Siste søndag i september

Det er september. Siste innspurt vel og merke. Min absolutte favoritt-tid på året. Det er som om den friske luften gjør at jeg tenker klarere. Som om de vakre fargene på trærne fyller meg med inspirasjon. Mot, håp, og glede. Høsten er for meg, en eneste stor godtepose. Men kun de beste bitene er med.

Oh store september. I dag var du ekstra fin. Takk for at jeg fikk oppleve det.

Makten over mitt eget liv

Jeg har fått litt spørsmål angående diagnosene mine i det siste. Noen lurer på hvordan jeg ser på det hele. Hvordan jeg takler situasjonen. Om jeg har noen spesielle teknikker. Og hva som hjelper meg til å bevare motet i hverdagen. Dette tenkte jeg å prøve så godt jeg kan å svare litt på her.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt, håpet, og ønsket at ting var annerledes. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ikke akseptere egen situasjon, dessverre. Men jeg vet også at det går an å få det bedre med seg selv. Sånn litt etter litt. For en ting er sikkert – endring skjer sjeldent over natten. Og det krever en innsats fra en selv.

Vel viten om hvor heldig jeg er, med tanke på all hjelp jeg får fra hjelpeapparatet, skjønner jeg også at det meste av jobben gjør jeg faktisk selv. Jeg kan huske at jeg lenge håpet at det skulle komme en person med en tryllestav og si sim sala bim, så var alt bra. Vel, det håpet er borte forråsiresånn. Men jeg husker desto bedre den følelsen jeg fikk da jeg innså hva slags makt jeg selv har. Til å handtere ting annerledes. Til å stå i vanskeligheter. Til å se fremover. Og til å benytte meg av små knep i hverdagen, som gjør livet mitt et par hakk enklere.

Når det gjelder diagnosene mine så har jeg vært tydelig på en ting i lang tid. Jeg har et rimelig ”avslappet” forhold til diagnosene. Med det mener jeg at det ikke er så farlig for meg hva det heter så lenge jeg får god hjelp, og så lenge jeg har det så bra som jeg kan ha det. For meg er dette en fin holdning å ha som hjelper meg til å akseptere ting. Det er klart at jeg også kan ha fordommer, spørsmål, og redsel, knyttet til bestemte ord. Men jeg har lært meg at det er mye kan løses dersom man snakker om det.

Det er lite som er farlig å snakke om, men det kan derimot være farlig å la være å snakke om ting.

Jeg har lang erfaring med å snakke med folk i psykiatrien om ting som er vanskelig. I mitt tilfelle har det tatt lang tid å komme dit jeg er nå. Hvor jeg føler meg komfortabel med å snakke om vanskelige ting. For behandling krever tid. Og tillit ikke minst. Jeg er heldig som får tid, og som har tillit til en behandler. Dette hjelper meg masse. Jeg skal ikke bruke så mange linjer på å greie ut om behandling som fungerer/ikke fungerer. For dette er så individuelt.

Jeg har lyst til å si litt om hva jeg gjør i hverdagen, som hjelper meg å bevare motet. Og her vil jeg understreke at dette er teknikker som hjelper meg. Det er ikke sikkert at det samme vil hjelpe for deg. Jeg tror mye av jobben er gjort når man blir kjent med seg selv. Når man selv vet hvor skoen trykker, og hva som føles godt.

I mitt tilfelle er rutiner helt avgjørende. Jeg trenger et tilnærmet A4-liv for å holde meg sånn noenlunde stabil. (Bare sånn forresten – jeg hater ordet stabil. Men det er dessverre det mest dekkende ordet jeg fant). Å stå opp til ca samme tid, og legge meg relativt tidlig, er alfa omega for meg. Dette har jeg funnet ut med mye prøving og feiling. Jeg prøver vel også, som folk flest, å spise passe sunt, og til faste tider. (Dette har en tendens til å skli ut, men jeg prøver så godt jeg kan for jeg vet det spiller inn på den psykiske helsen). For å få disse rutinene mine satt i system pleier jeg ofte å lage meg ukeplaner. Det føles litt mer forpliktende. Og jeg kan stryke vekk ting når de er gjort.

Det kan virke litt rart noen ganger, i og med at jeg hverken har jobb eller skole å gå til per i dag. Men jeg tror at det derfor er desto viktigere å jobbe med slike ukeplaner. Det fungerer hvertfall for meg.

Noe annet jeg gjør aktivt for å få det bedre er å gå ut av døren. Jeg er livredd for å råtne hjemme i sofaen, så jeg lager avtaler for meg selv hver dag. Det trenger ikke være de største tingene. Kanskje bare handle mat på en annen matbutikk, gå på kafé, treffe en venn, gå på biblioteket, eller gå tur. Vi mennesker trenger å se nye ting. Vi trenger å få nye impulser. Og vi trenger å treffe andre mennesker. Det er jeg helt overbevist om.

Ellers bruker jeg musikk mye. Jeg finner håp, trøst, og støtte, i å la deilig musikk fylle ørene mine. Om jeg har råd til det, er det lite som gir meg mer inspirasjon enn å gå på en konsert, et teaterstykke, eller en musikal.

Dette ble litt av mine konkrete tiltak i hverdagen, som jo gjør at jeg har det så bra jeg kan ha det. Men dette er ting jeg gjør aktivt. Ting som krever at den ene foten går foran den andre. Men hva med inne i hodet mitt. Hvordan jobber jeg for å beholde makten over mitt eget liv?

Jeg liker å tenke på meg selv som en litt over gjennomsnittet positiv person. Jeg har opplevd mye dritt, men jeg tror oppriktig at bak en hver murstein så finnes det også en liten blomst. Kanskje en hestehov for å gi dere et helt bilde. Jeg liker å se muligheter blant håpløsheten. Det er jo et ordtak at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Klisjé? Ja, kanskje. Men jeg tror vi vokser mest når vi opplever kjipe ting. Dessverre.

Ofte får jeg høre at jeg stiller for høye krav til meg selv. Det vet jeg ikke helt om stemmer. Men det jeg vet stemmer er at jeg er flink til å gi meg selv ros. Ikke hver dag kanskje. Men jeg prøver så godt jeg kan. Såkalt egenros og egenomsorg er viktig. Folk har ofte nok med seg selv, da er det viktig at jeg tar vare på meg selv så godt jeg kan. Jeg prøver å være snill med meg selv. Både skrotten og knotten må tas vare på.

Jeg er ikke redd for å snakke med meg selv. Gjerne høyt. Noen ganger krangler jeg litt. Og noen ganger kjefter jeg på meg selv. Men som regel klapper jeg meg selv på skulderen. Jeg jobber daglig med å ikke sammenligne meg med andre, for da har jeg en tendens til å gå litt i kjelleren.

Noen ganger hjelper ikke det klappet på egen skulder, så da tyr jeg til pennen. Dere som leser disse linjene vet jo hvor mye glede jeg finner i å skrive. Da jeg oppdaget skrivingen var det som om et lys gikk opp for meg. Ikke bare fant jeg noe jeg kunne kalle meg god i, jeg fant også ut at det var terapi for meg.

Selv om vi alle er unike, ulike, individer, så er det likevel noe som er felles for oss. Tror jeg. Behovet for trygghet. Behovet for tilhørighet. Og behovet for mestring. Dette er kanskje det jeg jobber mest med for å få til. Jeg gjentar. Endringer skjer sjeldent over natten. Dessverre. Men det finnes håp. For oss alle. Og vi kan gjøre så enormt mye selv. Bare man gir seg selv tid. Og litt etter litt kan man kanskje være så heldig å finne ut av ha som fungerer bra for en. Og da er mitt råd å kjøre på med det! Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. (Jmf. Kardemommeloven).

Så ok. Jeg har en del ting jeg jobber med i hverdagen. Ting som er med på å gjøre at jeg får det bedre. Ting jeg aktivt gjør. Som rutiner, mat, søvn, turer, sosialt, musikk. Helt konkrete ting. Også jobber jeg kanskje enda litt mer med det som skjer på innsiden. For her er det aktivitet. Det er ikke alltid jeg klarer å holde motet oppe alene. Men da er det helt greit å få litt hjelp. Eller kanskje bare en klem.

Så til deg som tenker, håper, og ønsker at ting er annerledes – det blir annerledes. Det blir bedre. Vi må bare holde på motet og håpet.

Tilbakeblikk: Mitt første møte med akuttpsykiatrisk

Det lå snø på bakken. Iskaldt. Januar 2014. Jeg var 22 år gammel, og hadde nettopp kjempet meg gjennom en tøff jul og en helvetes start på det nye året. Jeg husker hvordan jeg tok mot til meg. Mot til å be om hjelp. Jeg skjønte at noe var fryktelig galt.

Jeg dro med meg de mørke tankene mine til legen. Jeg husker jeg gråt. Masse. Var redd. Av legen fikk jeg beskjed om å oppsøke psykiatrisk legevakt i Oslo sentrum dersom ting ikke ble bedre. Ting ble ikke bedre. Det ble verre. De mørke tankene, blandet med en god dose mot, ble med meg da jeg tok t-banen ned til sentrum. Jeg visste ikke en gang at det var noe som het psykiatrisk legevakt før legen min nevnte det.

Redd.

Møtet mitt med psykiatrisk legevakt husker jeg svært lite av. Bare at det var ekstremt vondt og vanskelig. Kanskje det tøffeste jeg noen gang har gjort. For det å be om hjelp krever styrke og mot. Samme kveld ble jeg innlagt på voksenpsykiatrisk akuttavdeling for aller første gang. Lite visste jeg da, at dette ble starten på en hel årrekke med innleggelser, medisiner, og vanskeligheter.

Selv om jeg husker lite fra legevakten den kvelden, så vet jeg at jeg ble tatt på alvor. Jeg var i behov av hjelp, og det fikk jeg.

Likevel var mitt første møte med akuttavdelingen ganske så skremmende. Hvite, sterile vegger. Hyling og roping fra naborommet. Og en haug av ukjente mennesker, som var der for å hjelpe. Jeg klarte bare ikke å ta i mot. Jeg visste lite om hva jeg trengte. Hele den natten var jeg våken. Jeg var redd alt og alle. Jeg husker jeg ba om å få dra midt på natten, men fikk beskjed om at det ikke var mulig.

Morgenen etter ble det en samtale med blant annet lege og spesialist. Men denne samtalen er totalt visket vekk fra min hukommelse. Det eneste jeg husker er at det da ble sendt en henvisning til poliklinisk behandling, og at jeg ble sendt hjem igjen.

Jeg kan huske hvordan jeg satt på sengekanten og gråt. En sykepleier forsøkte å trøste meg, men jeg var vel utrøstelig. Jeg ville ikke hjem igjen, men ville ikke være der heller. Jeg ville ikke være noe sted, og det var utrolig vondt å bære helt alene.

Uansett – jeg fikk forklart veien til t-banen, da jeg ikke var kjent i området, og fikk et slags lykke til på vei ut fra avdelingen.

… Det er veldig rart for meg å tenke tilbake på den januarkvelden i 2014. Det er faktisk 5 og ½ år siden. Mye har skjedd siden den tid. På godt og vondt.

Man kan si mye rart om norsk psykiatri og om helsepersonell generelt. Men en ting er jeg sikker på at er grunnleggende – og det er ønsket om å hjelpe andre mennesker. Så er det bare spørsmål om når, hvor, og hvordan? Og selv om ønsket til å hjelpe andre mennesker er tilstede så krever god hjelp noe mer enn det. Vi er bare mennesker, alle sammen. Og mennesker gjør feil. Dessverre.

Dette er kanskje noe av det jeg syns er mest vanskelig å tenke på. All hjelpen jeg har fått opp igjennom, og fremdeles får. Alle menneskene jeg har møtt, og møter fremdeles. Mennesker som er til for å hjelpe. Men at feil begås uansett ønsket man har om å hjelpe.

Selv om jeg har opplevd vonde ting i psykiatrien så vet jeg så inderlig godt at ønsket om å hjelpe er der. Så jeg trøster meg en del med det. Men syns samtidig det kan være skremmende å tenke på feilene som har blitt begått.

Jeg føler likevel at ting er på vei i en god retning. Jeg holder på håpet. Det må jeg gjøre. Det er min måte å overleve på. Når jeg nå spoler tilbake til den januarkvelden i 2014 ser jeg hvor langt jeg har kommet. Men det har ikke kommet gratis. Det har krevd tid. Masse tid. Og det har jeg fått, og får fremdeles. I tillegg har jeg en grunnleggende tro på at vi mennesker blir både tryggere og klokere med tiden. Noe som også er til hjelp.

Hvordan har jeg det for tiden?

Jeg fikk et spørsmål fra en leser for litt siden. En som oppriktig lurte på hvordan det gikk med meg. Og jeg tenkte at det nå var lenge siden jeg har kommet med en slags oppdatering på hvordan ting går. Sånn egentlig.

I dag er det tirsdag. For nøyaktig en uke siden jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling. Det ble med to dager innlagt for denne gang, heldigvis. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på hva som skjedde og hvorfor. Men det sier seg vel selv at ting ikke har vært helt enkelt. Livet er jo litt sånn noen ganger. Det er ikke alltid det går bra, men det meste går over.

Etter at mormoren min døde i midten av juli har livet vært litt på vent for min del. Det har vært, og er, en sorg jeg aldri trodde jeg skulle få kjenne på. Jeg var ikke forberedt på det som skjedde i det hele tatt. Siden den dagen jeg fikk vite det har jeg fått tett oppfølging fra folk rundt meg. Noe jeg er veldig glad for. Det har vært til stor hjelp for meg.

Men hvordan har jeg det for tiden? Sånn egentlig? Jo, bedre og bedre. Jeg liker å svare det når folk spør. Det gir meg en følelse av håp, uansett omstendigheter. Og ting går jo faktisk bedre og bedre. Livet går fremover uansett om jeg vil det eller ei. Og jeg er jo like hel.

Det var også noen som lurte på om jeg kunne fortelle litt om hvordan hverdagen min ser ut. Og det kan jeg godt. Men jeg må vel innrømme at det går stort sett i det samme. Jeg er et vane-menneske til tusen. Kanskje over snittet avhengig av rutiner. Så godt det lar seg gjøre står jeg opp og legger meg til ca samme tid hver dag. Og selv om jeg ikke har bikket 30 enda, så har jeg døgnrytmen til en 80-åring. Noe jeg trives med.

Det aller første jeg gjør når jeg står opp er å sette på kaffe og radio. Da er det p3morgen som gjelder. (Og jeg vet faktisk ikke hvordan ting skal gå når bestegjengen skal gi seg etter desember). Hvis jeg orker sminker jeg meg. Antrekket ligger som regel klart fra kvelden før. Så fyker jeg ut døren, gjerne før kl.10, for å nyte en kaffe (og sigg) ute. Da fortsatt med p3 på ørene.

Jeg kan sitte i timevis på kafé. Gjerne alene. Men helst sammen med noen om vi har avtalt det. Jeg bor jo for meg selv, så jeg er avhengig av å komme meg ut, se andre mennesker, og gi fra meg et smil på dagtid. Sitter jeg alene på kafé skriver jeg litt (eller mye). Jeg har tatt meg en liten pause fra å aktivt se etter jobber, så stort sett hører jeg på radio og skriver.

Når jeg går lei av kafélivet tusler jeg som regel hjemover en tur. Da tar jeg gjerne en god omvei for å holde meg litt i aktivitet. Pluss at det fyller dagen litt. Og jeg elsker jo å gå. Skal jeg i noe behandling så gjør jeg også det rundt disse tider. Så går jeg gjerne en tur igjen. Kanskje i en av byens fine parker.

Jeg har litt for mye lopper i blodet til å sitte hjemme, så dette utsetter jeg så lenge jeg kan. Når det er sagt så er jeg ganske så ubrukelig på ettermiddag/kveld, så da prøver jeg så godt jeg kan å holde meg hjemme. Jeg sliter en del med å sove, så jeg prøver så godt jeg kan å ha gode vaner på kveldstid, som kanskje gjør meg søvnig. Det er ikke bare døgnrytmen til en 80-åring jeg har tillært meg, jeg har nok også mye av vanene. Ikke er jeg spesielt glad i å se på TV, men Dagsrevyen får jeg gjerne med meg. Netflix klarer jeg så vidt å uttale, men jeg vet det finnes en egen knapp for denne moderne funksjonen på en av fjernkontrollene mine.

Det er litt utfordrende å gå uten jobb eller skole. Likevel må jeg si at syns jeg er flink til å få dagene til å gå. Jeg syns tiden flyr kanskje litt for fort. Jeg er heldig som har et godt sosialt liv, pluss at jeg liker å få med meg ting som skjer. I perioder drar jeg ofte på ulike arrangementer og er flink til å bruke Oslo som by, med alle tilbudene som følger.

Med det sagt så ønsker jeg virkelig noe mer for meg og hverdagen min. På sikt ønsker jeg meg både utdannelse og jobb. Men alt til sin tid. Nå i mellomtiden tenker jeg på å melde meg inn i Røde Kors for å ha noe å engasjere meg i. I tillegg har jeg blitt spurt om å være gjesteskribent for et magasin, hvor jeg står fritt til å skrive om det som måtte engasjere meg. Dette gleder meg veldig. Vi trenger alle å kjenne at vi duger til noe. Føle mestring, og tilhørighet. Kanskje kan dette være en liten start for meg.

Jeg håper hvertfall det.

Mine topp 10 kaféer i Oslo

Nå som jeg har bodd fast i Oslo i godt over 6 år så har jeg klart å finne noen fine plasser å henge. Enten det er for å treffe venner, jobbe, skrive, høre på musikk, eller tenke. Eller bare for å se på mennesker.

De som kjenner meg vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Gjerne flere ganger om dagen. Ja. Du leste riktig. Jeg kan huske fra helt i starten. Året var 2013. Oslo var veldig spennende og på grensen til eksotisk for meg. Jeg ser nå at jeg (dessverre) har tilbragt alt for mange timer på kjedekafeer som Espresso House, Waynes, og Starbucks. Det er jeg oppriktig lei meg for. Mitt tips til deg, som liker å gå på kafé er – styr unna disse plassene.

Som den kaféelskeren jeg er så er det litt merkelig at dette innlegget ikke har kommet før. Men alt til sin tid. Og kanskje tar det noen år å finne skatter. Dette er nok det innlegget jeg brukt mest research til noen sinne. Og som jeg har lagt mye tid og kjærlighet i.

Så her kommer min topp 10 liste over gode kaféer i Oslo:

Pust
Slemdalsveien 1, 0369 Oslo

Absolutt den fineste kafeen rent estetisk, etter min smak. Grønne planter. Fine farger. Vakker kunst. Også har jeg jo et helt spesielt forhold til denne plassen i og med at deler av min episode i TV-serien Sinnssykt er spilt inn her.

Fragrance of The Heart
Majorstuveien 33, 0367 Oslo

Hvis du, som meg, vet å sette pris på god vegetarisk mat, så bør du definitivt ta turen hit. Dette er den nærmeste kaféen til der jeg bor. Jeg bruker ca 30 sekunder fra dør til dør, noe som er helt fantastisk. I tillegg selger de all slags type kaffe til 30 kr (gratis påfyll!!) fram til kl.10.

Kulturhuset
Youngs gate 6, 0181 Oslo

Ok. Her har jeg tilbragt en del timer i mitt 6 års Osloliv. Og det er jeg glad for. Det er noe med lukten der. Og de fine murveggene. Uteplassen. Menneskene. Stemningen. Kafé/kontor/møterom/spillrom/bar/vintageutsalg/foredrag. Jeg mener – stedet har alt.

Café Laundromat
Underhaugsveien 2, 0354 Oslo

I hjertet av Bislet ligger denne perla. Jeg pleier som regel kun å bestille en kopp svart kaffe og bli sittende i timevis. Sikkert kjip kunde. Men jeg får alltid et smil fra de ansatte likevel. Skulle du være sulten så fortvil ikke. De har byens beste sandwicher, som passer godt i magen din.

Oslo K
Frognerveien 58, 0266 Oslo

Det var helt tilfeldig at jeg på en søndagstur oppdaget denne kaféen. Stedet ligger vis a vis Joe & the Juice på Frogner plass. Og jeg mener det – her får du virkelig god kaffe. Kan også anbefale frokost-tallerkenen der om du du skulle være sulten. Perfekt kokt egg. Ferskt brød. Og deilig yogurt med müsli.

Mesh
Tordenskiolds gate 3, 0160 Oslo

Mitt første møte med denne plassen var et event jeg skulle på. Jeg husker jeg ble helt overveldet. Så stort. Så fint. Så mye å ta bilde av. Dette er nok det perfekte stede for møter ser jeg for meg. Men er du tidlig ute, på en hverdag, uten at det er noe arrangement der, så kan du være heldig å kapre en god ”jobbeplass”.

Dattera til Hagen
Grønland 10, 0188 Oslo

Som du sikkert ser på bildet så er dette et fargerikt sted. Når jeg drar til denne plassen frister det alltid med noe digg å drikke. Og utvalget er stort. Favoritten min er den mexicanske brusen Jarritos i smaken mango. Altfor søt. Men veldig god.

Oslo Velo
Seilduksgata 23A, 0553 Oslo

En veldig avslappet kafé rett ved Birkelunden på Grünerløkka. Når jeg er her bestiller jeg alltid cortado av en eller annen merkelig grunn. Drikker aldri det ellers. For spesielt interesserte er cortado altså 1 shot espresso, som serveres i en espressokopp, fylt opp med steamet melk.

Bare Jazz
Grensen 8, 0159 Oslo

Jeg husker da jeg først oppdaget dette stedet. Midt i Oslo sentrum åpner det seg et fristed. En slags italiensk oase. Deilig bakgård med varmelamper, hvor man kan nyte fersk traktekaffe og kanskje en sigg. Eller bare kaffen.

Kaffebrenneriet Colosseum
Fridtjof Nansens vei 5 Colosseum, 0369 Oslo

Kaffebrenneriet er jo en kjent kjede her i Oslo. De har mange filialer rundt omkring. Men min personlige favoritt ligger på Colosseum. Grunnen til at stedet har fått et spesiell plass i hjertet mitt er fordi jeg ikke lenger behøver å si noe ved disken. Jeg mener, jeg har kommet dit med tårer i øynene og vansker for å snakke. Men blir alltid møtt med vennlighet. Absolutt stedet med de beste folka. Og, og, og – De har den beste cappuccinoen i byen!
Hvis du ber meg velge min absolutte favoritt blant alle disse deilige druene så sliter jeg. Jeg tar nemlig mine kafébesøk på aller høyeste alvor. Og jeg ser på hvert kafébesøk som en investering. Det blir nesten som å velge blant de 10 barna mine. Så det sier seg selv – det er umulig. Jeg elsker dem alle.

I tillegg til min topp 10 liste, vil jeg også nevne noen andre kafeer som definitivt er verdt et besøk eller 5 hvis du er i Oslo.

Fuglen. I sentrum av byen. Hvis du er tidlig ute, eller bare heldig/tålmodig, så får du plass. En utrolig nydelig plass, men dessverre med alt for få sitteplasser. Lieblings på Løkka. Meget insta-vennlig (for de som er opptatt av det). Skatten på Tøyen. Kafé om dagen, utested om kvelden. Litteraturhuset bør også nevnes. Fin plass, både ute hvis det er fint vær, og inne om du heller foretrekker det. Og selvsagt Ullevålseter, i Nordmarka, hvis du er av den mer sporty typen.

Jeg vil gjerne høre om dine kaféerfaringer. Hvor liker du å sitte? Kanskje vet du om noen skjulte skatter som jeg enda ikke har fått med meg. Tips mottas med takk!

Eline

Det finnes mye vakkert mellom alt og ingenting

Livet er ikke svart/hvitt. Det er mange nyanser fra syk til frisk. Og det finnes mye vakkert mellom alt og ingenting. Vi må bare åpne øynene. Se. Lytte. Og kanskje til og med spørre.

En natt. Jeg fikk ikke sove. Ville ikke sove. Jeg ville være alene. Men ikke ensom. Jeg ville kjenne glede. Men ikke le. Jeg ville gråte. Men ikke lenger være fanget i en bunnløs sorg.

Foto: Magnus Andreas Hagen Olsen

Nå. Jeg vil kjenne at jeg lever. Før det er for sent. Jeg vet ikke hva jeg har drømt eller hva som er virkelig.

Jeg er sliten. Men ikke død. Nei. Jeg ser på hendene mine. Rister litt i dem. For de er der hvertfall.

Jeg er redd. For å bli borte. Forsvinne. For å tvile mer. På min egen eksistens.

Jeg går forbi mennesker. Mange mennesker. Noen snakker. Noen smiler. Noen ler. Jeg vet ikke om de kan se meg.

Ingen spør.

Og det gjør ikke jeg heller.

Kjære Mommi

Kjære Mommi,

I dag er det søndag. Vi er på god vei inn i september. Om 1 uke er det nøyaktig 2 måneder siden du døde. Dette er den lengste perioden vi har vært fra hverandre noensinne. Jeg kan fortsatt ikke tro du er borte.

Alt jeg vil er å ringe deg. Høre stemmen din. Besøke deg. Klemme deg.

Hvor er du nå? Hvordan har du det? Kan du se meg? Kan du høre meg? For jeg ser deg overalt. Jeg hører deg også. Jeg føler at du passer på meg. For jeg kan kjenne styrken og varmen din langt inne i hjertet mitt.

Herregud som jeg savner deg. Jeg skulle så inderlig ha snakket med deg igjen. Det er så mye jeg vil vite. Det er så mye jeg vil si.

Båndet mellom oss var helt spesielt. Det er det fremdeles. Og det vil det alltid være. For jeg bærer deg med meg, i hjertet mitt. Overalt. Hele tiden.

På grunn av deg skal jeg bruke resten av livet mitt på å bli et bedre menneske.

Kjæreste Mommi. Jeg vet ikke hvordan 4G eller bredbånd fungerer der du er nå, men om du ser dette. Om du ser meg. Så vil jeg du skal vite at jeg er ok. Livet vil aldri bli det samme uten deg, men jeg skal klare meg.

Jeg tillater meg selv å gråte. Hvor som helst. Og når som helst. For det er også en del av livet.

Jeg er en person som liker å forberede meg på ting. Faktisk på det meste. Det vet du jo. Men denne bunnløse sorgen var jeg ikke forberedt på. At noe kunne gjøre så vondt, det visste jeg ikke. Jeg nekter å tro at dette vil bli bedre, eller gå over. Det er rett og slett ikke alle sår som leges med tiden. Men på et vis skal jeg lære meg å leve med det.

Du bor jo i hjertet mitt ❤️ Og jeg vet du besøker mange andres hjerter óg.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. For et par dager siden saumfarte jeg leilighet og mobil for å finne bilder/videoklipp av deg. Heldigvis har jeg tatt vare på mange gode øyeblikk. Det vil nok på et vis hjelpe meg.

Jeg vil aldri glemme smilet ditt. Stemmen din. Latteren din.

Jeg kom over et klipp. Du står i døråpningen i oppgangen din. Du vinker til meg mens du sier hadet. Så smiler du og ler. Det samme gjør jeg.

Klippet er fra et av mine mange besøk hos deg. Marlboro Gold. Fotbad. Skravling. Og latter. Masse latter.

Takk!

Hvorfor løy jeg?

Jeg sitter i frisørstolen. Håret blir dullet med. Har akkurat klart å komme meg gjennom den verste small talken. Vær og vind ogsånn. Men så kommer det. Som en knyttneve i trynet. Hva driver du med da? Studere du, eller jobber du kanskje? Svaret mitt kom overraskende fort. Jeg studerer jeg. Å ja, hva da? Spurte frisørdamen. Løgn nummer to kom også overaskende fort. Jeg studerer sosialt arbeid. Spennende, hvor langt har du kommet? Fortsatte hun. Vel, jeg er på andre året nå. Det pulserte i kinnene. På dette tidspunktet kunne jeg kjenne rødmen stige i ansiktet. Men det la heldigvis ikke frisørdamen merke til, tror jeg. Hun hadde mer enn nok med å dulle med håret mitt. Resten av samtalen døde ut under lyden av hårfønere. Heldigvis.

Ferdig hos frisøren. Finere på håret enn på lenge. Likevel gikk jeg the walk of shame hjem igjen. Hvorfor kunne jeg ikke bare si det som det var? Hvorfor måtte jeg komme med to-tre løgner på rappen? Jeg er da ingen student. Sist jeg sjekket måtte jeg avslutte min studietid på grunn av sykdom. Psykisk sykdom.

Skulle jeg ha sagt det?

Hva driver du med da? Vel, jeg går på kafe jeg. Mye faktisk. Også skriver jeg litt når jeg føler for det. Bruker også en del tid på venner, familie. Og resten av energien min bruker jeg faktisk på å holde meg så stabil som mulig, for å unngå nye innleggelser på sykehus.

Det går selvfølgelig an å moderere sannheten litt når folk spør. Akkurat som frisørdamen kunne moderert spørsmålet sitt. Hadde hun heller spurt meg om hva jeg liker å gjøre, så hadde jeg kanskje sluppet å føle meg så liten. For man vet jo aldri egentlig hva folk kan måtte ha å slite med.

Så hvorfor løy jeg?

Ofte, når jeg møter nye mennesker, har jeg et ønske om å vise meg selv fra min beste side. Dette skjer enten bevisst eller ubevisst. Og det tror jeg gjelder flere enn meg. Møtet med frisørdamen var intet unntak. Så hva driver jeg med? På den litt lengre latenstiden jeg sikkert hadde klarte jeg å resonere meg frem til at det letteste, for begge parter, var å lyve å si at jeg studerte. Jeg følte det var lettere for meg å forklare der jeg satt og ble dullet med. En annen årsake til løgnen min var at jeg ikke ville at frisøren skulle bli ukomfortabel. Jeg ville ikke sette henne i en ubehagelig situasjon. Og kanskje den viktigste grunnen – jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville takle eventuelle oppfølgingsspørsmål. Så jeg løy.

Hadde dette vært et engangstilfelle så hadde jeg ikke kastet bort tid på å skrive om det, slik som nå. Men dette kunne like gjerne ha vært på nabokafeen. For en tid tilbake var det en eldre mann som spurte meg hva jeg drev med, og om jeg jobbet i nærheten. Nei, svarte jeg. Jeg er student. Det kunne også like gjerne ha vært på en fest til en i vennegjengen.

Jeg er fullstendig klar over at, hva driver du med da, kan være en måte å bryte isen på. En slags åpningsreplikk. Men poenget mitt er at man vet aldri. Man vet aldri hva andre måtte ha å streve med. Kanskje er man uføretrygdet, kanskje er man i full jobb, kanskje er man arbeidssøker, eller kanskje man har permisjon fra et sykehusopphold.

Jeg har etterhvert måttet lære meg noen teknikker for å takle sosiale situasjoner på en måte som føles ok for meg. Nå skal det sies at jeg er veldig åpen som person. Jeg tok et valg i 2016 om at jeg ville være åpen om mine psykiske utfordringer. Her på bloggen, men også i møte med andre mennesker. Dette valget var veldig bevisst fordi jeg hadde, og fortsatt har en stor tro på at åpenhet avler åpenhet, og at det igjen vil føre til et bedre samfunn å leve i. Jeg ville rett og slett være med på å bryte ned tabuer og stigmatisering kring psykiske lidelser. Det vil jeg fortsatt.

Likevel var det jeg som løy. Jeg løy, der jeg satt i frisørstolen. Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg ikke for at jeg ville gjøre situasjonen best mulig. Jeg skammer meg ikke for at jeg ønsket å ta hensyn til frisørdamen. Men jeg skammer meg over den indre konflikten jeg satt igjen med etterpå. Og jeg skammer meg over at jeg kanskje selv hadde fordommer til denne frisørdamen. For alt jeg vet kan det hende hun selv har erfaringer med psykiske utfordringer. Tanken streifet meg jo ikke engang.

Er jeg for oppi mitt eget hode? Hvorfor kunne jeg ikke være åpen? Jeg som skal ha tatt et stort standpunkt. Jo fordi verden er ikke sort-hvitt. Det er ikke alltid alt eller ingenting. Selv om håret mitt ble dullet med så følte jeg meg ikke trygg der jeg satt. Ergo, ingen åpenhet. De fleste mennesker har jo mer enn nok med seg selv, og kanskje var det det som slo meg der jeg satt i frisørstolen.