Angst mellom frossenpizzaen og krydderhylla

Hva er det folk gjør i en matbutikk? Jo, de handler mat. I forskjellig tempo puttes forskjellige typer matvarer oppi kurver, som det betales for, og som folk tar med hjem og til slutt spiser. Det er det folk flest gjør i en matbutikk.

Jeg var på matbutikken i dag, men mitt besøk ble noe litt annet. Der stod jeg, midt mellom krydderhyllen og pastarettene. Jeg forsøkte å feste blikket mitt på mr.Lee. Det var vel et desperat forsøk på å stoppe gråten. Men det var for sent. Halsen snøret seg sammen. Og ut fra øynene mine rant tårer. Ikke bare litt heller.

Går det bra med deg? Var det et vennlig blikk fra en dame som spurte. Jeg nikket høflig tilbake. Men det gikk jo ikke bra. Faktisk så gikk det ganske dritt, men det sa jeg ikke. Jeg kjente etter i lommene mine. Søren heller, handlelisten lå igjen hjemme. 

Men faen da Eline. Skjerpings. Ta deg sammen. Se deg rundt nå, og gjør som de andre. Handle mat. Men så var det som om alt sto stille. Det var som om frysedisken tok sats og kastet seg over meg slik at kulden bet fast. Så der sto jeg, med samme temperatur som en frossenpizza, og gråt.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan ha stått der mellom krydderhyllen og pastarettene, men det var lenge nok til at jeg ble hentet. Jeg er veldig glad i faren min, men jeg skulle ønske han slapp å se det som ventet han inne på denne matbutikken. 

Men hva var det egentlig som skjedde der inne? Det var jo kanskje ikke så rart at folk stirret. Men det var ikke et angstanfall, var det vel? Kan det ha vært det? Det var jo ingenting jeg var redd for, bortsett fra å forsvinne. Men jeg hadde ikke forsvunnet enda. Jeg kunne kjenne prikking under huden og varme i kinnene. Sikre tegn på at jeg enda eksisterer. Men hvorfor denne tvilen da? Og hvorfor så forbanna redd?

Jeg er av den oppfatningen av det finnes flere spørsmål enn det finnes svar. Kanskje er min eksistens et slikt tilfelle. Kanskje er jeg bare et spørsmål. Kanskje er jeg et spørsmål som for alltid vil mangle svar.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykatri #angst

Uken som gikk #43

Ukens bilde:

Selv om gradestokken stadig kryper nedover, og det egentlig nærmer seg vinter, er jeg av typen som krampeaktig holder tak i høsten. Det er min favorittårstid, og jeg nekter å la den gå helt frivillig. Bare se på dette blinkskuddet av en skog full av magi. 

Ukens opptur:

Denne ukens opptur var helt klart å være med mormoren min. Mommi, min mommi. Hun er, helt seriøst, en av de aller tøffeste jeg vet om. Jeg blir alltid glad av å være sammen med den dama der. Tusen takk for at du stadig vekk lærer meg betydningen av humor i livet.

Ukens nedtur:

Uten tvil at jeg måtte stille klokken. Eller, nå gjør er det jo ikke jeg som fysisk stiller klokkene i hjemmet, noe som gjør dette punktet enda mer ekkelt. Men klokkene blir stilt uansett. Det fenomenet der gjør alltid et eller annet rart med hodet mitt. For hva er egentlig tid? Hvorfor har vi det? Og hva gjør det egentlig med oss? Jeg vet ikke. Vet du?

Favorittlåt:

Feel Fine av Emilie Nicolas. Utrolig nok så har jeg, i to uker på rad, klart å velge låter som ikke er av Susanne Sundfør (min heltinne). Men Emilie Nicolas er bare helt rå hun også. Stemmen hennes gir meg gåsehud herfra til månen. Og når jeg hører på akkurat denne sangen så er det som å bade i fløyelsgrøt. Ikke at jeg har gjort det før, men jeg innbiller meg at det må være ganske så digg. 

Tv-program:

God Morgen Norge. Ingen over, ingen ved siden av. Jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg er en av Wenches største fan. Jeg har fulgt den dame siden før jeg lærte å gå. Jeg er jo A+++ menneske, så jeg er alltid våken før programmet begynner uansett. Men, jeg liker det så godt at om jeg ikke hadde klart å stå opp av meg selv så ville jeg nok satt på alarmen. Så kan jeg jo også legge til det faktum at jeg bor alene. Det er vel så fint det, men det er litt koselig å føle at man står opp til noe/noen.

Matrett:

Svaret på dette punktet har ikke endret seg siden forrige uke. Det er fremdeles Fersk & Ferdig sin grønnsakslasagne som regjerer. Det fremdeles denne retten som når fram til hjertet mitt (les: magen) og trekker det lengste strået. Lurer forresten veldig på hva GMN-Wenche ville ment om denne retten…?

Ukens favoritt:

De som kjenner meg, og de som ikke kjenner meg forsåvidt, vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Jeg ser det nesten som en jobb, en slags plikt, å gå ut på kafe daglig. Det er en plikt jeg tar veldig på alvor. Fram til nå har min kafe-favoritt vært dobbel espresso (ikke fordi jeg er en 80 år gammel mann), men fordi jeg liker sterk kaffe. Men denne uken har jeg fått øynene opp for en ny favoritt. Nemlig dobbel cappuccino. Og den beste av de beste kommer fra Kaffebrenneriet. Hva er din kaffefavoritt?

Ukens tanke:

Ting er ikke alltid som det ser ut. Og ting ser ikke alltid ut som de er. Jeg må være forsiktig med å dømme andre ut fra enkle ting. Jeg vet nemlig aldri hva som foregår bak fasaden. Alle har vi vårt å streve med. Det er det som gjør oss til mennesker. Ting skjer i livet mitt nå, spennende ting. Jeg har fått mulighet til å være med på noe jeg aldri hadde trodd. Det gjør noe med meg. Jeg føler meg heldig på mange måter, men også redd. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt #ukensomgikk #godmorgennorge #GMN #Fersk&Ferdig

Mitt liv for 10 år siden

I wanna hold ’em like they do in Texas plays
Fold ’em, let ’em, hit me, raise it baby stay with me (I love it)
Love Game intuition play the cards with spades to start
And after he’s been hooked I’ll play the one that’s on his heart

Lady Gaga med Poker face. Rihanna med dont stop the music. Katy Perry med I kissed a girl. Disse var alle topplåter spilt på radioen i 2008. For la oss mimre litt nå. Hvis vi skrur tiden tilbake med 10 år kan vi nemlig finne mye snadder.

Jeg husker hvor spent jeg var da jeg skulle se Max Manus på kino. Husker du? Eller, hva med Mamma Mia? The Dark Knight? Eller Slumdog Millionaire? Sistnevnte vant forresten Oscar for beste film i 2008. Og hva med Twilight? Hvem kan glemme Edward Cullen?

Ok, så kan ting gå i glemmeboken. Jeg husket for eksempel ikke mye av finanskrisen. Eller, hva med Bolivia-saken? Hva med at Emma Tallulah Behn ble født? Enkelt mattestykke, hun er 10 år i år. Eller hva med at Barack Obama ble nominert til president?

Tenk så mye vi kan gå rundt å huske på. Tenk på all informasjon som samles opp gjennom årene. Men hvor mye har vi egentlig plass til i topplokket? Det er rart å se tilbake. Å skru tilbake tiden, se hvordan ting både har endret seg, og på samme måte er likt slik det var.

2008 var et tøft år for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Livet som 17-åring er nok i utgangspunktet utfordrende for oss alle, men jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg fikk litt ekstra å jobbe med.

Etter en innleggelse i BUP, og etter en lengre periode under barnevernet, hvor jeg bodde på tre forskjellige plasser, ble det til slutt bestemt at jeg skulle flytte inn hos en familie permanent.

Jeg kan huske jeg så veldig fram til å flytte til Oslo, men at jeg også gruet meg litt. Jeg var veldig spent på om det kom til å fungere. Og her kan jeg allerede avsløre at det gjorde det ikke.

17 år gammel. Ung og sårbar. Jeg bestemte meg for at så fort jeg fylte 18 år og ble myndig så skulle jeg flytte for meg selv. Så da gjorde jeg det. I mitt hodet er det bedre å være alene å kjenne på ensomhet, enn det er å bo hos en familie å føle seg alene.

Jeg vil nok aldri angre på valget jeg tok, med å flytte for meg selv. Men hadde noen fortalt meg hvor ensomt og vanskelig det var, så ville jeg kanskje tenkt meg om et par ganger til. Det eneste jeg ville var å bo hos en familie. En familie som hadde tid og overskudd til å se meg.

Jeg skaffet meg en deltidsjobb, og klarte på et mirakuløst vis å fullføre videregående skole med ett år ekstra. Og jeg var så stolt. Jeg kan enda huske smaken av champagneflasken jeg drakk morgenen før talen til rektor siste skoledag. For en tale. For en dag. For en seier. Helt ærlig så trodde jeg ikke helt på at jeg skulle fullføre, og få generell studiekompetanse. Vel, det meste er mulig.

Mens jeg skriver nå har jeg topplåtene fra 2008 på ørene. Akkurat i dette øyeblikk er det Lady Gagas Poker Face som durer på ørene. Det er merkelig. For plutselig har jeg lyst på røyk. Marlboro Light for å være eksakt.

Jeg lukker øynene. Drømmer meg litt tilbake. Tilbake til 2008. Jeg er dekket i svart fra topp til tå. Jeg har rutete Vans på beina, som jeg har skrevet sangtekster på siden. Tungen min er fremdeles litt hoven etter piercingen i tunga. Håret er mørkt, med et innslag av et par røde striper. Jeg står på røyketrappa. Og ved siden av meg står Lisa, en av mine aller beste venninner. Vi røyker, hoster, og ler om hverandre. Noen ganger gråter vi også. Men vi vet at vi har hverandre.

Jeg lukker opp øynene. Spruter en dæsj av parfymen Deep Red, av Hugo Boss, på armen min. Jeg lukker øynene igjen. Og uten helt å vite hvorfor, gråter jeg. Det svir på innsiden av øynene. Og tårene bare renner. Dette var den parfymen jeg brukte mest for 10 år siden. Kan en lukt gjøre så mye? Ett sprut, og så full gråt?

Jeg ser det så godt. Ensomheten. Kjærlighetssorgen. Fortvilelsen. Av en eller annen grunn får jeg en skikkelig trang til å høre på The Diary of Jane, av Breaking Benjamin. Så jeg gjør det. Og nå gråter jeg enda mer.

Something’s getting in the way. Something’s just about to break
I will try to find my place. In the diary of Jane
So, tell me. How it should be?

For er ikke det det eneste vi prøver på her i denne verdenen? Å finne vår plass. 

#elineredderverdenlitt #tilbakeblikk #tbt #psykiskhelse #psykiatri

Når ingenting stemmer, stemmer alt

Jeg sitter og ser på folk. Eller, stirrer, blir mer nøyaktig å si. Jeg stirrer fordi jeg får det ikke til å stemme. Faen.

For hvordan kan vår eksistens egentlig bevises?

Jeg har vel kommet fram til at jeg kan leve med uvissheten om meg selv. Uvissheten om jeg finnes i denne verdenen eller ei. Men jeg nå må jeg ta stilling til andres eksistens også. Du ber kanskje om det umulige. Eller, er de andre også bare som meg kanskje? Som magisk støv i et eller annet bakvendtland. Jeg vet ikke. Enda. Jeg må forholde meg til det uansett. 

Men vil jeg egentlig vite svaret? Er jeg i stand til det? Jo, det må jeg da være. Men når ingenting stemmer, stemmer alt, ikke sant?

Jo, det må være sånn. Det er nødt til å være sånn. Men det finnes en tvil. En tvil som er like stygg som det mørkeste mørket. Javel, det er greit. For uten tvilen finnes ikke lykken. Eller, hvordan var det igjen? 

#elineredderverdenlitt 

En uke i mine sko

En uke i mine sko. Bokstavelig talt. Fra onsdag til onsdag.

Et par sko, på forskjellig type underlag, som igjen forteller forskjellige ting om min sinnstilstand. Jeg lar være å skrive noen forklaring, og lar heller bildene snakke for seg selv. Så blir tolkningen helt opp til deg. 

Onsdag

Torsdag

Fredag

Lørdag

Søndag

Mandag

Tirsdag

Onsdag

Hvordan så din uke ut? Og hvilke perspektiver ser du?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #uke

Uken som gikk # 42

Her kommer et slags utdrag fra uken som gikk. Jeg deler litt av oppturer og nedturer, og noen av favorittene mine denne uken. Artig for min egen del. Og kanskje fint å dele litt andre sider av meg selv her på bloggen. Kanskje jeg til og med skal gjøre dette til en fast greie. 

Ukens bilde:

Ok, dette må være høstbildet over alle høstbilder.

Ukens opptur:

Jeg var så heldig å få besøk av en av mine aller beste venner, ei jeg ser på som nær familie, denne uken. Tone, du var min opptur denne uken. Vi har det alltid så gøy sammen, og jeg kjenner ingen som får meg til å le slik som du. Vi var også så heldige som sammen fikk se Gratulerer av Else Kåss Furuseth på Nasjonalteateret. Her snakker vi lørdagen over alle lørdager.

Ukens nedtur:

Jeg har tenkt og tenkt, og det nærmeste jeg kommer nedtur denne uken må være at jeg gikk glipp av Stjernekamp på NRK1 på lørdag. Jeg er et vanemenneske til tusen, og jeg har med tiden fått opprettet et ganske heftig lørdagsrituale. Og her er Stjernekamp en helt essensiell ingrediens. Da sier det kanskje seg selv at dette gjorde meg litt lei meg. Det som også blir ganske tydelig nå er hvor bra denne uken egentlig har vært.

Foto: nrk.no

Favorittlåt:

Diamond Heart, av Alan Walker. Denne godsaken av en låt gir meg rett og slett selvtillit, og gåsehud da. Jeg kjenner jeg vokser ti centimeter av å høre på den. Noe som har kommet godt med den siste tiden. Anbefales!

Tv-program:

Jeg vet så vidt hva Netflix eller HBO er. Ofte kan jeg bli ertet for min 80 år gamle sinnstilstand, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg elsker lineær TV, og betaler (nesten) mer enn gjerne NRK-lisensen. Noe som også følger med min 80 år gamle alder er døgnrytmen. Jeg legger meg nesten alltid før programmer som er verdt å se sendes. Bortsett fra mandager. Da sender de Åsted Norge, og det holder jeg meg faktisk våken for.

Matrett:

Her finnes det ingen tvil. Ukens matrett er grønnsakslasagne. Ingen over, ingen ved siden av. Denne deilige saken av en rett redder middagsstunden min. 4 minutter i mikroen er alt som skal til. Mmmmm… Jeg tror forresten ikke at jeg tar i hvis jeg sier at jeg har fortært denne retten 4/7 dager denne uken. Med tanke på mitt svært så nære forhold til knekkebrød så syns jeg dette absolutt er et skritt i riktig retning. Så hvis noen fra Fersk & Ferdig leser dette innlegget og tenker wow, så er jeg absolutt åpen for et samarbeid.

Ukens favoritt:

Denne uken slår jeg et slag for fenomenet loppis, og markeder generelt. Favoritten min denne uken var lørdagsmarkedet på Vestkanttorvet her på Frogner. Der finner man alltid noe fint. Gammelt som nytt, det ligger alltid skjulte skatter der. Det gjelder bare å lete med det rette øyet.

Ukens tanke:

Noen ganger er det egentlig ganske lite som skal til for å få meg i bedre humør. Tanken på det gir meg håp i hverdagen. Og jeg vil legge til at jeg føler meg veldig heldig. Ikke bare fordi jeg har evnen til å glede meg over de mindre tingene, men også fordi jeg er omringet av mennesker som bidrar til å gjøre livet mitt bedre. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt #ukensomgikk 

Jeg trenger din hjelp

Innholdet på bloggen min dreier seg alltid, på en eller annen måte, om psykisk helse. Målet mitt med her er jo å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kanskje litt stort mål for meg alene. Men jeg er av den oppfatning av at litt er bedre enn ingenting. Og om vi alle tar i et tak er jeg sikker på at vi kan komme langt.

Det finnes så mange sterke stemmer der ute. Så mange tøffe skjebner. Så mange historier som vi kan lære av. Jeg ønsker med denne bloggen å gjøre det mer normalt å snakke om hvordan vi egentlig har det. Jeg vil vise at åpenhet lønner seg. Og jeg håper så inderlig at jeg kan fortsette å bidra litt på denne veien.

Men nå ber jeg om din hjelp.

Jeg kommer til å fortsette å skrive om psykisk helse. Nettopp fordi det engasjerer meg så voldsomt. Men jeg er også åpen for å skrive om andre ting. La oss slå hodene våres sammen! Det jeg lurer på nå, er hva du ønsker å lese om her på bloggen. Jeg er jo bare en person. Jeg kan noen ganger bli litt tom for ideer. Men det tar jeg ikke så tungt, for det er jo helt normalt. Det fine er at vi kan inspirere hverandre.

Er det noe du lurer på? Eller har du noen ideer, tanker, om hva som burde være her?

Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet. Kanskje har du en historie du gjerne vil dele, men ikke vet hvor? Vit at jeg fremdeles har åpent for gjesteblogging hos meg. Ideer, innspill, og historier kan sendes på mail til [email protected]. Du kan selvsagt være anonym. Det er helt opp til deg.

Ingen tanker er for små eller for store. Ingen innspill er dumme. Din stemme betyr noe for meg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #gjesteblogg #gjesteblogging

Ting jeg gjør for å føle meg bedre

Du vet den følelsen. Når det eneste du vil er å krympe deg sammen til en ball. Når du vil dra for alle gardinene og aller helst bare råtne for deg selv. Det er da du bør dra fram triksene i ermet. Det er nettopp da, når alt annet sier i mot at du bør gjøre visse ting får å snu spiralen. Men hvordan vite hva du skal gjøre?

Alle håndterer vi motgang på forskjellige måter. Noen spiser sjokolade, eller kanskje is. Andre trener for å føle seg bedre. Andre igjen drikker alkohol. Jeg vet, jeg har selv vært der. Vi har alle dårlige dager. Og vi har alle ulike strategier for å føle oss bedre. Men hva gjør egentlig jeg?

Jeg har i likhet med alle andre hatt, og har fremdeles, mange dårlige dager i mitt liv. Sånn er det bare. Ofte handler det om å akseptere at også de kjipe dagene er der. Det er like normalt som de gode dagene, og like normalt som de kjedelige dagene. Jeg har etterhvert lært meg selv til å akseptere de kjipe dagene og den kjipe vonde klumpen i magen som følger med. For klarer man å akseptere det vil det kanskje raskere gå over. For gå over gjør det alltids. Spørsmålet er bare når.

Noen ganger, når jeg har dårlige dager, har jeg en tendens til å bli veldig utålmodig. Jeg vil ha den vonde klumpen i magen vekk. Jeg vil at alt det vonde skal gå bort. Og jeg vil ha gode dager igjen. Og aller helst med en gang.

Det er ikke alltid jeg klarer å tenke positivt. Det er ikke alltid jeg fikser dette med å akseptere. Det å akseptere en vanskelig dag, eller en vond periode, kan være vanskeligere enn først antatt. Da gjelder det å trekke frem triksene i ermet.

Jeg skal nå forsøke å være så konkret jeg kan. Men jeg vil understreke at de triksene jeg har i ermet er triks som fungerer for meg, og vil kanskje ikke ha samme effekt på andre. Vi er jo alle forskjellige, og vi har alle forskjellige behov. Det er viktig å huske på. Likevel vet jeg at vi som mennesker har noen fellestrekk. Og kanskje nettopp derfor kan noen av mine triks også fungere for deg. Kanskje kan de virke enkle og på grensen til banale. Men er det ikke ofte slik at det enkle ofte er det beste? Problemet er vel gjerne at man trenger påminnelser.

Uansett, her kommer mine triks.

Se en film. Det er sjelden jeg gjør dette alene, men de gangene jeg faktisk gjør det så føles det utrolig godt. Jeg tror vi alle har godt av å komme litt ut av vårt eget hode, kanskje særlig på kjipe dager. Det å ha noe annet enn seg selv å engasjere seg i er jeg helt overbevist om at er godt.

Hør på en sang du liker. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Det å høre på en gladlåt får hvertfall meg til å trekke på smilebåndet. Og de som kjenner meg godt vet at jeg lever lenge på 80-talls hiten chery lady av Modern Talking. Jeg klarer rett og slett ikke å være sur og lei når jeg hører den låten.

Ta en telefon til noen. Dette punktet er kanskje en av mine favoritter. Nettopp fordi det er så genialt. Det er kanskje lett og vanskelig på en og samme tid, men det fungerer alltid. Og du kan banne på at personen du ringer blir glad for å høre fra deg.

Gå på kafe, studer menneskene rundt deg. Dette er min personlige favoritt. Og uten å overdrive kan jeg vel si at jeg gjør dette omtrent daglig. Det gir meg et lite pusterom i hverdagen. Hjernen min kobler av når jeg vender blikk og sinn utover meg selv.

Skriv ned ting du er takknemlig for, og ting du ser fram til. Noen ganger, spesielt når man er i den berømte kjelleren, kan dette punktet være spesielt vanskelig å få til. Det kan være vanskelig å se lys når alt virker mørkt, tungt, og trist. Men ta det likevel som en utfordring. Vreng hver eneste hjernecelle, og plutselig kommer du på en ting. Et lite lyspunkt i en ellers så strevsom hverdag. Skriv det ned, og vipps så kommer du på enda en ting du kan glede deg over. Og til slutt har du kanskje din egen lille, eller store, liste.

Ta med deg fotoapparatet/mobilen ut på tur. Se etter ting du syns er vakkert å ta bilde av det. Dette her gjør jeg altfor sjelden selv, men de gangene jeg faktisk gjør det er det som om hjernen min kobler av. Det er som om jeg går inn i en helt annen verden. Hvor det eneste som eksisterer er avstanden fra blikket mitt til kameralinsa, og fra kameralinsa til objektet der ute.

Gjør noe fysisk. Gjør yoga eller dans til en youtube-video. Dette behøver jeg vel ikke utdype så mye. Vi vet jo at ved å trene, holde seg aktiv, så utløses det endorfiner i oss. Kroppens eget lykkehormon. Det er grunn til at jeg alltid, uten unntak, føler meg bedre etter en liten treningsøkt. Dette minner meg på at jeg må gjøre dette oftere.

Vær sosial. Vi mennesker er ikke skapt for å være alene. I de kortere eller lengre periodene hvor ting er vanskelig har jeg en tendens til å isolere meg. Og det vet jeg med sikkerhet at jeg ikke er alene om å gjøre. Det som er så dumt med det er jeg bare får det verre med meg selv. Når jeg kun har meg selv og tankene mine, uten innspill fra andre, da har jeg en tendens til å føle meg enda dårligere. Derfor er kanskje det lureste man kan gjøre, når man er på vei ned i en grop, å oppsøke andre mennesker. Selv om det eneste man har lyst til er å ligge alene i fosterstilling og grine, ja så bør man være med andre.

Ofte er det overraskende lite som skal til for at jeg føler meg bitte litt bedre enn ellers. Selv prøver jeg å være forsiktig med å bruke de største stuntene som triks. Nettopp av den grunn til at det kan være vanskeligere å få gjennomført. Jeg vil jo ikke lage min egen dørstokkmil. Derfor forsøker jeg å holde triksene mine på et viss nivå. Jeg har derfor skrevet ned noen ting som jeg vet fungerer for meg. Denne listen kan jeg dra fram når ting stormer som verst, eller rett og slett bruke som forebygging.

Jeg håper du fant noe her som kanskje kan komme til nytte en gang. Kanskje var det ting du allerede har tenkt over at hjelper deg. Eller kanskje de ikke vil hjelpe deg i det hele tatt. Kanskje har du helt andre triks i ditt erme. Uansett, jeg håper du bruker de når du trenger de, og at du ikke glemmer at de er der.

Kommenter gjerne i kommentarfeltet om du vil dele noen av dine triks.

Eline

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri 

Jeg har hatt Instagram-ferie, og jeg forklarer hvorfor

For en stund tilbake bestemte jeg meg for å slette Instagramkontoen min. Noe som viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Ikke fordi jeg var i tvil på om jeg ville det. Men fordi selve operasjonen var overraskende tidkrevende, og dessuten ganske så vanskelig å få til i praksis. Etter mye googling, og etter litt sparring med venner av meg som virkelig kan SoMe, fikk jeg til slutt kommet meg ut av Instagram. Jeg kjente meg komfortabel med avgjørelsen, og på en merkelig måte fri. Nesten som om jeg hadde tatt farvel med en dårlig venn. Og jeg skal fortelle deg litt hvorfor.

Mitt første møte med Instagram

Da jeg først ble introdusert for Instagram i 2012 (som faktisk er 6 år siden!!!) ble jeg veldig begeistret. På den tiden gikk jeg på foto-linje på en folkehøyskole, og så på denne appen som noe veldig positivt. På en enkel måte kunne jeg nå både dele egne bilder, og samtidig få inspirasjon fra andre. Og i flere år fungerte Instagram nettopp slik for meg. En egen liten verden full av inspirasjon. For meg var Instagram inspirerende, kreativt, og lærerikt.

Men dette har den siste tiden hatt en voldsom utvikling. Jeg visste ikke helt hva det var, eller hvorfor det var slik, men av en eller annen grunn fikk dette sosiale mediet meg til å føle meg mindre bra med meg selv. Jeg begynte å tenke på alle gangene jeg tok opp telefonen i løpet av en dag. Jeg tenkte på alle de gangene jeg bevisst eller ubevisst trykket på de ulike appene, og lot øynene mine fylles med all mulig slags informasjon. Hvor mye, og hva, folk har trent. Hvor mye, og hva, folk har spist. Et hjerte her og et hjerte der. 

Selv om et hvert trykk kanskje fikk meg til å føle meg dårligere, valgte jeg likevel å fortsette. For den effekten kan disse ulike appene ha på oss. Hvorfor? Jo, fordi de appellerer til belønningssenteret vi har i hjernen. Hvor et par likes er minst like farlig som en pose smågodt. En liten bit, så er det gjort. 

Tilbake til insta-historien min. 1 uke tok det. I 1 uke hadde jeg fri fra denne appen. 1 uke, før jeg på nytt installerte denne rosa-oransje appen. Og i løpet av den ene uken kom jeg ut av tellingen på hvor mange ganger jeg tok opp telefonen for å sjekke etter nye delte bilder. 

Jeg forsøkte å analysere selvbildet mitt den uken jeg hadde fri. For å se om det var noen endring. For å se om jeg følte meg noe annerledes. Og det skremmende her er at det kunne jeg. Absolutt. Det var faktisk ganske befriende å slippe å se treningsøkter, måltider, og “perfekt” sminke. For det er noe som letter litt når man ikke lenger sammenligner seg selv med andre mennesker. Når man bare kan være. 

Men ja, 1 uke gikk. Kun 1 uke før jeg reinstallerte appen.

Hvorfor? 

Jo, fordi jeg savnet å følge med vennene mine. Jeg savnet underholdningen. Jeg savnet å uttrykke meg kreativt med både bilder og tekst. Og fordi at sosiale medier har kommet til å bli. Det er klart at jeg er bare et mennesket jeg og, jeg trenger også bekreftelse fra andre. Men etter min Instagram-ferie forsto jeg at det handlet ikke lenger om likes. Det handlet ikke lenger om disse røde hjertene eller om fine kommentarer. Min Instagram-ferie dro meg rett og slett tilbake til 2012, hvor inspirasjon, kreativitet og læring var det som betydde noe. 

Jeg har selv valgt å blogge. Facebook og messenger er programmer jeg bruker daglig. Jeg ønsker også å henge med. Jeg sier ikke at man ikke henger med hvis man ikke bruker appen Instagram. Det er mange som velger denne appen vekk, noe jeg respekterer. Jeg tror vel at det jeg prøver å si er at det lureste man kanskje kan gjøre er å skape litt bevissthet rundt bruken av sosiale medier.

Hva det gjør med oss som mennesker. Hvordan det påvirker oss i hverdagen. Kanskje må man avinstallere en bestemt app for en stund. Kanskje må vi lære oss å legge vekk mobilen i sosiale settinger. Eller kanskje vi rett og slett må innføre mobilfri onsdag. Kanskje 1 dag i uken vekk fra sosiale medier er det som skal til for at nettopp du og jeg skal føle oss litte bedre?

Kanskje dette traff deg på en måte? Kanskje du selv har reflektert over hva SoMe gjør med oss. Kanskje har du noen tips og triks? Kommenter gjerne i kommentarfeltet, eller send meg en melding. Legg også gjerne igjen Instagrambrukeren din. Jeg er stadig på jakt etter inspirasjon og ikke minst nye bekjentskaper.

Eline

Instagram: eline.skaar

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #SoMe #Insta #instagram

Vær raus – Verdensdagen for psykisk helse 2018

I forbindelse med årets tema for verdensdagen for psykisk helse, vær raus, har jeg skrevet en tekst i samarbeid med min mor, Heidi Bauer.

Hva vil det si å være raus? Hva betyr ordet raus? Hvem er rause? Og når er man egentlig raus?

Jeg tok en liten telefonrunde til mine nærmeste for å spørre de om disse tingene. Det fine, og kanskje litt overraskende var at svarene var så like. Ord som åpenhet, omsorg, og vennlighet, var det som gikk igjen.

Jeg vet ikke om det var bevisst, men jeg sparte samtalen med moren min til sist. Jeg fortalte henne om verdensdagen for psykisk helse, og om at årets tema var vær raus. Responsen hennes overrasket meg. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på dette?

Når jeg tenker på å være raus så tenker jeg på evnen man har til å tilgi. Evnen til å tilgi andre mennesker. Og jeg tenker også på at vi må romme alle slags følelser. Gode som vonde.

Jeg kjente dette traff meg hardt, for jeg slet med å finne et svar til henne. Vi sa vi var glad i hverandre og la på røret. Jeg ble sittende igjen å stirre ut i luften. Tankefull, stolt, og litt rørt.

Du skjønner ingenting! Jeg vil være alene! Du bryr deg ikke!

Jeg både håper og tror at jeg ikke blir direkte stygg og ufin i de periodene hvor jeg er dårlig. Men jeg vet så godt at jeg ikke blir den enkleste å ha med å gjøre. Og er det ikke alltid litt sånn at vondter og dårlige perioder har en viss tendens til å gå ut over de aller nærmeste? De man er tryggest på?

Jeg har skreket. Og jeg har kjeftet på min egen mor. Et av de menneskene jeg er aller mest glad i. Det er ikke hvem som helst som hadde funnet seg i det. Men nå skal jeg fortelle deg noe. Moren min, hun er raus. Moren min gir rom til alle slags følelser. Og jeg vet jeg kan være meg selv, uansett hvilken tilstand jeg er i. Det er verdifullt. Det er raushet.

Helt på tampen her vil jeg komme med en oppfordring. Vær våken. Se deg rundt. Godta at vi er forskjellige. Vær åpen for ting som er annerledes. Det finnes så mange mennesker som strever. Vit at du kan gjøre en forskjell. Følelser er ikke farlige. Gi rom til dem alle. Still opp for andre. Og vær raus.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse