Det begynner igjen

Det begynner igjen. Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen.

Faen.

Det fortsetter. Jeg har så dårlig tid bestandig, men så lite å gjøre.

Æsj.

Jeg kan ikke bo i mitt eget hjem. For det finnes ikke. Jeg vet ikke engang om jeg finnes.

Det er bare tanker Eline, og tanker de er ikke farlige.

Det er bare tanker Eline, og du kaster bort livet ditt ved å følge dem opp.

Du må leve her og nå Eline, dette øyeblikk er det eneste som er ekte.

Du kan ikke leve i fortiden, den får du ikke gjort noe med, og fremtiden, den vet du lite om.

Faen.

Det begynner igjen. Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen.

Æsj.

Det fortsetter. Jeg har så dårlig tid bestandig, men så lite å gjøre.

Jeg vet det er noe jeg har glemt, men jeg kommer ikke på hva. Det sitter i kroppen.

I magen. I fingrene. I hjertet. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Frosne roser og varm svette på en lørdag

Det er tidlig lørdagsmorgen i november. Resten av byen sover, men ikke jeg. Den bitende kulden tar tak i kinnene mine og gjør de røde. Jeg glemte votter, men på en merkelig måte er det deilig. Den friske luften griper tak i meg og gir mer effekt enn en kopp kaffe kunne gjort.

Før første gang på lenge vet jeg hvor jeg er på vei. Likevel tar jeg en omvei via Frognerparken. Det er ikke en levende sjel å se. Det er så vakkert. Så forlatt. Så skjørt, men likevel så ufattelig sterkt. Jeg ser rosene. Noen av dem er i full blomst enda. De har frosne istapper på seg, noe som bare gjør dem enda vakrere. Jeg lurer på hva de ville sagt hvis de kunne. Eller hva frosne roser tenker på.

Jeg tar meg selv i å bli rørt av naturens kraft et lite øyeblikk. Tenk at noe så fremmed likevel kan føles så nært. Den er her. Hele tiden. For oss alle. Den gjør ingen forskjell. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men det må ha vært en stund, for plutselig er det flere mennesker enn meg selv å se.

Jeg snur kroppen og begynner å gå målrettet mot et av mine favorittsteder. Det er lenge siden jeg har gledet meg slik til noe. Ofte er det ikke så mye som skal til. Det er en tanke som gir meg ro, så jeg tar vare på den.

Så sitter jeg her da. På kafe Pust og holder pusten. Jeg så en person komme gående mot meg. Livredd for å møte hennes blikk kikket jeg ned i hendene mine. Hun var nok ikke klar over det, men synet av henne var nok til å få meg til å svette. Så forsvant hun like fort som hun kom.

Og da svetten min tørket, og pulsen min roet seg, begynte jeg å legge merke til ting rundt meg. På min venstre side sitter en mann med mørkt skjegg og tegner. Jeg sier ingenting, men tenker for meg selv at både tegningen og mannen er noe av det vakreste jeg har sett, nesten på linje med de frosne rosene. På min høyre side sitter en kvinne på min alder og smatter med tyggegummien sin. Det er akkurat passe irriterende, så jeg sier ingenting til henne heller. Jeg vil jo ikke virke frekk eller noe. Hvem vil vel det.

Jeg bruker stort sett litt tid på å akklimatisere meg. Men når jeg først har funnet min plass et sted, og jeg i en viss grad klarer å slappe av, så finnes det ingenting bedre enn å la tankene fly.

Mens den kjekke mannen tegnet, og kvinnen ved siden av meg smattet med tyggisen, kjente jeg etterhvert at både kropp og sinn slappet litt mer av. Jeg tenkte tilbake på Frognerparken. På den friske kulden, og på de vakre rosene med is på. Hvis en del av naturen kan være så vakker, så god, og så beroligende, ja så ønsker jeg å være det samme. Kanskje bare en liten del av meg. Jeg vil bli et bedre menneske.

Jeg tror det er mulig. Ikke bare at en del av naturen kan inspirere til godhet hos oss mennesker, men også at vi mennesker stadig kan bli bedre versjoner av oss selv. Kanskje skal jeg starte hver dag med en frossen rose. Bare som en påminnelse. En påminnelse på selve livet. Og på kraften som bor i meg.  

#elineredderverdenlitt #lørdag #natur

Var det bare ord?

For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagsavisen som het Jeg så hun satt der. Kronikken beskrev en av mange episoder med tvangsmedisinering. Disse brutalt ærlige linjene mine fra innsiden i norsk psykiatri ble lest av mange, ja til og med av statsministeren. For to år siden ble jeg, som følge av denne kronikken, invitert til et toppmøte med statsministeren hvor noe av tematikken var psykisk helsevern.

Jeg husker jeg var stolt. Ikke bare for å ha blitt invitert, men kanskje mest av alt fordi jeg følte jeg kunne være med å gjøre en forskjell. November 2016 hadde jeg en følelse av å bli hørt. Og ikke av hvem som helst heller.

Nå er vi i november 2018. Det er altså nøyaktig to år siden dette møtet. Og hva har skjedd i praksis? Det er fristende å spørre. Var det bare ord?

Selv etter lovendringen i september 2017 foregår hendelser med mye bruk av tvang. Jeg vet om folk som får så vondt i muskler og ledd etter hendelser med tvangsmedisinering at de har problemer med å holde hendene oppe. Det vet jeg for jeg har selv opplevd det. Jeg har hørt folk snakke om maktbruk og fysisk tvang som har gått alt for lang. Og jeg har sett tårer. Ukontrollerbar gråting som følge av slike hendelser.

Kanskje er det vanskelig å få motvillige pasienter til å møte opp til medisinering. Mest sannsynlig ja. Kanskje er mange pasienter redde for hva som venter dem. Og mest sannsynlig er det nok ment som hjelp når politiet bistår sykehusene. Av ulike grunner syns jeg det er vanskelig å vite hvem jeg kan stole på. Men politiet er jeg lært opp til at man hører på uansett. Jeg kan ta feil, men kanskje kan denne bistanden skremme mer enn å være til hjelp.

Jeg skal ikke komme med noen pekefinger her, for jeg vet at medisiner kan være til hjelp for mange. Det har også hjulpet meg tidligere. Men jeg er livredd for hva det kan gjøre med meg, både på kort- og på lang sikt. Og jeg er redd for at situasjoner med tvangsmedisinering kan skape arr som vil være vanskelig å dekke over.

Løping, skriking, sparking og holding. La meg spole tilbake til november 2016, for de samme tingene skjer i dag.

Jeg så hun spente hver eneste celle i kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Og jeg så henne. De andre gjorde ikke det. Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt flere krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det.. Hun hadde ikke flere krefter. Det så jeg. De andre så ikke det.

Jeg er ingen lege. Ei heller ingen sykepleier. Jeg er Eline jeg. En 27 år gammel kvinne som strever psykisk i perioder. Jeg vet lite om medisin, men vet desto mer om livet. I perioder har jeg det vanskelig. Det er realiteten. Heldigvis, vil jeg si, er det mange som ønsker å hjelpe meg. Mennesker som jeg vet at vil meg vel. Problemet er nok at vi er uenige om hvordan. Så hvem skal da bestemme?

Jeg er ingen stor motstander av tvang. Jeg er av den oppfatningen av at det kan være nødvendig, og kanskje til og med til hjelp for noen i korte perioder. Jeg føler jeg gjentar meg selv nå, men dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den utføres på.

Etter min mening går det fint an å benytte tvang i behandling, men likevel gjøre det med verdighet. Det er tross alt mennesker som skal behandles. Hvordan ville du likt å bli behandlet hvis du ble syk? Det er en fin tommelfingerregel å ha. Og hadde valget vært mitt ville fokuset vært mer på dialog. God kommunikasjon framfor unødig bruk av fysisk makt. Dette krever selvsagt tid. Men den tiden er det verdt.

Jeg trodde vi skulle kjempe sammen for å få ned bruken av fysisk tvang og unødvendig maktbruk. Så kjære statsminister. Kjære Erna Solberg. Hvis du også skulle lese dette, la oss ta en prat igjen. For jeg tror vi trenger det.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #politikk #tvang #psykiatri

 

Uken som gikk #46

Ukens bilde:

Noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord. Dette bildet er tatt på hytta til faren min, som ligger på Vaset, ved Fagernes.

Ukens opptur:

Ukens opptur i uke nummer 46 var definitivt hytteturen jeg ble med på. Noen ganger er det rett og slett en liten tur som må til for å reparere sjelen litt. Hvertfall er det slik for meg. Noen gjør det så himla godt å bare flytte på kroppen sin. Flytte den vekk fra det stedet som gjør vondt. Og naturen. Hjelpes, så glad jeg er i den. Tenk at synet av en sol kan fylle kroppen med varme. Bildene under er tatt rett utenfor hytta. Sykt.

Ukens nedtur:

Denne ukens nedtur har ikke vært stor nok til at den fortjener en plass her. Det sier vel sitt om min tilstand for tiden. Jeg er grisetakknemlig for at jeg igjen er oppe av gropa. Det er nemlig ikke noe jeg tar for gitt.

Favorittlåt:

Hver fredag slipper Spotify en ny liste av låter. Og stort sett hver eneste fredag sjekker jeg dem ut. Denne fredagen var det låten Mexico, av Highasakite, som gikk rett til topps på listen min. Jeg mener, bare sjekk den ut. Teksten, stemmen, og ikke minst de syke TROMMENE. Omg.

Tv-program:

Jeg gikk jo inn en slags semidepresjon ettersom Stjernekamp på NRK gikk mot slutten for litt siden. Neida, ikke helt. Eller, joda. Dere vet jo at jeg ikke er den som ser mest på TV, men av en eller annen merkelig grunn står den firkantede boksen alltid på når jeg er hjemme alene. Mest for å få selskap. Men jeg tror nesten jeg må endre denne posten til ukens radioprogram, for der har jeg nok klart sterkere meninger. Denne uken f.eks. har jeg konsekvent satt på P3-programmet, norske tilstander, med Adelina og Vida Lill. De jentene der vet å lage radio altså. Programmet går fra mandag til torsdag fra kl.10-12. Vært et lytt.

Matrett:

Denne uken har ikke vært noe annerledes matmessig enn de andre ukene. Jeg går for det enkle, for det er ofte det beste. Og denne deilige posesuppen har gått rett hjem hos meg. Akkurat passe sterk, og akkurat passe krydret. Og det beste av alt er at det tar 1 minutt å lage. 

Ukens favoritt:

Denne ukens favoritt er ikke en ting, ei heller ingen kaffe. Ukens favoritt er faktisk bestemoren min, Signy, også kalt Besta. Jeg har vært så heldig å tilbringe litt tid med henne på hytta denne helgen, og dæven for ei dame. Det finnes ingenting hun ikke kan. Dama er sprekere enn meg, og vet mer om livet enn de fleste. Ikke rart hun er min favoritt denne uken. Kjære Besta, hvis du leser dette – jeg vil bli akkurat som deg når jeg blir stor

Ukens tanke:

Dette har jeg tenkt en del på den siste tiden. At det går an å utfordre seg selv på de merkeligste ting. Noen ganger kan det gjøre vondt, men jeg tror man vokser på litt smerte underveis her i livet. Jeg tror også at de bor så mye mer i oss en vi tror. Og bare ved å tenke dette så har det gitt meg ekstra styrke gjennom denne uken her. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt #toro

Jeg lo høyt for første gang på lenge

Den siste tiden har ikke vært spesielt lett for meg. Det har vært mye av fosterstilling, grining og hyling. Og ikke så mye av venner, latter og hygge. Men sånn er livet. I det store og det hele bildet trenger vi nedturene også. For uten nedturene kan vi jo ikke kjenne på oppturene. Med fare for å høres ut som Gandhi, så er det jo dette som så fint kalles balanse. Å, som jeg egentlig hater det ordet. Eller, hate blir vel litt sterkt. Men jeg har rett og slett problemer med å være i balanse. Hva nå enn det er. Jeg blir stadig vekk vippet over på den ene eller andre siden av pinnen.

Jeg vet ikke hvordan du er når du ikke har det særlig godt, jeg vet ikke hvordan ting føles for deg når livet er kjipt. Men jeg vet mye om hvordan jeg selv blir. Jeg kan ha en tendens til å surre meg inn i et pledd laget av destruktivitet og selvmedlidenhet. Og det pleddet surrer jeg så hardt rundt kroppen, og hodet, at det er vanskelig å komme seg løs, og det blir vanskelig å puste.

Ofte kan jeg vente på at en person skal komme å gjøre alt bedre, som en slags prins på en hvit skinnende hest. Eller jeg venter på at en bestemt ting skal skje, et slags tegn, et magisk signal som skal løse knuten. Men det kommer ingen prins. Det kommer aldri noe magisk signal. Jeg blir ventende i en evighet, og pleddet av destruktivitet og selvmedlidenhet blir surret enda strammere rundt meg.

Kanskje er det flere enn meg som får denne typen opplevelser når livet stormer som verst. På en måte håper jeg det, for da vet jeg at jeg ikke er alene. Men på den andre siden så ønsker jeg ingen å kjenne på den type nedturer.

Jeg har hvertfall kommet frem til at nok er nok. Jeg kler rett og slett ikke å synes synd på meg selv. Selvsagt er det rom for å gråte fra seg, det er kjempeviktig. Men noen ganger må man vri opp pleddet. Det er ganske udigg å sitte i et fuktig pledd. Vel, nå har jeg vridd opp pleddet mitt. Og jeg har vrengt hver eneste hjernecelle i håp om å finne ting som gjør meg glad.

For noen dager tilbake lo jeg høyt for første gang på lenge. Jeg ble så overrasket og så glad at jeg måtte ringe noen som står meg nær for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg lo igjen, og det føltes så godt. Det var som om hver eneste celle i kroppen ristet av seg de vonde piggene, og på nytt ble pakket inn i bomull laget av godterier. Altså, en veldig god følelse.

Derfra kunne det bare gå oppover, tenkte jeg. Endelig. For det er lite som føles bedre enn å komme ut og opp av ei grop. Kanskje litt som å bli født på nytt. Et nytt liv. Men et liv må pleies. Så jeg skriver dette nå litt for egen terapi, litt for egenomsorg, men kanskje mest av alt for å minne meg selv på at ting blir bedre. Uansett hvor håpløst ting kan føles, så kan det kanskje hjelpe å vite at ting vil bli bedre. At det bare er en slags nødvendig hump i veien på det som kalles livet.

Eline

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #terapi 

Skrytebrev til meg selv fra meg selv

Kjære Eline,

Det er meg. Eller, deg. Ja du skjønner, jeg tenkte jeg skulle skrive et lite brev. Et brev til deg fra deg. Og dette er ikke et hvilket som helst brev. Dette er et skrytebrev. Et brev som skal fylle deg med ros og positive kommentarer. Fra meg til meg.

For jeg kjenner jo meg selv best, gjør jeg ikke?

På tide å finne fram putene, så du har noe å gjemme deg bak. For jeg vet jo hvordan du kan rødme når du får ros. Det er bare fint med de rosene i kinna, sier mamma. Kanskje du skal høre litt mer på henne.

Tilbake til skrytebrevet, som jeg jo er i gang med. Jeg skriver et skrytebrev til meg selv nå av flere grunner. For det første så er det jo ingen andre som gjør det. Da må jeg ta ansvar. For det andre så tenker jeg at du har vært litt for flink til å snakke deg selv ned i det siste. Det er på tide at noe gir deg litt motvekt. For det tredje så fortjener du faktisk ros. Både du og jeg har jobbet veldig hardt en god tid nå, og hardt arbeid, det bør belønnes.

Så Eline, fra meg til meg, fra deg til deg. Du er egentlig ganske allright. Jeg har lyst til å dra det så langt som å si at du til og med er kul. Hvorfor tror du ellers folk har lyst til å være sammen med deg? Det kan jo også ha noe å gjøre med at du tidvis også er ganske morsom. Du sier det ikke så ofte, men du liker å få andre til å le. Og til å få andre til å slappe av, føle seg vel. Det fikser du Eline.

Hvis du ikke har dratt fram putene enda, så får du stålsette deg nå. For Eline, du er en bra person. Ja, smak litt på de ordene der. Du er en bra person, og vi vet jo egentlig begge at du har mye å bidra med.

Nå tror du kanskje jeg er ferdig med skrytebrevet. Tro om igjen. Du er smartere enn som så. For smart er du Eline. Du vet kanskje ikke hva 37 opphøyd i 3 dividert på 7 er, eller hvem som er Statsminister i Serbia. Men du vet mye om hva det vil si å være menneske. Og da mener jeg på godt og vondt.

Du har kanskje vært litt uheldig på veien i ditt 27-årige liv. Men la oss stikke fingeren i jorda. La oss være ærlige. Du har jammen kommet rimelig godt ut av det, eller hva? Så kjære Eline. Fra meg til meg. Når du kommer til kort, og du kanskje tviler litt på deg selv. Fortvil ikke. Du har jo skrytebrevet. Og hvert eneste ord er sant.

Kjære Eline. Jeg er glad i deg.

– Eline

#elineredderverdenlitt 

Uken som gikk #44

Ukens bilde:

Denne uken har jeg kapret et bilde av det jeg (med mange andre) har vært på jakt etter i lang lang tid. Nemlig balanse. Tipper det sitter mange imponerte psykiatere der ute nå.

Ukens opptur:

Ukens opptur har uten tvil vært tiden. Jeg spør igjen, hva er egentlig tid? Jeg vet enda ikke, men denne uken har jeg vært i stand til å styre den. Det gjør at jeg føler meg mektig, på en bra måte. Tiden har gått så fort som jeg ville den skulle. Kanskje henger det sammen med at jeg sover annenhver natt. Eller kanskje det henger sammen med hva jeg fyller tiden med. Eller kanskje jeg rett og slett finner ut av ting nå.

Ukens nedtur:

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive her at ukens nedtur er at jeg har dårlig råd, at jeg har lagt på meg litt, eller at jeg fremdeles er singel. Men denne ukens nedtur handler om at jeg begynner å bli sliten. Helt ærlig så føler jeg meg mer og mer desperat for hver dag som går. Men jeg gir meg ikke. Jeg har tro på at det venter noe godt på den andre siden.

Favorittlåt:

Denne uken er det When I Let Go av Fay Wildhagen som har gått på repeat. Og det ikke uten grunn. For en låt. For en tekst. For ei dame. Rett og slett perfeksjon. Jeg fatter ikke at jeg ikke har oppdaget denne perlen tidligere.

TV-program:

Denne uken har jeg hatt litt problemer med konsentrasjonen, så TV har rett og slett vært litt vanskelig å få med seg. Jeg har uansett også hatt lopper i blodet, så det har vært utfordrende å sitte stille. Jeg har derfor ikke noe favoritt TV-program denne uken. Radioen derimot. Den har fått kjørt seg. Både den som står på badet, og podkast-appen på mobilen. Jeg lytter godt med begge ører når Lørdagsrådet skrus på. Også har jeg vel vært igjennom The Kåss Furuseths for tredje gang nå. 

Matrett: 

Tro det eller ei, jeg har denne uken klart å finne en annen favoritt enn grønnsakslasagnen til Fersk & Ferdig. Jeg er fremdeles like stor fan av raske og enkle løsninger, for matlaging er ikke min greie. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Coop som produserer tortelloni med ost og spinat, slik at jeg får mat i magen min. 

Ukens favoritt:

Favoritten denne uken er også en variant av kaffe. Jeg er og bli en stor kaffesnobb. Hadde luksusfellen laget en oversikt over kaffebudsjettet mitt så tipper jeg Hallgeir Kvadsheim hadde fått bakoversveis forråsiresånn. Tilbake til favoritten, som jo er en kald variant av en cappuccino. Nam. 

Ukens tanke:

For litt sånn er livet. Som en stor svart sky. Jeg er sikker på at vi alle har en. Det er bare det at min sky ikke er svart. Den er gul, grønn og rød. Noen ganger lyner det fra skyen også. Men det er ikke vanlig lyn. Det er stjernestøv. Glitter fra en sky som vil meg vel. Den vet bare ikke helt hvordan. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt

5 bilder og 5 tanker på en lørdag

1. Jeg vil bare være i fred. Men jeg finner ikke fred. Si fra hvis du vet hvor den er. I mellomtiden fortsetter jeg å lete. 

2. Jeg blir redd andre. Men jeg blir redd meg selv også. Det er ingen flere steder å gjemme seg. Nå leter jeg i søvne også. 

3. For litt sånn er livet. Som en stor svart sky. Jeg er sikker på at vi alle har en. Det er bare det at min sky er ikke svart. Den er gul, grønn, og rød. 

4. Noen ganger lyner det fra skyen også. Men det er ikke vanlig lyn. Det er stjernestøv. Glitter fra en sky som vil meg vel. Det bare vet ikke helt hvordan. Så glitter gjør det glitter kan. 

5. Ting henger ikke alltid sammen. Noen ganger er livet litt opp ned. Men det må da være greit det også. jeg trøster meg med å være et spørsmål det ikke finnes svar til. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Bare løp for livet

 

Løp jente. Bare løp.

Du kommer aldri unna.

Du finner aldri frem.

 

Løp jente. Løp så fort du kan.

Det tar deg alltid igjen.

 

Men vær snill å ta henne med.

 

Løp jente. Bare løp.

Uansett hvor sliten du er.

Uansett hvor høy puls du har.

 

Løp jente. Løp så fort du kan.

Lukk øynene på veien. Hør ikke på skrik.

 

Men vær snill å ta henne vekk.

 

Løp jente. Bare løp.

Du trenger å løpe.

Du har flydd lenge nok

 

Se heller opp på stjernene enn ned.

Hysj. Du trenger ikke rope.

Se. Du skal ikke lenger gjemme deg.

 

Bare løp for livet.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #dikt #poesi