Drømmen om en jobb

Selv med en psykoselidelse er jeg ikke skrudd sammen noe annerledes enn folk flest. Jeg trenger også noe i livet mitt som gir meg mestringsfølelse. Jeg behøver også å føle tilhørighet en plass. Og jeg merker dette savnet, nå mer enn noen sinne.

Nå nærmer jeg meg 30, og med fare for å sammenligne meg selv med andre så føler jeg at det er på sin plass at jeg er i jobb. Ikke bare fordi jeg vil ha noe å si når folk spør meg hva jeg driver med. Jeg vil, som de fleste andre, også gjerne bidra i samfunnet. For jeg vet jo at jeg har mye å bidra med.

De som kjenner meg vet jo at jeg har hatt, og har fremdeles, utfordringer her i livet. Men hvem har vel ikke det? Mine utfordringer har ført til mange og lange sykehusopphold. De har også ført til at jeg etterhvert måtte gi opp det jeg trodde var drømmestudiet. Så nå står jeg altså uten utdannelse og uten jobb. På mange måter kan jeg tenke at jeg står utenfor det norske samfunnet. Dette har lenge vært, og er fortsatt, sårt for meg.

Derfor har jeg nå kommet til et punkt hvor nok er nok. Jeg er i gang med et nytt prosjekt, og det prosjektet går ut på å skaffe meg jobb. Ok, så vet jeg hva jeg vil. Jeg har hvertfall et konkret mål. Mye av arbeidet er kanskje da allerede gjort. Eller?

Visstnok må jeg sette av en del tid. Jeg må finne passende stillingsannonser. Jeg må så klart bruke mye tid på å skrive søknader, da det er viktig at de er gode. Jeg må også oppdatere CV, kanskje ta noen telefoner, levere søknader, og ikke minst kanskje snakke med potensielle arbeidsgivere.

Det var selve prosessen. Ja, det vil nok kreve en del arbeid, men med gode rutiner i hverdagen, og en god dose selvdisiplin, tenker jeg at dette er noe jeg definitivt kan få til.

Men nå er det som om jeg glemmer noe. Som om disse praktiske tingene ikke er nok, er jeg også nødt til å tenke igjennom hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Nå tenker jeg selvsagt på at jeg har en liten nisse med meg i sekken, uansett hvor jeg går. Jeg er nok ikke alene om å ha hull i CV´n, men det snakkes for lite om.

Det at jeg har en psykiatrisk diagnose, er det noe jeg skal dele med en eventuelt fremtidig arbeidsgiver? Hvis svaret er ja, hva skal jeg da dele? Hvor mye skal jeg si? Hvilke ord skal jeg bruke? Eller er det heller sånn at jeg bør holde litt igjen?

Hvis mitt prosjekt, få jobb, skal lykkes så er jeg nødt til å tenke igjennom disse tingene. Men hvordan skal jeg vite hva som er rett å gjøre? Hvordan skal jeg vite hva som er greit å si uten at det vil ødelegge for sjansene mine?

Jeg mener at åpenhet er for det beste. Jeg startet å dele åpent om min sykdom for å kjempe for åpenhet kring psykiske lidelser. Så egentlig vet jeg svaret. Ja til åpenhet. Men selv om samfunnet har kommet langt, er det likevel et langt stykke igjen å gå. Vi vet at det dessverre eksisterer en del fordommer rundt psykiske lidelser. Og kanskje særlig til de mer alvorlige lidelsene som dreier seg om psykoser. Og hvorfor er det sånn? Jo fordi vi ikke vet nok. Fordommer eksisterer fortsatt fordi vi ikke vet nok om psykiske lidelser. Og nettopp derfor finner jeg dette prosjektet mitt vanskelig.

Det er kanskje vanskelig, men ikke umulig. Det krever nok at jeg tenker mer igjennom hvordan jeg snakker om ting, noe jeg tror de fleste har godt av å gjøre. Jeg mener ikke at jeg skal skjule ting fordi samfunnet ikke vil takle åpenheten. Jeg vil fremdeles være for åpenhet, men jeg skal bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg legger frem ting.

Det er en del som spør meg hva jeg tenker om min åpenhet i diverse medier. Noen stiller seg kritiske til det, og tenker kanskje at det vil gå ut over muligheter for å bli ansatt av en fremtidig arbeidsgiver. Da vil jeg bare gjøre en ting klart. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunn av at jeg strever psykisk er ikke en arbeidsgiver jeg ønsker å ha. Psykisk helse angår oss alle. Det må vi ta på alvor.

Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Åpenhet er til det beste for alle i samfunnet. Etter min mening vil alle tjene på å være åpne. For hvorfor skal man skjule hvem man egentlig er?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #åpenhet #psykose

 

Tenk hvis jeg går glipp av livet mens jeg leter

Og så gikk det opp for meg. At livet hverken leves forlengs eller baklengs. Nei, for livet leves her og nå. Velkommen etter, Eline. Har du ikke fulgt med i timen? Jeg spør meg selv, hvorfor har jeg oversett dette? I så lang tid har jeg vært blind.

Hvor mange stemmer må rope? 5? 10? 100? Eller 1000?

Hva må til? Hvor er jeg nå? Hvorfor er jeg her? Og hvem er jeg egentlig? Jeg blir svimmel når jeg prøver å finne svar på disse spørsmålene. Jeg kjenner ubehag langt ut i fingertuppene.

Tenk hvis jeg aldri vil få noe svar. Og tenk hvis jeg går glipp av livet mens jeg leter.

Så hva vet jeg?

Jeg vet at mitt navn er Eline. At jeg er 27 år gammel. Og at jeg bor i Oslo. Men hva mer? Hva mer? Jeg nærmer meg 30 og jeg vet ikke hvem jeg er. Tenk hvis jeg dør i morgen. Tenk hvis jeg dør uten å ha visst hvem jeg var.

Så hva vet jeg?

Jeg vet at jeg liker musikk. Nærmere bestemt Susanne Sundfør. Faktisk forguder jeg den dama. Jeg vet også at jeg elsker å høre på radio. NRK P3 er kanalen, og P3 Morgen, The Kåss Furuseths, og Lørdagsrådet er programmene. Sånn bortsett fra det er jeg over gjennomsnittet glad i tannkrem, nyklippet gress, og høsten. Men er dette alt?

Jeg må da vite noe mer. Hva mer vil jeg vite? Og er jeg sikker på at jeg vil vite det? Alle disse spørsmålene gjør meg svimmel. Spesielt på en lørdag som denne. En dag midt i en helg hvor ingen planer er satt. jeg er overalt og ingensteder på en og samme tid. Det er utfordrende i seg selv for en kontrollfreak. Men som om det ikke var nok leter jeg etter svar i tillegg. Jeg leter etter svar, og jeg vet ikke hva spørsmålet er. Det hele er som et dårlig Jeopardy-spill. Et av den typen som ingen gidder å se på. For hva er egentlig vitsen?

Den eneste som faktisk gidder å se på er meg selv. Men det må da bety noe. Om jeg ikke vet hvem jeg er, så vet jeg hvertfall hva jeg vil. Og med det velger jeg å avslutte denne skriveseansen.

God lørdag. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri 

Elineredderverdenlitt fyller 2 år

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

Jeg tror det nesten ikke, men i dag fyller bloggen min hele 2 år. Det er sprøtt å tenke på. 13.september 2016 var jeg fremdeles tvangsinnlagt på en langtidspost. Da tok jeg et valg. Et valg om å dele åpent. Jeg bestemte meg for å dele mine erfaringer med å være psykisk syk, om det å stå utenfor. Men i dag er bloggen så mye mer for meg.

For meg er bloggen en arena hvor jeg får dele mine innerste tanker, både i oppturer og nedturer. En personlig dagbok. En dagbok som kanskje startet med alle de negative hendelsene. Men jeg forsto rask hvor viktig det var å dele de gode tingene og.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg kommer aldri til å angre på åpenheten jeg har vist. Det har, ikke bare åpnet dører for meg, det har også gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Og det er verdifullt.

Jeg er så takknemlig for hvert eneste klikk inn på denne bloggen. For alle tomler opp. For alle kommentarer, og for meldinger. Tusen, tusen takk.

I dag er ikke bare en bloggbursdag. Det er også en markering på mye mer. Blant annet på hvor langt jeg har kommet. Også dette året har jeg vært innom sykehuset noen ganger. Men jeg har fått hjelp, og igjen har jeg tatt tilbake hverdagen.

Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Men den følelsen kan kanskje bli forsterket om man står utenfor jobb eller skole, noe som er veldig viktig for mennesker i dette samfunnet. Ikke bare fordi det er med på å gi en trygg framtid, men kanskje viktigst av alt fordi det gir en følelse av mestring, og en opplevelse av tilhørighet. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass.

Jeg har nylig tatt noen tøffe tak i livet mitt. Valg som vil få konsekvenser. Jeg sa fra meg studieplassen. Og som om ikke det var nok leverte jeg oppsigelsen på jobben. Jeg står nå på bar bakke. Men folkens, jeg har det bedre enn på lenge. Og heldigvis for meg så er jeg født optimist. Kall meg sprø, men jeg har en skikkelig god følelse inni meg. Som om ting kommer til å ordne seg for meg. Som om det venter noe godt.

Det er klart at livet ikke bare vil bli en stor dans på roser. Så naiv er jeg ikke. Livet er en berg-og-dal-bane. Men jeg er så klar for de opp- og nedturene som måtte komme. Kjære livet, jeg er så klar for deg. Jeg gleder meg til å se hva du bringer for meg.

En ting er sikkert. Jeg kommer fortsatt til å prøve å redde verden. Litt. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bloggbursdag

Kan psykoterapi skade?

Det er lørdag kveld. I stede for å være med venner, i stede for å pynte meg og dra på date, i stede for å vorse og dra ut på byen gjør jeg noe litt annet. Jeg pakket ned det viktigste jeg eier, nemlig notatboken min, og tuslet ned til litteraturhuset litt tidligere i dag. Kveldens arrangement het – Kan psykoterapi skade? Dette gjaldt jo i aller høyeste grad meg. Jeg måtte jo bare dra. 

Allerede før jeg hadde satt meg kjente jeg det prikket i huden min. Jeg var varm i kinnene, og kjente brystet knyte seg til. Jeg holdt blikket festet ned i gulvet da jeg ikke turte å møte noen andres. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn gjorde dette arrangementet meg nervøs. Litt som den nervøse følelsen man får rundt eksamen. Kvalmen før det hele starter, uvirkelighetsfølelsen mens det pågår, og lettelsen når det hele er over.

Kanskje var jeg nervøs fordi jeg var der alene. Kanskje var det fordi jeg var redd for å møte på noen jeg helst ikke ville møte på. Eller kanskje var det fordi jeg var redd for at dette skulle treffe meg. At temaet for kvelden skulle treffe et punkt hos meg som ville være vanskelig å håndtere.

Uansett. Det er vel ingen hemmelighet at jeg selv går i behandling nå. Eller såkalt psykoterapi som det også heter. Slik ting er nå så må jeg bare det. Jeg har faktisk ikke noe valg. Det er realitetene.

Tilbake til litteraturhuset. Jeg kunne ikke forstå hvorfor, men pulsen min ville bare ikke roe seg. I takt med svetteperlene mine, som nå hadde begynt å renne, økte også lysten til å drikke vin. Rød som hvit. For jeg ville jo ikke være noe annerledes enn de andre i rommet. Men de andre drakk vin. Jeg gjorde ikke det. Jeg drakk ikke vann engang. Det kunne jeg kjenne på den svært tørre halsen min. Jeg forsøkte å fokusere på pusten. Jeg kjente magen bevege seg ut og inn, så noe riktig måtte jeg jo gjøre. Jeg fokuserte på beina mine, som utrolig nok fremdeles var godt plantet i gulvet, og konkluderte vel med at jeg tross alt ga dette et godt forsøk.

Hvordan kan psykoterapi skade? Terapi har lavere forverringsmuligheter enn det å ikke gå i terapi. Så kan man da si at det skader? Psykoterapi. Hvordan kan det skade? Noe som bare har gode intensjoner? Men vi vet jo at det kan det. Det finnes pasienter som faktisk blir dårligere av å gå i terapi. Så kan man jo spørre seg hva det skyldes. Men hvorfor er det da så lite fokus på dette?

Man kan sammenligne dette med fokuset på medisinsk behandling. Der vet man at det også har en annen side. Medisinsk behandling har virkninger, men også bivirkninger. Det vet jo fordi det er så tydelig fokus på det. Så hvorfor er det ikke det samme fokuset på psykoterapi? Vi vet at det finnes pasienter som ikke blir bedre av psykoterapi. Kanskje det er på tide å ta denne debatten.

Er det egentlig så farlig å utfordre ting? Jeg spør mest meg selv. Nei, det er vel kanskje ikke det. Vi trenger å stille kritiske spørsmål til temaer som dette. Vi trenger å utfordre samfunnet om vi skal få til positive endringer.

Tilbake til stolen min i rommet på litteraturhuset. Jeg kikket fortsatt ned i gulvet. Pulsen økte enda et par hakk da foredragsholderen begynte å snakke om flere negative virkninger psykoterapi kunne ha for pasienter. Jeg hev etter pusten, tok sats og gikk derfra. Jeg klarte rett og slett ikke bare å sitte der uten å kunne si noe. Jeg kjente en sterkt behov for å kunne bidra i denne debatten. Et sterkt behov for å skape en dialog. Og jeg kjente nesten på at jeg ville forsvare meg selv. Forvare meg, og behandleren min.

Jeg ville ikke ha valgt vekk min behandler, eller min terapi, selv hvis jeg kunne det. Det handler nok mye om den relasjonen jeg etterhvert har fått til behandleren min. Men det blir en helt annen historie, som jeg kanskje vil ta på et senere tidspunkt.

Uansett. Med kinn, røde som tomater, forlot jeg litteraturhuset. Først kjeftet jeg litt på meg selv. Og når jeg kjefter på meg selv snakker jeg høyt. Så det gjorde jeg. Jeg sa: Eline, det minste du kunne ha gjort var å høre foredragsholderen snakke ferdig. Kunne du ikke ofret noen minutter av livet ditt på det?! Som svar bare ristet jeg på hodet. Jeg orket ikke høre mer fra foredragsholderen, og jeg orket ikke mer kjeft fra meg selv. For akkurat i kveld. Akkurat denne lørdagen så ville jeg ikke ofre et eneste minutt på å føle meg så utilpass som jeg gjorde der.

På veien hjem stoppet jeg innom butikken for å kjøpe den obligatoriske posen med seigmenn. Og nå sitter jeg her. Godt plantet i sofaen. Med alt NRK har å tilby på skjermen. Jeg gratulerer meg selv for at jeg snart har gjennomført nok en uke, uten å gå i stykker. God lørdag til meg selv, og god lørdag til deg som leser. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykoterapi

10 ønsker for dagen(e)

Her kommer en liste. En slags ønskeliste for dagen. Kanskje ikke bare for denne dagen, men for alle andre dager fremover også. Jeg skrev den litt fordi jeg trengte å roe meg ned, men kanskje mest av alt for å få en påminnelse. En påminnelse om at jeg fremdeles kan ønske meg ting. Om at selve livet ikke er for sent. Selv ikke for meg. Så her kommer de.

Foto: Marte Horvei

1. Jeg vil ut av mitt eget hodet. Det er rett og slett for trangt her.

2. Jeg vil ikke kaste bort mer tid. Livet er for kort for det. Gårsdagen får jeg ikke gjort noe med. Morgendagen vet jeg ingenting om. Jeg har kun her og nå, og det må jeg ta vare på.

3. Jeg vil sette meg mål å nå de. Ergo, denne listen.

4. Jeg vil tillate meg selv å drømme. Selv om det er rimelig trangt mellom ørene mine for tiden tror jeg det er veldig viktig å drømme. Når vi drømmer slapper kropp og sinn av. Trenger ikke poengtere dette mer.

5. Jeg vil reise. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg vil.

6. Jeg vil gråte av glede, og ikke fordi jeg er lei.

7. Jeg vil løpe, kanskje til og med danse. Kjenne kroppen bli sliten. Kjenne at jeg fungerer.

8. Jeg vil le. Sånn på ekte. Sammen med deg.

9. Jeg vil leve, ikke la livet gli forbi.

10. Jeg vil føle meg trygg.

Sånn. Nå går jeg inn i denne dagen med disse ti ønskene, og håper de gjør noe med meg.

Hva er dine ønsker for dagen(e)?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse