Det gjør noe med meg

Jeg vil starte med å si at jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg vært heldig å truffet mennesker som har strukket seg langt for å hjelpe meg opp igjennom år med vanskelige situasjoner, symptomer, og hendelser. Jeg har også vært heldig som har fått mottatt hjelp når jeg har trengt det som mest.

Det er dessverre mange som faller utenfor dette systemet. Likevel er ikke jeg noen solskinnshistorie. Selv om jeg er takknemlig for hjelpen jeg har fått er det likevel en del jeg setter spørsmålstegn ved. Og det er nå jeg ber deg følge ekstra nøye med. For dette kan også plutselig angå deg.

Det er ingen god opplevelse å gå inn i en samtale hvor avmakten oser. En gang var det så tydelig at jeg kunne lukte vedtak komme lang vei. Ubehagelig.

Jeg har vært i dette systemet, norsk voksenpsykiatri, en god stund. For litt siden ble jeg utskrevet etter en 5 måneders lang innleggelse. Under tvungent vern. Jeg ble lagt inn med en type psykoselidelse, og ble utskrevet med tre andre diagnoser. Da jeg ble utskrevet for vel en tid siden fikk jeg brevet i posten. Brevet som bekrefter at jeg fremdeles skal være underlagt tvungent psykisk helsevern. Her føler jeg for å markere meg. For dette gjør noe med meg som person.

I 2016 skrev jeg en kronikk som handlet om mine opplevelser med tvangsmedisinering og med beltelegging i psykiatrien. Teksten min ble godt tatt i mot, og dager etterpå satt ved siden av statsministeren og diskuterte mulige forbedringsmuligheter innen norsk helsevesen. Året 2017 kom i likhet med en ny lov om tvang. Og alle hjerter gledet seg.

Nå er vi i midten av 2019, og helt ærlig vet jeg ikke hvor mye som har endret seg. Dette er ikke et innlegg hvor jeg vil kritisere behandlingen jeg har fått. For jeg ser veldig klart og tydelig at jeg har fått god hjelp opp igjennom. Ikke minst har jeg fått god tid. Noe jeg vet at er mangelvare for de fleste. Etter min mening har det vært avgjørende for hvordan jeg har det i dag.

Ser jeg bort i fra tvangsvedtakene jeg fikk i posten, så har jeg det rimelig bra. Jeg mener oppriktig at jeg har fått god hjelp og god behandling på psykiatrisk avdeling siste 5 månedene, og jeg ble skrevet ut i en annen fatning enn da jeg kom inn. Heldigvis. Likevel har jeg en klump i magen.

Vedtak om overføring fra ”med døgnopphold” til ”uten døgnopphold”, er mottatt i posten. Jeg holder pusten. For hva betyr dette egentlig i praksis? Jeg er en oppegående kvinne på 28 år, som vet å orientere seg i samfunnet. Jeg har gjentatte ganger delt mine erfaringer fra psykiatrien, og opplever selv at jeg har blitt tatt på alvor. Men hva betyr dette vedtaket for meg?

Jeg ble innkalt til et møte med overlegen på poliklinikken grunnet min overføring fra døgnavdeling. Det skulle da tas stilling til om jeg fortsatt skulle være underlagt tvungent vern eller ei. Hvis jeg har forstått ting riktig så er det i dag et visst krav om såkalt samtykkekompetanse for å kunne unngå tvang. Hva som inngår i dette er per i dag ganske uklart for meg.

Jeg er klar over at jeg strever psykisk i perioder. Jeg er klar over at jeg har behov for behandling en stund. Men jeg vil ikke bli tvunget til å ta medisiner. Her bestemt, antipsykotika. Ikke nok med at jobbebuksen blir til tights, jeg føler i også at jeg mister en del av meg selv. I tillegg til at jeg får høre hvor farlig dette er kropp og sinn. Og jeg sier jeg ikke vil, men jeg må.

Med fare for å gjenta meg selv, jeg vet at de rundt meg (her: helsepersonell) vil meg vel. Det tviler jeg ikke på. Ambivalensen og tvilen gjelder medisinen jeg får sprøytet i meg fra tid til annen. For jeg ønsker ikke dette. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv. Jeg ønsker å ha det trygt og godt. Og jeg ønsker å bli tatt på alvor.

Vi vil helheten, vi vil se hele Eline, sa han. Det ble en lang kunstpause igjen, før han tok sats på nytt. Medisiner er en viktig del av behandlingen din, men det betyr ikke alt, fortsatte han. Vi vil ikke behandle bort deg, tvert i mot – vi vil beholde hele deg. Det vi ønsker er å dempe symptomer. Litt sånn er det jeg husker samtalen, eller monologen som man kanskje kunne kalt det.

Uansett. Han hadde bestemt seg på forhånd. Jeg er ikke i tvil. Denne legen hadde bestemt seg før vi satte oss ned i de grå stolene på poliklinikken. Og jeg som holdt pusten og alt.

Vi vil ikke behandle bort deg, tvert i mot, vi vil beholde hele deg, vi vil bare dempe noen symptomer. Vel. Jeg er per i dag redd. For jeg vet ikke når noen eventuelt henter meg for medisinering. Jeg vet ikke hvor den neste sprøyten stikker. Jeg vet ikke når.

Og det gjør noe med meg.

Sommeren jeg ga bort sykkelen min og begynte å røyke

God sommer da Eline! Sees om ca 3 uker. Det var det siste hun sa til meg. Behandleren min. God sommer ja! Svarte jeg før jeg i det hele tatt rakk å tenke. God sommer..

Men blir dette virkelig en god sommer? Jeg som i utgangspunktet sterkt misliker høytider, helligdager og ferier. Og dette vet jeg at jeg ikke er alene om. Men vi er jo alle pent nødt til å forholde oss til det.

Uansett, jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg venner og familie som er her, jeg har i tillegg et sikkerhetsnett fra helsevesenets side. Så selv om behandleren min er på ferie en stund så er jeg ikke helt overlatt til meg selv. Det finnes mange mennesker der ute som ikke har noen å gå til når stormen herjer som verst. Det er trist. Sånn bør det nemlig ikke være.

Er det flere enn meg som er glad sommeren er på hell? Man kan si mye om sommer og skolefri, og is og brus, men jeg går sterkt ut i fra at vi er mange som ønsker hverdagen tilbake med åpne armer.

Mitt navn er Eline. Jeg er 28 år gammel, liker Susanne Sundfør, kanel, og tannkrem. Ja, også har jeg et par diagnoser da. Noen ganger lyser hendene mine, andre ganger vet jeg ikke hvem jeg er. Men jeg får hjelp. Det har jeg fått en god stund. Sommeren 2019 var den første sommeren jeg var hjemme, og ikke innlagt på døgnavdeling, på en del år. Fem for å være eksakt. Men sommeren 2019 var også sommeren mormoren min døde. Og jeg har aldri kjent på slik sorg før. Vi er alle forskjellige individer, og vi takler alle ting forskjellig. Men en ting er sikkert. Sorg gjør vondt. Jævla vondt.

Jeg ga bort sykkelen min og begynte å røyke.

Du skal få 150 kr for den, var det en fyr som skrev til meg på Finn.no. 150 kr ja, det holder kanskje til en pakke røyk, tenkte jeg. Solgt, svarte jeg uten å tenke noe mer på det. 10 minutter etterpå sto det en dansk mann i bakgården min, klar for å hente sin nye sykkel. Han var jo litt kjekk, tenkte jeg. Du skal få den! Utbrøt jeg og ga fra meg et smil. Et tragisk forsøk på en flørt fra min side. Mener du det? Spurte den danske mannen. Ja klart det, svarte jeg. Men i likhet med meg så trenger også sykkelen en tur på sykehus. Jeg lo. Høyt. Det gjorde ikke den danske mannen. Men han takket i det minste, og tok sykkelen under armen før han gikk.

Nei vel, så ble det kanskje ingen sommerflørt med han, men jeg følte meg bedre enn på lenge. Like etter gikk jeg for å kjøpe meg en pakke med sigaretter. Marlboro Gold hvis jeg skal være helt korrekt. Det samme som mormoren min har røkt. Det skulle vise seg å straffe seg. For jeg røkte alle tjue på rappen den kvelden. Måtehold er visst ikke et ord jeg kjenner godt til.

Uansett. Nå er sommeren på hell, og i skrivende stund sitter jeg med en sigarett mellom pekefinger og langemann. Mormoren min er fortsatt død, og det gjør fremdeles helvetes vondt. Jeg hører folk si det blir bedre med tiden. At for hver dag som går så vil det bli lettere. Bullshit. Det tror jeg rett og slett ikke på. For mormoren min er død. Uansett hvordan man vrir og vender på det. Og det kan bare ikke bli bedre. Men, kanskje jeg etterhvert vil klare å leve med det på et vis. Jeg snakker med henne hver dag. Enten høyt til bildene, høyt til himmelen, eller stille inni i hodet mitt.

Ja, så ga jeg bort sykkelen min og begynte å røyke sommeren 2019. Men ting kunne vært verre. Det finnes mye mer faenskap jeg heller kunne brukt tiden på. Så vet jeg kanskje ikke alltid hvem jeg er, og noen ganger lyser kanskje hendene mine.

Men jeg lever.

Min bloggreise

13.september 2016 tok jeg fatt i gullpennen min på alvor. Det er nå snart 3 år siden. Og jeg har aldri angret siden. Jeg startet med å dele et par enkle, men tøffe dagboksnotater fra min tid som innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg gjorde dette mest for egen terapi, men gleden var stor da jeg oppdaget at andre også ville lese. Og at folk ville jeg skulle skrive mer.

Åpenhet er veldig viktig for meg. Åpenhet avler mer åpenhet. Vi lever tross alt bare 1 gang, så det er viktig å snakke om alle disse viktige tingene vi mennesker må igjennom, som jo kan være både vonde og utfordrende. Alvorlige psykiske lidelser trenger ikke å være farlig, men det å ikke snakke om det. DET kan være farlig.

Jeg har brukt mine egne erfaringer fra å være psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus, korte og lengre opphold. Jeg fortsatte å skrive, som egen terapi. Men får stadig vekk tilbakemeldinger om at det også kan hjelpe andre. Det er sterkt. Det er verdifullt.

Bloggnavnet mitt er jo Elineredderverdenlitt. Ergo, jeg ønsker å hjelpe verden, med mine erfaringer, litt. Altså med det lille jeg kan bidra med.

Jeg har vært så heldig å få snakke med Statsmister Erna Solberg, hvor vi diskuterte forbedringsmuligheter i psykiatrien. Det ble en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg ble jo invitert dit på grunn av en kronikk jeg skrev i Dagsavisen som handlet om tvangsmedisinering. Tiden som fulgte fikk jeg stadig vekk trykket kronikker om psykisk hele i forskjellige aviser og nettsider. Dette har jeg vokst mye på. Jeg føler meg både sett og hørt.

Faktisk ble jeg også leid inn for å holde foredrag på en DPS her i Oslo om det å stå utenfor samfunnet med en psykisk lidelse. I tillegg ble jeg også nevnt på Stortinget av nåværende stortingspresident, Tone Trøen. Etter VGs avsløringer om beltelegging. Det var stort for meg. Det får meg hvertfall til å tenke at noe kanskje har kommet frem. Og det betyr så uendelig mye.

Da jeg, høsten 2018, ble kontaktet av NRK for å være med på innspillingen til programmet Sinnssykt, var jeg ikke i tvil. Jeg var kanskje nervøs for kameraene, og litt for å kludre det til med min nervøsitet, men det var så mange fine folk rundt meg som passet på at dette skulle bli et helt fantastisk program. Så jeg følte meg godt ivaretatt. Spesielt av skjønne, modige Cecilie Kåss Furuseth. Og programmet, det ble en suksess. Angrer ikke på det heller.

Jeg er fylt med takknemlighet for det lille jeg har fått bidra med de siste 3 årene, med tanke på å opplyse folk om psykisk helse, og om alvorlig psykisk sykdom.

Mye har også skjedd for meg personlig disse 3 årene. Jeg måtte avbryte studiet jeg gikk på på grunn av psykisk sykdom, og nok en lengre innleggelse ventet på meg, Det har vært tøffe tak. Mange tøffe samtaler med behandlere, og mange tøffe innleggelser, kortere og lengre.

Jeg har nok dessverre fått oppleve mye vondt i psykiatrien, mye bruk av tvang. Dette er vanskelig. Men jeg klarer likevel å skimte noen lysglimt. Og disse lysglimtene har ansikter, hender, bein, og et hjerte – akkurat som meg. Man må ikke glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker som ofte er i en sårbar situasjon. Enten du er pasient eller pleier – vi er alle bare mennesker. Og mennesker kan gjøre feil, men de kan søren meg gjøre mye godt og.

Min siste innleggelse var et 5 måneders langt opphold. Jeg holdt på å miste motet flere ganger. Men på grunn den tiden, og på grunn av fantastiske mennesker rundt meg, som virkelig ville hjelpe, så kom jeg styrket ut av det på den andre siden. Jeg kom inn med en schizoaffektiv lidelse (som jeg jo har levd med siden 2015). Men etter en lang og krevende utredning kom jeg ut med 3 nye diagnoser.

1) Uspesifisert psykose. 2) Posttraumatisk stresslidelse. 3) Dissosiativ fuge.

For meg kan det være det samme hva man kaller det. Diagnoser er (skal være) ferskvare, og de definerer aldri meg eller deg som person. Jeg er meg, uavhengig av hva de fremmedordene der betyr. Det viktigste er hvordan man har det, og om man får god hjelp.

Tilbake til denne bloggbursdagen, som nå nærmer seg. Da jeg satt på Espresso House med macen min den dagen i september 2016 og formulerte mitt aller første blogginnlegg, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle holde det gående så lenge. Men 3 år har altså snart gått. Det er litt på grunn av meg. Men mest av alt på grunn av deg som leser. Tusen, tusen takk! Jeg hadde aldri trodd at jeg til og med kunne få meg venner på grunn av denne bloggen. Internett ass.

Gleder meg til neste 3 år.

Eline

Kjærlighet i luften

Til minne om Liv Sofie Selset, min Mommi

Hvite blomster,
jeg ser de overalt

Vet ikke om de kan se meg,
ei heller om de kan høre meg,
men de er her

Og jeg er her

Jeg snakker til de,
det er bare gode ord

Jeg håper de ser,
jeg håper de hører

Hvite sommerfugler,
de er overalt

Jeg vil fange en,
ha en der for alltid,
men det går ikke

De er frie,
men jeg fortsetter å snakke til de,
bare gode ord

Jeg håper de ser,
jeg håper de hører

Det er kjærlighet i luften,
det kjenner jeg