Møte med behandlere utenfor institusjonen

Jeg husker selv fra tiden jeg jobbet i matbutikk at jeg kjente igjen kundene. Jeg la også merke til matvarene de kjøpte. Vi er jo bare mennesker. Og mennesker er nysgjerrige av natur. Vi legger merke til ting. Og vi husker.

Jeg ringte moren min. Mamma, hjelp. Bare vær snill å hold tråden. Jeg sitter på kafé og drikker kaffe. Men det gjør tilfeldigvis overlegen fra sykehuset også. Jeg svetter. Hendene mine skjelver. 

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns det er så hinsides ubehagelig å treffe på folk som har jobbet med meg i psykiatrien ute i det fri. Eller jo, jeg vet hvorfor. Tanken på fortiden, på alt det vonde. Tanken på mennesker som gjorde meg vondt. Men også tanken om at jeg gjør dem utilpass. Bare ved å se meg. Bare det å se dem inn i øynene er nok til å slå ut pusten min.

Et blikk. Et øyeblikk. Hvorfor er det slik? Jo, fordi de vet min historie. Fordi de har lest min journal. Fordi de har beskrevet meg og min psykiatriske presens. Psykiatriske fremmedord.

Et blikk. Et øyeblikk. Og en hel historie.

Taushetsplikt, minner moren min meg på. Taushetsplikt ja. Men det er bare det at noen ganger verker taushet mer enn ord.

Jeg skal være forsiktig med å si jeg vet hva andre tenker, men i visse tilfeller har jeg nok den sjette sans. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at pleierne som la meg i belter den gangen også syns det et ubehagelig å møte meg på gaten. Jeg syns hvertfall det. Det er klart at den uskrevne regelen om at de ikke kan hilse med mindre jeg gjør det selv gjelder. Men likevel. Ubehaget kommer. Og denne byen er faktisk ikke så stor.

Så jeg fikler med hendene. Leter febrilsk etter mobilen i veska. Og jeg ringer moren min og gråter. For dette ubehaget vil jeg ikke stå i alene. Jeg liker å tenke at jeg er rimelig kvikk sosialt sett, men denne situasjonen klarer jeg ikke løse på egenhånd.

Det er mulig jeg overdramatiserer dette en smule. Men jeg tror ikke jeg er alene om å finne det ubehagelig, rart, og muligens litt kleint å treffe på behandlere der ute i det fri.

Jeg husker fra da jeg var liten at jeg fikk høre at konger og dronninger også gikk på toalettet. Jeg trodde ikke på det først, for de var tross alt konger og dronninger. Men det er jo sant. De også gjør sitt fornødne. Selv med den lille teorien i bakhånd syns jeg det er snodig å se for meg behandlere i et såkalt normalt dagligliv. Så det å treffe de mellom potetgullet og dopapiret på Kiwi er nesten utenkelig.

Men hvem sa det var jeg som måtte ta hensyn til denne ubehageligheten? Nok er nok. Lenge leve taushetsplikten. Lenge leve rak nakke og høy hake. Dette skal jeg fikse. Det finnes nok av problemer å ta av. Jeg nekter at dette også skal bli et.

Eline

Jeg trenger noen til å tro for meg

Du kan ikke ta alle kampene på en gang. Vi skal hjelpe deg med å ta de. Alle sammen. Men en etter en.

Du er beintøff, Eline. Modig. 

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men i det siste ender det som regel i gråt. Mye også. Så jeg gjør det.

Jeg har så lyst til å tro dem. At jeg virkelig er tøff. Modig. Men jeg føler meg alt annet enn det. Jeg føler meg mislykket som menneske. Så jeg fortsetter å gråte.

Jeg bader i selvmedlidenhet. Men badekaret renner ikke over. Ikke enda. Det er litt plass igjen. Og jeg vet nøyaktig hva jeg skal fylle det med.

Håp.

Er det noe som har skjedd Eline? Spør en av sykepleierne. Du virker så annerledes. Så forknytt. Du vet du kan snakke med oss. Vi vil bare hjelpe deg.

Vi tenker du muligens er litt deprimert. Hva tenker du om det?

jeg stotrer fram et nei. For det er jo ingenting spesielt som har skjedd. Ikke annet enn at verden min har rast sammen, og at himmelen har falt ned. Jeg ser det kanskje ikke, men det hele føles sånn.

Jeg knytter nevene. Jeg skal klare dette, tenker jeg. Men jeg tror det ikke. Jeg tror ikke på mine egne tanker. Tårene fortsetter å renne. Badekaret er i ferd med å fylles opp.

Syns du det er irriterende at vi trenger oss på Eline? Kanskje er du sint fordi du må være her og fordi vi prakker på deg hjelp. 

Slik er det faktisk ikke. Jeg blir ikke sint jeg. Bortsett fra i går da jeg sto på hjørnet av sykehuset og sparket i bakken og skrek. Men nei, jeg blir jo ikke sint. Jeg blir oppgitt og fryktelig frustrert.

Faktisk er jeg takknemlig over hjelpen som blir prakket på meg. Det betyr at noen har troen på at det kan bli bedre.

For akkurat nå har ikke jeg det. Troen altså. Og noen ganger trenger man noen rundt seg til å tro for en. Jeg trenger det nå.

Men jeg har det. Og det gir meg håp. Så jeg fyller resten av badekaret.

Klumpen i magen

Og der var den tilbake igjen. Den svarte klumpen i magen. Skal jeg ønske den velkommen? Det er litt rart. For etter så mange timer, dager, år, ja så har jeg nesten blitt glad i den. Uansett hvor vondt den gjør. Den har sin helt egen plass. Det vil si, jeg har gitt den plass. Magen min varmer den. Mater den. Nesten som et barn.

Forer jeg elendigheten? Oppsøker jeg elendigheten? Er ikke alt jeg egentlig ønsker å være lykkelig? Hvertfall litt? I går gråt jeg på meg hovent ansikt. Og da jeg våknet i dag morges hadde det enda ikke gitt seg. Men dette er gammelt nytt. Det er ikke første gangen jeg gråter meg i søvn. Jeg skriver ikke dette for å sanke sympati. Jeg skriver det fordi det er min virkelighet.

Alt blir større oppi hodet mitt. Hvorfor er det slik? Noen ganger er det ikke godt å være meg uansett hvor jeg er. Hvorfor er det slik? Jeg vil ut av min egen kropp. Ut av mitt eget hodet. Det er for trangt her. Er det flere som har det sånn? Det må det da være.

Men vi er jo alle forskjellige. Hvorfor er det sånn at noen strever seg gjennom livet, og muligens tenker på døden som en mulig utvei, mens andre gifter seg, får barn, og puster med magen? Jeg vet jo at det ikke er så svart-hvitt. Livet har flere nyanser innimellom. Det går opp og ned. Noen ganger er man glad, andre ganger ikke. Sånn er det bare.

Jeg høres muligens litt bitter ut, noe som egentlig ikke er meningen. Men jeg har vært innlagt på psykiatrisk siden nyttår. Jeg føler meg heldigvis bedre nå enn da jeg kom. Men hvorfor i helvete skal jeg streve sånn? Fortjener jeg ikke å ha det bra over litt lengre tid? Eller tillater jeg ikke meg selv å ha det bra?

Jeg kan huske at jeg, fra ganske så tidlig alder, ofte gråt meg i søvn. Jeg kan huske jeg sa til moren min at jeg hadde vondt inn meg, uten å vite hvorfor. Det gjør jeg enda. Og nå nærmer jeg meg 30. Hvorfor er det slik? Vil det noen gang ta slutt? Vil jeg noen gang få fred? Vil jeg noen gang slutte å flykte? Fra meg selv?

Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker svar, selv om jeg fortsatt leter. Men det holder meg gående. Det holder meg i live. På en merkelig måte. Jeg lukker øynene, selv om jeg hater det. Jeg føler jeg mister kontrollen. Men jeg gjør det likevel. Jeg tar den ene hånden min på magen. Kjenner på den svarte klumpen. Jeg er lei av å streve. Lei av å kjempe. Lei av å forsøke å flykte.

Den svarte klumpen kommer til å være der sammen med meg. Det er jeg nødt til å akseptere. Så jeg ønsker den velkommen. Stryker hånden lett over magen. Jeg lukker opp øynene igjen. Og tenker for meg selv at det var en fin øvelse. Jeg tenker at min behandler ville nok ha vært stolt av meg. Eller ville hun det?

Kanskje er jeg skjør. Kanskje er jeg en sart sjel. Men jeg puster. Og så lenge jeg fortsetter å puste er det mer som er rett en som er galt.

Som glitterlim på fargepapp

Du vet det kanskje ikke, men du redder livet mitt.

På grunn av deg puster jeg.

Sånn med magen.

Du vet det kanskje ikke, men sammen med deg ler jeg.

På ekte.

Sånn langt ned i magen.

Det føles godt.

Samtidig skremmer det meg.

Men det går an å føle på det gode oppi det vonde, ikke sant?

Du vet det kanskje ikke, men hadde du vært en melodi så hadde du vært en Sundfør-låt.

Og det betyr mye, for meg.

Jeg kjenner det godt.

Sånn langt ned i magen.

Jeg blir varm. Og kald.

Det er sommerfugler og støvkorn overalt.

Jeg blir kvalm. Litt skremt.

Men det er på den gode måten.

Som glitterlim på fargepapp.

Det må liksom bare bli bra.

For du vet at minus og minus blir pluss.

Du vet det kanskje ikke, men om vi var et regnestykke ville svaret alltid hatt to streker under seg.

Om minus og minus blir pluss for alltid, eller om det bare er for et øyeblikk, det spiller ingen rolle.

For du er du. Og det er så uendelig mye mer enn bra nok.

Du vet kanskje ikke, men vi har møttes før.

Kanskje i et annet liv, kanskje i en drøm.

Men det spiller ingen rolle.

For som glitterlim på fargepapp så hører du hjemme mitt liv.

Nattens tanker

Siden jeg ble innlagt har jeg lagt meg før klokken ti hver kveld. Men ikke i dag. Klokken har passert midnatt, og her sitter jeg våken i sengen. Med skuldre opp til ørene, og med hodet fullt av tanker. De fleste av dem ikke gode. Såkalt negative tanker. De har kanskje en tendens til å hope seg litt opp når det er mørkt. Som om himmelens farger bestemmer sinnsstemningen min. Dramatisk? Kanskje. Men det føles litt sånn akkurat nå.

Jeg sitter og stirrer på bokhyllen foran meg og på alle bøkene som er i den i et desperat forsøk på å flytte fokus. Jeg vil ha fokuset vekk fra tankene mine. Men som en av terapeutene sa tidligere i dag, det er vanskelig å ikke tenke på den rosa elefanten når noen først har nevnt den. Greit nok så tenker jeg kanskje ikke så mye på den rosa elefanten, men tankene mine fester seg til veldig mye annet som jeg ikke får bort.

Av kjedsomhet har jeg til nå skrollet gjennom facebook en del ganger og fått med meg at flere har giftet seg. En har kjøpt bolig, to har fått barn, mens andre er på en eller annen ferie. Alt dette dokumenteres selvsagt slik at også jeg kan få det med meg. Men, jeg klarer ikke la være å tenke tanken. Kommer disse tingene til å skje meg også? En vakker dag? Finnes den vakre dagen? I så fall når er den?

Vil jeg noen gang møte noen som vil klare å dele livet sitt med meg? Vil noen klare å elske meg i det hele tatt? Vil jeg noen gang klare meg gjennom en utdanning som på sikt kan gi meg en jobb som igjen kan føre til fast inntekt? Vil jeg noen gang føde et barn? Og vil jeg noen gang bli frisk?

Jeg kan ikke noe for det, men disse spørsmålene gjør meg lei meg. Slik som ting er nå kan jeg umulig forestille meg at svaret er ja. Og de vonde tankene som følger raser ned i meg. Jeg føler meg tung. Og det er ikke bare på grunn av alle medisinene. Det er kanskje mest fordi jeg kjenner på en håpløshet. Kanskje fordi jeg enda ikke er helt frisk. Kanskje fordi det er natt. Eller kanskje fordi jeg er et menneske.

Akkurat nå angrer jeg litt på de siste fire koppene med kaffe som jeg drakk tidligere på kvelden. Jeg tåler kanskje ikke koffein så godt. Eller kanskje dette bare er en av de nettene hvor jeg ikke skal sove i det hele tatt. Man får jo noen av de innimellom. Jeg overlever det. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg sov i stede for å være våken med alle tankene.

Jeg tørker et par tårer og vurderer om jeg skal si fra til nattevaktene. Si fra om at jeg har det vanskelig. Behandleren min sier jeg fremdeles er skjør. Javel, så er jeg kanskje det. Men jeg er ikke noe persilleblad. Hun sier forresten også at jeg må øve meg på å si fra når ting er vanskelig. Jeg kjenner etter. Kanskje jeg ikke har det så vanskelig. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt.

Jeg tørker et par tårer til som kommer. Og plutselig er det visst fri flyt. Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på de siste tablettene jeg svelget. Jeg kjenner jeg angrer på det glasset med vann. Nei nå er det nok, sier jeg høyt for meg selv. I morgen blir det ikke noe mer medisiner. Og de kan bare prøve å sette injeksjon på meg. Jeg skal klare meg uten.

Skulle ønske jeg kunne trylle. At jeg hadde sluppet dette her. Jeg pusser nesen. Lukker øynene noen sekunder. Drømmer meg bort. Til en tid hvor all sykdom er fraværende. Og hvor jeg har en god familie rundt meg, og venner. Jeg drømmer meg bort til en tid full av trygghet. Til en tid hvor også jeg bidrar i samfunnet. Ja, for det er en drøm.

Jeg lukker opp øynene igjen. Og blikket faller rett inn i bokhyllen igjen. Kanskje er det fordi det er natt. Kanskje er det fordi det er mørkt. Eller kanskje fordi det er så stille. Uansett, jeg fortsetter å gråte. Men det er på mange måter sunt å gråte. Jeg får hvertfall noe ut. Og jeg finner en merkelig trøst i å tørke mine egne tårer akkurat i natt. For plutselig er fokuset vekk fra de vonde tankene.

Jeg pusser nesen igjen. Så var det ikke flere tårer. Ikke for denne natten kanskje. Og jeg trøster meg med at om noen timer er himmelen lys av farge igjen. Ting ser som regel annerledes ut da. Men jeg vet ikke helt om himmelen er i stand til å endre et helt liv. Bare sånn etter noen timer, og på grunn av litt lys. Men jeg lukker øynene og bestemmer meg for å gi det en sjans.

God natt.