Hvem husker du?

Visste du at vi i gjennomsnitt sover 26 år i løpet av et liv? Eller at vi tenker omtrent 40.000 tanker i løpet av et døgn? Blitt litt svimmel enda?

Jeg hørte en gang at vi treffer på ca 80.000 mennesker i løpet av et liv. Det er nesten tre ganger så mange mennesker som det bor i hjembyen min, Kongsberg.

Men husker vi alle menneskene vi treffer? Svaret på det er nei. Hjernen er en fantastisk, på grensen til magisk, sak, men den klarer ikke å memorere 80.000 mennesker. Hva er det da som gjør at vi husker noen, men ikke andre?

Jeg så en mann i dag. Han hadde hatt på hodet og stokk i den ene hånden. Jeg la ikke merke til det med en gang, men i den andre hånden hadde han en blomsterbukett. Da blikket mitt først hadde festet seg på den var det vanskelig å ta det vekk. Jeg fulgte etter mannen. For det var noe som rørte meg. Det var noe jeg måtte finne ut av.

Tenk om han hadde så vondt i beina at stokken, og viljen hans, var det som dro han ut denne formiddagen. Tenk om blomstene var til en begravelse. Kanskje til en kjær venn som nylig hadde gått bort. Eller tenk om blomstene var et ønske om å overraske en der hjemme. Den samme kvinnen som hadde vært hans trofaste kone de siste 50-60 årene.

Men jeg vet jo ikke. Jeg snakket jo ikke med mannen. Jeg bare fulgte etter han.

Jeg spør igjen. Hva er det som gjør at vi husker noen mennesker, men ikke andre? Jeg kan ta feil, men jeg tror jeg vil huske mannen med blomster i en god stund framover. Hvorfor det? Jeg har gjort et lite tankeeksperiment på dette den siste tiden, og jeg tror jeg vet svaret.

Det var noe som rørte meg.

Noe som gjør oss mennesker unike er nettopp at vi kan føle empati, og at vi lar oss røre av andre mennesker. Jeg tror at når noe rører oss, enten vi blir triste eller glade, så skjer det noe med oss. Noe som gjør at ting fester seg, og at vi husker.

Så hvem husker du?

Skrevet av Roy Erik Hansen og Eline Skår

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #helse #livet

Et frivillig pusterom

Jeg gjorde det. Jeg lot meg legge inn. Frivillig. På psykiatrisk avdeling. 

Jeg vet jeg er litt ute av balanse nå. Jeg vet jeg kanskje trenger mer søvn. Mer mat. Kanskje til og med litt mer medisiner. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg gikk igjennom de samme dørene frivillig. De samme dørene som jeg tidligere har blitt båret igjennom med rå makt.

Det er nesten litt uvirkelig at jeg uten motstand gaper opp og svelger pille etter pille. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg frivillig snakker så mye om været.

Men jeg vet dette hjelper meg. Jeg vet dette funker. Innerst inne vet jeg det. Nå må jeg bare lære å stole på meg selv igjen. Meg selv, mine egne tanker, og på andre rundt. 

For det finnes en virkelighet. Det vet jeg nå. Og det gir håp. 

Kan jeg være min egen terapeut?

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Tre ledende spørsmål på rappen. Det var i påsken at jeg lå i fosterstilling og gråt. Jeg mener, hulket. Jeg ventet på dagens lyspunkt, som var en telefon fra hjemmetjenesten. De ringte et par timer senere enn vanlig.

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Ja, ja og ja. Tre løgner på rappen. Det ble rett og slett ikke rom for å svare ærlig. Ikke tid. Hvertfall slik jeg opplevde det.

Så Eline, hvordan har du det egentlig?

Jeg har det bedre og bedre. Det er ikke en løgn. Det er fakta. Jeg lærte en gang at når ting ikke gikk helt greit så skulle man svare at det gikk bedre og bedre. Rett og slett fordi det svaret gjør noe med holdningen våres.

Jeg har sagt fra meg hjemmehjelpen og prøvd å slutte med medisiner. Det siste, uten særlig suksess.

På tide å gjøre noe med dette. Hva ville jeg sagt til min beste venn som slet litt en periode?

Hva gjør deg glad, Eline? Og kan du gjøre mer av det?

Ting jeg kan gjøre på egenhånd. Det beste må jo være å kunne bli glad uten å være avhengig av andre.

  • At våren er her gjør meg glad. Jeg er nok ikke alene om å sette pris på fint vær, sol og varm luft. Ikke bare er det mer insta-vennlig, det gjør jaggu noe med humøret også. Jeg elsker at vi har årstider. Forandring fryder!
  • Å sitte i parken en fin dag gjør meg glad. Gjerne i flere timer. Jeg kan pakke en liten sekk med noe jeg liker å spise/drikke, litt skrivesaker, og et pledd. Jeg kan drømme meg helt bort med musikk på ørene, å skrive helt til solen går ned.
  • De som kjenner meg godt vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Nå har det faktisk nådd et punkt hvor jeg omtrent får abstinenser om jeg ikke er på kafe hvertfall en gang om dagen. Jeg ser det nesten som en plikt. Det er ikke det at jeg er så himla glad i kaffe. Men det er bare det at jeg er så innmari glad i mennesker. Jeg liker at det er litt liv rundt meg. At jeg har noe jeg kan fokusere på. Noe annet enn meg selv. Det er nesten så jeg burde fått det på blå resept. Det minner meg på at jeg skal ta det opp under neste terapitime.
  • Jeg elsker musikk. Jeg er veldig glad i synge, men det er ikke alltid jeg har mot nok til å gjøre det. Som liten var det to ting jeg ville bli – flyvertinne og popstjerne. Siden jeg i dag ikke er noen av delene har jeg litt av en jobb foran meg.
  • Å fotografere. Enten det er naturen, andre mennesker, eller meg selv. Når jeg tar med meg kameraet går jeg inn i en slags modus hvor jeg mister tid og sted. Og den eneste virkeligheten som finnes er mellom meg, kameralinsa og motivet.
  • Jeg har fleipet litt med å kalle meg selv for Villmarkens datter. Men i løpet av 2017 var det jammen det jeg ble. Noen trodde det hadde klikka helt for meg, mens andre kjente seg igjen og forstod ønsket mitt om å puste inn naturens pauser.

 

På tide å dra fram egne triks.

Du vet hva som må til Eline. Balanse. Ja, den jævla balansen. Mat, aktivitet, søvn, og medisiner. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Dette syns jeg åpenbart at er mest vanskelig. Siden jeg ofte feiler på dette. Den jævla balansen. Det viser seg gang på gang at det er balansen jeg trenger hjelp til. Det er greit. Jeg kan akseptere det.

Men jeg ønsker også å være min egen terapeut. Litt for å avlaste den skjønne terapeuten min, som aldri gir meg opp, men kanskje mest av alt for min egen selvfølelse. Så hva kan JEG gjøre for min egen psykiske helse? Hva kan Eline gjøre for seg selv?

Det jeg kan gjøre er å bevisstgjøre meg selv på de tingene som gir meg glede her i livet. For så å gjøre mer av de tingene. Jeg kan bevisstgjøre meg selv om det i livet som gir meg følelse av mestring, å gjøre nettopp mer av det.

Dette ble en slags huskeliste/påminnelse til meg selv. Om hvordan jeg selv kan ivareta min psykiske helse.

Husk at vi alle er forskjellige. Selv om vi alle har en psykisk helse, er vi like forskjellige som vi er like. Det viktige er å lytte til seg selv, finne ut av hva som kjennes bra, og gjøre nettopp mer av det. (Så lenge det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven).

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #ærlighet 

Jeg er her

 

Jeg ser munnen hans bevege seg. Jeg hører han snakke. Men jeg vet ikke hva han sier. For jeg er ikke her.

Jeg kjenner tårene trille nedover kinnet. Jeg ser at de andre smiler. Jeg kan til og med høre dem le. Men jeg ler ikke med dem. For jeg er ikke her.

Jeg ser barn leke. Jeg hører hunder bjeffe. Den grønne parken er full. Kanskje er det ikke plass til meg. For jeg er ikke her.

 

Jeg kjenner pulsen i blodårene mine. Jeg hører føttene på bakken. Steg for steg. Sekund for sekund.

Jeg ser de andre. Men de forsvinner like fort som de kommer. Det blir tomt. Jeg lukker øynene.

 

Hva hører du Eline?

Jeg hører en stemme. Jeg kjenner den igjen. Det er min egen. Jeg hører tankene mine. De farer raskere gjennom hodet mitt enn menneskene rundt meg. Jeg blir redd. Tanker. Tanker er ikke farlige. Tanker er ikke fakta.

 

Lukk øynene igjen, Eline. Hva hører du?

Fuglekvitter, rasling i trærne, mennesker som går på grus. Jeg hører våren. Det er ganske fint egentlig. Og i et lite minutt får jeg faktisk litt fri. Fri fra meg selv.

 

Hva kjenner du Eline?

Jeg kjenner solen varme pannen min. Og vinden som tar tak i håret mitt. Jeg tar av meg skoene og står litt i gresset. Det er kaldt. Vått.

 

Jeg kjenner det, alt sammen.

Solen, vinden, og gresset.

For jeg er her.

 

#elineredderverdenlitt #psykaitri #psykiskhelse #helse #vår #våren

Gjesteinnlegg – I ensomhetens nærvær

Jeg er en person som i skrivende stund har slitt sosialt i tolv år. Mesteparten av disse tolv årene har jeg vært uten venner. På dette tidspunktet er et sosialt liv noe som er helt fjernt for meg. Jeg kan ikke tenke meg til hvordan det er å ha noen en kan bare snakke med. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å bare kunne spørre noen venner om å bli med på konsert, kino osv. Selv går jeg hovedsakelig med familie eller alene. Derfor er det ikke uvanlig at jeg lar være å begi meg ut på ting jeg egentlig har interesse av. I fjor var det for eksempel en konsert jeg lot være å gå på fordi jeg ikke hadde lyst til å gå alene. For å være helt ærlig så vet jeg ikke en gang helt sikkert hva folk på min alder finner på med i lag med hverandre. Jeg har flere historier å dele om det sosiale som har hendt, eller ikke hendt, de siste tolv årene, men jeg skal i dette innlegget fokusere på de siste to årene. Det er nemlig to år siden jeg sluttet å kjenne på glede.

I 2016 fylte jeg 20 år, noe som til vanlig sikkert er en fantastisk dag. Personlig er ikke jeg noe fan av bursdager. Som regel gruer jeg meg alltid og synes det er ubehagelig at familien min skal få se at jeg ikke har noen venner. 20-års dagen min var ikke noe unntak. Tvert imot. Å nærme seg 20 er sannsynligvis noe av det verste jeg har opplevd. Nesten ferdig med tenårene, og det var så mye jeg ikke hadde fått opplevd. Ikke hadde jeg hatt noen kjærest, ikke hadde jeg hatt mitt første kyss (og på dette tidspunktet føltes det også som om det var litt for sent. Tør jeg virkelig å prøve etter alle disse årene?), ikke hadde jeg venner, og ikke hadde jeg blitt invitert med på noen fester. Å fylle 20 år og å befinne meg i en slik situasjon knuste meg. Det var på dette tidspunktet jeg innså hvor meningsløst og håpløst livet mitt er. Det var på dette tidspunktet jeg innså at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å fylle 30.

17.mai 2016 var heller ikke noe høydepunkt for meg. Faktisk var dette dagen der jeg virkelig krasjet. Der satt jeg, alene på rommet, ikledd joggebukse og t-skjorte, og hørte på musikk mens jeg kikket på 17.mai bilder på Instagram og lot tårene trille. Jeg ønsket meg bare noen venner å feire med. Ensomheten ble tatt til nye høyder og jeg begynte å gråte hver eneste dag fremover. Jeg gråt på vei til skolen, på vei hjem fra skolen, og jeg gråt mens jeg satt alene på rommet og tenkte på alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg gikk glipp av. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg selv helt fra omverdenen. Jeg orket ikke mer.

Heldigvis bedret ting seg i løpet av sommeren. Jeg hadde det på ingen som helst måte bra, men jeg klarte i det minste å få tankene mine over på litt andre ting – frem til desember. Her krasjet jeg nok en gang. Det nærmet seg nyttår. Jeg tok smertestillende hver eneste dag og stilte meg spørsmål som: “hva er det som hindrer meg i å bare ta alt på en gang?”. Jeg hadde riktignok fått disse på resept (selv om jeg definitivt tok dem lenger enn jeg egentlig skulle), men poenget er ikke handlingene mine, men følelsene og tankene mine. Fremtiden min virket så dyster at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn smerte. Jeg så for meg ti år hvor jeg gradvis ble verre og verre til jeg til slutt ikke orket mer. Jeg isolerte meg selv igjen, øynene mine fyltes med tårer nok en gang, dagene mine ble kortere fordi jeg sov så mye som mulig, ettersom at det var smertefullt å være våken, og atter en gang ville jeg unngå kontakt med andre medmennesker. Der satt jeg med de samme tankene og følelsene som tidligere: Hva er det som er galt med meg? Hvorfor vil ikke folk tilbringe noe tid sammen med meg? Hvorfor kan ikke jeg ha noen venner!?.

Mye høres negativt ut, men faktisk endte jeg opp med å være fast bestemt på at 2017 skulle bli annerledes. Jeg skulle utfordre meg selv og bli bedre! Jeg var så heldig at noen inviterte meg med på en 17. mai fest i fjor, noe som selvfølgelig også var min aller første fest. Jeg syntes det var ekstremt skummelt, men jeg måtte gi det et forsøk. Dette kunne være min sjanse. Jeg kunne gå der, treffe nye folk, ha det kjekt og få meg venner. I tillegg kunne jeg kanskje gjøre noe med den sosiale angsten min. Alt dette var jo bare ønsketenkning og langt ifra noe som var særlig realistisk. Jeg endte opp med å sitte for meg selv i flere timer, og sa nesten ikke et eneste ord. Faktisk hendte det flere ganger at folk spurte meg om det gikk bra med meg (noe som sier litt). Jeg følte meg så utfor og utilpass. Det endte opp med at jeg satt med en skikkelig dårlig følelse etter festen. Jeg følte jeg hadde ødelagt stemningen for alle andre. Jeg bestemte meg for at det ikke var noe vits i å forsøke lenger. Kanskje det bare ikke er meningen jeg skal ha venner…

Av David Sachs

#psykiskhelse #psykiatri #gjesteinnlegg #ensomhet

Gjesteinnlegg – Å male et egg

Påsken er rett rundt hjørnet. Jeg sitter i stua til bonuspappa i Moss. Huset er stille og alle har trukket seg tilbake til sitt. Bonuspappa sitter å ser på tv mens mamma sitter ute og drikker kaffe. Jeg sitter ved stuebordet med en eske i hendene. Stort stuebord og liten eske i hendene. Esken inneholder to egg, pensel og små beholdere med maling. Malesett for barn hvor du kan dekorere eggene selv og henge opp de opp med snor som følger med. Jeg åpner esken og legger ting utover bordet for å inspisere hva jeg har å jobbe med.

Det første jeg legger merke til er at penselen er billig og hårene må trimmes med saks hvis jeg skal ha noen mulighet for å bruke den til å male små dekorative ting. Spretter beholdere og kikker på malingen. Nyansene på fargene er stilige og jeg smiler mens jeg kjenner jeg blir ivrig til å male. Jeg går på kjøkkenet og henter saks, et glass med vann og tørkepapir. Klar til å male. Jeg har noen ideer for hvordan jeg vil dekorere eggene mens jeg klipper til penselen.

Dette er ikke mitt første malesett. Selv i en alder av snart 27 så syns jeg disse konseptene er morsomme å dille med. Soduko, kryssord, malesett, puslekryss og tegnebøker er mer av kategorien jeg alltid har vært glad i. Riktig tid og sted kan jeg være kreativ og virkelig fordype meg i disse ulike tingene. Riktig tid og sted er nøkkelord. Når jeg var ung var all tid og sted riktig. Jeg ble sjeldent rastløs og kunne sitte med noe kreativt i mange timer. Det var da.

Nå sitter jeg i stua til bonuspappa. Tid og sted er riktig. Stua er rolig og påsken er rett rundt hjørnet. Dette er jo et konsept jeg er glad i. Jeg begynner å krangle med meg selv om hvilken farge det første egget skal ha. Hva som er mest påske, eller hva som passer best i stua til bonuspappa. Så flirer jeg av meg selv fordi jeg er 26 år og skal male egg jeg tror noen kommer til å henge opp. Så bestemmer jeg meg for å drite i dumme tanker og hvis jeg skal male så maler jeg. Men hvilken farge ble jeg enig med meg selv om å bruke? Jeg blir usikker. Sur fordi fargen skal stemme. Det ene egget har et motiv med en hane og en høne på. De står på en gressplen med blomster rundt seg. Gresset må være grønt og hanen må ha rød kam. Må og må. Tidligere på dagen snakket jeg om fargene. Bonuspappa nevner at det er ikke så viktig å ha realistiske farger på egget. At jeg kan ta hvilke farger jeg vil. I øyeblikket tenker jeg at da bryr han seg ikke om utseende på egget. Samtidig som jeg blir lettet over at presset for at ting ikke skal være perfekt.

Disse tankene kommer og går om hverandre i løpet av to minutter. Fra jeg har åpnet esken og tatt ut innholdet til jeg går på kjøkkenet for å finne saks og et glass med vann. I mitt hode er det full krig. Jeg blir enig med meg selv, uenig med meg selv til å tenke på bonuspappa og hans mening. Jeg tar meg selv i tankemønsteret jeg har fanget meg selv i. Det tar nesten fem minutter før jeg innser hva det er jeg egentlig holder på med. Hvor destruktiv jeg er ovenfor meg selv når det kommer til et malesett der anbefalt aldergrense er 12 år.

Jeg setter i gang og maler. Tar de fargene som føles riktig ut der og da. Bestemmer meg for at egget med kanin motiver blir for vanskelig å male på grunn av detaljene og billig pensel. Jeg åpner den hvite malingen og maler over motivet. To til tre lag og drar til meg en lysestake som jeg kan bruke til å henge egget på mens det tørker. Jeg går løs på det andre egget med hønen og hanen. Jeg angrer på fargevalget fordi blåfargen er mørkere enn jeg trodde. Jeg har ødelagt begge fuglene med stygg blå. Jeg henger det andre egget på lysestaken og gir opp. Jeg lukker beholderne til malingen og slår ut vannet. Vasker penselen godt og tørker den med papir så den er klar for i morgen.

Jeg reiser meg og tar på meg skoa. Mens jeg drar på meg jakka kommer bikkja gående og skjønner tegningen. Jeg går på automat og følger bikkja . Hun går til høyre bortover veien og jeg følger etter. Vi går i fem minutter til vi kommer til skogkanten. Jeg vil inn i skogen og bare gå. Tankene er i hundre, de irriterer seg over blåfargen jeg klarte å ødelegge. I enden av veien står det en mann med motorsag og hørselvern. Han blokkerer veien inn til skogen ved å gå frem og tilbake. Det bråker og han ser ikke meg. Jeg stopper opp og gråter. Nå er det nok. Jeg prøver å stikke av. Igjen. 30 minutter etter at jeg åpnet esken så har jeg ikke stoppet å straffe meg selv. Fordi dette er en del av meg. Å ikke gi slipp på hva jeg mener er riktige farger eller hva jeg gføler at jeg gjør feil. Jeg skulle egentlig ikke vært i stua til bonuspappa. Jeg skulle egentlig vært her i morgen. Men jeg satt hjemme og noe endret seg. Enda en endring som er vanskelig å håndtere. Så jeg stakk av. Fra leiligheten i Drammen til bonuspappa i Moss. Jeg stikker av fra det vanskelige. Da er det vanskelig å tilgi seg selv for å male eggene riktig.

Av Helene Bruerberg Karlsen

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #gjesteblogg #gjesteinnlegg #påske