I mine hender

Jeg våknet helt gjennomvåt av svette. Mareritt igjen. Lettelsen strøk over meg som et varmt teppe et par knappe sekunder, før virkeligheten slo ned igjen. Skulle ønske at det jeg våknet til også bare var en drøm. Men det var det ikke. Langt i fra. Alt var like ekte som tårene nedover kinnene mine.

Jeg kledde på meg og gikk ut. Lukten av pollen traff nesen min. Men det gjorde ingenting. Fuglene kvitret om kapp. Og solen blendet ansiktet mitt. Det hele var egentlig ganske fint. Men også litt trist.

Da jeg kom hit var det mørkt omtrent døgnet rundt. Og nå er vi på god vei inn i en annen årstid.

Plutselig var vi her, sa jeg og plukket opp en hestehov. Nesten som om jeg snakket til den. Den kunne i hvertfall lytte. Den lyttet uten å si noe spesielt tilbake. Og på en merkelig måte føltes det trygt.

Nå. 5 måneder senere. Har nesten alt blitt lysere. Ja, til og med håret mitt. Det eneste som ikke har blitt lysere er mitt innerste indre. Hjertet mitt. Hodet mitt. Det blir faktisk ikke mørkere enn dette, fortsatte jeg til hestehoven. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg moste blomsten mellom hendene mine.

Noe så skjørt og vakkert. Og i mine hender.

Skulle ønske jeg var dem

Jeg så ei jente komme gråtende ut fra poliklinikken. Hun løp.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så en mann smile da han ble skrevet ut fra døgnposten.
Skulle ønske jeg var han.

Jeg så overlegen komme kjørende i bil til jobb.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så sykepleierne le. De skulle sammen til lunsj.
Skulle ønske jeg var dem.

Jeg så en dame sykle avgårde. Håret hennes flagret i vinden.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så fuglene fly fra tre til tre.
Skulle ønske jeg var dem.

Siden sist

Siden sist har jeg feiret bursdagen min. Ganske så heftig også. Vi snakker vafler og brus. Både venner og familie var til stede på min 28-årsdag. Og det beste av alt var at jeg fikk feire nesten hele dagen utenfor sykehuset.

Siden sist har jeg vært på skrivekurs. Egentlig var dette et kurs kun ment for ansatte på sykehuset, men på et fiffig vis fikk jeg også innpass, og det kunne ikke ha passet meg bedre.

Siden sist har jeg fått avlyst en tur til New York. Sykehuset mener jeg ikke er klar for en slik tur enda, og har derfor avlyst reisen. Jeg ble veldig lei meg. Men heldigvis er det noe som heter både reiseforsikring og legeerklæring. Og ja, New York forsvinner ikke med det første.

Siden sist har jeg spist ute på restaurant med min beste Roy. Av forskjellige grunner er det ikke ofte jeg gjør dette, men sist søndag spiste vi ute, og det var helt nydelig.

Siden sist har jeg gått ca 171.000 skritt. De som kjenner meg godt vet jo hvor mye jeg elsker å gå. Jeg har null problemer med å gå 20-30.000 skritt per dag. I dette tidspunktet har jeg heldigvis fått gått en del selv om jeg fremdeles er innlagt. Jeg har kanskje ikke nådd noen personlig rekord, men 171.000 skritt på en uke vil jeg si er ganske bra.

Siden sist har jeg hørt mye på musikk. Awake av Fay Wildhagen, Bad Guy av Billie Eilish, og Obsessed av Ina Wroldsen har alle gått på repeat. Og det på full guffe. Det er rart hva musikk kan gjøre med oss. Med humøret. Jeg for min del bruker ofte musikk som terapi, og ofte kan det gi bedre effekt enn sobril.

Siden sist har jeg spist ca 10 stk croissant. Det er kanskje imponerende i seg selv, men selv om jeg klarer å skrive det riktig betyr ikke det at jeg klarer å uttale denne saftigheten. Men godt er det.

Siden sist har det kommet en sak om meg på NRK.no. Jeg legger ved linken: https://P3.no/pa-leting/ . Her er info om meg, om hvorfor jeg er med i NRK-serien Sinnssykt, og litt om hva schizoaffektiv lidelse er.