Hvis jeg var din terapeut

Tilsammen i mitt 27-årige liv har jeg gått til behandling i 9 år. Det er lang tid. Og på de årene har jeg møtt et tjuetalls terapeuter. Selv om jeg kanskje ikke vet fasiten på god behandling så vet jeg mye om hva som har vært bra for meg, og hva som ikke har vært så bra.

Jeg husker starten på min tid i psykiatrien. Jeg var 16-17 år. Jeg skulle til å gå ut av ungdomsskolen, samtidig som jeg var på vei inn i min første depresjon. Jeg ble innlagt, og møtte mine aller første terapeuter. Jeg var livredd.

Jeg kan huske de første samtalene vi hadde, og hvor redd jeg var for å si noe galt. Jeg svarte derfor, vet ikke, på de aller fleste spørsmålene. Jeg trodde ingen forsto meg. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det på slik jeg hadde det. Og sånn som jeg gråt.

Jeg fikk behandling i form av medisiner og samtaleterapi, og etterhvert ble jeg skrevet ut. Jeg fortsatte i behandling. Ukene ble til måneder. Og måneder ble til år. Etter som tiden gikk lærte jeg meg til slutt å snakke for meg selv. Jeg erstattet frasen, vet ikke, med egne sterke meninger. Og med bruk av kognitiv terapi klarte jeg tilslutt å endre på et svært negativt tankesett.

Så gikk det et par år før jeg på nytt måtte starte i behandling. Og denne behandlingen har jeg ikke avsluttet enda. Nå er jeg 27 år gammel, og går til behandling for en schizoaffektiv lidelse med mulig dissosiering.

Jeg mottok et brev fra sykehuset for litt siden. Helt øverst i brevet sto det hvor mange ganger jeg hadde vært innlagt, og jeg må innrømme at jeg fikk litt vondt i magen. 21 var tallet. 21.

Siden jeg startet denne behandlingen har jeg vært så heldig å ha samme terapeut. Jeg tror aldri hun vil forstå hvor mye den kontinuiteten har betydd, og fremdeles betyr, for meg. Hun har lært meg så mye. Blant annet har hun lært meg at jo mer tid man tilbringer med hverandre, jo mer liker man hverandre. Og jeg tror henne.

Men så er det jo klart at når jeg har vært innlagt 21 ganger, så er det ikke bare min faste terapeut jeg har måttet forholde meg til. I de periodene hvor jeg har vært døgnpasient så har min terapeut kun vært i kulissene.

Jeg har ikke tall på hvor mange behandlere, leger, psykiatere, psykologer, eller spesialister jeg har møtt opp igjennom. Vi mennesker er jo svært forskjellige. Denne ulikheten kommer også til syne hos behandlere. Ulikheten kommer til syne i måten vi pasienter blir behandlet på. Den kommer til syne i måten vi kommuniserer med hverandre på. Det vet jeg, for jeg har fått erfare det.

Personlig er jeg glad det ikke finnes en mal på hvordan pasienter skal behandles. Jeg er glad det ikke finnes noen fasit på hvordan vi skal behandle hverandre. Hvorfor det? Jo, fordi vi pasienter er like forskjellige som alle de forskjellige behandlerne vi møter er. Vi er ulike, og trenger ulik behandling.

Det er lett for meg å sitte i den andre stolen i terapirommet å tenke at jeg ofte kunne ha gjort en bedre jobb selv. Det er jo ikke så rart. Jeg kjenner jo meg selv best. Ingen tvil om det. Da er det lett for meg å peke ut feil hos den som skal behandle meg.

Men selv om vi pasienter er forskjellige, og trenger ulik type behandling, tenker jeg likevel at det er noen ting som er felles for oss alle. Det gjelder enten man er pasient eller behandler. Det gjelder rett og slett for oss alle mennesker.

Nå tenker jeg på måten vi kommuniserer med hverandre på. Jeg tenker på øyekontakt. Et vennlig kroppsspråk. Jeg tenker på oppfølgingsspørsmål som viser genuin omsorg. For ja, omsorg er både riktig og viktig å vise. Kanskje særlig i psykiatrien. Jeg tenker på å tørre å bruke humor. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien fra før av, vi trenger derfor de pausene som humor og latter gir oss. Jeg tenker også på å vise respekt for den det gjelder. Utrolig at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men erfaringen min tilsier at respekt ikke er noen selvfølge.

Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha passet på deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha sett deg inn i øynene. Jeg ville ha ledd med deg, og ikke av deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha lyttet til deg, uansett om du var glad, trist, eller sint. Jeg ville gitt deg det mest verdifulle av alt. Jeg ville ha gitt deg tid.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #terapi #helse #sykehus #innleggelse

 

Vi vil jo bare ditt eget beste

Men egentlig stopper livet ditt opp, var det ei som sa til meg nylig. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg ble en smule fornærmet. Stopper opp, tenkte jeg. En merkelig tanke at livet bare skulle stoppe opp.

Jeg puster jo fremdeles. Jeg liker jo ikke å stoppe opp. Jeg går til og med fort. Jeg liker bevegelse. Jeg liker fart. Og jeg liker spenning. Så, stopper opp? Hvordan kunne hun si noe sånt.

Vi vil jo bare ditt eget beste, fikk jeg også høre. Men da må jeg spørre ? hva er mitt beste? Og hvem andre enn meg kan egentlig vite hva det er?

Søvn, mat, og medisiner er ikke nok for et lykkelig liv spør du meg. Og jeg er ikke sikker på at det er for mitt eget beste heller. Skulle jeg være så heldig å finne ut av som er mitt eget beste, så kommer jeg aldri til å havne her igjen. Det er jeg sikker på. Og med her, så tenker jeg ikke på det fysiske stedet jeg befinner meg på. Jeg tenker på at jeg da aldri vil være på samme sted psykisk igjen.

Men jeg vet jo ikke for sikkert. Det jeg vet er at jeg er fryktelig stressa, og at jeg er like urolig som jeg er stressa. Og så er jeg overbevist om at det finnes et svar der ute. Hvor enn det er, hva enn det er ? jeg skal finne ut av det, Jeg skal finne fram.

For det er det som er for mitt eget beste.

Tusen takk!

Nå som jeg har blogget i over 1 og ½ år syns jeg det er på tide å rette en stor takk til dere lesere.

Da jeg postet mitt aller første innlegg den 13.september 2016 hadde jeg ingen aning om hvor dette ville føre hen. Jeg visste ikke om noen i det hele tatt kom til å lese linjene jeg skrev. Jeg hadde nok ikke så stor tro på meg selv, men jeg tenkte jeg ville gi det et forsøk. Og det er jeg så inderlig glad for.

Nå, 7 kronikker, 1 møte med statsministeren, 174 blogginnlegg, og 1 og ½ år senere, skjønner jeg at det er dere jeg må takke. Virkelig.

Takk for at dere har trykket dere inn på bloggen min. Takk for at dere har lest, og leser, linjene mine. Takk for at dere gir meg en sjans. Tusen takk for alle tilbakemeldinger, kommentarer, likes, og historier. Håper dere fortsetter med det.

Det blir bare mer og mer tydelig for meg hvor viktig det er med åpenhet. Det var derfor jeg startet denne bloggen, og det er derfor jeg ønsker å fortsette. Det finnes ingen tvil hos meg – Åpenhet skaper mer åpenhet.

Takk for at dere har hatt troen på meg. Det har faktisk gjort at jeg har fått tro på meg selv.

Så tusen, tusen takk!

– Eline

Med deg.

 

Du vet det kanskje ikke, men på grunn av deg tror jeg

Jeg tror det finnes noe godt

For det har du vist meg

 

På grunn av deg går jeg naken,

Men jeg bryr meg ikke, om hele verden ser

Det gjør ingenting

 

Ikke når jeg er med deg

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Kan jeg få bo i hjertet ditt?

 

Det er rart, men her går jeg altså

Alene gatelangs, som om ingen andre eksisterer

Jeg gråter, men det er det ingen som ser

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg gråter for deg

Tårene er for det vi har sammen          

 

Du har fått hjertet mitt

Hodet er vanskelig å dele

Men jeg vil dele det og

 

Med deg.

Hipp hipp hurra, det er over

Vel blåst! I går tilbrakte jeg, som veldig mange andre, dagen i finstas. Bunaden er rett og slett det fineste jeg eier, og jeg er like takknemlig hver gang jeg får brukt den.

Men det er viktig å huske på at gårsdagen, selveste nasjonaldagen, er ikke kun for de som er så heldige å eie en bunad. Nei, 17.mai er en feiring for alle her i dette landet. Jeg får vondt når jeg tenker på mennesker som ikke orker å gå ut døren engang fordi de ikke har noe å ha på seg. Jeg får vondt når jeg tenker på alle de som ender opp helt alene. Kontrastene blir liksom så himla store på en slik dag som det 17.mai er.

Selv er jeg ikke spesielt glad i høytider. Nettopp fordi følelsen av ensomhet blir så stor. Men akkurat nasjonaldagen har jeg bestandig hatt et godt forhold til. Kanskje er det fordi det er en dag som er for alle, uansett farge og fasong. Kanskje er det fordi is og brus smaker ekstra godt på denne dagen. Eller kanskje det er fordi det bare er 1 dag. En diger feiring for alle, kun 1 dag, så er det over. Tilbake til hverdagen igjen. Selv liker jeg hverdager best. Hipp hipp hurra, det er over.

Gårsdagen min ble feiret ute i det fri, sammen med gode venner. Det gjør meg glad å tenke på. For 17.mai 2016 feiret jeg overstadig beruset iført joggebukse. 17.mai 2017 var jeg innlagt på psykiatrisk. Men 17.mai 2018, altså i går, sto jeg fri til å gjøre akkurat som jeg ville. Vel, nesten hvertfall. Jeg er så heldig som har fått meg jobb, så litt ansvar ventet meg i dag.

Uansett hva du gjorde i går så håper jeg du så solen skinne på himmelen. Jeg håper du kjente strålene varme huden din. Også håper jeg du, som jeg, er glad for hverdagen igjen. Det er tross alt de det er flest av. 

#elineredderverdenlitt

Jeg har aldri sett elg

Bortsett fra russen som spilte dunk-dunk-musikk i det fjerne så var alt så veldig vakkert. Den grønne fargen på trærne. Lukten fra bålet og naturens magiske støv. Lyden av fuglekvitter. Det var nesten så jeg brøt ut i sang. Det var faktisk nesten så jeg kjente på julestemning, og det i mai måned.

For det er noe med naturen. Det er noe helt magisk. Noe som rører meg. Og det rører meg dypt inni hjertet. Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på dette ettersom føttene treffer marka. Når jeg trekker ned luft fra skogens grønne lunger, da skjer det noe. Kall det gjerne magi.

Det som skjer med meg er at jeg blir tilstede. Sansene blir skjerpet, og befinner meg plutselig midt i et mindfullness-kurs, uten selv å vite om det. Glem rosinen du ellers måtte sutte på 20 minutter for å kjenne etter fasong og smak. Vi har naturen. Den er der for meg, og den er der for deg.

Kall meg Villmarkens datter. Kall meg sprø. Men egentlig er jeg er bare Eline. Noen tror kanskje det har klikket for meg, som i perioder tilbringer mer tid ute i naturen enn i mitt eget hjem. Men det hele er så enkelt som at jeg søker ro.

For noen dager siden ble jeg gjort oppmerksom på en låt som heter Jeg har aldri sett elg, sunget av det norske bandet No.4. Første verset går slik:

 

Jeg burde kanskje reist hele jorda rundt, med kun en sekk på ryggen

Krysset ørkener og hav og besteget andre fjell enn Galdhøpiggen

Men for meg er Norge passe

Stort og flott og fullt av masse jeg håper å få se

Fra høye fjell til små kommuner

Dype skoger og blå laguner vide vidder og bratte tjuv

Stavkirker og gravplasser og tun

Og jeg har aldri sett elg

 

Siden jeg ble oppmerksom på denne perlen av en låt så har den gått på konstant repeat på mine ører. Låten treffer meg midt i hjertet. For den beskriver mye av det jeg i så lang tid har følt på.

 

Jeg burde kanskje reist langt vekk fra min familie en stund

Men jeg elsker dem så veldig mye så jeg ser ingen grunn

Det er jo her jeg hører hjemme, og det kan jeg aldri glemme

Når jeg reiser bort

Fra min seng, og dyne og pute

Finnes ikke bedre sted å sove der ute

Så takk jeg blir her i Oslo

Marka er eksotisk nok for meg

Der kan jeg kanskje se elg

 

Naturen er der hele tiden. Du kan lukke øynene uten at den forsvinner. Vi må bare ta vare på den, for den tar i aller høyeste grad vare på oss.

#elineredderverdenlitt #mindfulness #helse #natur #marka #utno

5 kjappe med Mommi

Det er varmt i lufta. Over 20 grader. Mommi har akkurat fyrt opp en sigarett. Dagens første kaffekopp helles ned. Vi plasserer beina godt opp i sofaen, og gjør oss klare for 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

– Det beste med vårt forhold, syns jeg er fortroligheten. At jeg kan fortelle deg alt. Og du til meg. Humoren vi har sammen, den er kostbar. Det er så mange gode ting, men dette var mine topp tre. At du fremdeles gidder å komme hit til meg, og at du stadig vekk ringer. Det får meg til å føle meg nyttig. Også må vi jo ikke glemme det magiske blikket vi kan sende til hverandre, uten å si et eneste ord, så forstår vi hverandre.

Skulle du ønske noe var annerledes?

– Nei, ikke i forholdet vårt. Men jeg kunne tenke meg at du ikke var så rastløs. Så skulle jeg jo ønske at jeg var litt mer bevegelig, så jeg kunne ha deltatt mer på dine ting. Men ellers er jeg glad forholdet vårt er som det er.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

– Maktesløsheten. Jeg føler meg så hjelpeløs. Også blir jeg så redd. Redd for hva du kan finne på. For eksempel at du vandrer ute gatelangs om nettene, eller at du plutselig reiser med et fly en plass. Det er jo så mye som kan skje der ute, og da blir jeg så fryktelig bekymret for deg.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

– Jeg syns det er positivt at du nå kjenner bedre etter når du selv ikke er i form, og når du er i behov av hjelp. Også er ting heldigvis blitt en del bedre den siste tiden, med tanke på samarbeid med hjelpeapparatet rundt deg.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket?

– Det var maimorgen i 1995. Du og jeg gikk tur med dukkevognen, som du hadde fylt med påskekyllinger. Solen strålte, og vi forsøkte å løpe fra skyggene våres. Plutselig ser du på meg og sier “livet er herlig mommi, men jeg får det ikke til.”

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #pårørende

Din dårlige samvittighet

 

Jeg vil ikke være din dårlige samvittighet.

Kanskje forventer jeg mye, kanskje vil jeg så mye mer.

Du vet jeg har det dårlig, likevel handler du som om du ikke bryr deg. Du sier det kanskje ikke med ord, men det er det som skjer.

 

Et lite hei er gratis. En klem koster heller ingenting.

 

Jeg føler jeg gir og gir, men får lite igjen.

Jeg tenker på alle de gangene jeg har ringt deg, gråtkvalt, sint, eller i latter.

 

Jeg vil så gjerne dele. For du er helt spesiell for meg.

Det gjør så vondt å ikke bety det samme.

 

Du sier du bryr deg, men åpenbart gjør du ikke det. Handling sier mer enn ord.

Du er den eneste som vet at jeg har det som verst, likevel trekker du deg unna. Hvertfall slik jeg ser det.

Det gjør vondt.

 

Igjen, et lite hei er gratis. Og en klem koster heller ingenting.

Men det kan bety så uendelig mye.

 

For meg virker det ikke som om dette betyr noe for deg. Men for meg betyr det alt.

Så jeg ber deg, vær så snill å se meg.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #psykisk

 

Lite visste jeg, at det var livet jeg mistet

Jeg sammenligner meg selv med andre. Det er en stygg uvane jeg har. Men jeg er ikke alene om å gjøre dette. Jeg er heller ikke alene om å kjenne på tristhet, skam, eller sinne, som følge. Vi er da bare mennesker alle sammen. Mange rundt meg på min alder er gift, har kjøpt bolig, har bil, kanskje hund, og ikke minst barn. Jeg vet ikke om eggstokkene mine fungerer engang.

Jeg nærmer meg de skumle 30 nå, og jeg har enda ikke fått meg en utdannelse. Med fare for å høres bitter ut, så har jeg ikke kjæreste heller.

Nå skal det sies at jeg har møtt min motgang, og at det kanskje kan forklare hvorfor jeg, i en alder av 27, er på et litt annet stadium enn gjennomsnittet. Men alle har da utfordringer. Alle møter da motgang. Men i det siste har jeg hatt tanker som: Hva er galt med meg? Hvorfor har jeg ikke kommet lenger? Og det gjør så forbanna vondt.

Nylig var det en som sa til meg at jeg skulle være glad for det jeg hadde, at jeg skulle være fornøyd med det jeg hadde fått til. Og at jeg, på mange måter, kunne være stolt av meg selv. Vedkommende hadde så rett så rett. Jeg skjønner at også jeg må stikke fingeren i jorda noen ganger så jeg skjønner hvor jeg kommer fra.

Men det er så viktig å drømme. Vi trenger det alle mennesker. Noe som driver oss fremover her i livet. En motivasjon. Noe som gjør at vi ønsker å stå opp om morgenen.

Så hva drømmer jeg om?

Jeg drømmer om trygghet jeg. Et trygt og godt hjem. Det behøver ikke være så stort, men akkurat passe. Jeg drømmer om en familie. Noen å være glad i. Den behøver ikke være så stor, men akkurat passe. Jeg drømmer om en utdanning som kan gi meg en jobb. Den behøver ikke være så stor, men akkurat passe. Akkurat passe for meg.

Man kan jo si at jeg henger litt etter i dette samfunnet. Av naturlige årsaker er jeg litt bak.

For i stede for å drikke champagne på byen har jeg svelget tabletter på lukket avdeling. I stedet for å sjekke opp potensielle kjærester har jeg skrevet mestringsplaner for kriser. I stede for å ta ferdig utdanning og bli kjent med medstudenter har jeg blitt kjent med psykiatere.

Lite visste jeg at det var livet jeg mistet.

Jeg vet jeg kan høres en smule depressiv ut nå. Men det er bare tanker. Og tanker er ikke farlige. Her kommer det noen flere. Jeg er jeg redd jeg har mistet muligheten til et såkalt normalt liv. Det jeg har ønsket meg aller mest her i livet. En del av meg vet jo at det aldri er for sent. En del av meg drømmer jo videre om både familie, rekkehus, og stasjonsvogn. Men kan det virkelig skje meg? Ligger det i mine kort?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #midtlivskrise