Spørsmålrunde – Q & A

Etter at bloggen min ble etablert og jeg begynte å åpne meg, dukker det stadig opp spørsmål. Jeg tenker derfor å peise i gang 2019 med ei god gammeldags spørsmålsrunde.

Du kan stille meg akkurat det spørsmålet du ønsker å stille. Ingen regler her, og ingen tvang. Det trenger ikke omhandle psykisk helse, selv om det er det jeg skriver mest om. Kanskje lurer du på hva min guilty pleasure er. Eller kanskje du lurer på hva jeg skammer meg over. Eller hva jeg spiser til nattmat.

Det er opp til deg å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan. Alle spørsmål vil bli besvart. Alle vil også være anonyme.

Spørsmålene du måtte sitte inne med kan du legge igjen i kommentarfeltet på bloggen, du kan sende meg en melding på facebook, eller du kan sende meg en mail på [email protected].

Husk, det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar. Eller noe sånt.

Eline

Hva ser jeg frem til i 2019?

Godt nyttår godtfolk! Jeg håper inderlig at julen har behandlet dere bra, og om ikke så, at dere hvertfall fikk en strålende overgang inn til det nye året. Tenk at vi er i 2019. Det er snart 20 år siden tusenårsskiftet! Og det husker jeg så godt. Sykt.

Jeg for min del er veldig glad 2018 er over nå, rett og slett fordi slutten var så innmari vond. Det er alltid godt å kunne sette en strek. Og nå setter jeg min. 

Det er et bevisst valg fra min side å ikke lage meg nyttårsforsetter. Jeg klarer nemlig aldri å innfri de, og skuffelsen blir så stor. Men det å ha konkrete ting å glede meg til derimot er noe jeg er rimelig god på.

Så hva ser jeg frem til i 2019?

  • Jeg gleder meg til å bruke tid i skog og mark. Dette er noe Villmarkens datter har savnet nå i kulden. Jeg gleder meg til gradene kryper litt oppover igjen. Kanskje vil du være med meg på tur?
  • Jeg ser frem til å bruke mer tid med venner å familie. Dette fortjener et eget punkt på listen fordi det muligens er min beste medisin.
  • Jeg gleder meg masse til å reise. I år går turen blant annet til New York, noe jeg er skikkelig gira for. Har du vært der selv og kanskje har noen tips så kommenter gjerne!
  • Jeg gleder meg til å stå på enda mer for å skaffe meg en god jobb. Evt. til å begynne på et studie. Eller kanskje begge deler. Noe må hvertfall skje.
  • Jeg ser virkelig frem til våren. Ikke fordi jeg fyller år på denne tiden, men rett og slett fordi jeg føler jeg blir født på ny denne årstiden. På denne tiden av året skjer det noe magisk med hele meg. Både kropp og sinn.

Hva ser du frem til i 2019?

#elineredderverdenlitt #2019

2 år, 4 måneder, og 5 dager

Jeg kom gråtende inn, men gikk faktisk smilende ut. Jeg måtte nemlig vise legitimasjon.

2 år, 4 måneder, og 5 dager. Det er den tiden jeg har vært edru. På vannvogna. Men nå?

Skal? Skal ikke? Skal?

Hele veien fram til polet var en eneste stor ambivalens. Tårene sprutet. Hjertet dunket. Og tankene raste.

Jeg har vært så flink, og så sterk i så lang tid. Skal jeg virkelig kaste bort all den harde jobben?

Men den er jo ikke bortkastet. Jeg har blitt sterkere. Og kanskje kan jeg klare å kontrollere det. Kanskje har jeg ikke lenger et alkoholproblem?

CatoNegro, stod det. Fra Chile. 11 %. Det er da ikke så mye, tenkte jeg.

Tårene presset på igjen. Lavpunkt Eline, lavpunkt. Men hvis det kan gjøre kneika lettere å komme over, ja så er det kanskje verdt det?

 

2 år, 4 måneder, og 5 dager.

CatoNegro. Og 3 halvlitere for sikkerhetsskyld.

Skal? Skal ikke? Skal? 

Tårene strømmet på. Jeg sendte melding til en av mine beste venninner. Hva skal jeg gjøre?

Det er onsdag og klokken har så vidt passert 12. Har du tenkt igjennom grunnen til at du vil drikke nå? Hun traff. Hardt også. For hva var egentlig grunnen? Jeg syns synd på meg selv. Og jeg ville ut av suppa mi. Jeg ville finne stedet. Finne ut av ting. En gang for alle.

Så fikk jeg tilsendt nummeret til Anonyme Alkoholikere, og en sterk oppfordring til å ringe.

Jeg så på telefonen min. Tørket tårene og nesen min. Det går ikke, tenkte jeg. Tårene strømmet på igjen. Jeg tenkte på venninnen min, som hadde forsøkt å ringe meg. Som hadde snakket med noen i AA for meg. Sikkert fordi hun ville så inderlig hjelpe.

Jeg fikk en vond smak i munnen. Det var samvittigheten. Men den var tydeligvis ikke vond nok, for like etter pakket jeg sekken, tok på meg jakken, og vendte nesen mot polet.

CatoNegro.

2 år, 4 måneder, og 5 dager.

Hva nå?

Det kommer til å orden seg, uansett, tenkte jeg. Og det gjør det.

#elineredderverdenlitt