En bra dag

Hun sov ikke den natten heller, men det gjorde ingenting. For hun visste at det kom til å bli en bra dag uansett.

Hun pyntet seg ikke den dagen. Det behøvde hun ikke. Hun var nemlig fin nok i seg selv. Det kilte i magen hennes. Sommerfuglene i magen beveget seg raskt, og hun likte det.

Hun spiste ikke frokost den dagen. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi hun glemte det. Det var så mye som var så mye mer viktig for henne enn et par knekkebrød med gulost.

Visstnok hadde det skjedd store endringer. Hun var ikke lenger på sykehus. Jobben hadde hun sagt opp. Og studieplassen hadde hun gitt fra seg. Det var mange som ikke forsto henne. Folk mente hun ikke tok kloke valg for seg selv.

Men hun visste bedre. For innerst inne hadde hun en følelse av at ting kom til å endre seg til det bedre. En sterk følelse. Som om hun var på vei en plass. Til et fristed. Et sted hvor alt det vonde forsvant. Et sted hvor hun endelig fikk leve det livet hun hadde fått.

Hun fortsatte dagen. Og hun gikk og hun gikk. Fram og tilbake. Opp og ned gatene, langs vannet, og forbi alle trærne. Hun ville bare få tiden til å gå. Selv om hun ble urolig så visste hun at det var nødvendig. Og i sitt stille sinn visste hun at denne dagen var bra uansett.

Hun så ikke på klokken den dagen. Hvorfor skulle hun det? Hva betyr egentlig tid? Hun så på solen og myste.

Hun følte seg heldig. For nå kunne hun puste. Og det på ekte også. Hun var ekte, og hun følte det til fingerspissene. For første gang på lenge kunne hun trekke på smilebåndet, og glede seg over hva livet hadde å tilby.

Og jammen ble det en bra dag.  

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Jeg trenger deg

Det gjorde så forbanna vondt å høre de andre le. Kanskje fordi jeg ikke har det noe bra selv, men kanskje mest av alt fordi jeg ikke var i stand til å le med de. For innerst inne visste jeg så inderlig godt at dette ikke kom til å fungere. Selv om jeg også satt der fysisk, så var jeg et helt annet sted psykisk. Og det gjør vondt å tenke på.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte da jeg søkte meg inn på en bachelorgrad. Det at jeg for tiden er innlagt på sykehus gjør ikke saken noe enklere heller. Og menneskene rundt meg. De ønsker bare å hjelp, jeg vet det. Men dette føler jeg at jeg er nødt til å fikse selv.

Hei, mitt navn er Eline. Jeg må dessverre si fra meg studieplassen min. Nok en gang måtte jeg bite i det sure eplet å sende avgårde en slik mail. Den er grei. Lykke til videre! Var svaret jeg fikk. Lykke til videre ja. Er det noe jeg kommer til å trenge så er det kanskje lykke.

Jeg vet at det i disse dager finnes massevis av ferske studenter som både gleder og gruer seg til et studieløp. Dette er mennesker med håp. Med ambisjoner. Med mål. Med drømmer. Det vet jeg, for jeg ser det overalt. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å glede meg på deres vegne, og jeg gjør jo det og. Det er bare det at kontrastene blir så store. Og da gjør det litt ekstra vondt å være meg.

Det gjør vondt å være på utsiden og se inn. Det gjør vondt å være så nærme, men likevel så langt unna. Det er ikke alltid ting går som planlagt, eller som man ønsker. For livet er ingen dans på roser. Man snubler og faller underveis. Men det gjelder å reise seg opp og prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg kan med hånd på hjertet si at jeg har det tøffere enn på veldig lenge. Jeg gråter meg i søvn og våkner igjen med en klump i magen. Det er som om en del av hjertet mitt er knust. Som om det eneste jeg vil er å forsvinne. Hvertfall for en stund. For så vondt gjør livet akkurat nå.

Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. For det er det ikke. Livet er urettferdig, sånn er det bare. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker at også du ser utover. At du blir klar over at det finnes mennesker, som meg, som syns dette livet er rimelig kjipt og urettferdig noen ganger. Og vi trenger din støtte. For vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Jeg trenger deg.

Heldigvis er jeg født optimist, noe som kommer godt med i mange stunder. Det er klart at det er ikke lett å tenke de fineste tankene for tiden, men jeg vet så innmari godt at det vil bli bedre. Daglig minner jeg meg selv på dette. Og jeg sier til meg selv at det er takket være de tunge stundene at jeg også klarer å kjenne glede i dette livet.

Så hva enn du gjør, hva enn du utdanner deg til, hva enn du jobber med. Husk at det finnes sårbare mennesker der ute. Mennesker som trenger deg og din støtte. Mennesker som meg.

Jeg trenger deg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Fremmed trøst

Ring hvis det er noe da Eline. Hva som helst, ikke sant? Ja ok, men det går nok bra. Sa jeg og forsøkte å rette opp ryggen min.

Hun tok opp nøklene og låste meg ut den tunge smijernsdøren, og med en stadig voksende klump i halsen løp jeg ut og ned trappene. Jeg kjente beina mine skalv. Munnen var tørr og jeg pustet svært overfladisk.

Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Jeg støttet meg på knærne og begynte å hive etter pusten. Jeg mistet balansen og falt på den våte asfalten. Etter det kom gråten. Og aldri før har jeg grått så hardt. Som om hele kroppen skulle gi fra seg tårer. Og som om hver tåre var en innsjø. Jeg ble sittende i en svært ubehagelig stilling på bakken og gråte i noe som føltes som en evighet. Som et lite barn hikstet og hulket jeg. Jeg holdt meg foran ansiktet. Det gjorde rett og slett for vondt å se.

Det hele må ha sett ganske fælt ut. For plutselig hørte jeg en fremmed kvinnestemme. Har du slått deg? Har du vondt? Jeg hikstet og hulket. Klarte ikke svare. Er du lei deg? Spurte damen, mens hun strøk meg på ryggen. Jeg trakk pusten så dypt jeg kunne og ga fra meg et ja på utpust. For var det noe jeg var så var det lei meg.

Jeg var lei meg for at ting ikke var annerledes. Lei meg for at jeg ikke fikk til alt jeg ville. Lei meg fordi ting var urettferdig. Lei meg fordi det gjorde vondt å bare være. Jeg var lei meg fordi jeg hadde en smerte i brystet som gjorde det vanskelig å puste. Jeg var lei meg fordi jeg nå var til bry for andre. Ja, til og med for en fremmed dame.

En fremmed dame med et varmt hjerte. Ja, det må hun ha hatt.

Den fremmede damen hjalp meg opp og støttet meg bort til en benk. Hun snakket med meg hele veien. Jeg fikk ikke med meg alt hun sa, men jeg husker den rolige stemmen hennes. Og jeg husker en følelse av håp. At ting ville bli bedre. Det som skjer med deg nå kalles angst. Det gjør veldig vondt, men det er ikke farlig. Det kommer til å gå over. Sa hun rolig. Og jeg trodde henne. 

Dette var trøst i en håpløs og tung situasjon. En fremmed trøst. Men en trøst som betydde så uendelig mye for meg. En trøst jeg aldri vil glemme. For selv i de mørkeste stunder finnes det lys. Selv de vondeste tider har godhet i seg. Hadde det ikke vært for at jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine hele tiden så ville jeg kanskje visst hvordan den fremmede damen så ut. Da ville jeg kanskje ha kjent henne igjen. Men det gjør jeg ikke. For ansiktet mitt var gjemt i de stive hendene mine.

Om hun bare visste. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #angst 

Våknet med en klump i halsen

Det var den tredje natten på rad hvor jeg gråt meg i søvn. Hodeputen var søkkvåt, og jeg hev stadig etter pusten. Men etter et par tre piller roet ting seg litt, så jeg falt i søvn.

Det er rart det der med søvn. Den pausen man får, og som er så viktig for oss alle. Det er merkelig hvordan underbevisstheten jobber på spreng samtidig som kroppen slapper helt av. Og så går tiden så fort. På et blunk er natten over.

Rart, fint, og kanskje litt skremmende.

I dag er en sånn dag hvor jeg skulle ønske at jeg bare kunne sove meg gjennom den. Kanskje aller helst sove gjennom 100 år. For det var akkurat som om hodet mitt ble satt på pause i natt, men da jeg våknet var alt det samme. Klamme hender, kump i halsen, og tårer i ansiktet.

Det gjør vondt, og det eneste jeg vil er å trykke på pauseknappen igjen. For virkeligheten er tøff. Kanskje litt for tøff for meg. Hvertfall slik ting er nå.

Jeg husker så godt fra da jeg var liten. Da ting var vondt og vanskelig hadde jeg et hemmelig knep. Jeg pleide å lukke øynene, telle til tre, og ønske meg vekk til et annet sted. Et sted som bare var trygt og godt. Et fristed.

Så i dag lukker jeg øynene, og teller til tre. En, to, tre. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Piller med en farlig bismak

Nei, de pillene der funker ikke bra for meg. De er faktisk livsfarlige. Kan umulig være bra for noen. Sa en medpasient til sykepleieren som sto klar med medisinene. Dessverre så snakket han så høyt at resten på avdelingen også fikk det med seg. Selv ble jeg kjempestressa. Kjente jeg ble rød i ansiktet. Klumpen i magen ble til dobbelt størrelse. Jeg fikk lyst til å løpe. Men det var ingen steder å gjemme seg.

Så var det min tur. Jeg kommer med medisinene dine til deg, Eline. Sa sykepleieren. Nei takk, jeg tror jeg vil klare meg uten. Sa jeg med stor usikkerhet i stemmen. Det medpasienten ikke visst var at han skremte meg. Han var nok heller ikke klar over at vi var satt på akkurat de samme medisinene.

Du trenger disse, Eline. Og du kommer raskere ut hvis du tar de. Sa sykepleieren. Jeg ristet på hodet. Hvordan kan noe som er livsfarlig samtidig også være så mye til hjelp?

Et klassisk eksempel på en situasjon fra huset med de fire hvite veggene. Hver eneste dag står jeg ovenfor denne kampen. Merkelig, at det etter så mange år, fremdeles skal være så vanskelig for meg å svelge tabletter eller motta injeksjoner.

Etter så mange år vet jeg vel selv best hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Gjør jeg ikke?

Jeg tror ikke jeg tar i om jeg sier at jeg ukentlig mottar “tips og råd” for medisiner jeg burde, eller ikke burde ta. Dette fra folk som kjenner meg, men også mennesker som overhodet ikke kjenner meg. En periode mottok jeg til og med mailer hvor det sto at de medisinene jeg tok var det samme som kjemisk lobotomi. La meg bare gjøre en ting helt klart. Jeg er bare et menneske jeg også. Og mennesker blir redde. Jeg blir redd. Jeg er redd.

I en lang periode hadde jeg vedtak på tvangsmedisinering. Se for deg at du får injeksjoner mot din egen vilje. At noen sprøyter i deg psykofarmaka med makt. At du må svelge pille etter pille med observasjonstid. Alt dette fordi det skal hjelpe deg, gjøre deg frisk. Akkurat som om ikke dette er traumatisk nok så mottar du i tillegg ukentlig artikler med statistikker på at du mister så og så mange leveår ved å stå på disse medisinene. Men du får ikke gjort en dritt med det.

Heldigvis, vil jeg si, så har jeg i dag et valg. Jeg velger selv om jeg vil svelge ned pillene. Jeg velger selv om jeg vil motta injeksjoner. Det er mitt valg. Min frihet. Men det er en frihet som kommer med en bismak. Som beskrevet øverst i dette innlegget så er det ikke alltid et enkelt valg å ta.

Jeg velger nå å skrive om dette, først og fremst for å skape litt forståelse. Jeg kommer ikke til å gå ut med hvilke medisiner jeg står på. Nettopp av den grunn av at det kan skape stor usikkerhet hos andre. Vi er alle forskjellige, og vi vil alle reagere forskjellig på hvert enkelt medikament. Det er viktig å huske på. 

5 kjappe med Roy

Denne sommeren går inn i historiebøkene som en av de varmeste noensinne. Men vi trosser de varme solstrålene og går ut likevel. Som tvangsinnlagt er det ikke mye jeg får bestemme, men når Roy kommer på besøk får jeg dra med han på utflukt. Og det er ingenting jeg liker mer enn akkurat det.

Da han kom til avdelingen i dag hoppet jeg i armene hans. For så glad ble jeg. Den gode latteren hans smitter så lett over på meg. Det er ingen som har slik en ro som Roy. Det er ingen som er så god som Roy. Han har alltid vært, og vil alltid være, min nærmeste pårørende.

Roy har fulgt meg siden jeg var liten. Han lærte meg å sykle. Roy har hentet meg full fra fester. Han har hentet meg edru fra barnevernsinstitusjoner, og tørket tårene mine. Roy har sett meg i gode perioder, og han har vært der når jeg har vært aller mest sårbar. Og sist men ikke minst, Roy har vært min aller nærmeste pårørende alle gangene jeg har vært innlagt i psykiatrien. Roy vet mye.

Det finnes ingen over, heller ingen ved siden av. Roy er nok den beste til å svare på 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

– Vi bryr oss veldig om hverandre og at vi kan være oss selv når vi er sammen.
Ett hundre prosent tillit, begge veier

Skulle du ønske noe var annerledes?

– He he, JA!

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

– Tro det eller ei, å slappe av, stole på at dem du er hos, tar vare på deg like godt som jeg ville ha gjort.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

– De første gangene var det veldig mye jeg reagert på, men? etter x antall innleggelser, så har rutinene rundt deg blitt bedre. Av alle de som bryr seg om deg, så er jo jeg den privilegerte som faktisk kan ringe avdeling å spørre hvordan det går.. så svarer dem.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket? 

– Oisann, den er vanskelig, det er så mange. Kanskje når jeg var med til din første leilighet. Så stolt og nervøs. Eller hvor glad du ble når du flytta ut fra samme leilighet.

#elineredderverdenlitt