Gjesteblogging – ønsker historier fra dere!!

Hei kjære lesere,

Jeg har tenkt å sprite opp bloggen litt. Og med det mener å inkludere flere skribenter. Jeg er jo ikke alene om å ha en psykisk helse. Nei, det har vi alle. Psykiske utfordringer er noe vi alle har det og. I større eller mindre grad.

Jeg åpner nå for historier fra dere. Jeg vil åpne for det som kalles gjesteblogging. Og ønsker å dele historier her på bloggen. Du kan velge å stå fram med navn, eller være helt anonym. Det velger du. Det fine her, tenker jeg, er at flere historier blir delt.

En klok dame sa en gang til meg at delt glede dobler gleden, og delt sorg halverer sorgen. Så kom igjen – la oss dele litt.

Hvis dette traff deg på noe vis syns jeg du skal si fra til meg. Kanskje er du pårørende til noen som strever psykisk. Kanskje har du en mor som har en psykisk lidelse, eller en god venn. Kanskje har du en psykisk lidelse selv. Uansett, hvis du nå brenner inne med en historie (eller to) er det bare å ta kontakt med meg. Det kan du gjøre enten via Facebook-siden min, eller via mailen [email protected].

Jeg venter i spenning.

Eline <3

#elineredderverdenlitt #gjesteblogging #psykiskhelse

Vi har bare hverandre

God påske da, Eline! Jo takk, i lige måde!

Det kommer helt spontant. Hvertfall for meg. Jeg spyr det ut helt uten å tenke. God jul. Gratulerer med dagen. God sommer. Og nå, god påske.

Tanken er vel god. Men hvem bestemte egentlig at disse høytidene skulle være gode? Vedkommende har i så fall gjort en stor feil, for jeg vet med sikkerhet at disse høytidene ikke blir gode for alle.

Høytider betyr kanskje ferie. Fri fra skole og jobb. For noen betyr det hyggelige stunder med familie og venner. Kanskje denne påsken betyr fine skiturer, artige brettspill, og ikke minst god mat. Kanskje. Men kanskje ikke.

Høytider kan, for veldig mange mennesker, bety noe helt annet. Kanskje betyr høytider som jul og påske angst. Angst for å være alene. Kanskje betyr disse helligdagene ensomhet. For veldig mange kan denne påsken bety et overforbruk av alkohol. Det er mange som bruker alkohol for å dempe følelser. Og kanskje blir følelser forsterket i høytider hvis stillheten stormer som verst.

Høytider, som påsken, kan være veldig fin for veldig mange. Det er bra. Men vi har bare hverandre. Vi er nødt til å strekke ut både armer og bein til mennesker som ikke har det så bra. Vi må passe litt ekstra på hverandre i perioder som dette.

Jeg vet at høytider kan bety noe helt annet en ludo og marsipan for veldig mange mennesker. Jeg vet det, for jeg har selv vært i den andre enden av skalaen. Jeg har selv telt kalorier for å kontrollere det eneste jeg kunne i livet mitt. Jeg har selv løpt inn på badet for å kaste opp påskegodteri. Jeg har selv helt ned vinflaske nummer to kun for å slippe og føle.

Jeg har selv telt hvor mange glass med rødvin enkelte har fått i seg. Jeg har selv passet på språket og tonefallet mitt for ikke å gå inn i enda en diskusjon. Jeg har selv gjemt meg på rommet med hender dekket over begge ører. Jeg har selv vært vitne til misbruk i ferier, og latt som ingenting da skolen begynte igjen.

Det som virkelig er trist med dette er at jeg ikke er unik i min historie. Det finnes så mange mennesker som strever. Og de strever kanskje ekstra under høytider som dette. Det er noe å tenke på.

Vi må tørre og bry oss om andre mennesker. Vi må snakke sammen. For vi har bare hverandre.

I slike høytider som dette blir jeg litt ekstra tankefull (om det går an). Denne påsken har jeg tenkt mye på dette med å vokse til. Altså, bli voksen. Når er man egentlig voksen? En av mine aller beste venner sa en gang til meg at jeg var voksen når jeg kjøpte dopapiret mitt selv, og når jeg hadde et eget fruktfat. Vel, jeg nærmer meg 30 nå og har både dopapir og fruktfat. Likevel føler jeg meg ikke helt voksen.

Jeg har tenkt mye på forventninger jeg har. Forventninger til andre mennesker. At jeg kan ha et knippe forventninger til noen bestemte mennesker, også blir jeg veldig skuffet når de ikke står til forventningene. Er det voksent?

Jeg har tenkt en del på å sette grenser. Si nei til folk som påvirker meg negativt. Men hvem bestemmer egentlig hva som påvirker meg negativt? Er det meg selv og min slitenhet? Eller er jeg blitt for sær fordi jeg begynner å vokse til? Jeg ønsker jo å se det aller beste i alle mennesker. Men det tro jeg vi alle kan bli bedre på, inkludert meg selv. Voksen eller ei.

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er, og har vært, tross alt. Jeg har både venner og familie som jeg vet er glad i meg. Og selv om ting har vært litt turbulent i perioder, så er det jo det som er det vi kaller livet. Er det ikke?

Jeg håper at du som leser dette tenker deg om en ekstra gang før du ønsker andre en god påske, god jul, eller du gratulerer de med dagen. Om du kjøper ditt eget dopapir eller eier ditt eget fruktfat, det spiller ingen rolle. Du er god nok uansett.

Men vi har bare hverandre, og det må vi passe på. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #påske #høytider

To skritt fram, og ett tilbake

Da jeg våknet i dag luktet det ikke antibac. Det luktet nyvasket tøy og kaffe. Det luktet hjemme. Da jeg våknet i dag så jeg ikke fire hvite, tomme, vegger. Jeg så vegger med farger og bilder på. Jeg så hjemme. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg kunne gå ut akkurat når jeg ville. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg var hjemme.

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 27 år. Det er en bragd i seg selv, spør du meg. Jeg er ikke ute etter flere gratulasjoner. Jeg skriver dette i dag for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet, noe som er en gave i seg selv. Noen ganger trenger man påminnelser. Og noen ganger må man ta det ansvaret selv.

Jeg feiret både 25-årsdagen min og 26-årsdagen min inne på psykiatrisk avdeling. Ingen ønskedrøm. Ja, så møter jeg noen humper i veien en gang i blant. Men det gjør vi alle. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker gjør feil. To skritt fram, og ett tilbake.

Livet er ment for å feile. Det er slik vi lærer. Og jammen har jeg lært mye i mitt 27-årige liv.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Det er selvsagt stas med litt oppmerksomhet, godt selskap og gaver. Jeg er ikke noe annerledes bygd slik. Men det å ferie tiden som går, som du aldri får igjen, det har jeg aldri helt sett poenget med.

Sånn bortsett fra det er jeg alltids med på en feiring. Og la oss stikke fingeren i jorda. La oss være ærlige med oss selv. Det finnes (nesten) alltid grunner til å feire et eller annet. Det er bare ikke sikkert man ser det så godt bestandig. 

I dag ser jeg. Bursdag eller ei. Jeg ser.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bursdag

Svar på spørsmålrunden del II

God søndag godtfolk! Nå har jeg satt meg ned og svart på resten av spørsmålene som kom inn til meg denne spørsmålsrunden. Det var utrolig spennende! For noen interessante og fine spørsmål. Takk skal dere ha. Jeg håper dette gir sånn nogenlunde svar.

Har du noen hobbyer?

Ja, det har jeg. Ved siden av å skrive er jeg utrolig glad i musikk. Jeg spiller kanskje ikke noe instrument, men jeg er veldig glad i å synge. Gikk til sangpedagog én gang. Ble så flau at jeg ikke turte å gå tilbake. Jeg er også glad i å fotografere. Faktisk så glad i det at jeg tilbragte et år på folkehøyskole med foto som hovedfag. Sånn ellers så er jeg nok over snittet glad i naturen. Jeg elsker å leke Lars Monsen når jeg har anledning.

Har du søsken?

Ja, jeg har to brødre på farssiden min.

Hva er ditt drømmereisemål?

Ååå, hva er IKKE mitt drømmereisemål? Jeg elsker å reise. Drømmen min er nok heller å få reist jorda rundt før fylte 50. Da har jeg en liten jobb foran meg.

Hva kunne du tenke deg å jobbe med i fremtiden, hvis du fikk velge fritt?

Drømmen min var jo i lang tid å jobbe som sosionom. Men så blir ikke alltid livet helt som først tenkt, og det må være greit det og. Det finnes alltid en plan B. Jeg har, så lenge jeg kan huske, tenkt at den jobben jeg skal ha må innebære og hjelpe andre mennesker, i en eller annen form. Det står jeg fast ved enda. Om ikke som sosionom, så kanskje som rådgiver i en aller annen form.

Hva ser du mest frem til i år?

Elsker dette spørsmålet. Jeg pleier ofte å spørre de rundt meg om det er noe de gleder seg til. Nettopp for å bevisstgjøre at det alltid finnes noen lysglimt der ute. I løpet av 2018 er det flere ting jeg ser frem til. Det første jeg tenkte på nå var SOMMEREN. Jeg gleder meg sånn til å kjenne solen varme huden, til å se den blå himmelen, og til å grille i parken. Men mest av alt gleder jeg meg til å dele alt dette med de jeg er glad i.

Har du noe du må gjøre hver morgen for å komme “riktig” i gang med dagen din?

Ja, definitivt. Har ikke alle det? Ha ha. Selv er helt avhengig av å få 2 kopper med kaffe. Den første koppen hiver jeg i meg før jeg gjør noe som helst. Den andre koppen heller jeg i meg mens jeg sminker meg på badet. Da står radioen på full guffe, og kanalen er selvsagt P3. Jeg står jo veldig tidlig opp, så jeg er så heldig å få med meg P3 Morgen (beste starten på dagen). Når malingen av ansiktet er unnagjort og kaffen er borte gjelder det å få i seg de obligatoriske knekkebrødene med gulost #bliraldrilei. Når disse er fortært kan dagen min begynne for alvor.

Hva gjør du hvis du merker tidlige psykosesymptomer i hverdagen?

Dessverre er det ikke alltid jeg merker de tidligere symptomene selv. Nå er jeg heldig som har familie og en behandler som kjenner meg veldig godt, og som kan minne meg på når jeg bør ?bremse?. Med det sagt, så kjenner jeg meg selv og symptomene mine bedre og bedre nå, og kan ofte selv kjenne igjen tegn. Det viktigste jeg kan gjøre i en tidlig fase er ikke noe mer hokus pokus enn for andre mennesker ? Passe på søvn, mat, aktiviteter, og hvile.

Har du bedre opplevelser med innleggelser når de er frivillige?

Dette spørsmålet fortjener egentlig et eget innlegg, nettopp fordi jeg tenker det er så viktig. Frillighet vs. Tvang? Nå har vi jo fått en endring i lovverket som har gjort det vanskeligere å bruke tvang i behandlingen, og hva ser vi? Jo at antallet tvangsinnleggelser går ned. Jeg skal ikke bli veldig politisk her, men det er jo en klar sammenheng. Jeg kan bare svare for meg selv, men min personlige opplevelse er at innleggelsene min er klart bedre når det er frivillig. Verdien av å bestemme over eget liv tror jeg trumfer alt.

Hva har du mest nytte av når du er innlagt?

Det jeg har mest nytte av mens jeg er innlagt er nok rutiner. Rett og slett å bli pakket inn i dagligdagse ting. At noen passer litt ekstra på de tingene jeg ellers ville glemt, som mat, søvn og medisiner. Så vil jeg jo også si at det hjelper stort å ha noen å snakke med. Det er jo ikke alle man får like god kjemi med, men jeg er av den oppfatningen av at de fleste mennesker er gode og vil andre vel. De periodene jeg har vært lagt inn har jeg hatt veldig stort utbytte av å snakke med de fleste. Det å være psykologspesialister, overleger, sykepleiere, psykiatere, vernepleiere, ergoterapeuter, eller medpasienter.

Går du til psykolog, hvilken opplevelse har du i så fall av det?

Nei jeg går ikke til psykolog, men jeg har en behandler. En behandler som er psykiatrisk sykepleier. I tillegg har jeg psykiater som jeg treffer svært sjeldent. Jeg får tett oppfølging av behandleren min, noe jeg er glad for. Min opplevelse er at vi har fått til et godt samarbeid. Hun kjenner meg veldig godt etter ca 4 år.

Hva er det som har reddet Eline litt, hva syns du har hjulpet deg fra der du har vært til der du er nå, hva syns du at du selv har gjort riktig?

Dette spørsmålet likte jeg veldig godt. Nettopp fordi det fikk meg til å tenke. Dette er ikke noe jeg tenker mye på ellers. Nå skjønner jeg at jeg burde tenke mer på slike ting. Det er vanskelig å svare et konkret svar som det kan settes to streker under, men jeg har likevel noen ideer. Hva har reddet meg litt? Familie, venner, bonusfamilier, sykehuset, en stødig behandler. Et nettverk som aldri gir meg opp, uansett hvor håpløs jeg måtte virke. Hva syns jeg at jeg selv har gjort riktig? Vel, jeg har prøvd og feilet en del ganger. Tatt en bestemt medisin, hatt det greit en periode, sluttet med medisiner, hatt det greit, krasjet, blitt innlagt, mer medisiner, osv. Og slik har det vært over noen år. Det jeg kan si nå, på andre enden, er at jeg har jo blitt eldre. Jeg kjenner meg selv mye bedre. Jeg vet også en del mer om hva som hjelper meg og hva som ikke gjør det. Jeg har blitt mye flinkere på å være åpen, og det vil jeg at har vært riktig i forhold til meg selv.

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde #psykiatri #psykologi #livet

Spørsmålsrunde – Hva vil du vite?

God kveld folkens! Jeg håper både kjente og ukjente har det så fint som mulig.

Jeg har tenkt og tenkt, og har kommet frem til at jeg gjerne vil ha en spørsmålsrunde igjen. Litt for at dere kan bli bedre kjent med meg, men også for at jeg skal kunne bli bedre kjent med dere.

Ingen spørsmål er for dumme. Og det beste av alt er at du kan være anonym. Jeg skal gjøre mitt beste for å besvare alle spørsmål som måtte komme inn. Mulig svarene kommer i en egen vlogg (hvis jeg tør vel og merke).

Selv om jeg primært skriver om psykisk helse betyr ikke det at spørsmålene må dreie seg om det. Kanskje lurer du på hva jeg spiser til frokost. Kanskje lurer du på hva favorittartisten min er, eller hvor jeg drømmer om å reise. Eller kanskje du bare vil fortelle meg noe interessant om deg selv.

Uansett, du er hjertelig velkommen til å skrive til meg. Enten her i kommentarfeltet på bloggen, på facebooksiden, eller via mailen min.

Jeg håper det ligger noen spørsmål og venter på meg der ute dersom det skal bli en vlogg ut av dette. På forhånd takk for alle nysgjerrighet!

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde

Pust

Pust med magen, vær så snill

Du puster med hodet nå

 

Ting blir uklart, det blir vanskelig å tenke

Jeg vil bare falle, ned i et mørkt hull

Men her er jeg jo allerede

 

Jeg har falt. Kan du dra meg opp igjen?

Kan jeg bo i hjertet ditt?

 

Jeg vil så gjerne vise hvem jeg virkelig er

Jeg tok en sjans med deg

For du var min verden

Nå gråter jeg alene, men det er greit

 

Jeg klamrer meg fast til den lyse flekken som er igjen

For jeg skal ut å fly igjen

Aller helst vil jeg fly med deg

 

Jeg må bare puste litt igjen

Med magen, med hodet, med hjertet

Et drag av gangen, det skal gå

 

Pust med magen, vær så snill

Du puster med hjertet nå

Det gjør vondt å puste, du rister i kroppen

 

Pust med magen, vær så snill

Du puster ikke nå

Det kommer til å gå over, det kommer til å bli bra

 

Bare pust, et drag av gangen

 

Pust

 

Det brenner i hodet

Det er full fyr i magen

Det slår gnister i hjertet

Kan vi puste sammen?

 

Du kan få hjertet mitt, men hodet er vanskelig å dele

Jeg klamrer meg fast

 

Jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

Jeg skal ikke slippe taket

 

Det skriker innvendig

Noe vil ut

Men jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

 

Pust

 

#elineredderverdenlitt #dikt #poesi #psykiskhelse #psykiatri

Hvem eier egentlig sannheten?

Som en slags oppsummering til bloggserien min, hjertesaker i psykiatrien, tenkte jeg å dele en liten historie fra min tid som tvangsinnlagt på langtidspost. Grunnen til at jeg deler akkurat denne historien er at den problematiserer noen av hjertesakene mine i psykiatrien.

Hvem eier egentlig sannheten?

Jeg hadde akkurat blitt overført til et nytt sykehus. Det var en langtidsavdeling, så jeg visste derfor til min fortvilelse at jeg kom til å bli værende en stund. Det var fredag, og jeg hadde hatt samtale med behandler for å avtale rammene for helgen. Permisjoner og utgang var det eneste jeg ville snakke om.

Jeg ville selvfølgelig være så mye som mulig utenfor sykehuset, men siden jeg akkurat var kommet dit ville de holde litt igjen. Det vi kom fram til var et greit kompromiss. Behandleren min sa at jeg skulle få lov til å få 5 timer ute hver dag den helgen, så lenge det var sammen med en av mine nærmeste pårørende. Jeg tenkte det var noe jeg kunne leve med og begynte med en gang å planlegge ting jeg ville rekke og gjøre på den tiden jeg fikk.

Da det var vaktskifte, og kveldsvaktene kom den fredagen, var jeg klar til å dra. Med sekken på ryggen gikk jeg bort til pleieren som var kontakten min for kvelden og sa jeg skulle ut på permisjon. Han så tydelig forvirret ut og spurte meg hva jeg het. Jeg sa hva jeg het og spurte han pent om han kunne låse meg ut. Da sa han at det kunne han ikke for jeg hadde kun utgang med en ansatt, og at det var det ikke tid til nå. Han snudde seg vekk fra meg.

Jeg fortsatte. Jeg prøvde og forklare at jeg hadde avtalt denne permisjonen med behandleren min tidligere på dagen, men ble avbrutt før jeg rakk å si noe mer. Jeg fikk høre at det ikke sto noe om dette i behandlingsplanen min og at jeg måtte pent finne meg i situasjonen slik den var. Tydelig irritert sa han at det hvertfall ikke hjalp å kverulere.

Jeg husker jeg ble så lei meg. Følelsen av å ikke bli trodd er ikke noe god. For han var jeg kanskje bare enda en psykotisk pasient. Utilregnelig, og ikke til å stole på.

Jeg gikk på rommet mitt og gråt. Tenkte på hvor håpløs jeg syns hele situasjonen var. Etter en liten stund bestemt jeg meg for at jeg ikke skulle gi meg. Jeg tørket snørr og tårer og gikk ut igjen. Inne på matsalen fant jeg kontaktpersonen min. Så oppdaget jeg at han satt sammen med en av sykepleierne som var til stede under samtalen jeg hadde hatt tidligere med behandleren min.

Jeg tok mot til meg og gikk bort til de. Jeg rettet meg mot sykepleieren og spurte om han kunne bekrefte for kontakten min at jeg hadde avtale om permisjon. Kontakten min brøt inn og sa at jeg var nødt til å slutte, at det ikke hjalp å mase. Tårene presset på igjen. Da så sykepleieren på meg og sa følgende, klart du skal ha permisjon. Det ble jo avtalt med behandler tidligere i dag. Skulle ikke du vært ute på tur nå? Han så på kontakten min, som ble helt perpleks. Jeg så ansiktet hans forvandle seg til noe som lignet en purpurrød farge.

Kontakten min sa til sykepleieren at det ikke sto skrevet i behandlingsplanen, og at han derfor gikk ut i fra at det ikke stemte. Så så han på meg og sa at siden sykepleieren bekreftet min avtale om permisjon så stemte det nok. Han sa han skulle låse meg ut. Jeg ble først og fremst lettet, men samtidig var jeg skikkelig skuffet over at han ikke hadde trodd på meg i utgangspunktet.

Denne episoden har jeg fundert en del på i etterkant. Hvorfor kunne han ikke bare ha stolt på meg? Hvem eier egentlig sannheten? I dette tilfellet så gjorde han det klart at sykepleierens ord veide tyngre enn mine. Jeg kan forstå det på mange måter, likevel gjorde det ufattelig vondt å bli avvist på den måten. Jeg følte meg så liten, så ubetydelig.

Jeg kan ingenting for at jeg ikke er utdannet sykepleier. Jeg kan ingenting for at jeg ikke kan alle lover, regler og retningslinjer i hodet. Jeg var bare et menneske i en sårbar situasjon. Mine ord burde veie like tungt som en hvilken som helst sykepleier sine. Jeg burde i det minste blitt tatt seriøst.

Det at det ikke sto klart og tydelig i behandlingsplanen min var en feil som førte til store misforståelser. Men da lurer jeg på hva de egentlig snakker om under rapportene. De har jo møter mellom hvert vaktskifte. Hadde det ikke gått an å nevnt dette muntlig. En liten, og kanskje ubetydelig ting i deres øyne, men som for meg betydde så uendelig mye. Nemlig frihet.

Noe annet jeg har tenkt en del på var måten kontakten min håndterte situasjonen på. Måten han avbrøt meg på, og måten han snakket til meg. Han viste overhodet ingen tegn til medfølelse.

I slike sammenhenger er den profesjonelle avhengig av å forstå og tolke andre mennesker og den sosiale situasjonen rundt. Denne pleieren kan umulig ha gjort dette.

Jeg forstår at man ikke bare låser ut en helt ny pasient, men han kunne i det minste ha snakket til meg som et vanlig menneske. Han kunne ha hørt meg ferdig. Han kunne forklart på en stille og rolig måte at det ikke stod noe om noen permisjon i behandlingsplanen, men at han kunne undersøke det med de andre som var på jobb. For det kunne jo hende at noen hadde fått med seg noe han ikke hadde?

Det kan godt hende at denne bestemte pleieren var sliten. Kanskje hadde han tidligere erfart mye masing fra andre pasienter som ville ut. Kanskje var han til og med lei jobben sin. For meg virket det litt sånn. Uansett hva som måtte være årsaken til slik oppførsel så er det ikke greit. På en slik plass så er så ekstremt viktig å møte hver enkelt med et åpent sinn. Det tenker jeg er en grunnholdning vi mennesker bør ha uansett hvor vi ferdes.

Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra eller dårlig for meg, kanskje ville vært annerledes for deg. Vi er alle forskjellige. Uansett håper jeg at du som har lest denne serien fikk noe ut av det, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykose #tvang #hjertesakeripsykiatrien

Beina blir sement

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Hvorfor er jeg så jævlig redd?

 

Jeg klarer ikke lenger å bevege meg

Beina blir sement, jeg klarer ikke flytte de

Jeg får nok bli stående her

 

Uansett hvor hardt jeg prøver

Uansett hvor mye jeg vil

 

Tårene spruter

Kinn røde av fortvilelse

Hender svette av frykt

 

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen

 

Den store bygningen, de hvite veggene

Klokken som tikker intenst, sengetøyet

Alt sammen

 

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Og det jeg vet, det vet jeg

Foto: Ina Damli, Stella Magasinet

Hjertesaker i psykiatrien del V – Omsorg

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 26 år gamle liv.

Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Heldigvis. Det har kanskje vært vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det veldig mye jeg er svært takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner.

At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned på gulvet ved siden av meg. Vi sa ingenting, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbragt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av bursdagsfeiringer, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting.

På denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min, det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reiste meg opp og kledde på meg. Jeg gikk ut til fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp.

Det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde det på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet frem og tilbake. ?Hurra for deg som fyller ditt år…? Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med bursdagsgave fra en av mine medpasienter.

Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det på denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Hvis det var tilfellet så fungerte det så til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag.

Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av flagg, dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. Man bør også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med?

Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal jo tross alt ut igjen en gang.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være.

Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg som pasient til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende ? bruk tid på å trygge oss pasienter. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv.

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien