Hun bor i hjertet mitt

Jeg våknet tidlig i dag. Det er varmt, men litt regn i luften. Jeg kler på meg. Det er de samme klærne siden forrige uke. Beina er fortsatt like tunge. Som sement.

Men på et magisk vis beveger de seg likevel. Skritt for skritt. Det er tungt å puste, men hjertepumpa går.

Jeg kommer meg til kafeen. Den samme jeg har vært på de siste dagene. Hjørnet mitt er ledig. Og jeg behøver ikke lenger si noe ved disken. Svart kaffe? Sitte her? Jeg nikker og smiler forsiktig.

Jeg setter meg ned og fyrer opp en røyk. Og i noen minutter får jeg en liten pustepause.

Jeg tenker på henne nesten hele tiden. Og når jeg ikke gjør det gjør det bare vondt. Men dette er vondt. Det kommer jeg ikke unna. Dette kan jeg ikke løpe fra. Men jeg vil ikke løpe fra det heller. Jeg vil være her. For henne.

Jeg er her. For henne. Det vil jeg alltid være.

Med Louis Armstrong på ørene tar jeg meg selv i å kikke opp på himmelen. Selv om jeg ikke finnes religiøs, så lurer jeg på om hun kan se meg. Jeg lurer på om hun kan høre meg. Og jeg lurer veldig på hvordan hun har det.

Mommi?
Kan du høre meg?
Kan du se meg?
Var du redd?
Er du redd nå?

Jeg vil bare holde rundt deg.
Jeg vil bare snakke med deg.
Jeg vil le med deg.

Selv om ting er ufattelig tøft nå, så kjenner jeg en styrke jeg aldri før har kjent. Jeg tror det er fordi en del av henne bor i hjertet mitt.

Fult publikum. Men scenen er tom

Jeg føler alle ser på meg. Det er bare det at jeg er usynlig. Fult publikum. Men scenen er tom. Best å holde seg unna. Jeg er her, uten å være her. Best å komme seg unna. Men det er vanskelig å vite hvor jeg skal av når jeg ikke vet hvor jeg er. Hele kroppen er nummen.

Jeg forsøker å åpne munnen, men ingen lyd kommer ut. Jeg forsøker å løfte beina, for alt jeg vil er å løpe. Men ingenting skjer. Jeg titter ut av vinduet. Nok en fin sommerdag. Og jeg som skulle ønske det var vinter. Ja, så har jeg kanskje nådd bunnen.

Jeg har hvertfall sluttet å grave.

Kjære Eline,
Du vil aldri bli alene. Jeg skal være med deg. Uansett. Jeg er her. Uansett. Du skjønner det kanskje ikke nå, men etterhvert vil du forstå. Jeg skal holde hånden din. Jeg skal tørke tårene dine.

Det kommer til å ordne seg.

Ha en fin dag, Eline!

Det er lørdag formiddag. Vi er i begynnelsen av juli. Det er sommer. Norsk sommer. Solen gjemmer seg godt bak skyene. Men det regner ikke. Ikke akkurat nå. Jeg har akkurat sagt hadet til mormoren min. Vi delte en sigarett og tok en kaffe før jeg takket for meg og gikk mot toget. Er du sikker på at alt er bra? Spurte hun. Joda, svarte jeg og presset frem noe som kunne ligne et smil.

Så gikk jeg.

Men alt er ikke bra. Alt kan jo umulig være bra. Likevel er det noe nå som ikke stemmer. Og jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med. Kanskje er det best jeg holder kjeft. Folk tror vel jeg er gæren. Det siste jeg vil er å ryke inn på psykiatrisk igjen.

Men alt er ikke bra. Alt kan umulig være bra. Nå er det noe som ikke stemmer. For jeg vet ikke om jeg egentlig finnes. Om jeg virkelig eksisterer. Nå er det 1 måned siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset, og det er jo mye som er bra. Tror jeg da. Men likevel.

Jeg ringte moren min. Hun svarer alltid. Det er trygt. Hei Eline. Jeg ble stille. Trodde ikke gråten skulle komme så fort. Hallo?! Hei, hikstet jeg. Hva er galt nå, Eline?

Ja, hva faen er galt nå Eline? Kan jeg ikke bare fungere? Jeg er så møkk lei. Selv ikke cider nummer 4 klarer å dempe angsten min. Og å ta flere piller – det vil jeg bare ikke. Jeg føler jeg sitter på en karusell jeg ikke klarer å komme meg av. Som om jeg har hatt den fyllekula og rusa meg til tusen, og har den fylleangsten. Det er bare det at uansett hvor mye vann jeg drikker, og uansett hvor mange turer jeg går, ja så blir det ikke bedre.

Ikke nå.

Jeg burde aldri ha sagt høyt at jeg hadde det bra. For nå har jeg jinxet hele opplegget. I det minste burde jeg ha banket i bordet mens jeg sa det. Ja, livet går opp og ned. Det er jeg fullstendig klar over. Og det er vel kanskje ytterpunktene som gir oss litt å kjenne på. Vi trenger ytterpunktene. Det tror jeg.

Men alt er ikke bra. Alt kan umulig være bra.

Hallo? Eline, er du der? Jeg vet ikke jeg. Jeg vet faktisk ikke om jeg er her. Jeg tar frem hendene mine, og gnir de i hverandre. De er svette, som alltid. Det kjenner jeg. Men om de finnes – det vet jeg ikke.

Jeg tar en slurk av cider nummer 5. Bare for å slippe å kjenne på usikkerheten. Ja, for den er kanskje det verste. Den, og ambivalensen. Skal jeg sove, eller ikke. Skal jeg spise, eller ikke. Skal jeg ta medisiner, eller skal jeg ikke? Har jeg noe valg egentlig?

Det eneste jeg vil er å komme ut av kroppen min. Jeg vil slippe unna mitt eget hode. For tankene spinner raskere enn Thundercoaster på Tusenfryd. Jeg vil av denne karusellen nå, før jeg kaster opp.

Hei Eline. Du skulle hatt ny injeksjon for et par dager siden. Det er viktig at du kommer til avdelingen slik at dette blir gjort. Ha en fin dag.

Ha en fin dag? Hm.. Det var merkelig. Jeg vil da ikke ha noen ny injeksjon. Men en fin dag, det tar jeg gjerne imot. Lurer på hvor jeg kan få tak i det. Og på hvor mye det koster. Skattepengene er borte, og mastercardet er makset. God sommer Eline.

Jeg tar en slurk til av halvliteren min. Jeg tenker på mamma. Og på mormor. De fineste menneskene i verden. Hadde det ikke vært for de så hadde jeg ikke vært her. Så enkelt er det. Men hvordan ble de så sterke. Og hvorfor er jeg så svak?

Alt er ikke bra. Men alt kan umulig være bra. Kanskje er dette forbigående. Men inntil da… Jeg skal finne ut av dette. Det må jeg bare. Jeg nekter å gi meg. Jeg har tross alt kommet langt.

Togturen til Oslo S fra Lillestrøm har aldri før vært så lang. Det var de lengste 10 minuttene i mitt liv. Tårene bare rant. Jeg klarte ikke stoppe. Men det er ikke farlig å gråte. Faktisk kan det gjøre litt godt. Det verste er å tvile på min egen eksistens. Da jeg kom frem til Oslo S tok jeg frem hendene mine igjen. Jaja, så lyser de hvertfall ikke. Ting har kanskje vært verre før, tenkte jeg. Eller sa jeg det høyt?

Jeg vet faktisk ikke lenger.

Jeg skulle bare gå en tur

Jeg skulle bare gå en tur, sa jeg gråtkvalt. Jeg tvinnet fingrene mine godt inn i hverandre. Hendene var klamme. Har du tid til en liten prat, spurte jeg forsiktig. Jeg turte ikke se henne inn i øynene engang.

Jeg har tid til en lang prat og jeg, svarte sykepleieren med en varm stemme. Og med ett følte jeg meg litt mindre til bry.

Jeg skulle bare gå en tur, begynte jeg på nytt. Fremdeles med gråten i halsen. Jeg stoppet opp, og det ble stille igjen. Prøv å finne ord, sa hun.

Jeg skulle bare gå en tur, men så ble jeg redd. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, eller hva jeg skulle lete etter. Men jeg måtte ut.

Du skulle bare gå en tur, sa hun spørrende. Fortsatt med en varm stemme.

Ja. Jeg skulle bare gå en tur. Men jeg trodde ikke jeg skulle bli så redd. Jeg trodde ikke jeg skulle bli så skuffet. Skuffet over meg selv. Over livet. Jeg forstår ikke hvorfor ting må være så vanskelig.

Tårene fortsatte å komme. Jeg tror kanskje jeg er sliten, sa jeg.

Det er klart du er sliten. Det ville hvem som helst ha vært med lite søvn og mat. Og når du i tillegg løper rundt og leter etter svar på noe du ikke vet hva er, ja så forstår jeg godt du blir sliten.

Jeg skulle bare gå en tur, fortsatte jeg. Det ristet i beina mine. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, men tårene hadde sluttet å komme. Og når jeg kjente etter så følte jeg meg faktisk litt bedre.

Ja, for er det ikke litt slik at delt sorg halverer sorgen? Jeg er ikke i den minste tvil. En god samtale er bedre enn en tablett ellet to.