Et siste stikk

Kroppen går i lås. Jeg knytter never.

Tenker på å slå. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke

 

Hjertet dundrer i vei. Jeg skjærer tenner.

Tenker på løpe. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke.

 

Ordene samler seg opp. Jeg blir kvalm.

Tenker på å si fra. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke.

Halsen snører seg sammen. Jeg har vondt for å puste.

Tenker på å gråte. Et språk jeg kjenner.

Så jeg gjør det.

 

Vil jeg noensinne få fred? Jeg lenger jo alltid til et annet sted.

 

Tårene presser på. De renner raskt nedover ansiktet, og faller lett ned i fanget.

Et språk jeg kjenner.

Tenker på å stoppe. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse

Tom for ord, men full av følelser

Har jeg mistet språket? De er der alle sammen. Alle ordene. De vil så gjerne ut.

Hvorfor gråter jeg? Jeg er ikke lei meg, ei heller glad. Men det bobler over.

Det er tross alt bedre å være alene å kjenne seg ensom, enn det er å være sammen med andre å føle seg alene.

Best å ikke stole på noen. Man kan aldri vite.

Vær snill å kom tilbake, var det noen som sa. Du må lete der du står.

Tenk hvis livet var som en natt i Frognerparken. Alene. I skumringen. Med alle blomstene.

Fint? Trist? Jeg vet ikke.

Men jeg prøver. Igjen, og igjen. Og igjen.

Alt kommer til å ordne seg. Jeg vet det. 

– Eline

Akkurat passe frynsete

Jeg har nok bare blitt litt frynsete, sa hun. Det nervøse smilet hennes snakket for seg selv. Frynsete sier du? Hun hørte forsiktig latter rundt seg. Hadde hun sagt noe morsomt? Det var ikke intensjonen.

De andre fikk tenkt seg litt om. Et godt ord du har der, sa de og nikket bekreftende til hverandre. Stemmene deres var rolige. Faktisk roligere enn en snegle på bakken. På grensen til provoserende.

Det nervøse smilet hennes hadde for lengst visnet. Nå tvinnet hun fingrene i hverandre. De var svette. Hun hadde jo ingen grunn til å være nervøs, men hun var det likevel. De andre var der jo bare for å hjelpe henne. Hvertfall var det det de sa. Men gapet var så stort.

Hun tittet rundt seg. Først på de grønne stolene, så til alle puslespillene på hyllen bak, til maleriet på veggen, og til slutt ut vinduet. Hun klarte ikke helt å feste blikket. Hvertfall ikke på de andre. For det var noe med øynene deres. Noe som ikke stemte.

Hun fortsatte å tvinne fingrene i hverandre. Det ga en slags midlertidig ro. Noe hun sårt trengte i dette tilfellet. Frynsete, sa du i ste. Det er et svært godt ord, kan du ikke utdype det litt for oss, sa den rolige stemmen.

Å hjelpes, kan de høre hva jeg tenker? Hun ble redd. Pulsen hennes økte i takt med blikket som festet seg fra de grønne stolene, til puslespillene, til maleriet, og til vinduet. Først nå la hun merke til pianoet. Det var plassert langs veggen midt mellom de andre. Rart hun ikke hadde lagt merke til det før. Eller kanskje ikke.

Vi tror også at du er litt frynsete nå, sa de rolige stemmene. Nesten i kor.

Hun så fremdeles på pianoet. Det var nesten så hun prøvde å stirre det i stykker. Men da kunne hun jo ikke ha spilt på det. Ikke at hun kunne spille etter noter eller noe sånt, men hun hadde da hender. Greit nok så var de svette, men de kunne brukes for det.

Hva hvis jeg reiser meg opp, går mot pianoet, og begynner å spille. Vil jeg tørre å møte blikkene deres da? Vil det stoppe at de leser tankene mine? Hva om jeg raserer rommet. De grønne stolene kan jo ikke vare for evig. Kanskje det vil stoppe de rolige stemmene. Hun ble usikker. Tankene hennes raste.

……………………………………………..

Nå er du langt borte Eline. Fikk du med deg det vi sa, eller skal vi gjenta det? Stemmene var fortsatt like rolige.

Nå rødmet hun. Det kunne hun kjenne. Spilte hun virkelig på pianoet? Traff de klamme hendene hennes virkelig de hvite og sorte tangentene? I så fall, hva spilte hun? Og raserte hun virkelig rommet?

Eline?

Dette gjorde vondt. Fryktelig vondt. Men jo mer hun tenkte, jo mer hun forsøkte å følge med, jo mer frynsete ble hun. Og det turte hun jo ikke å si. Så hun sa ingenting. De andre fortsatte med de rolige stemmene.

Pust Eline. Pust. Hun flyttet blikket fra de grønne stolene, som fremdeles stod på gulvet, til puslespillene på hylla, til maleriet på veggen, til vinduet, og til pianoet igjen. Roligere denne gangen. Ikke like rolig som stemmene til de andre, men akkurat passe frynsete.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse

Derfor pakker jeg sekken

Jeg gjorde det igjen. Jeg pakket sekken, og dro ut i marka. Faktisk hadde jeg sånn tempo at jeg glemte halvparten av utstyret hjemme. Ikke rart sekken veide overraskende lite. Men jeg bare måtte ut. Bare måtte vekk.

Det var ikke planlagt. Ikke i det hele tatt. Men angst er heller ikke planlagt. Det bare kommer. Som en bølge med iskaldt vann. Ubehag.

Du grønne, glitrende, tre god dag. Der står de. På rekke og rad. Naturen. Vakkert, hører jeg folk si. Naturen er vakker. De enorme, grønne, trærne. Vannet som kjøler en ned. Blomstene på siden av stien. Alt sammen. Alt er vakkert. Men jeg ser det ikke. Ikke nå.

Jeg vet ikke lenger.

Du er så tøff du Eline. Du er tøff som pakker sekken og drar ut i marka helt alene. Modige du.

Nei, jeg er ikke tøff. Ikke er jeg modig heller. Jeg rømmer. Hele tiden. Jeg er på en konstant flukt. Jeg er ikke på vei til noe, jeg prøver febrilsk å komme vekk fra noe. Ubehag. Det er ikke å være tøff. Det er ikke modig. Ikke slik jeg ser det.

For si meg, hvordan kan vi egentlig vite om det vi ser er ekte. Jeg tar frem hendene mine og slår de sammen for at det skal lage lyd. For lyder må da være ekte. Jeg ser noe som ligner på hender. Men hvordan kan jeg egentlig vite. Ubehag.

Jeg tar derfor med meg hendene ut på tur i skog og mark. Plukker blomster. For de er da ekte. Jeg ser de ligge der mellom fingrene mine. De ser fine ut også. Som konger med kroner på hodet. Fine. Jeg legger ut bilder på instagram bare for å få bekreftelse. For at også jeg finnes.

Jeg vet ikke lenger.

Foto: Hedda Marie Westlin 

Det jeg vet noe om er at naturen gir meg pauser. Så lenge jeg er på vei mot en plass er ikke ting lenger så ubehagelig. Og det er fint.

Så si meg, hvordan kan vi egentlig vite om det vi ser, om det vi hører, er ekte. Spiller det egentlig noen rolle? Er ikke det viktigste av alt hvordan vi har det. For å være helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har det engang. Det er vanskelig å vite for sikkert når man tviler på virkeligheten.

Så derfor pakker jeg sekken. På nytt. Og på nytt. Og på nytt.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

 

 

Du

Du vet det kanskje ikke, men jeg tenker på deg hele tiden

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Hver gang jeg lukker øyene ser jeg deg

Når jeg sover er du der

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Jeg vil så gjerne at du skal være min, men det er du ikke

Jeg vil så gjerne at vi skal puste sammen, men det gjør vi ikke

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Foto: Hedda Marie Westlin

Blanke ark på en tirsdag

I dag er en sånn dag hvor jeg pynter meg uten grunn. Jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg brukte over en time på badet i dag morges. Pudret ansikt, tok på maskara, og krøllet håret.

I dag er en sånn dag hvor jeg danser regndansen uten en eneste vanndråpe i luften. Klokken er ikke blitt 9 engang, og jeg kan kjenne solens stråler varme huden min til svettepunktet.

Men det gjør ingenting.

I dag er en sånn dag hvor jeg dropper undertøy. En liten glede i seg selv å vite noe ingen andre vet.

For det gjør ingenting.

I dag er en sånn dag hvor jeg dropper frokost. Jeg sjekker heller inn på nabokafeen. Adjø grove knekkebrød med gulost, og kjære croissant, velkommen skal du være.

I dag er en sånn dag hvor jeg hyler vårhylet høyt, selv om det er blitt sommer. For det er jo egentlig aldri for sent for noe.

I dag er en sånn dag hvor veien blir til mens jeg går. Og godt er det. Noen ganger er det deilig å ikke vite. Selv for en kontrollfreak.  

I dag er en sånn dag hvor jeg går med rak rygg, uansett hvor jeg går. For i dag har jeg all grunn til å være stolt. Og det skal nytes.

Tenk å fyre i gang en tirsdag på denne måten. Tenk om jeg kunne starte hver dag med blanke ark. Tenk om jeg kunne forme mitt eget liv. Er det mulig? Svaret er ja. Det er så absolutt mulig. Det er mektig.

Det kan føles skremmende. Men akkurat i dag, på denne tirsdagen, føles det faen så godt.