Hverdag igjen. Heldigvis.

Hørte på radioen i går morges at blåmandagen var her. At vi skulle komme oss over den vonde kneika sammen. Etter helgen liksom. La meg bare starte med å si at jeg er ekstremt lettet og glad for at det er hverdag igjen.

Her kommer et bildebevis. Bildet er tatt på god vei inn i tirsdagen. Som etter min mening er en svært så undervurdert dag.

Personlig er jeg ikke noe glad i helger. Jeg er så ekstremt avhengig av de få rutinene jeg har i hverdagen, at når helgen kommer så rakner alt. Ting blir så svevende, og stort sett blir jeg vandrende i gatene på måfå. Gjerne i timevis.

Jeg har jo hverken jobb eller skole, enda, så den berømte helgefølelsen slår aldri til på fredagene mine. Dessverre. Jeg går heller inn i en slags semi-depresjon. Den eksistensielle krisen min vokser seg bare større og større, og har en lei tendens til å eksplodere i helgene.

Helgen som var ble jeg sittende å gråte på kafé. Opp til flere ganger. Stusselig? Ja, kanskje. Men det måtte nok til. Da søndagen kom forsøkte jeg å vrenge de hjernecellene som var igjen, i håp av å finne en slags forklaring. Når klumpen i magen blir for stor søker jeg alltid svar på hvorfor. For finner jeg en forklaring kan jeg som regel klare å akseptere den ekle klumpen litt lettere, for så å komme meg videre.

Dette har jeg bestemt meg for å ta tak i. Denne helgekrisen. Ettersom det er noe jeg ser at stadig gjentar seg, omtrent som et mønster, så ønsker jeg å gjøre noe med det.

Jeg sier ikke at hver dag skal være en dans på roser, for det tror jeg gjelder fåtallet av oss. Jeg tror også vi trenger et par nedturer i ny og ne for å kjenne på livets glade sider. Kontrastene må til, tror jeg. Hvis ikke blir livet kjedelig. Vi må kanskje bare passe på at kontrastene ikke blir for store, og for vedvarende. Balanse er det folk snakker om. Den jævla balansen. Jeg har enda ikke funnet den. Og er det noen som virkelig har lett. Så er det meg. Kanskje skal jeg vente så den finner meg.

Nei, tilbake til det mer konkrete. Hvordan skal jeg løse denne helgekrisen?

Jo, jeg skal skrive ukeplaner. Rett og slett sette meg ned å skrive ned punkt for punkt hva jeg skal fylle dagene med. Ikke noe er for dumt, for smått, eller for stort i mitt liv. Jeg må nå ta i bruk noen av de teknikkene som ble brukt mens jeg var innlagt. Det gjør jeg for å pakke meg selv enda litt bedre inn. Være litt føre-var, heller enn etter-snar.

Uansett om balansen finner meg, eller om jeg finner den først, så skal jeg forsøke aktivt å jobbe meg frem til det som fungerer best for meg. Selv om jeg kanskje har et lite håp om at balansen skal finne meg først, så skal jeg ikke bli sittende i sofaen og vente på at den skal banke på døren min. Nei, jeg er for rastløs til det. Og uansett resultat, så føles det jo (nesten) alltid godt å kjenne at man jobber for noe.

Om denne helgekrisen min har jeg også tenkt følgende – Kanskje hverdagene blir så mye bedre nettopp fordi helgene er så kjipe? Kanskje mandagene blir ekstra bra fordi jeg har lidd meg gjennom søndagene?

Kanskje er det nettopp dette som gir meg balanse?

Ja, kanskje. Men behøver det å være slik? Eller kan jeg finne en løsning som gir meg balanse uten å måtte gå på veggene i helgene? Kan jeg faktisk gjøre noe aktivt for at helgene ikke skal bli så ille? Jeg tror det. Og den makten jeg selv har til å gjøre en positiv endring i eget liv, det er makten av det gode slaget.

Men, jeg er vel ikke alene om å sette meg mål uten å klare å nå de. Det hender rett som det er at jeg gjør det. Og det er da ingen krise, er det vel?

Helgekrise? Kanskje. Men så er det jo tross alt hverdager det er flest av. Heldigvis for meg.

Så jeg prøver likevel.

Byttet av terapeut

Etter at jeg delte innlegget om at jeg skulle bytte terapeut fikk jeg en del tilbakemeldinger. Det er visstnok mange der ute som også syns et slikt bytte er problematisk. Det var nesten hjerteskjærende å lese noen av historiene deres.

For vi er bare mennesker, alle sammen. Og mennesker blir knyttet til mennesker.

Det var flere som ønsket at jeg skulle skrive mer om min situasjon, og mine tanker kring denne prosessen. Det skal jeg forsøke å gjøre.

Jeg vet at jeg har vært heldig som har fått kontinuitet, forutsigbarhet, og stabilitet i behandlingen. Jeg har hatt én terapeut i godt over 5 år. Mange som skriver til meg har gjerne byttet terapeut 2-5 ganger i løpet av den perioden. Hvis de har gått i behandling så lenge. Noen har byttet terapeut opp til flere ganger selv om de har gått i behandling i relativt kort tid.

Skal man få noe særlig utbytte av behandling er det noen vesentlige ting som må på plass etter min mening. Dersom én av disse tingene uteblir så tviler jeg sterkt på at behandlingen blir god.

• Man må ha kjemi med den man skal snakke med.

• Man må ha tillitt.

• Men skal man få kjemi og tillitt til en terapeut så behøver man tid.

Selv om jeg syns at dette byttet av terapeut er både vondt og vanskelig så forstår jeg at jeg må gi nye mennesker en sjanse. Dette byttet krever noe både av den nye terapeuten min, men også av meg. I denne prosessen blir jeg pent nødt til å lytte med både ører og øyne. Og kanskje også ha et såkalt åpent sinn, om jeg får til det.

Av naturlige årsaker vil jeg nok komme til å sammenligne min nye terapeut med min gamle. Dette skal jeg forsøke å bremse så godt det lar seg gjøre. For jeg må jo akseptere at vi er forskjellige.

L og jeg trengte ikke alltid å si noe. L kunne noen ganger lese meg som en åpen bok. Ekkelt? Ja. Trygt? Ja, det også. Nesten så hun kunne lese tankene mine. Det var godt å slippe å lese de selv. Særlig da ting var skummelt, kaotisk, og rotete.

Min nye terapeut vil aldri kunne bli L. Det er jo umulig på alle måter. Det er noe trist med det. Men også noe litt fint. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fremdeles får tid. For at jeg ikke blir gitt opp. For en av mine største frykter er å bli helt overlatt til meg selv.

Vi mennesker er ulike. Men vi er ofte like like som vi er ulike på en og samme tid. Vi er svært sammensatte. Selv om førsteinntrykket kan være godt (som jeg jo tenker at har en del å si), så betyr ikke det at det er full klaff fra start. Det blir litt som å skulle vinne i lotto. Det går bare ikke an å planlegge, uansett hvor mye man ønsker. Ofte må gjerne flere forsøk til.

Aller helst skulle jeg gjerne ha spolt frem i tid. Trykket på knappen og spolt over denne litt halv-kleine-bli-kjent-fasen. Men akkurat det er det ingen av oss som evner å gjøre. Dessverre.

Som jeg skrev sist, så har jeg mine tvil på om jeg nå ønsker å fortsette i behandling. Den tvilen er absolutt til stede. Kanskje ikke så rart. Etter godt over 5 år i voksenpsykiatrien, og rundt 5 år i barne-og ungdomspsykiatrien før det. 10 år i behandling er lang tid.

Skal jeg virkelig slutte nå? Av ulike grunner er det nesten umulig for meg å slutte nå. Både praktisk og følelsesmessig. På mange måter føler jeg at jeg har blitt avhengig av denne hjelpen. Avhengig av systemet. Samtalene. Tryggheten. Men nå føles det som om alt dette er revet vekk. Tryggheten er revet vekk og erstattet med en ny person. Et nytt team. Nye spørsmål. Nye synsvinkler.

Byttet av terapeut kan kanskje lettere sammenlignes med Yatzy. Uansett hvor hardt eller hvor lenge du rister terningene så er det ingen garanti for at du vinner. Uansett hvor hardt du måtte ønske så er det ikke sikkert det blir full pott. Flaks jeg ikke er en dårlig taper. Det fine med Yatzy er at det alltid er poeng som føres opp underveis.

Men det er bare det at dette handler om mer enn et spill. Det er livet mitt det er snakk om. I Yatzy kommer man på et punkt til sjanse. Her kan man rett og slett ikke stryke. Og i likhet med i livet, så er det alltids noe man kan føre opp.

Det får meg også til å tenke at dette byttet kanskje til og med kan føre til noe positivt. Et nytt menneske som kan riste i godteposen med nye hender. Jeg vet ikke. Men jeg krysser alt jeg har og håper inderlig at det vil bringe noe godt med seg.

Singelkurv, tamponger, og is

La meg bare understreke at dette innlegget ikke er noen kontaktannonse.

Jeg tok meg selv i å flørte en gang i sommer. Dette skjer såpass sjeldent at jeg kan feste det til både tid og sted. Jeg vet ikke helt om det var bevisst fra min side. Vet vel ikke heller helt om det kan kategoriseres som flørting. Det ble kanskje mer et desperat forsøk på å få bekreftelse i en eller annen form fra et annet menneske.

Planen var å selge sykkelen min. Jeg hadde lagt ut annonse på Finn.no. Tenkte å få rundt 200 kr for den. Det jeg ikke var forberedt på var hvor kjekk mannen som til slutt kom for å hente sykkelen var. Da han åpnet munnen ble jeg bare stående å fikle med det blomstrete skjørtet mitt. Jeg tror han forsøkte å gi meg den 200-lappen, men jeg fniste det bare bort. Sa noe om at sykkelen tross alt var litt ødelagt, litt sånn som meg selv.

Jeg hadde nok håpet på en respons i form av litt fnisende latter tilbake. Men den kjekke mannen takken for seg, tok med seg sykkelen og gikk.

Og jeg lurer på hvorfor jeg fremdeles er singel.

I går kveld fikk jeg akutt lyst på is. I og med at butikken ligger 10 meter unna døren min var det en lett beslutning å ta. Jeg var ikke akkurat stivpyntet, men leppestiften var på. Da jeg kom inn i butikken så jeg for første gang singelkurvene. Jeg bestemte meg for å gi dette fenomenet et forsøk, uten aning om hva jeg gikk til.

På handlelisten min sto følgende: dopapir, tamponger, bind, is.

Jeg fylte opp singelkurven min med mine singelvarer, og ventet i spenning. Etter noe som føltes som en evighet, kjente jeg at jeg hadde stått lenge nok og vugget mellom chips-hylla og sjokoladen. Jeg vurderte et øyeblikk å ta med meg singelkurven ut og hjem. Det ville kanskje vært litt rart, men igjen – jeg er jo litt rar. Pleier som regel ikke være så opptatt av hva som er rart og ikke. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fremdeles er singel.

Uansett singelkurv eller ei – jeg er like singel som før denne handleturen. Om mulig, kanskje enda mer.

Ofte beskriver jeg meg selv som en 80-åring i en 28 år gammel kropp. Ikke bare fordi jeg liker kryssord og kamferdrops, også fordi jeg har levd et liv. Men jeg befinner meg altså midt i 20-årene uansett hvordan jeg føler det. Mange omtaler denne tiden som glansbildeårene. Vel, mitt liv er alt annet enn et glansbilde.

La meg male et bilde for dere. I dag er det lørdag. Jeg startet dagen litt før klokken 6 med å gråte oppi restene av bøtten med is som jeg kjøpte i går, med singelkurven. Jeg sier ikke dette for å få sympati, det er rett og slett bare en beskrivelse av min virkelighet. Siden tårene-i-bøtten-med-karamell-is-situasjonen jeg hadde i dag morges har jeg klart både å kle på meg og å sminke meg. Men jeg roper ikke akkurat hurra for det.

Jeg kan ikke noe for det. Jeg tar meg selv daglig i å sammenligne meg med andre. Det popper opp bilder av de tre B’ene overalt. Bryllup, boligkjøp, og babyer. Jeg har jo evnen til å kunne glede meg over andres vegne. Heldigvis. Men jeg må innrømme at jeg speiler disse bildene til mitt eget liv.

Får sånn helt ærlig – jeg vil også ha de tre B’ene. Bryllup, boligkjøp, og baby. Tror jeg da. Kanskje ikke akkurat i dag, men sånn på sikt. Og jeg skulle så inderlig ønske at de også lå i mine kort. I min fremtid. Men det er jeg redd det ikke gjør.

Med fare for å høres ut som den gretne 80 år gamle damen jeg føler meg som, så er jeg litt misunnelig. Ikke sjalu. Men misunnelig. Jeg har alltid ønsket meg et A4-liv, men er redd det raknet allerede ved fødselen.

Men i stede for å bruke tid og energi på å sammenligne meg med det rundt, vil jeg bruke resten av dagen i dag på å gå litt inn i meg selv. For hvem bestemte egentlig at et A4-liv skulle inneholde de tre B’ene? Hvem bestemte at livet skulle bestå av bryllup, boligkjøp, og babyer, for at det skal være vellykket?

Kanskje er ikke jeg og mitt liv skapt for dette. Kanskje ønsker jeg dette fordi samfunnet sier det. Men hva vil jeg? Sånn egentlig? Sånn innerst inne?

Dette skal jeg bruke litt tid på i dag, mens jeg spiser resten av bøtten med is og ser på Stjernekamp på NRK i både ullsokker og joggebukse. Hvis jeg holder meg våken så lenge da.

Hilsen Eline (80)

Bli med meg en dag i Oslo by

Som Pippi Langstrømpe på ting-leting, pakket jeg i dag sekken og dro på utflukt. Jeg er nødt til å fylle dagene mine med noe som kan oppleves som greit. Og siden jeg som regel står opp før fuglene syns jeg ofte det kan være fint med en liten liste over gjøremål.

I dag: Gå på kafé, ta bilder, skrive, titte på UFF, se på fugler

Startpunkt: Majorstuen
Destinasjon: Majorstuen

Rute: Majorstuen-Briskeby-Kiellandsplass-Grüneløkka-Markveien-Ullevålsveien-St.Hanshaugen-Bislett-Stensparken-Marienlyst-Majorstuen

Jeg liker å gå omveier. Og det har jeg fått gjort masse av i dag. Med mine 18.000 tilbakelagte skritt, har jeg vært innom 3 forskjellige parker, 2 ulike kaféer, og UFF på Løkka.

Eneste selfien fra i dag. Ble sånn akkurat passe klein i parken da jeg oppdaget at jeg hadde publikum.

Dette er fra Oslo Velo. En helt nydelig kafé (med den beste cortadoen) som også fikser sykler. Her ble jeg sittende å skrive i ca 1 og ½ time. Det er min type mindfullness. Jeg orker ikke å sutte på en rosin i 20 minutter, for så å beskrive hva det lukter når jeg spytter den ut igjen. Jeg går heller på kafé. Så får det ta den tiden det tar.

På UFF nederst på Løkka fant jeg to bluser. De så så ensomme ut der de hang, at samvittigheten min ikke hadde annet valg enn å ta de med hjem til de andre blusene mine.

De som kjenner meg vet hvor mye jeg elsker denne byen. Mitt Oslo-land. Men det finnes faktisk ett sted jeg bevisst unngår. Og i dag gikk jeg forbi det området.

I dette bygget i Ullevålsveien har jeg vært innlagt tilsammen i godt over 1 år. Kanskje til og med 2 alt sammenlagt. Jeg husker faktisk ikke helt. Jeg får gåsehud bare av å se på bildet jeg tok i dag. Minnene derfra er utelukkende vonde. Så om det er et sted i byen jeg holder meg unna, så er det akkurat dette stedet. Jeg husker jeg hadde rom med vindu ut mot byens største gravlund. Ganske passe deprimerende.

Jeg kjente et gufs gjennom kroppen da jeg gikk forbi for å ta dette bildet. Derfor tok jeg en 1.80 på stedet og vendte snuten mot St.Hanshaugen. På veien gikk jeg forbi dette fantastiske bildet. Og da måtte jeg faktisk trekke på smilebåndet.

Bygningene er så fine på St.Hanshaugen. Faktisk er noen av de så vakre at jeg får lyst til å kysse de. Men det ville kanskje vært litt rart. Jeg vet ikke lenger hva som er rart og ikke, så noen ganger trenger jeg litt hjelp og veiledning fra andre.

I dag har jeg altså drevet eksponeringsterapi på høyt nivå. Ikke bare har jeg bevisst oppsøkt mitt verste mareritt. Jeg har også vært mye alene. Det er en kunst og trives i eget selskap. Men den kunsten har jeg klart i dag. Og jeg blir litt tøffere for hver dag som går.

Paljetter og ny terapeut

Solen er på vei til å titte frem. Jeg står og røyker under ett av mange røyking-forbudt-skilt. Det er overalt. Jeg står rett utenfor Oslo S. Fri flyt av mennesker i alle aldre, fasonger, og farger.

Jeg hører på musikk. Av en eller annen grunn har jeg spilt den serbiske vinnerlåta i MGP. Den fra 2007. Den har gått på repeat de siste 30 minuttene. Ikke snakker jeg serbisk særlig godt selv, så det er relativt få ord jeg forstår. Egentlig ingen. Molitva, synger hun. Men jeg hører stemmen, jeg hører melodien. Og jeg forstår litt likevel.

Alvor. Desperasjon. Tristhet. Og jeg kan relatere litt likevel.

Man behøver ikke bestandig snakke samme språk for å forstå at budskapet er viktig.

Det får meg til å tenke på situasjonen jeg selv står oppi nå. Denne bytte-terapeut-situasjonen.

De sier jeg er på god vei i behandlingen. At jeg har kommet langt. Og at jeg stadig gjør fremskritt. Jeg føler jeg må begynne helt på nytt igjen. Som om jeg var litt uheldig med terningene og dessverre må rykke tilbake til start.

Men mitt liv er alt annet enn et stigespill. Heldigvis. Eller, dessverre. Jeg kan ikke bare kaste terningen på nytt og håpe på en sekser. Livet mitt er litt mer komplisert enn som så.

Jeg kjenner jeg har radaren ute. Skepsis-brillene er på. Problemet er bare at jeg ser dårlig med disse brillene. I utgangspunktet har jeg jo perfekt syn. Det sa hvertfall optikeren sist jeg sjekket. Da burde det da være unødvendig med slike briller. Men jeg prøver nok bare å beskytte meg.

Man må kanskje ta noen sjanser her i livet. Ta noen. Og gi noen. Gjør man ikke det tror jeg man kan gå glipp av mye. Potensielt fine ting.

Og kanskje snakker vi ikke samme språk helt i starten. Men det får være ok. Budskapet er der likevel. Og det er viktig.

Vi må kanskje bare lytte litt ekstra med øynene.

Jeg nynner med til sangen. Smådanser litt til rytmen. Det vil si, jeg vugger frem og tilbake i en ca 5 meters radius.

Hver gang den kvinnestemmen når den høyeste tonen, den med full kraft, så venter jeg bare på at vinden skal treffe håret mitt. For det er det eneste jeg mangler nå.

Og paljetter da.

Lytte med øynene

Hun sto der. Langs den hvite veggen. Hun var kald. Redd. Alene. Men med mange rundt seg. Hun sa ingenting. Klarte ikke. Orket ikke. Turte ikke. Det ristet i beina. Hun åpnet munnen. Tok sats. Men det kom ingen lyd.

Blikket hennes skrek. Hendene hennes ropte.

Hadde de bare lyttet. Med øynene.

Noen ganger roper stillheten. På den måten at det nesten er umulig å ikke høre.

Det skjærer i ørene. Svir i øynene.

Noen ganger forteller stillheten mer enn ord. Vi må bare lytte. Med øynene.

Hun sto der. Langs den hvite veggen. Så kald. Så redd. Så alene. Men med så mange rundt seg. Tårene hennes ba om hjelp. De forknytte nevene hennes skrek stopp.

Hadde de bare lyttet. Med øynene.

For blikket hennes skrek. Og hendene hennes ropte.

Stillheten kan bråke. På den måten at noen holder seg for ørene. Noen holder seg før øynene. Vil ikke se. Vil ikke høre. Noen ganger bråker stillheten så jævlig at noen ikke orker å lytte.

Hverken med øynene eller med hjertet.

Lytter du med øynene?

Angrer jeg?

I det siste har jeg lært flere ting. Jeg har lært at internett kan være en fantastisk ting. At det å blogge om psykisk helse er veldig givende. Jeg lært at jeg har fantastiske lesere rundt omkring i hele landet. Mennesker i forskjellige kjønn, aldre, og situasjoner. Jeg har også lært at det lønner seg å strekke ut en hånd, og kanskje be om hjelp når livet stormer som verst. For det finnes hjelp å få. Men dette er ikke uproblematisk.

Mange skriver til meg at de kjenner seg igjen i ting jeg skriver om. Men mange skriver også at de ikke er så åpne selv. Dette har fått meg til å tenke. På en måte kan jeg forstå at dette med åpenhet er vanskelig. Egen psykisk helse kan være en rimelig personlig ting. Og særlig dette med diagnoser kan jeg skjønne at ikke bare er enkelt å dele fritt. Sånn egentlig så er det jo ingen andre som har noe med dette å gjøre heller.

Kanskje er det sårt og nytt. Kanskje er det vondt og vanskelig å akseptere egen situasjon. Kanskje er man redd for hva andre vil tenke. Redd for eventuelle fordommer og stigma knyttet til diagnoser. Alt dette gjør meg trist å tenke på, for jeg er redd vi fremdeles har en vei å gå med tanke på åpenhet rundt psykiske lidelser.

Jeg gjør meg også noen tanker rundt meg selv, min egen psykiske helse, mine diagnoser, og min åpenhet knyttet til dette. Jeg er jo veldig åpen som person. På bloggen min, i kronikker, og ikke minst i møte med andre mennesker. Jeg er åpen om at jeg i perioder strever med psykoseproblematikk, angst, og dissosiasjon. Men også tydelig på at mye jo er menneskelig, og tilhører en del av livet.

Jeg er hverken lege eller psykolog, men jeg er i likhet med deg, et menneske med mye erfaring på godt og vondt. Og jeg velger å dele.

Angrer jeg?

Det enkle svaret på det er nei. Det gjør jeg ikke. Jeg tok et bevisst valg i 2016 om at jeg ville være åpen om egne psykiske utfordringer. Jeg ønsket mer åpenhet rundt psykisk helse, og åpnet derfor opp om eget liv. Jeg har delt tanker om egne diagnoser, om innleggelser, om tvang, medisinering, og om psykiatrien generelt. Jeg har uten tvil funnet mye trøst, håp, og glede, i å kunne dele med andre. Jeg er så absolutt for åpenhet. Likevel hender det at også jeg gjør meg noen tanker om hvordan ting hadde vært om jeg ikke hadde åpnet meg slik jeg har gjort.

Hva om jeg hadde holdt ting skjult. Hva hvis? Jeg kan få tanker om at jeg kanskje da ville ha hatt en ferdig utdannelse i dag. Kanskje ville jeg hatt fast jobb. Kanskje til og med ha stiftet en familie. Men hadde det holdt i lengden? Og hvordan ville jeg ha hatt det med meg selv?

Uansett, det er jo dette jeg brenner for. Åpenhet rundt psykisk helse. Jeg kjenner det langt inne i ryggmargen at jeg er på rett plass når jeg bruker min stemme. Men dette er ikke et sort-hvitt bilde. Det er ikke alltid så enkelt. Alt til sin tid kanskje. Og alt med måte. Med åpenhet handler nok mye om tid og sted. Om man kjenner seg klar for å åpne seg. Om man har gode folk og god støtte rundt seg til å takle det som eventuelt måtte komme. Jeg tenker også på hvordan man velger å åpne seg. Dette er noe jeg forsøker å være bevisst på i eget tilfelle.

Mitt ønske er aldri å trigge. Tvert om ønsker jeg å inspirere. Jeg ønsker at folk skal kunne kjenne trøst, håp, og kanskje litt glede, i min åpenhet. Jeg håper hele tiden at det finnes noen der ute som kjenner seg igjen i de tingene jeg beskriver. For på den måten kjenner jeg meg ikke så alene.

Er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke er alene om å ha utfordringer her i livet. Så spesiell er jeg ikke. Alle strever vi med et eller annet. Og jeg tror og mener oppriktig at ting blir litt mindre skummelt om vi deler. Både oppturer og nedturer. Jeg tror også at det vil gjøre oss litt klokere i møte med andre mennesker. Alle behøver ikke ha egen blogg, eller skrive kronikker for å fremme åpenhet. Men jeg tenker at ved å dele, i en eller annen form, så vil det være lettere å kunne være seg selv.

Og jeg tror at om vi alle bidrar så vil vi på sikt kunne skape et mer åpent og tolerant samfunn hvor det er rom for oss alle.

Hva er dine tanker rundt åpenhet?

Uansett hvilket bein jeg hadde stått opp med i dag, så ville det ikke ha vært det rette

Du ser så molefonken ut, sa mamma.

Molefonken, tenkte jeg. Fortsatt stirrende ut luften. Sikkert akkurat passe molefonkent. Det er et godt ord. På mange måter. Molefonken. Bare legg det i munnen din. Smak på litt på det. Tygg litt på det.

I følge den norske bokmålsordboka er molefonken bare et annet ord for nedstemt. Eller trist.

Det er på mange måter et godt ord. Kanskje ser jeg litt molefonken ut. Kanskje har jeg også grunner til det. Når jeg tenker meg om, så har jeg det. Men jeg finner likevel glede over at det finnes et slikt godt ord. Et ord som dekker hvordan jeg faktisk har det. Dessuten er jeg nok litt over gjennomsnittet opptatt av, og glad i, gamle ord og uttrykk.

Det er sjelden jeg blir glad av å høre at jeg ser trist eller nedstemt ut. Men akkurat i dag var det det jeg trengte. Akkurat i dag trengte jeg molefonken. For akkurat i dag tillater jeg meg selv å være molefonken.

Kan du ikke smile litt da? Spør mamma. Prøv å se litt glad ut liksom, fortsetter hun.

Jeg skulle så inderlig ha presset frem et smil. Et av de ekte. Men det er rett og slett litt vanskelig. Jeg våknet opp til sildrende regn på vinduet i dag. Det passet bra, tenkte jeg. Det står i stil til humøret mitt.

Molefonken. Regn. Sur kaffe. Synd, trist, leit, tenkte jeg. Så fyrte jeg opp sigaretten i feil ende. Jeg er sikker på jeg har røkt mer gift i dagen enn ellers. Men det måtte vel bare skje en gang det og.

Dagen i dag minner meg rett og slett litt om musikktimene til Knut (60) da jeg gikk i 5.klasse. Vi sto på rekke og rad, og var alle pent nødt til å synge følgende i kor:

”Det var en lørdags morgen han skulle dra av sted, men da han kom til trappen så snublet han og gled. Han rullet og han rullet, den stakkars stakkars mann. Og han fikk hull i hodet sitt, og brakk en hjørnetann”.

Jeg syns jeg ser mannen som rullet nedover trappen og brakk sin hjørnetann. Tipper han også så passe molefonken ut.

Jeg er fullstendig klar over at det er lørdag. Men dagens høydepunkt var definitivt da jeg hang opp alle de svarte trusene mine.

Hva var ditt høydepunkt i dag?

Hun er død

På en benk langs en husvegg. Midt mellom parken og leiligheten. Her sitter jeg. Nøyaktig på samme plass som da jeg fikk beskjeden. Det er tre måneder siden nå, men jeg husker enda stemmen hans. Gråten hans. Alvoret. Hun er død. Tre små ord, med en uendelig stor betydning.

Verden min raste sammen i det øyeblikket. Hjernen min kortsluttet. Aldri før har jeg hylt eller ropt så høyt. En smerte jeg ikke visste at fantes fór gjennom kroppen min. Inn i hjertet. Ingen ting annet betydde noe mer, og jeg ville bare dø jeg også.

Jeg får nok aldre takket de fremmede menneskene som tok vare på meg i de lange minuttene etter. Men jeg glemmer dem aldri.

Kaffen smakte ikke like godt i dag. Liksom litt sur. Litt kald. Kanskje ikke så rart, for jeg glemte den da jeg sto på badet. De spilte Du ga mæ viljestyrke, av Kristian Kristensen, på radioen. Og det var da jeg mistet det. Jeg knakk sammen. Sank ned på gulvet i takt med tårene mine. Noen ganger utløses det av en sang. Noen ganger av en spesiell klem. Et blikk. En parfyme. Et ord. Men i dag var det Kristian Kristensen sin stemme.

Er det en ting jeg har lært i løpet av de siste tre månedene, så er det at sorg går i bølger. Og akkurat i dag gjør sorgen ekstra vondt. Så i dag tillater jeg meg selv å gråte. Hvor som helst. Og når som helst. Den bunnløse sorgen har også lært meg at det er viktig å kjenne på glede, når den måtte komme. Det er lov å le. Selv om noe grusomt har skjedd. Jeg tillater meg også å trøste meg selv. Med musikk. Med venner. Med familie. Og ikke minst med minner.

Når jeg lukker øynene ser jeg det hvite rosehavet. De svarte klærne. Den varme presten. Og alle menneskene. Når jeg lukker øynene hører jeg den gode latteren hennes, og What a Wonderful World, om hverandre. Når jeg lukker øynene kjenner jeg lukten av Marlboro Gold, og parfymen hennes. Når jeg lukker øyene, og virkelig kjenner etter, kjenner jeg på all kjærligheten. Og jeg kjenner viljestyrken. Viljestyrken hennes. Og min egen.

Jeg kjenner det langt inni hjertet mitt.

Kristian Kristensen – Du ga mæ viljestyrke

Æ står å vente på, æ står å vente på noe godt
Æ kan ikkje omfange det æ har allerede fått
Æ finn ikkje roa her, finn ikkje ro på stedet hvil
Æ finn bare gamle spor som gror dypere over tid
Ååå du fant i mæ det æ fikk i fra dæ

Ååå du ga mæ
Vilje, vilje til å komme mæ fram, til å fortsette å gå
Vilje, vilje til å komme me hjem, vilje til å la dæ gå
Kan æ få se dæ igjen? Kan æ få se dæ igjen?
Kan æ få si det va du som ga mæ viljestyrke

Æ ser dæ i alle ting, ser dæ i alt som fær forbi
Æ ser at du følge med, følge min sjel til enhver tid
Æ føle mæ litt forlatt, føla mæ tom i tankerom
Æ følge et anna spor fra ordan dine, små og stor
Ååå du fant i mæ det æ fikk i fra dæ

Ååå du ga mæ
Vilje, vilje til å komme mæ fram, til å fortsette å gå
Vilje, vilje til å komme mæ hjem, vilje til å la dæ gå
Kan æ få se dæ igjen? Kan æ få se dæ igjen?
Kan æ få si det va du som ga mæ viljestyrke

Kanskje du høre mæ?
Kanskje du huske mæ?
Kanskje må æ la dæ gå

Æ vil bare si det til dæ, æ vil bare si det til dæ
Si det va du, du ga mæ viljestryke

Æ tenke på tusen ting, tenke på ting æ skulle sagt
Æ skulle sagt dem før, før alle ordan ble forlatt
Æ føle at vi en gang, en gang skal møtes igjen

Så æ står fortsatt å vente på, æ står å vente på noe godt

Som om jeg røyker i oppoverbakke

Noen ganger så rekker jeg ikke tenke en tanke ferdig før det kommer en ny. Ting går så fort at jeg blir stående stille. Det føles litt som å røyke i oppoverbakke. Beina går fortere og fortere, for å nå toppen. Men pusten henger ikke med. Snarere tvert i mot. Og det er omtrent på disse tider jeg får lyst til å selge bunaden min. Jeg får en stor trang til å flykte. Til noe, eller fra noe. Bare rømme. Vekk. Fra meg selv. Eller kanskje til meg selv.

Ok. Så kan jeg kanskje ikke selge bunaden. Ikke akkurat nå. Den får henge i fred i skapet litt til. Men noe er jeg nødt til å gjøre.

Hadde jeg hatt studier nå så hadde jeg sluttet. Hadde jeg hatt en jobb nå så hadde jeg sagt den opp. Hadde jeg vært gift nå så hadde jeg skilt meg. Hadde jeg eid egen bolig nå så hadde jeg solgt den. Men jeg har ikke noen av delene.

Men jeg er da ikke en som gir seg så lett? I min familie sier vi alltid at den som gir seg er en dritt. Og jeg er da ingen dritt. Kanskje en sjelden gang i blant, men ikke sånn grunnleggende.

Noe er jeg likevel nødt til å gjøre. Jeg er jo god på å gå. Så kanskje jeg bare skal pakke sekken, og gå så langt jeg klarer. Min personlige rekord er 33.000 skritt på en dag. Da mener jeg å huske at jeg hadde et par pauser underveis. Vel, stryk de pausene. Jeg har ingen tid å miste, føler jeg. Hvertfall ikke om jeg skal bruke beina som fremkomstmiddel.

Men når vet jeg om jeg er fremme? Hvordan vet jeg at jeg er på rett plass?

Kanskje jeg skulle klippet av meg alt håret, solgt det, og kjøpt meg motorsykkel for pengene? Det er en fristende tanke. Men jeg tør vel ikke det heller. Midtlivskrise kalles det vel på godt norsk. Men jeg er 28 år gammel. Skal jeg ikke bli 60 engang? Er jeg virkelig midt i livet mitt allerede nå?

Kanskje finnes det flere spørsmål enn det finnes svar. Kanskje er nettopp jeg et av mange spørsmål her i livet. Og kanskje blir jeg nødt til å akseptere at det ikke alltid finnes svar.

Eller, svar finnes det jo alltids. Men liksom ikke det svaret som du kan sette to streker under. En fasit. Det finnes alltids svar. Men de er kanskje ikke alltid slik du selv ønsker. Derfor snakker jeg ofte med meg selv. Da får jeg som regel de svarene jeg vil ha. Men ikke alltid. Det hender også at jeg er uenig med meg selv.

Jeg vet ikke hva. Jeg vet ikke hvor. Jeg vet ikke hvordan. Eller når. Men jeg tror jeg vet hvorfor.

Pulsen øker. Jeg kan kjenne det. Det dunker langt ut i fingerspissene. Pusten som blir mer og mer overfladisk. Så kommer stjernene.

Jeg tar sats, og trekker pusten dypt. Så dypt jeg klarer. Jeg holder pusten en stund mens jeg leser alfabetet baklengs. Først inni meg. Jeg puster igjen. Så høyt for meg selv. Å, ø, æ, osv. Jeg hørte nemlig en gang at det skulle dempe et eventuelt angstanfall. Og jeg er desperat, så jeg bruker alle teknikker jeg har. Funker ikke alfabetet så puster jeg litt i firkant. Og funker ikke det, så gir jeg faen.

Noen ganger må kanskje et angstanfall til. Noen ganger ser jeg meg nødt til å la bølgen skylle over meg. Til å la tårene renne. Og til å la stemmen brøle. Men akkurat nå klarer jeg ikke det. Det er som om kroppen fryser. Jeg blir nummen. Står på stede hvil. Som om hjernen min går på speed, mens resten av verden går i slow motion. Og jeg må få med meg alt.

Jeg vil vite hvor jeg kommer fra. Jeg vil vite hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vil vite hvorfor akkurat jeg er akkurat her akkurat nå.

Jeg søker hele tiden etter svar. Etter en mening på livet. Meningen bak min egen eksistens. Hvis jeg i det hele tatt finnes. Men jeg tror at jo nærmere et svar jeg kommer, jo lenger unna virkeligheten befinner jeg meg. Og det hele blir ganske vanskelig å kombinere.

Spesielt når jeg røyker i oppoverbakke.