5 kjappe med mamma

Det er varmere enn i juni måned ellers. Gradestokken har bikket det store 30-tallet, og vi kan kjenne svetten piple. Men vi bryr oss ikke om det. I dag skal mammaen min svare på noen spørsmål. Spørsmål som kan være til hjelp for meg, men og for andre. Mamma heller i seg en slurk Pepsi Max, setter håret i strikk, og gjør seg klar for 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

– Det beste med forholdet vårt er nok fortroligheten og at vi er så tette at vi “føler” hvordan den andre har det. Kjærligheten oss imellom er så ufattelig sterk og du gir meg styrke til å holde ut.

Skulle du ønske noe var annerledes?

– Ja jeg kunne ønske meg at ting var annerledes for begge parter men nå er det ikke slik da. På en annen side vil jeg ikke det, for tiden med din barndom var dyrebar. Så jeg omfavner livet sånn det er.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

– I de periodene hvor du er dårlig, er det vanskeligst å bare være Mamma! Da er ikke det nok føler jeg. Også å føle så sterkt på hjelpeløsheten ovenfor barnet mitt er brutalt. Det er alltid en ny utfordring når du blir dårlig. Selv om jeg nå etter alle disse årene begynner å se et mønster.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

– Når du blir dårlig, savner jeg informasjon fra institusjonen om hva som skjer. For da blir jeg som mor fysisk og psykisk dårlig av å ikke vite. For det er ikke alltid du da klarer å dele ting med meg. Noen ganger føler jeg også at de skriver deg ut litt tidlig og da blir overgangen for deg så stor med å bo alene.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket? 

– Det finnes så utrolig mange herlige minner jenta mi. Jeg klarer ikke å velge bare 1 ting. Det blir 2. Det ene er når vi kjørte rundt i den nye lilla bilen vår og hørte på musikk og fulgte etter månen. For en lykke! Det andre er når vi danset sammen i leiligheten på Skjetten og du sang “Think twice” av Celine Dione utenatt som 3 åring. Lykke!

Alle de vakre menneskene

Hun sitter der borte. Med briller og beige jakke på. Jeg trodde hun var alene, men det var hun ikke. En mann i dress kom bort med to kopper kaffe. De var så varme at det røk av dem. Damen med briller og beige jakke smilte. Det var som om hele ansiktet hennes lyste opp da hun så mannen i dress.

Tre meter lenger bort sitter det en ung dame og leser i et hjørne. Hun sitter helt alene, men ser ikke ut til å bry seg om det. Hun kaster på håret sitt med jevne mellomrom. Jeg vet ikke om hun merker at jeg stirrer på henne, men jeg bryr meg ikke.

Jeg har musikk på ørene så jeg hører ikke hva folk sier, men det viktigste er tross alt å se.

Alle de vakre menneskene.

Rett ved siden av meg sitter det to damer og snakker med hverandre. Hun ene har åpenbart grått. Hun er rød i øynene og holder hardt på et snytepapir. Men hun er ikke alene. Den andre damen tar henne i hånden. Tårene tørkes, og jeg syns jeg kan skimte et smil igjen.

Ved siden av disse damene sitter det en mann med blikket godt festet i en datamaskin. Han klør seg i hodet. Så plutselig får vi øyekontakt. Jeg lurer på om jeg skal syns det er kleint og så fjerne blikket mitt, men jeg bestemmer meg for å holde det festet på han. Ut fra intet kommer det et forsiktig smil fra meg. Det går i hans retning. Og jammen fikk jeg et i retur og.

Mannen med datamaskinen vet det nok ikke, men han reddet dagen min. Og det uten å si et ord.

#elineredderverdenlitt

Alt for Sundfør

Fredag som var fikk jeg oppleve noe jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg pakket sekken, tok på meg maskara, og sa farvel til de psykiatriske sykepleierne. Jeg dro på festival. Der fikk jeg se helten min igjen. I mine øyne finnes det ingen over og heller ingen ved siden av. Susanne Sundfør er og blir den største musikalske kunstneren.

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk en slik opplevelse er for meg. Og følelsene ble bare forsterket ettersom jeg nå har vært innlagt i nesten en måned. Musikken til Sundfør betyr så uendelig mye for meg.

Albumet hennes, the Brothel, hjalp meg gjennom min første depresjon. Jeg hørte på albumet da jeg ble myndig og flyttet for meg selv for første gang. Sangene herfra støttet meg også gjennom en tid under barnevernet.

Neste album i rekka, The Silicone Veil, vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fylte 20 år på dette tidspunktet. Og etter å ha hatt problemer med mat over en lengre periode ble jeg endelig bedre. White Foxes gir meg frysninger den dag i dag. Hører jeg på den blir jeg dratt rett tilbake i tid. En tid da mormoren min var syk og trengte ny nyre. Det fikk hun, og jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble.

Ten Love Songs ble sluppet da jeg var tvangsinnlagt på en langtidspost. Jeg husker jeg hadde satt på alarm tidlig for å være en av de første til å få det med meg. Jeg husker også jeg sa fra til de ansatte at de ikke skulle forstyrre meg på grunn av slippet. Så der satt jeg altså. I et dunkelt og kaldt rom, i 4. Etg og så utover Ullevålsveien, med Kamikaze, Fade Away, og Delirious på full guffe.

Samme år vant jeg utrolig nok billetter til en konsert Sundfør skulle ha i Berlin. Platekompaniet ringte meg og sa flybilletter, hotel, og konsertbilletter var dekket. Problemet var bare at jeg også da var tvangsinnlagt. Etter et par samtaler med behandler, og et møte med nærmeste pårørende, fikk jeg beskjeden. Kos deg på konsert Eline. Og det gjorde jeg. Ikke bare ble det konsert, jeg fikk også snakket med dronninga. Det viste seg at vi bodde på samme hotel. Da jeg oppdaget at vi spiste fra samme frokostbuffet ble jeg så skjelven i bena som jeg aldri har blitt før. Med litt drahjelp fra stefaren min klarete jeg til slutt å gå bort til henne. Vi utvekslet et par ord, og jeg kunne etter det dø lykkelig.

Hennes siste album, Music for People in Trouble, kommer jeg heller aldri til å glemme når ble sluppet. Jeg var innlagt på en akuttpost. I likhet med det forrige albumet sto jeg opp tidlig for å få det med meg. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at øretelefonene mine var lagt igjen hjemme. Jeg husker jeg fikk overbevist en nattevakt til slippe meg ut. På dette tidspunktet hadde jeg 15 minutters utgang. Jeg tror aldri jeg har vært så raskt hjemom noen gang. Alt for Sundfør.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har sett denne dama live. Men det betyr så uendelig mye for meg. Jeg kan dra på konserter med henne alene, eller sammen med noen, det betyr ikke så mye. Det viktigste er musikken. Og det pusterommet av et fristed hun gir meg. 

Hvem tar vare på pleierne?

Etter nesten 10 år inn og ut av psykiatrien vet jeg godt hvem som tar vare på meg når jeg har det vanskelig. Jeg vet godt hvem som lytter til meg, holder meg i hånden, og som gir meg medisiner. Men hvem tar egentlig vare på behandlerne?

Irritasjon. Kjefting. Og grining. Masse grining. Selvmordstanker. Selvmordsforsøk. Psykoser. Akutthjelp. Ambulanser. Politi. Medisinering. Roping.

Du forstår meg ikke! Du klarer ikke å hjelpe meg! Faen. Ikke rør meg!

Og så. Se for deg å måtte stå i dette fra 8-16, mandag til fredag. Jeg spør igjen. Hvem tar vare på pleierne? Hvem tar vare på terapeutene? Hvem tar vare på behandlerne? Og hvordan blir disse menneskene ivaretatt?

I psykiatrien snakkes det om lange køer og om ventelister for å motta hjelp. Faren her er at fokuset lett kan havne på hvordan man skal korte ned køene, i stedet for å yte forsvarlig hjelp til de som faktisk har krav på det. Det hele kan ligne et eneste stort mattestykke. En slags kabal som helsearbeiderne er nødt til å få til å gå opp. Hvilke signaler sender dette?

Selv jobber jeg i butikk. Uten sammenligning forøvrig så bli pulsen min blir ganske så høy når det kommer inn flere kunder enn jeg kan hjelpe samtidig. Nå jobber jeg heldigvis med å selge produkter, og ikke med å redde menneskers liv. Men jeg tror likevel at det finnes noe lærdom her.

Tilbake til spørsmålet mitt. Hvem tar vare på pleierne? Hvem gir dem råd og veiledning når ting stormer som verst. Hvem gir dem en klapp på skulderen etter vanskelige situasjoner. Og hvem trøster dem etter møter med utagerende pasienter?

Jeg er for tiden innlagt, og har tenkt mye på dette etter at jeg kom inn igjen. 2 uker på en akuttpost gjør noe med en. Pasient, sykepleier, eller behandler. Det er jeg overbevist om. Vi trenger alle noen vi kan klage til. Vi trenger alle noen vi kan rådføre oss med. Vi trenger alle noen som motiverer. Og vi trenge alle noen som lytter.

For noen dager siden var jeg ute og gikk tur med en av sykepleierne på avdelingen. Det var en fint tur. Samtalen fløt lett, og stemningen var behagelig. Hun fikk meg til og med til å le et par ganger. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men av en eller annen grunn passet det at jeg skiftet tema.

Så jeg spurte henne om hvordan det var å jobbe med så mange syke mennesker. Vi snakket litt om hvordan det var å være på avdelingen, og var vel begge enige i at det var ganske spesielt. Både denne sykepleieren og jeg har litt av en historie der, og vi har begge vært igjennom et par kamper. Da særlig med bruk av tvang.

Jeg spurte henne hvordan det var å være sykepleier i etterkant av slike tunge situasjoner, og om de hadde samtaler hvor de fikk hjelp til å håndtere ting. Jeg tenker at alle disse sykepleierne, alle behandlerne, vernepleierne, terapeutene, de er jo bare mennesker de og. Jeg tok det nesten for gitt at de hadde et bra støtteapparat rundt seg. Jeg ble derfor overrasket over svaret jeg fikk.

For det viste seg at samtaler og støtte etter tunge situasjoner var mangelvare på avdelingen. Det skremmer meg. Jeg lurer på hva årsaken til dette er? Kan det være mangel på personale? Mangel på tid? I mine øyne ser det ut til at det er nok av både personale og tid til slike støttesamtaler. Så hva er det da? Hvorfor blir det ikke prioritert?

Som sagt, de som jobber på slike psykiatriske avdelinger er bare mennesker de også. Og jeg tar av meg hatten for mye av det de står i.

Psykiske lidelser er og blir like vanlig som fysiske lidelser. Det finnes så mange mennesker der ute. Sårbare mennesker, som er helt avhengig av helsepersonells hjelp. Jeg er selv et av de. Derfor er jeg overbevist. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #tvang #behandling #sykehus

Gjesteinnlegg – Snublefot og hennes knuste hjerte

Hvis du spør noen om kuren til et knust hjerte så får du flere svar. Noen sier sjokolade, andre sier alkohol. Noen mener å finne en ny kjærlighet fort hjelper mens andre mener man må ta tiden til hjelp. Ekspertene og vitenskapen mener at et nettverk er svaret. Det å ha noen rundt seg som kjenner deg og din situasjon godt. Som støtter deg og hører på alt du har å si. Det krever at du blottlegger deg men møter du de riktige menneskene så blir det et verdig vennskap som er bra å ha når du har det trist og leit.

Jeg er heldig. Jeg har et godt og variabelt nettverk med gode mennesker som bryr seg. Som stiller opp og bidrar. Som lytter og trøster. Jeg visste ikke hvor bra nettverket mitt var før jeg fikk en diagnose. Jeg tror jeg kanskje tok det for gitt for jeg trengte aldri noen og de trengte ikke meg på samme måte. Med alder og erfaring fikk jeg følelse for det og kjente på kroppen hvor viktig det er med et nettverk. Når jeg fikk diagnosen min desember i fjor ble det alvor. Jeg snublet inn på DPS fort og hadde ukentlige møter med psykolog. Jeg skulle klare meg selv og jobbe 100%. Alle heiet på meg også stupte jeg hardt. Jeg traff ikke veggen, jeg bommet. Jeg snublet i mine egne bein etter å ha møtt meg selv i døra og traff kanten på lista mot gulvet. Hardt. Diagnosen med angst og depresjon kom frem og jeg ble 60 % sykemeldt i tre måneder. 

Da kom de frem. Nettverket mitt. Som løftet meg opp og ikke ga slipp selv om jeg ikke ville ha dem der. Jeg testet alle sine grenser og de hadde tålmodigheten med seg. Spesielt mamma. Hun har alltid vært der for meg og det er ikke alltid like lett. Hun slipper det hun holder på med når jeg ringer og er kjapp til å følge meg opp hvis jeg ikke gir lyd fra meg. Hun har hørt på endeløse samtaler og fått meldinger når jeg ikke har det greit. Så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Forholdet med min første kjærlighet endte. Og det endte stygt. Hele nettverket stod klar og helt fremst, der stod mamma. Jeg overanalyserte alt og ingenting, ringte og sendte meldinger. Mamma stod klar med gode ord, distraheringer og lovte at ting blir bedre over tid. Kombinasjonen med brudd, diagnose og sykemelding ble jeg en vulkan av følelser og alt påvirket meg på enten godt eller vondt. Alt handlet om meg og hvor fælt jeg hadde det. Nettverket mitt fikk hodet mitt over vann. Mamma ga meg viljen til å reise meg igjen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket mitt nettverk og min mamma for alt de har gjort for meg de siste månedene. Takk til deg som møter meg på Rust & rør for en øl. Takk til deg som er med på tur. Takk til deg som tar deg tid til å svare på messenger og til deg som svarer telefonen. Takk til deg som setter deg til rette i sofaen fordi du vet jeg har behov for mer tid enn du egentlig har. Takk til treffstedet som lytter og kommer med gode ord. Takk til dere som blir med på shuffleboard. En spesiell takk til mamma. Hun fremst med nettverket rett bak seg. De er min kur for et knust hjerte. Takk.

Av Helene Bruerberg Karlsen