Som en varm bølge

I likhet med så mange andre dager befinner jeg meg nå på kontoret. Det har jeg gjort utallige timer det siste året. Kontoret mitt består av en ganske hard benk, et rundt, veldig lite bord, og en del sur kaffe. Kontoret mitt er rett og slett på nabokafeen.

Jeg trives her. Det har blitt mitt kontor. Ikke bare kommer jeg meg ut av huset, jeg får også se andre mennesker. De aller fleste er jo faktisk veldig hyggelige. Nå er vi nesten på fornavn med hverandre, og koden til toalettet har jeg for lengst pugget utenat. Det er gratis internett her, og det spilles relativt rolig musikk over høyttalerne.

Det er kanskje litt dårlig betalt for meg å jobbe her på kontoret. I stede for å motta lønn betaler jeg opp til 56 kr for kaffen. Og det går en del kaffe i løpet av en uke. Kanskje litt merkelig at noen betaler av egen lomme for å jobbe i stede for å faktisk motta lønn. Men et sted må man jo begynne.

Jeg sitter som sagt på kontoret nå. Jeg har tidligvakt. Mens jeg sitter her kjenner jeg meg varm. Jeg kjenner en intens varme fylle meg. Og det er ikke den sure kaffen jeg snakker om. Det er en varme som fyller meg helt inn til hjertet.

Det er noe annerledes med denne varmen. Den er ikke fysisk. Den kan ikke kjennes på. Den føles. Den føles i hjertet. Jeg har faktisk aldri før følt meg slik jeg gjør nå. Det er så mye godt som har hendt meg det siste året. Så mye godhet som har kommet min vei. Jeg har bare ikke sett det før nå. Det er som en varm bølge som skylles over meg. Som om jeg svelger litt av det varme vannet og blir varm inni meg.

Kanskje blir dette klissete og litt vel sukkersøtt. Uansett tar jeg meg den frihet å være litt sukkersøt. Mitt liv fram til nå har vel vært alt annet enn sukkersøtt, så jeg tar i mot alt det som måtte komme av sukker med åpne armer.

Jeg passer på nyte dette øyeblikket til det fulle. Derfor skriver jeg ned alt jeg tenker rundt det. For jeg vet jo at det ikke vil vare evig. Men på denne måten kan jeg alltid se tilbake på det, og jeg kan lese om hvordan jeg følte meg akkurat på denne sukkersøte dagen.

Hvis jeg skal tillate meg selv å være litt dyp også så er dette kanskje det jeg setter aller mest pris på med livet. Kontrastene. Akkurat i dette øyeblikket kunne jeg ikke hatt det bedre. Men det kunne jeg nok ikke følt på dersom jeg ikke hadde vært innom den berømte kjelleren tidligere.

Jeg setter sånn pris på det å kunne kjenne på forskjellene her i livet. At jeg er i stand til å ta i mot sorg og tunge dager, så vel som jeg nå er i stand til å ta i mot godhet og glede. Hadde det ikke vært for de tunge stundene ville jeg kanskje ikke kjent så mye på den godheten og varmen som jeg så intenst kjenner på nå.

Det minner meg på at jeg må være takknemlig. Takknemlig for alt det livet har å by på. Det minner meg på at jeg kan lære noe fra en hver situasjon. Det er verdifullt. Og det som er verdifullt er verdt å være takknemlig for.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #livet

 

Det er nå det begynner

Jeg begynte og synes synd på meg selv. Jeg var på god vei ned i den dype gropa. Alt føltes meningsløst. Jeg ville bare krøke meg sammen under dyna til en ball og bli der. Aldri måtte forholde meg til en levende sjel igjen.

Litt senere satt jeg der med øynene fulle av tårer. Men de var av det gode slaget. Jeg smilte. En varme traff meg. Denne gode følelsen skulle jeg ta vare på. Det bestemte jeg meg for. Og den skulle nytes så godt at selv ikke den mildeste depresjon kunne treffe meg.

Nå Eline. Det er nå det begynner.

Skritt for skritt. Tanke for tanke. Minutt for minutt. Det blir bedre. Det blir det alltid.

Nå Eline. Det er nå det begynner. Livet. 

Foto: Atle Kvia

Redd for å være redd

Hvordan har du det Eline?

Jeg tror jeg kommer til å gråte ut øynene mine til slutt. Maskaraen er for lengst borte. Ingen vits i å prøve engang. Her renner tårene som fritt fall i en foss. Faen, så vondt det gjør. Det er sunt å gråte. Det har jeg selv påstått. Nå er det på tide å leve etter egne ord. Problemet er bare at jeg ikke gråter fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Så forbanna redd.

Hva er du redd for Eline?

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Alt? Ingenting? Det gjør så jævlig vondt, men jeg vet ikke hvorfor. Og jeg er så jævlig redd, men jeg vet ikke for hva. En konstant redsel som bare ikke vil gi seg. Høye skuldre. Knyttede never. Svette hender. Høy puls. Korte åndedrag.

Angst sier du?

Behandleren min pleier å si til meg at så lenge jeg puster er det mer som er rett enn som er galt. Hun har kanskje et poeng. Det roer seg litt, og jeg får det lettere. En liten pause. Jeg vil bare at det skal vare. Ikke telle ned til neste hyperventilering. Men jeg fortsetter å puste. Uansett. Det er faktisk mer som er rett enn som er galt.

Så hva er du redd for Eline?

Jeg vet nå hva jeg vil svare. Alt. Ingenting. Jeg er redd for å være redd. Men det gjør ingenting. For det finnes faktisk mer som er rett enn som er galt.

Så jeg fortsetter å puste.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #mentalhelse #angst

Jeg ønsker meg vekk

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Det er ikke bare tankene. Jeg kjenner det i kroppen. Uroen. Frykten. Det snører seg sammen i halsen. Det trykker i brystet. Ubehag.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Uansett hvor jeg drar. Uansett hvor hardt jeg prøver. Det er der likevel. Jeg kan ikke rømme.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Som om det er noe jeg forsøker å unngå. En tanke. En følelse. Jeg ønsker å forstå. Eller gjør jeg egentlig det? Jo mer jeg tenker, jo hardere jeg prøver, jo vanskeligere blir det.

Jeg må vekk. Må bare vekk.

Hva er det egentlig jeg leter etter? Tegn? Svar? Ro? En fornuftig forklaring på hvorfor jeg føler meg annerledes. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid.

Jeg vil føle meg hel igjen. Jeg vil bare være meg.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted.

Ønsker for 2018

Jeg har aldri laget meg nyttårsforsetter før. Jeg har ikke tenkt til å begynne med det nå heller. Ikke at det er noe galt i å gjøre det. Det er bare ikke helt meg. Jeg elsker jo å skrive lister. Og jeg liker å ha mål og ambisjoner. For all del. Men jeg har rett og slett ikke selvtillit nok, eller troen nok på meg selv, til at jeg skal kunne holde på noen forsetter.

Dessuten har jeg allerede kuttet ut alkohol, OG jeg har sluttet med snus. Jeg kunne selvsagt trent mer og spist sunnere, men jeg lever bare en gang. Livet er for kort til og brukes på ting man ikke ønsker. Det har jeg gjort nok av fra før. Jeg sier ikke mer om det.

Apropos ønsker. Jeg vil heller lage meg noen ønsker for det nye året enn nyttårsforsetter. En slags ønskeliste. Og som ønskelister flest er det ingen grenser her for hvor store eller små ønskene måtte være. Her er alt lov.

  • Jeg ønsker at det blir fred i verden, og at alle kan være snille mot hverandre. Det sier seg selv hvorfor dette er verdt å ønske seg.
  • Jeg ønsker at Statsminister Erna Solberg og jeg, for en dag i 2018, bytter liv. Rett og slett for å lære av hverandre. For å se ting gjennom hverandres øyne, og på den måten kunne bedre samfunnet.
  • Så ønsker jeg at jeg får snakke med Erna igjen. Jeg tror nemlig ikke vi fikk snakket om alt sist. Vi har nok en del mer å diskutere.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg holder meg sånn nogenlunde frisk. Hva nå enn det betyr. Jeg vil kunne være i stand til å jobbe eller studere. Eller begge deler. Gjerne over lengre tid. Jeg vil bidra i samfunnet. Føle mestring.
  • Jeg ønsker at jeg får mer tid sammen med mennesker som betyr noe for meg. Mennesker som gjør at jeg føler dette livet er verdt å leve. Dere vet hvem dere er.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg skal få se Susanne Sundfør live hvertfall 3 ganger. Den dama der fungerer bedre enn en sobril på meg.
  • Jeg ønsker å reise mer. Oppleve verden. Ulike kulturer. Men helst når jeg er i vater.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg blir litt snillere. Ikke for snill, for det er ikke bra. Men litt snillere kan ikke skade. Jeg ønsker at jeg klarer å tenke enda mer på hvordan mennesker rundt meg har det.

 

Det fine med ønskelister er at alt er lov. Det er jo ikke sikkert at jeg får alle ønskene mine oppfylt dette året. Men det er lov å prøve seg. Det er jo derfor det heter ønskeliste.

Det er en del som sier at det du tenker på det tiltrekker du deg. En slags amerikansk psykologisk teori. Vel, hvis det stemmer skal jeg bare tenke på denne ønskelisten. Det skal ikke være plass til en eneste annen tanke i 2018. Så får vi bare vente og se. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #nyttår #2018 #ønskeliste