, er fylt med tatoveringer. Drømmen min er å fullføre full sleve. Men dette koster både tid og penger.

• Jeg vil få tilbake førerkortet mitt. På grunn av psykisk uhelse måtte jeg levere det inn i 2015, og jeg har enda ikke fått det tilbake. De som kjenner meg vet hvor mye jeg elsker å kjøre bil. Den frihetsfølelsen det gir meg å sitte bak rattet er det lite som kan måle seg med. Men det er dessverre strenge vilkår som må oppfylles for at jeg skal få tilbake lappen. Men jeg føler på meg at den er innen rekkevidde nå. Krysser fingre.

• Jeg ønsker å slutte å røyke. Jeg skal ikke si når, hvor, eller hvordan. For jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar. Jeg har nå vært snusfri i 2 år, og jeg er totalavholds til alkohol (hvertfall for en god stund), så noe galt må jeg jo holde på med. Nei men helt seriøst. Røyking er en stygg uting. Det er kjempedyrt, og utrolig helseskadelig. Og, det lukter vondt. Ergo – dette må sluttes med.

• Jeg vil fortsette med å ha gode rutiner i hverdagen. Søvn, mat, hvile, aktivitet, sosialt, jobb, praksis, behandling +++. Det gjelder bare å finne den jævla balansen. Jeg leter enda.

• Jeg vil bli flinkere til å bruke naturen igjen. Det var jo en periode jeg omtrent bodde ute i marka. Det trenger jeg ikke nødvendigvis å gjøre igjen. Men å hive på meg utetøy og komme meg ut i skogen litt oftere kan jeg få til. Det gjør jo så godt for både knotten og skrotten.

• Jeg vil bli flinkere til å bruke kreativiteten min. Altså fortsette med skrivingen. Men også gjøre andre ting. Bruke kameraet mitt mer flittig. Det er kanskje ikke så mange som vet det, men jeg har et år med fotolinje på folkehøyskole bak meg. Jeg finner også glede i å synge, men det skjer stort sett i dusjen. Så fikk jeg veldig mange fine tilbakemeldinger etter min forrige you-tube-video. Det setter jeg enormt stor pris på. Jeg syns det var veldig givende å snekre den sammen, så kanskje er dette noe jeg vil gjøre mer av.

• Jeg vil bli flinkere til å si ja til ting. Men også nei. Balanse er viktig.

• Jeg vil bli bedre på egenros og egenomsorg. Rett og slett tillate meg selv å ha dårlige dager. Men da være god mot meg selv. Jeg vil forsøke å lytte til hva kropp og sinn trenger.

• Jeg vil få meg en fast jobb. Dette er nok drømmen, håpet, ønsket og målet over alle. Jeg har i så lang tid vært mottaker av ulik type hjelp fra samfunnet. Og jeg har virkelig et brennende ønske om å kunne gi tilbake. I en eller annen form. Og til en eller annen tid. I tillegg handler dette ønske om at jeg søker mer mestringsfølelse i livet mitt. Det ville også vært helt fantastisk å ha et kontor, og ikke minst kollegaer å komme til.

• Jeg ønsker å bli mer miljøbevisst. Gjøre små grep i hverdagen som igjen kan utgjøre en større forskjell dersom alle bidrar. Men må ta ansvar for meg selv, og mine egne handlinger. Og her finnes det klart forbedringspotensiale. Sortere søppel, pante flasker, kjøpe brukt i stede for nytt, unngå plast. Dette er små grep som alle kan få til.

• Jeg vil bli enda litt tøffere og modigere. Jeg vil tørre å si fra når jeg opplever urett. På egne og andres vegne. Jeg er ekstremt konfliktsky som person, men tar en kamp når jeg må. Jeg vet av erfaring at det føles godt å stå opp for seg selv, og andre. Så dette kan jeg med fordel bli litt bedre på.

Sånn. Det var mine 12 mål for tiden fremover. Dette er ingen bindende kontrakt. Det er mer en måte å sortere tanker på. Nå gjenstår bare å krysse fingre og tær. Og kanskje trykke på play-knappen igjen. Så får det briste eller bære.