God sommer?

Nå er den her. Sommeren altså. Endelig. Tiden alle har sett frem til. Eller, de fleste kanskje. Men ikke jeg. Og jeg tror dessverre det finnes flere som meg. Flere som gruer seg til ferie, kortere åpningstider, og færre avtaler.

Jeg har ikke rukket å tenke så mye over denne problematikken før nå. Jeg er jo nylig utskrevet fra sykehus, og har vært opptatt med overgangen til hjemmet. På mange måter har jeg svevd på den rosa skyen der oppe, som jeg tidligere bare glimtvis har sett synet av.

Men nå er den altså her. Sommeren. Sees om ca 3 uker da, god sommer Eline! Det var det siste hun sa til meg. Behandleren min. God sommer ja! Svarte jeg før jeg i det hele tatt rakk å tenke. God sommer..


Foto: Marte Horvei

Men blir dette virkelig en god sommer? Jeg som i utgangspunktet sterkt misliker høytider, helligdager og ferier. Og dette vet jeg at jeg ikke er alene om. Men vi er jo alle pent nødt til å forholde oss til det.

Uansett, jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg venner og familie som er her, jeg har i tillegg et sikkerhetsnett fra helsevesenets side. Så selv om behandleren min er på ferie en stund fremover så er jeg ikke helt overlatt til meg selv. Det finnes mange mennesker der ute som ikke har noen å gå til når stormen herjer som verst. Det er trist. Sånn bør det nemlig ikke være.

Jeg har nok ofte en tendens til å påpeke ting fra psykiatrien som ikke fungerer så godt. Det er selvsagt viktig. Men minst like viktig er det å gi oppmerksomhet til de tingene som faktisk fungerer og som er positivt.

Jeg er langt i fra noen solskinnshistorie. Det vet dere som har fulgt meg en stund. Men jeg vet å sette pris på god hjelp og behandling når jeg først får den. Og jeg mener det når jeg sier jeg er en av de heldige. Ja, jeg har vært igjennom mye vondt i psykiatrien. Mye unødvendig tvang, beltelegging, og medisinering mot min vilje. Men jeg blir ikke gitt opp. Og det er mye positivt som har skjedd mellom mine negative linjer. Jeg kom inn i voksenpsykiatrien i 2014, og jeg går til behandling på samme sted enda.

Nå som behandleren min er ute i ferie så har de skreddersydd en plan for meg. For i tillegg til samtaler og en kontaktperson på sykehuset, så har jeg også mulighet til å bli fulgt opp fra en her i bydelen. Eller, mulighet og mulighet. Det er kanskje noe jeg må. Men jeg blir i det minste ivaretatt. Men denne planen har med høy sannsynlighet noe med å gjøre at jeg nylig ble utskrevet etter en innleggelse på 5 måneder.

Hva slags ferieplaner har du da Eline? Var det ei som spurte meg om i dag. Oi, tenkte jeg. Jeg har jo faktisk ingen planer. Og et par måneder uten planer virker ikke særlig lokkende akkurat nå.

Men nå er den altså her. Sommeren altså. På tide å nyte det som nytes kan. For plutselig er den faktisk over. Sommeren altså.

En ny start

På mange måter føler jeg at jeg puster inn ny luft, og det føles så godt så godt. Folk spør hvordan det går med meg etter en 5 måneders innleggelse. Hvordan har du det egentlig nå, Eline?

Vel, den jeg overrasker mest med svaret er nok meg selv. For jeg har det virkelig bra. Ting går bra. Virkelig bra. Og jeg er mer stabil enn på lenge. Det er nesten så jeg ikke vil si det høyt. Fordi jeg er redd for å jinxe det. Jeg er rett og slett redd for å si høyt at jeg har det bra. Kanskje mest av alt fordi jeg er redd det ikke vil vare. Kanskje er jeg redd for at jeg ikke fortjener lykken. Denne velværen.

Men det gjør jeg.

Tross denne velværen, denne slags nyforelskelsen, har jeg i dag virkelig grått ut øynene mine. Jeg møtte en person i dag som betyr mye for meg. Nemlig min polikliniske behandler. Vel, så er det sunt å gråte litt innimellom. Men i dag føltes det ikke godt, og jeg klarte ikke å slutte. Jeg tar det absolutt ikke som noe nederlag, for jeg synes det er godt å vise følelser. Det er bare det at jeg ikke forsto hva som skjedde. Jeg forsto ikke meg selv og tårene mine.

Når jeg får vondt et sted, det å være fysisk eller psykisk, så forsøker jeg alltid å leke litt detektiv. Jeg prøver alltid å finne årsaken bak. Det ble vanskelig i dag. For i utgangspunktet var jeg glad, lettet, og kanskje til og med litt stolt. Men jeg så nok alt annet enn stolt ut der jeg satt hikstende i den beige stolen hennes og ristet på hodet.

Nå er denne samtalen et par dager siden, og jeg klarer ikke la være å spille den over igjen inne i hodet mitt. Jeg tror årsaken ligger i forskjellige ting. Det er jo klart at det gjør noe med en å være innlagt på sykehus over så lang tid. Jeg har hatt pleiere rundt meg 24/7. Jeg har hatt tilgang på profesjonell omsorg og på veiledning døgnet rundt. Og nå, nå er jeg hjemme igjen. Det er ingen som stopper meg om jeg vandrer ut av huset midt på natten. Det er ingen som ser meg når tårene renner. Og dette er helt klart en overgang.

Misforstå meg rett – jeg er evigglad for å være hjemme igjen. Utskrivelsen forrige uke kom i grevens tid. Og jeg har det virkelig bedre enn på lenge. Poenget mitt er vel bare at det har vært, og er, en overgang. Og overganger er ikke alltid enkle. Men livet skal kanskje ikke være enkelt.

Tilbake til denne detektimen min. Hvorfor gråt jeg så forferdelig intenst inne hos behandler. Overgangen fra døgn til hjem er uten tvil en del av svaret. En annen del tror jeg handler om hvilke forventninger jeg har. Både til meg selv og til andre.

I det siste har jeg jobbet en del med det jeg og sykehuset har kalte for livsprosjektet mitt. Dette vil jeg nok komme mer tilbake til på et senere tidspunkt. Men kort oppsummert handler det om mine mål for livet. Mål om å bo, om å jobbe, og om å ha det så bra som mulig.

Siden jeg kom hjem har jeg kastet og ryddet i hyller og skap til kramper har tatt meg. Jeg har dratt med meg faren min på IKEA (unnskyld pappa!). Jeg har deltatt på yogatimer. Jeg har startet opp frivillighetsarbeid. Jeg har besøkt familie og venner. Jeg har vært på festival. Og jeg har begynt jobbsøkerprosessen igjen. I tillegg til å ha fulgt opp poliklinisk behandling. Alt dette for å markere det dette er – en ny start.

Mange vil nok kanskje bremse meg litt ved å påpeke at det faktisk bare er ni dager siden jeg ble utskrevet. Men de som kjenner meg godt vet hvor utålmodig jeg kan være til tider. Og er det noe jeg får flass av, så er det å vente.

Utskrivelse i dag – Jeg er klar for å bære håpet mitt selv

La meg spole tilbake fem måneder i tid. Jeg sitter i sofaen hos en psykologspesialist. En sykepleier er også tilstede. Vurderingen og samtalen starter. Jeg vet jo at de skal hjelpe meg, men jeg er reddere en noen gang. Alt jeg hører er at jeg er syk, og at jeg trenger å være på sykehus.

Selv om det er mye som har gått i glemmeboken kan jeg fortsatt huske hvordan jeg slet med å finne ord. Kroppen føltes nummen. Og det jeg tenkte aller mest på klarte jeg ikke si høyt.

Tankene mine stokket seg. Og ansiktet mitt hadde mimikken til en stein. Jeg husker tvilen jeg hadde. På alt og alle. På om min virkelighet egentlig var virkelig. Jeg husker jaget jeg hadde. Jaget etter å finne svar. Svar på noe jeg ikke visste hva eller hvor var. Jeg kan huske en intens desperasjon. Et intenst ønske om å avslutte det hele. Men der satt jeg altså i en sofa, uten håp, men med mennesker rundt meg, klare til å hjelpe.

Nå, fem måneder senere, sitter jeg i den samme sofaen. Med de samme menneskene rundt meg. Men denne gangen har jeg håp.

I dag er en merkelig dag. En dag full av forskjellige følelser. Du husker kanskje den følelsen du våknet med på julaften som liten. Sommerfuglene i magen. Gleden. Spenningen. Og masse håp. Litt sånn er det for meg i dag. Jeg våknet tidligere enn vanlig. Akkurat som om kroppen visste det skulle skje noe spesielt. Jeg hoppet hvertfall opp av sengen før vekkerklokken ringte. Jeg glemte til og med å lage meg kaffe på vei til badet. Men jeg stoppet opp foran speilet og sa høyt til meg selv, jeg skal skrives ut i dag. Og så kom tårene. Helt ukontrollert.

Kanskje ikke så rart at følelsene veksler litt akkurat i dag. Det er to årstider siden jeg ble innlagt. Fem måneder er lang tid. Og litt som på julaften veksler dagen i dag veldig mellom latter og gråt.

Mye har skjedd i løpet av disse månedene. Det har uten tvil vært den tøffeste tiden i mitt liv, men jeg mener det når jeg sier at jeg kommer ut styrket i andre enden. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive den lettelsen jeg føler på nå. Og ikke minst all den nye optimismen jeg har fått lagret. Det har vært hard jobbing. Både for de ansatte og for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Men god psykisk helse kommer ikke gratis.

Uten å nevne alt jeg har lært ved denne innleggelsen har jeg lyst til å fokusere litt på det som kanskje har vært den viktigste lærdommen for meg. Nemlig at det går an å stå i det som gjør vondt. At jeg ikke går i stykker når jeg snakker om vanskelige ting. At angst ikke er farlig. Og at det finnes mennesker der ute som bryr seg.

Dette er ting jeg har hørt før, og som jeg har tenkt at virker logisk. Men jeg har ikke tatt det ordentlig til meg. Det nytter jo ikke lese teori om ikke det fungerer i praksis. Vel, la oss bare si at jeg nå har vært igjennom den heftigste praksisperioden i mitt liv. Jeg har vært så heldig at jeg har fått prøve og feile med trygge folk rundt meg over en lengre periode. Og når jeg ikke har hatt håp, så har personalet på sykehuset båret håpet for meg.

Tilbake til den følelsen man kanskje kan få på julaften. Man har kanskje en del forventninger om at alt skal være fint og flott. Men så blir det kanskje litt mer stress og mas enn forventet. Kanskje blir man skuffet for at realiteten ikke står til forventningene.

Nå som jeg skrives ut har jeg en del forventninger. Jeg er full av spenning, optimisme og håp. Men folkens, det tar tid å komme seg etter lengre periode med sykdom. Det gjelder enten det er fysisk eller psykisk. Og kanskje særlig hvis man har vært lenge på sykehus. Noe av det jeg har vært aller mest redd for har vært å bli institusjonalisert. At jeg til slutt skulle gå i ett med veggene på sykehuset fordi jeg har vært der så lenge.

Det har altså ikke skjedd, og det kan jeg takke mange av de fantastiske menneskene på sykehuset for. For uansett hvor dårlig jeg har vært så har de tviholdt på det friske i meg. Men den aller største takken retter jeg faktisk til meg selv. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten den innsatsen jeg selv har gjort.

Vi mennesker trenger andre mennesker for å klare oss her i livet. Det er jeg ikke i tvil om. Noen ganger er det en prat vi trenger. Noen ganger trenger vi å dele stillhet. Noen ganger trenger vi kanskje en klem. Mens noen ganger kan det hende vi trenger noen som bærer håpet vårt for en.

Jeg har vært så heldig å ha hatt mennesker som har båret håpet for meg en god stund. Men nå, nå er jeg klar for å bære det selv.