Jeg har ikke lenger diagnosen schizoaffektiv

Vi ønsker å kvalitetssikre behandlingen du får, sa hun. Jeg ble stille en god stund. Faktisk så stille at jeg kunne høre tankene rase gjennom hodet mitt. Kvalitetssikring, tenkte jeg. Hva betyr egentlig det?

Vi er usikre på om du har rett diagnose, og på om behandlingen du får er rett, fortsatte behandleren. Hjertet mitt dunket. Og det i raskere tempo enn tankene mine, som fortsatte å rase. Hva om jeg har hatt feil diagnose? Hva om behandlingen jeg har fått de siste 4-5 årene har vært feil? Jeg kjente jeg ble redd. Faktisk følte jeg for å kaste opp der jeg satt.

Tiden etter denne samtalen har jeg vært igjennom en utredning for å finne ut av veien videre. Selv om jeg ble stresset, redd og kvalm, så er jeg glad for at jeg og plagene mine blir tatt på alvor. Jeg ønsker jo å få best mulig behandling. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv. Uavhengig av en schizoaffektiv lidelse.

Vi har tro på deg, og på at du kan få det bedre, sier de på avdelingen. Det hjelper litt på. Vi trenger alle noen som har tro på oss. Vi er da bare mennesker.

Men tilbake til denne kvalitetssikringen. Hvorfor nå? Og hva tenker vi fremover?

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk sykehus utallige ganger. De siste årene har jeg faktisk vært mer på sykehus enn hjemme. Men denne innleggelsen har vært spesiell tøff, etter min mening. Jeg ble innlagt i begynnelsen av januar, og her er jeg enda. Heldigvis i bedre form enn da jeg kom, men ting har tatt tid. Etter å ha kokt hodene sammen fant vi ut at det var best med et pust i bakken. Det for å finne ut av hvor vi står, men mest av alt for å finne ut av hvor veien går videre.

Jeg mener det virkelig når jeg sier jeg er i bedre form. Det kan de rundt meg også bekrefte at stemmer. Men jeg må innrømme at de siste ukene også har vært vonde og vanskelige. Jeg har gjennom den siste tiden vært gjennom en utredning. Jeg har fylt ut skjemaer på skjemaer, og jeg sittet veldig mange samtaler. Vanskelige samtaler. Med sykepleiere, lege, og spesialist.

Men alt dette har jo en grunn. Og jeg føler virkelig det er et arbeid vi har gjort sammen. Nå som denne innleggelsen nærmer seg slutten kan jeg med hånd på hjertet si at jeg føler meg lettet. En 5 måneders lang periode på sykehus nærmer seg slutten, og jeg skal snart hjem for godt. Det er med skrekkblandet fryd jeg pakker sekken min. Men optimisten i meg kjenner at det venter noe godt.

Jeg ble innlagt med en schizoaffektiv lidelse, og blir utskrevet uten. Det føles rart, men samtid ikke. Jeg er meg uansett. Og en diagnose er bare en ferskvare. Jeg føler meg roligere nå enn på lenge, og jeg føler jeg er i trygge hender.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på hva slags diagnose(r) jeg har. Enda. Men det dreier seg fortsatt om psykoseproblematikk. Ordet dissosiasjon er også nevnt. Vi forsøker alle å forstå meg på best mulig måte. Og jeg tenker fremdeles, etter mange år i psykiatrien, at det finnes hjelp å få. Heldigvis.

Grunnen til at jeg deler dette er ikke fordi diagnosen(e) er så viktig. Det som betyr noe er jo behandlingen jeg får, og om den hjelper. Da kan det være det samme hva sykdommen heter så lenge hjelpen hjelper.

Når festen tar slutt

Det er 18.mai. Jeg har vært sosial alle de siste dagene, på alle mulige måter. Det hele ble toppet med et vel så heftig brak i går. Frokost i parken, korps ved slottet, koldtbord hos familien. Fantastisk? Ja. Men jeg? Jeg ble sliten.

Jeg er nok ikke den eneste som i går holdt pusten og sugde inn magen. Ikke nok med at bunaden var for liten (noe som er en selvtillittsknekk for en hver), jeg hadde også startet på mitt liv utenfor de hvite fire veggene. Og med det mener jeg psykehuset.

Jeg er takknemlig. Faktisk ekstremt takknemlig for at jeg kunne feire med familie og venner. Ikke bare fordi jeg er så heldig å ha både familie og venner rundt meg, men også fordi jeg kunne feire utenfor psykehuset. Likevel kom alt dette med en bismak. Det er rart det der. Hvordan man aldri blir fornøyd.

Men jeg var glad. Det vet jeg. For glad er en følelse jeg kan kjenne igjen. Glad, urolig, og trist. Dette er følelser jeg kjenner på til stadighet. Men i går var det glad jeg var. Og godt var det.

I de siste ukene har jeg gjort et slags sosialt eksperiment. Jeg har gått ut med ukjente mennesker i håp av å få nye vennskap. Og jammen har jeg truffet flotte folk. Jeg blir helt rørt her jeg sitter. For hendene som har blitt strukket ut til meg den siste tiden er jammen mange. Og de har vært så varme, så varme. Og jeg, jeg er takknemlig.

Men akkurat i dag. Som egentlig er en lørdag, men som kjennes ut som en søndag, er jeg litt tom. For når festen tar slutt så kommer det et tomrom. Det gjelder enten det er 17.mai, julaften, eller påske. Hvertfall i mitt tilfelle. Og det kjenner jeg på i dag.

Jeg håper på mange måter at jeg ikke er alene om å kjenne på dette. Litt fordi jeg ikke vil kjenne meg så kravstor, litt fordi jeg ikke vil bli misforstått, men mest av alt fordi jeg ikke vil være alene. For når festen tar slutt blir det nesten litt tomt i andre enden.

Det er mye som er bedre nå. Og det er det viktig at jeg tar innover meg. Men nå har det vært flere sosiale dager på rad, med tut og kjør, og det kjennes nå. Da er det viktig å huske på at det er både lov og vanlig å føle seg alene. Den følelsen vil alltid være der, men den vil også alltids gå over.

For det meste her i livet går over.

Stillheten i rommet bråker så jævlig

Dette går jo greit, sa jeg høyt for meg selv. Der satt jeg. Midt i sofaen. Helt alene. Ingen sykepleiere i sikte. Ingen antibac å lukte. Ei heller ingen hvite lys i taket. Jeg kunne høre lyden av radioen fra badet, og se synet av nok en episode friends rulle på TV’n. Litt for å overdøve styrken av mine egne tanker, litt for å kjenne på å bestemme omgivelsene selv, men mest av alt for nok et desperat forsøk på å prøve å slappe av. For å finne ro.

Stillheten i rommet bråker så jævlig.

Dette kommer til å gå fint, fortsatte jeg. Og for første gang på lenge, og da snakker vi måneder, kjente jeg at jeg virkelig mente det. Dette kommer til å gå fint. Det virker kanskje ikke så mye, men håpet er der uansett nå. Og det kjennes faen så godt.

Men selv om håpet endelig er der er det likevel som om noe mangler. Jeg trenger å fylle livet mitt. Det er akkurat som om jeg har et svart hull i magen min som jeg ikke klarer å fylle selv. Ikke med mat engang.

Overgangen fra å være innlagt på døgnavdeling til å komme hjem og bo hjemme alene snakkes det for lite om. Jeg står midt oppi denne overgangen nå. Og etter å ha vært innlagt siden januar er det ikke bare bare å skulle stå på egne ben. Jeg kommer fra å bli hjulpet og pleid av nesten bare hyggelige mennesker døgnet rundt, til å komme hjem til en tom leilighet. Dette ville nok vært krevende for en hver.

Jeg pleier å tøffe meg og si at jeg bare vil hjem. At bare jeg kommer hjem igjen, bare jeg blir skrevet ut, ja så vil ting falle på plass og bli bra. Men det er vel et stykke fra sannheten. Det krever faktisk en del. Og det krever vel kanskje aller mest av meg. Det er på tide at jeg igjen spiller hovedrollen i mitt eget liv.

Men det er jo interessant og se hva som skjer med et menneske etter å ha vært innlagt over så lang tid. La meg bare få understreke at jeg har, gjennom disse månedene, fått veldig tett og god hjelp. Jeg vil også si at jeg er så heldig å være på et helt annet stadium i dag, en jeg var den kalde januardagen jeg ble innlagt. Jeg er også veldig takknemlig for all god hjelp, for alle gode samtaler, for alle de snille menneskene som har forsøkt å gi meg god hjelp og oppfølging.

Med det sagt, det gjør noe med enn å være innlagt over så langt tid. Jeg går fra å ha døgnbemanning rundt meg over flere måneder til å bo helt alene. Selv om jeg liker å tenke at jeg vil klare meg selv, så er det liten tvil om at jeg nå står ovenfor en stor utfordring. Kanskje større enn jeg kunne tenkt. For denne overgangen var jeg ikke forberedt på. Vi mennesker er jo vanedyr. Det finnes lite vi ikke klarer å venne oss til. En tvangsinnleggelse inkludert.

Likevel, jeg er optimistisk. Jeg ser endelig lyst på fremtiden igjen. Jeg har en følelse av at jeg har det beste i vente her i livet. Og den følelsen skal jeg ta vare på. Når jeg nå er hjemme alene på døgn tre kjenner jeg sakte men sikkert på noe som ligner mestringsfølelse. Og den ønsker jeg så innmari velkommen.

Jeg kommer til å få til dette, sier jeg høyt igjen. Dette gjentar jeg et par ganger, ganske så høyt også. Jeg prøver å overdøve lyden i rommet av både radio og TV, og innser at jeg faktisk kan skru volumet ned et par hakk.

Jeg lukker øynene. Tenker på hvor heldig jeg er. Denne runden har virkelig vært vanskelig. Og jeg er så utrolig lei meg for hva jeg har utsatt mine nærmeste for. Og jeg er uendelig takknemlig for at de fremdeles er der for meg. Hva skulle jeg gjort uten dem. Vi mennesker trenger hverandre, det er det liten tvil om.

Kanskje nettopp derfor er det så viktig at den fasen jeg er i nå, tiden mellom døgnbehandling og hjem, blir brukt tid på å snakke ordentlig om.

Det blir stille. Volumet fra radioen og TV’n er skrudd alt for lavt, det innser jeg nå. Stillheten i rommet bråker så jævlig. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg tåler styrken på tankene mine. Ikke enda. På sikt kanskje. Ja. Men inntil da skrur jeg volumet høyere. Jeg lar på nytt radioen surre og gå i bakgrunnen, synkront med en eller annen friends episode på TV’n.

Men jeg er ikke i tvil. Jeg kommer til å klare det. Dette kommer til å gå fint.

Eline

Så mange kloke ord

Fortiden får vi ikke gjort så mye med.

Fremtiden vet vi lite om.

Det eneste vi egentlig har er øyeblikket her og nå.

Du må lete der du står.

Du er akkurat passe.

Vi bærer håpet ditt for deg.

Så mange kloke ord. Så mange gode tanker.

Så mange snille mennesker.

Så liten tid.