Hjertesaker i psykiatrien del IV – Kommunikasjon

Hva jeg finner godt, og hva jeg opplever at har hjulpet meg, er det ikke sikkert at vil være like godt for andre. Vi er alle forskjellige individer. Vi opplever alle ting forskjellig. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. Da tenker jeg spesielt på hvordan vi ønsker å bli møtt når vi er på vårt mest sårbare. Hvordan vi kommuniserer med hverandre har så uendelig mye å si.

Jeg vet ikke hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men vi trenger alle mennesker å bli sett. Frisk som syk. Vi trenger alle å bli trodd på. Vi trenger alle å bli hørt. Når jeg har vært på mitt verste har jeg omtrent ikke sett forskjell på opp og ned. Det siste jeg trenger da er at folk stresser seg opp, kjefter, og trekker seg unna meg. Men dette skjer. 

Jeg kan huske så mange ganger jeg har ønsket å bli tatt på alvor. Det er ikke alltid jeg har hatt den følelsen. Men som regel har jeg sittet igjen med en følelse av å ha blitt tatt på alvor. Hva skal til for at jeg får den opplevelsen? Vel, at ingen ler av meg. Uansett hvor mye sprøtt jeg har hatt å si så har jeg blitt lyttet til. Små ting som blikkontakt, gode oppfølgingsspørsmål, og ikke minst kroppsspråk har enormt mye å si.

Noen ganger får jeg en følelse av at alt jeg gjør og sier blir sett i lys av en diagnose. Kanskje blir det det og. Men skal man bygge tillit blir det viktig å ikke bare snakke om symptomer, medisiner, og sykdom.

Er det noe jeg har erfart og kjent på betydningen av så er det at det går an å være personlig, selv i psykiatrien. Det går an å være personlig uten å bli privat når man jobber med sårbare mennesker. Jeg tror at ved å dele litt av seg selv så ufarliggjør man en situasjon som kanskje ellers er rimelig anspent.

Jeg har tidligere hevdet at bruk av humor kan være like viktig som medisiner. Dette står jeg ved. Det er  ikke farlig å le. Det finnes mer enn nok alvor i livet fra før. Vi trenger derfor de pausene som humor og latter kan gi oss. Humor kan i mange tilfeller fungere som en sikkerhetsventil hvis trykket blir for stort, og jeg vil påstå at det også kan bidra til bedre kommunikasjon. Noe som ofte trengs.

For hva skjer egentlig når vi ler? Jo, vi utløser endorfiner, kroppens eget lykkehormon. Og vi slapper av. Det beste av alt er at det er helt gratis, og at det er fri for bivirkninger.

Men hvordan få til dette uten at det blir kleint og unaturlig? Mange vil kanskje tenke at de ikke tør å prøve. Kanskje man er redd for å trå feil. Men er det så farlig? Vi er så heldig at vi har språk. Vi kan da si unnskyld. Vi er alle bare mennesker. Det tenker jeg er noe av det viktigste å huske på i møte med andre.

Det er så viktig å ta pasienten på alvor. Jeg får ikke understreket det nok. Skal man få til en god dialog, og en positiv utvikling, er god kommunikasjon helt essensielt. Dette krever noe fra begge parter. Ingen tvil om det. Men maktbalansen vil alltid være skjev i helsevesenet, og det merkes. Det er behandlere som har makt til å styre samtalen, og som har makt til å fatte vedtak. Dette kan prege kommunikasjonen videre. Kanskje kan det bli en enveisgreie, og til og med føles unaturlig. Dette er det viktig å være obs på.

Empati og ydmykhet er to store, flotte ord. Og i denne sammenheng vil jeg fremheve de enda mer. Det er så viktig at man som pasient blir møtt med empati og ydmykhet. Det skaper nemlig trygghet. Og trygghet må da være noe av det viktigste i en sårbar situasjon.

Som helsearbeider tenker jeg at evnen til å kunne sette seg inn i hvordan andre mennesker opplever sin situasjon burde være et klart krav før ansettelse. Når det gjelder ydmykhet så er jeg redd en del faktisk ikke vet hva det innebærer. I følge Wikipedia betegner ydmykhet en persons egenskap ved at hen personlig viser beskjedenhet i forhold til omverdenen.

Empati og ydmykhet er nok viktige egenskaper for alle mennesker, men jeg vil påstå at det blir spesielt viktig å ha for de som jobber på sykehus.

Men sånn helt konkret. Hva er egentlig god kommunikasjon? Det er vanskelig å svare på. Og kanskje enda vanskeligere, hva er god kommunikasjon på et psykiatrisk sykehus? Som en liten oppsummering kommer noen linjer til alle som jobber i helsevesenet.

 

Kjære helsearbeider

Snakk på et språk vi pasienter forstår. Vi vet du har mye å tenke på, men det har vi og.

Gi oss all informasjon vi har krav på, og gi den på en ordentlig måte. Vi vet du har mye du skal gjøre, men bruk god tid på oss. Vi trenger det.

Vær oppmerksom på kroppsspråket ditt. Vi legger merke til ting, og det kan gjøre oss usikre.

Ikke bare se sykdom og diagnoser, se hele oss. Tenk på hvordan du selv ville blitt behandlet hvis du var oss. Pass på at du bruker de empatiske evnene jeg vet du har. Og husk at du bare er et menneske du også.                                                                           

Vi må ikke glemme at vi alle bare er mennesker. Uansett hva slags tittel, posisjon, eller rolle, vi har. Og vi mennesker gjør feil. Men det fine er at vi har språket. Det fine er at vi kan si unnskyld. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #helse #psykiskhelse #kommunikasjon #hjertesakeripsykiatrien

Fuglen som bare ville fly

Når Tiden, som tidligere har flydd forbi, plutselig stopper opp, hva gjør man da?

Som en ivrig fugl, som hadde skadet vingen sin, treffer et tre og blir skadet på nytt. Den fuglen har det ikke noe godt. Det gjorde så vondt da vingen ble skadd. Smertene ble enda sterkere da fuglen oppdaget at den ikke lenger kunne fly. Som om den hadde mistet en del av seg selv. Som om en del av den hadde dødd. Fuglen kjente virkelig på tristhet. Men like sterkt som tristheten, var gleden da den på nytt lærte å fly.

Fuglen hadde tatt Tiden til hjelp. Tiden hadde vist fuglen både Omsorg og Godhet. Som medisin for den skadde vingen. Med litt trening og litt støtte klarte fuglen sakte men sikkert å fly igjen.

Men selv om fuglen fløy aldri så høyt, var trærne enda høyere. Selv om fuglen vokste seg aldri så stor, så var trærne enda større.

En dag traff fuglen treet igjen. Hardt denne gangen. Og vingen ble skadd på ny. Sorgen var stor. Det fantes ingen annen trist fugl som denne akkurat nå. Det hjalp ikke at solen skinte. Det kunne like godt regne, tenkte fuglen. Da ville den kanskje blitt usynlig.

Foto: Hedda Marie Westlin 

Det hjalp heller ikke at de andre fuglene sang. Kontrastene ble så store at tristheten ble enda sterkere.

Tiden hadde stoppet opp nå. Fuglen fant ikke lenger Omsorg og Godhet. Den orket ikke lete heller. Det var ikke den skadde, litt rare, vingen som var problemet. Fuglen brydde seg ikke om å være annerledes. Det som var vanskelig var at fuglen ikke lenger kunne fly. Maktesløsheten var stor. På størrelse med de store trærne.

Fuglen følte seg liten. Alt håp var ute. Men når man venter noe minst, det er da mirakler oppstår. Litt sånn var det for denne fuglen.

Tiden, som fuglen trodde hadde stoppet, hadde ikke det. Tiden ville bare lære fuglen noe. At tristhet er like viktig å kjenne på som glede.

Alle følelser er viktige, sa Tiden. Det er så viktig at man ikke gir opp på veien.

Da fuglen lærte dette, viste Omsorg og Godhet seg på ny. Tiden ble igjen medisin for den skadde vingen. Og med Tiden til hjelp lærte fuglen igjen å fly. Og fuglens vinge ble sterk. Sterkere enn noen gang.

Det er ikke alltid ting går slik man ønsker eller planlegger. Kanskje treffer man et par trær og skader vingen sin på veien. Da gjelder det å ikke gi seg, det gjelder å prøve på nytt, og det gjelder å ta Tiden til hjelp.

Slik som denne fuglen gjorde.

 

#elineredderverdenlitt

Jeg er forelsket

Jeg skjønner nå hva som har skjedd. Jeg har blitt forelsket. Jeg har rett og slett latt meg selv forelske. Jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på det. Jeg får lyst til å pynte meg. Men jeg føler samtidig ansvar. Jeg ønsker å ta vare på det.

Jeg er forelsket i naturen.

Det er rart å tenke på at det er samme jenta som ferdes i skog og mark nå, som som liten nektet å gå på tur uten rosa tyllkjole. Vel, det er meg. Den rosa tyllkjolen er lagt på hylla, ulltrusa er hentet frem. Lars Monsen har erstattet disneyprinsessen, og jeg googler stadig tips for bålfyring. Hvem hadde trodd det?

Foto: Marte Horvei

Jeg spurte en av mine beste venner om hva hun synes var det aller beste med naturen. Hun tenkte seg ikke om engang. Svaret kom helt spontant. Stillheten, og det å være helt alene, svarte hun.

Jeg fikk det samme spørsmålet tilbake. Jeg måtte faktisk tenke meg godt om før jeg svarte. For det er så mye jeg liker. Så mye jeg setter pris på med naturen. Men etter litt betenkningstid svarte jeg at det jeg setter mest pris på er mestringsfølelsen jeg får. Den mestringen jeg føler når jeg er ute i naturen alene. Å gå med en sekk på størrelse med meg selv, fyre opp bål, finne leirplass, og sette opp teltet.

Dette er ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle klare, og ikke minst ha noe ønske av å gjøre. Nå gjør jeg dette av egen fri vilje. Og jeg vokser 10 centimeter for hver gang.

Mestring ja. En følelse jeg ellers ofte savner. En følelse som ellers aldri bare kommer av seg selv. Det gjør den for meg i skogen. På grensen til magisk.

Tenk at naturen kan bety så mye forskjellig for folk. Tenk at det som betyr stillhet for noen kan bety susing i vinden og rasling i trærne for andre. Tenk at det som gir trygghet for noen kanskje gjør andre redde.

Jeg er redd for å være alene jeg. Det har jeg faktisk aldri sagt høyt før eller skrevet noe sted. Men jeg er det. Jeg heter Eline og jeg er redd for å være alene. I skogen føler jeg meg ikke alene. Uansett hvor mange kilometer jeg er unna sivilisasjonen føler jeg bestandig at det er noen eller noe rundt meg. Noe som passer på.

Det er jo ikke bare min venninne og jeg som setter pris på naturen. Vi kommer ikke unna at en stor andel av befolkningen trekkes ut mot skog og mark når tid og sted tillater det. Så da må det jo være noe spesielt. Vi er så heldig her i Norge at vi har fire forskjellige årstider. Etter min mening gjør det friluftslivet enda mer spennende. Tenk på den variasjonen vi har.

Og tenk på alle de vakre fargene.

Det er så klart artig med nytt og fancy turutstyr. Like artig kan det være å ta bilder til instagram eller å sende ut snapper. Jeg er ingen unntak der. Men når dette er unnagjort, hva er igjen da? Jo naturen. Det er meg og naturen, og all magien imellom.

Det er ikke sikkert du har vært klar over det, men det er faktisk magi. De grønne lungene gjør mer for meg enn en pakke med sobril. De gir meg opplevelser. De gir meg ro, spenning, mosjon, tilstedeværelse, og så mye mye mer.

Foto: Marte Horvei

Noen ganger er det ikke så mye som skal til. Hokus pokus. Pakk en sekk. Sim sala bim. Ta med en venn. Bibbedi babbedi bo. Det er ikke alltid vi trenger de psykiatriske brillene. Kanskje ser vi klarere uten noen ganger.

Så hva er egentlig det beste med naturen? Ta vare på den, så tar den vare på deg. Det er magisk.

Hilsen Villmarkens datter

 

#elineredderverdenlitt #ekspedisjonreddeverdenlitt #larsmonsen #villmarkensdatter #norsknatur #friluftsliv

Hjertesaker i psykiatrien del III – Brukermedvirkning

Alle har en rett til å bli hørt, uansett hvor syk man måtte være. Brukermedvirkning har kommet for å bli. Men hva er det egentlig? Er det bare et diffust fenomen som helsepersonell frykter? Hva skjuler seg egentlig bak det fancy ordet?

I Store Norske Leksikon heter det at:

Brukermedvirkning innebærer at de som berøres av en beslutning (pasienter, pårørende og andre brukere), enten selv eller gjennom representanter fra brukerorganisasjoner, får innflytelse på beslutningsprosesser og på utformingen av helse- og omsorgstjenestetilbudet i kommunene (kommunehelsetjenesten) og i de enkelte helseforetakene (spesialisthelsetjenesten).

Videre står det:

Brukermedvirkning er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre helse- og omsorgstjenestene ved at brukernes erfaring og synspunkter tas i betraktning ved utforming og evaluering av helsetjenester. Brukermedvirkning skal bidra til at helsetjenesten og hjelpeapparatet lytter til brukernes erfaringer og lar brukernes perspektiver prege utforming av hjelpen.

Jf. Loven om pasient- og brukerrettigheter kap.3 paragraf 3-1 første ledd.

Brukermedvirkning. Et fint og flott ord. Men i lang tid var dette ordet ganske fjernt for meg. Nå vet jeg at det kan fungere i praksis. Nå vet jeg hvor viktig det er.

Jeg husker godt en svært uheldig samtale jeg hadde med en overlege. Jeg hadde lysende hender, og hadde vært på jakt etter andre mennesker som også hadde det. Overlegen sa jeg kom til å få en injeksjon med en ny type medisin som de ville prøve på meg. Hun sa at det ikke hjalp om jeg ikke ville, den injeksjonen skulle settes uansett. Hun gjorde det klart for meg at dersom jeg gjorde motstand, eventuelt slo eller spyttet på de ansatte, så kom jeg til å bli lagt i belter.

Jeg var så redd, så redd. Og jeg husker så godt de påfølgende dagene. Hvor lei meg jeg var. Hvor vondt jeg hadde det i kroppen. Jeg husker jeg forsøkte å si fra om bivirkningene, men min opplevelse var at jeg ikke ble hørt.

Dagene gikk, og jeg byttet etterhvert sykehus. Der fikk jeg nye behandlere, og ting ble snudd kraftig på hodet. Jeg ble hørt. Jeg var fremdeles underlagt tvungen psykisk helsevern, men jeg fikk være med på å bestemme over min egen behandling likevel. Brukermedvirkning, som det heter så fint.

Brukermedvirkning er ikke det samme som å styre hele showet. Det handler om samarbeid med helsepersonell. Det handler om å bytte på å fortelle og lytte til hverandre. Det handler om å sammen komme frem til gode løsninger. Dette krever klart en innsats fra alle parter, og det krever tid.

Jeg har hørt sykepleiere vise skepsis til brukermedvirkning. Noen kan kanskje tenke at det vil gi pasienter, pårørende, og brukere for mye makt, og at det derfor kan bli vanskelig for helsepersonell å gi rett behandling til rett tid. Til det har jeg følgende å si. Hadde ikke jeg visst at jeg kunne medvirke i egen behandling, hadde ikke jeg visst at jeg kunne medvirke i eget liv, ja da hadde jeg kanskje gitt opp. Kanskje hadde jeg vært tvangsinnlagt enda. Med brukermedvirkning får man en rett, en mulighet, til å ta saken i egne hender. Ingenting føles vel bedre enn å mestre eget liv. Alene, eller med litt hjelp fra andre.

Med mer dialog og bedre kommunikasjon kan pasienter bli i bedre stand til å medvirke. Det er så viktig å føle at man er sjef over eget liv.

Poenget mitt er at det uansett er så utrolig viktig å si fra. Man skal si fra om det man måtte oppleve av urett og plager. Kanskje kan man oppleve og ikke bli tatt seriøst, men retten til å bli hørt er der likevel. Det samme er retten til å medvirke i egen behandling. Og det samme gjelder retten til å medvirke i eget liv. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #brukermedvirkning 

Kanskje

 

Kanskje man tiltrekker seg gode ting fordi man tenker positivt.

Kanskje man tenker positivt fordi gode ting skjer.

Jeg vet ikke.

Kanskje man ikke behøver å snakke i hjel ting som har skjedd.

Kanskje man heller skal jobbe for å trygge.

Jeg vet ikke.

Kanskje man ikke kan ta vare på fremtiden hvis man snakker i hjel fortiden?

Kanskje man bare bør leve her og nå?

Jeg vet ikke.

Kanskje man heller skal ta vare på hverandre?

Hjertesaker i psykiatrien del II – Medisinering

Jeg kommer ikke til å gå inn på hvilke medisiner jeg har stått på, eller står på, offentlig. Jeg regner det som en privatsak, i tillegg til at vi alle er ulike og vil reagere ulikt på forskjellig type medisiner. Her finnes det ingen fasitsvar. Likevel kommer jeg til å komme med eksempler fra egne erfaringer.

Jeg vil med en gang understreke at jeg ikke er motstander av medisiner. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer for meg, men når det gjelder tvangsmedisinering er jeg en klar motstander. I tillegg er jeg av den oppfatning at det i dag tys for lett til medisiner. Jeg tenker at terskelen burde være noe høyere.

Jeg er ingen lege. Jeg er ingen psykiater. Jeg har heller ikke studert medisin. Men jeg har likevel en del erfaring. Og jeg kjenner kroppen min best selv. Nettopp derfor blir det så viktig med et nøye samarbeid mellom pasient og behandler når det kommer til medisiner. I likhet med tvang bør medisiner være siste utvei, etter min mening. Og hvis det da først kommer til at medisiner blir en del av behandlingen, ja da bør man bruke lang tid på å finne ut av hvordan man best skal bruke det. Informasjon, informasjon, informasjon.

I forbindelse med tvang i psykisk helsevern blir ofte tvangsmedisinering trukket fram som en slags akilleshæl. Det vekker både sterke følelser og vonde minner hos meg. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av psykofarmaka hvis jeg lukker øynene. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av nåler i huden min. Jeg har hørt folk snakke om joggebukser som ble til tights, om nummenhet i kroppen, og om en følelsesløs tilstand. Dette er ting jeg kjenner meg igjen i. Jeg har følt meg som en zombie, blottet for egne følelser og meninger.

Det er ingen tvil om at en situasjon med tvangsmedisinering er svært nedverdigende. Du blir holdt fast, kledd av, og stukket med nåler. Alt dette mot din vilje. I tillegg til at du må tåle effekten av medisinen. Det sier vel seg selv at dette ikke er helt optimalt. I mine øyne ser jeg ikke hvordan det kan kalles behandling en gang.

Jeg har følt meg som en forsøkskanin fordi jeg har fått diverse medikamenter sprøytet inn i kroppen min. Formålet har vel vært å fjerne mine psykotiske symptomer. Jeg ser i dag at tiltakene nok ble gjort i beste mening. Likevel førte de ofte til svært negative opplevelser. Mye handler nok om måten selve medisineringen ble utført på. I tillegg til at jeg har en bunnsolid skepsis til medisiner.

Fra å være ei blid og livsglad jente med mye energi tok det ikke mange dagene før ting ble kraftig snudd på hodet den gangen. Jeg mistet all energi og sov mye. Mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg var stiv i hele kroppen. Jeg klarte ikke følge med i samtaler. Jeg hadde ingenting å bidra med sosialt. Jeg mistet rett og slett interessen for folk rundt meg. Jeg mistet sakte men sikkert de psykotiske symptomene, men jeg mistet også så mye mer.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Dette har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri får tilbake igjen.

Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne i bunn og grunn hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned og fjerne personligheten min. Det var det jeg følte skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt en nålestikkene.

I dag hører jeg flere si at de heller vil gå rundt psykotiske enn å ta antipsykotisk medisin. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering, og traumene som følger. Jeg er redd for at dette kan føre til at folk mister tilliten til hjelpeapparatet.

Nå blir dette her på mange måter skrekkeksempler på medisinering. Formålet er ikke å skremme, men å få frem hvor galt det kan gå. Jeg har troen på at man sammen kan komme frem til rett bruk av medisiner dersom det skulle bli nødvendig. For det er stor forskjell på å svelge et par tabletter på egenhånd i døgnet, og på å få en sprøytespiss kjørt inn med tvang.

Heldigvis vet jeg at det i dag har blitt litt endring av praksis hva angår medisinering. Terskelen har blitt noe høyere for å gripe inn. Ting har blitt bedre de siste årene, og godt er det. Jeg mener likevel at vi har en lang vei å gå når det kommer til bruk av medisiner. Vi trenger mer informasjon. Og jeg tror dessverre også at vi fortsatt trenger slike eksempler som jeg kom med for å unngå at slike ting skal skje igjen.

Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi mennesker har. Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Så vil jeg også få med at det finnes mange pasienter der ute som ønsker å bruke medisiner, og som kanskje vil ha god nytte av rett type medisin. Da blir informasjon om medisiner, et godt samarbeid mellom pasient og behandler, og tett oppfølging ekstremt viktig.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #tvang #medisinering

 

Hjertesaker i psykiatrien del I – Tvang

Åpenhet og deling av erfaringer ser jeg på som noe av de viktigste for å få til en positiv utvikling i psykiatrien. Det er viktig å snakke om de tingene som fungerer bra, ja. Men det er kanskje enda viktigere å snakke om de tingene som ikke fungerer så godt. Og nå har jeg lyst til å fokusere litt på tvang i psykiatrien, som en av mine første hjertesaker.

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utøves på. Jeg er ikke i tvil. Jeg tror tvang er nødvendig i visse tilfeller. Meg inkludert. Sykehuset trenger kanskje den makten til å utøve tvang når personer som trenger nødvendig helsehjelp motsetter seg det, og kanskje ikke er såkalt samtykkekompetente. Men dette tilhører sjeldenheten.

Siden de fleste tvangsinnleggelsene mine, som var i 2014-2016, så har det faktisk skjedd en del endringer hva angår utøvelse av tvang. Lovverket har endret seg. Og jeg opplever faktisk også en type holdningsendring rundt omkring. En holdning om at tvang kan, bør, og må være aller siste utvei. Dette er bra.

Det å bruke tvang er uten tvil utfordrende for helsepersonell, men mest sannsynlig aller mest for pasienten selv. Det blir viktig å ikke glemme at det er mennesker det handler om. Mennesker, ikke saker. Uansett hvor sykt vedkommende måtte være så blir dette viktig å huske på. Det lyder kanskje banalt, men hvordan ville du blitt behandlet dersom du ble alvorlig psykisk syk og måtte på sykehus. Jeg tror man kommer langt med den gylne regel.

Mange forbinder kanskje ordet tvang med beltelegging, skjerming, og tvangsmedisinering. Ja, det kan være de tingene. Men tvang er vel ment som noe helt annet enn det. Nemlig omsorg. Beskyttelse. Jeg husker jeg spurte en sykepleier om hennes tanker om tvang en gang. Hun sa hun syns at det var noe av det verste med jobben hennes, men at hun forsto det var nødvendig, og at hun så det var til hjelp for mange. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.

Selve tvangen kan utføres på svært forskjellige måter. Noen mindre inngripende enn andre. Akkurat dette vet jeg dessverre mye om. Nå er jeg heldigvis fri som fuglen i dag, men jeg husker jeg faktisk nådde et punkt hvor jeg nærmet meg å akseptere det å være underlagt tvang. Noen grep gjorde dette enklere for meg.

At jeg følte meg lyttet til gjorde en stor forskjell for meg. Det er tross alt jeg som kjenner meg selv best. Forutsigbarhet ble også utrolig viktig. Det er jo viktig for oss alle. Men jeg tror kanskje det blir særlig viktig som tvangsinnlagt at man får forklaringer på hva som skjer og på hvorfor det skjer. Mer informasjon. Jeg husker at det ble veldig viktig for meg hvertfall. Det er viktig at det blir brukt god tid. Det vet jeg kan være en utfordring med tanke på den psykiatriske kabalen som jo skal gå opp, men det er faktisk nødvendig for at pasientene skal føle seg trygge og ivaretatt.

En annen ting jeg har tenkt på som helt essensielt for å bedre opplevelsen når tvang er i bildet er at man må snakke om det. Man er nødt til å snakke om de ubehagelige tingene. Snakk om tvangen. Snakk om vonde opplevelser med ulike vedtak, overføringer, beltelegging, skjerming, medisinering, eller hva det måtte være. Ved å snakke om disse tingene i etterkant er jeg ganske sikker på at man kan unngå mye ubehag og skam siden.

Da den nye loven for psykisk helsevern trådde i kraft 1.september 2017 tror jeg vi var mange, inkludert meg selv, som jublet. Det betyr jo ikke at all tvang blir borte. Men det betyr at spesialistene og overlegene kanskje må klø seg litt ekstra i hodet og lese litt ekstra i lovverket før de fatter et vedtak. Og godt er det. Psykiatrien er i endring. Det samme er holdningene til tvang. Det må vi godta.

 

#elineredderverdenlitt #hjertesakeripsykiatrien #psykiatri #psykiskhelse #tvang

Hjertesaker i psykiatrien – en bloggserie

Jeg er så heldig at jeg har noe jeg engasjerer meg for. Jeg tror vi alle trenger noe å bruke energien vår på. Noe som ikke bare dreier seg om oss selv. Noe som gjør at man kjenner blodet koke litt innimellom.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at min kampsak dreier seg om psykisk helse. Av naturlige årsaker har dette blitt et område jeg ønsker å legge mye av min energi til å få til positiv endringer.

For en tid tilbake ble jeg invitert til sykehuset jeg tilhører for å snakke om forbedringsmuligheter på avdelingen. La meg bare ha det sagt at jeg føler stor ydmykhet for at akkurat jeg ble invitert. Men så vet jeg jo at jeg har en del erfaring med det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. På godt og vondt. Jeg vet at min erfaring kan være til hjelp for andre. Jeg vet at jeg har mye å bidra med.

Jeg brukte timevis, dagevis, på å forberede dette møtet. Tenk om jeg kunne være med på å gjøre en forskjell? Bare en liten en. Det er alt jeg drømmer om.

Jeg er av den oppfatningen av det tross alt er mye som fungerer bra i psykiatrien. Det blir enkeltmenneskene jeg har møtt på min vei levende bevis på. Men med så mye annet finnes det forbedringsmuligheter også i psykiatrien.

Innenfor psykiatrien er det fem områder jeg ønsket, og stadig ønsker, å trekke frem med muligheter for forbedringer. Fem viktige områder. Fem hjertesaker i min kampsak. Og her er de:

  • Tvang
  • Medisinering
  • Brukermedvirkning
  • Kommunikasjon
  • Omsorg

 

Som en slags serie kommer jeg til å dele litt av mine tanker kring disse hjertesakene fremover. Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra for meg, kanskje ikke ville vært bra for deg. Vi er alle forskjellige. Likevel tror jeg at det vil være ting en del kan kjenne seg igjen i. Uansett håper jeg at du vil lese denne serien framover, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #mentalhelse #helse