Mitt 2017 i bilder

Nå som bloggen begynner å ha vart en stund tenkte jeg det kunne være fint med en slags oppsummering av året 2017. En oppsummering i bilder. 

Januar:

2017 startet med et brak. Jeg var fri som fuglen og satset fullt på både blogg og studier. Jeg delte et svært personlig innlegg om jenta med de lysende hendene, og brukte skrivingen som terapi. 

Februar:

Dette var måneden da bloggen min fylte 1/2 år, noe som ble feiret med brast og bram. Desto større grunn til feiring ble det da en kronikk jeg skrev om medisinfri behandling ble lest opp på Litteraturhuset i Oslo. Stas. Kanskje ble det litt for stas, for jeg ble innlagt rundt samme tid.

Mars:

26-årsdagen min ble feiret på en akuttpsykiatrisk avdeling. Har nok hatt bedre feiringer, men jeg klarte å se lyspunkt tross alt. Permisjoner fikk jeg. Særlig for å gjøre intervjuer. Mars var måneden hvor KK intervjuet meg.

April:

April med en god måned for meg. Hvis jeg ser bort i fra at jeg mistet plassen på drømmestudiet mitt. Etter en liten tur i kjelleren hadde jeg et pappa-råd med begge pappaene mine, og ting så lysere ut. Et intervju jeg gjorde med medlemsbladet til Mental Helse Ungdom, Inspira, ble publisert. Stas. Ikke lang tid etter fikk jeg publisert en kronikk i Dagsavisen som jeg kalte den perfekte innleggelsen. Ironisk nok ble den publisert da jeg selv var innlagt. 

Mai:

Mai måned ble stort sett tilbragt på en døgnpost. Jeg hadde dog mye fritid til å gjøre som jeg selv ville. Det er jeg veldig glad for. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være ikledd en beltestakk på en psykiatrisk avdeling, men mai 2017 ble altså tiden for det. Selve nasjonaldagen ble feiret med familie, og godt er det. 

 

Juni: 

Juni var måneden hvor jeg strakk ut begge hender. Jeg var ærlig om at jeg trengte sosialt påfyll etter sykehusoppholdene mine. Det jeg ble møtt med rører meg til tårer enda bare ved å tenke på det. Jeg har fått venner for livet. Og det i en alder av 26. Jeg var også en tur til gamle trakter for en reunion med ungdomsskolen min. Stas.

Juli:

Denne måneden skulle vise seg å bli årets pusterom på mange måter. Jeg tok turen nordover for å besøke min bedre halvdel, og jeg forelsket meg totalt i Harstad. Ikke bare fisket jeg sei, jeg spiste også et seihjerte, rått (anbefales ikke).

August:

August ble måneden hvor jeg forelsket meg på nytt. Denne gangen i naturen. Det som begynte som en hyggelig ekspedisjon, ekspedisjonreddeverdenlitt, utviklet seg til å bli et slitsomt race for å finne ro.

September:

Denne måneden startet med en slags frivillig husarrest. Noe som kanskje var nødvendig. Jeg roet meg, og var klar for verden igjen. Jeg kom på hvor fint jeg syns det var å fange høstens farger i ei kameralinse, og brukte mye av tiden min på turer og kafebesøk. I slutten av måneden fikk jeg publisert et essay jeg hadde jobbet lenge med i Tidsskriftet for Psykisk Helsebarbeid. Stas. 

Oktober:

Oktober måned ble blant annet brukt i naturen med venner. Her ser du bilder fra en magisk solnedgang i Sørkedalen i Oslo. Tiden ellers ble brukt på skriving og jobbsøking. Jeg holdt også mitt aller første foredrag på Mortensrud DPS, noe som var veldig, veldig stas.

November: 

Det ble mange kafeturer, og noen turer til biblioteket for å skrive. I løpet av måneden ble et intervju jeg gjorde med Bladet for Psykisk Helse publisert. Det er det tøffeste intervjuet jeg har gjort. Jeg fortalte åpent om mine opplevelser med skjerming, som jeg ikke unner noen. 

Desember:

Er det en måned som ble en real skuffelse dette året så er det desember. Luremåneden. Julen ble ikke slik jeg ønsket meg. Men livet er ingen selvoppfyllende ønskeliste. Det vet jeg nå. Og det er greit, for det ordner seg. Det gjør det alltids. 

Takk for meg 2017. Ser frem til nye opplevelser og skriverier i 2018!

Godt nytt år!

Viktigere enn samvittigheten

Jeg sto og rev meg i håret mens jeg vugget frem og tilbake i gangen. Skulle jeg gå ut eller bli?

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Aller helst ville jeg ta sats og løpe på veggen. Kanskje mot vinduet. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte på moren min. På mormoren min. Og på vennene mine. Og så nærmet det seg jul.

Jeg kjørte buss og trikk, bare fordi. Jeg måtte være i bevegelse. På vei til en plass, uten å vite hvor. Men så sto jeg der da. Midt på stasjonen. Igjen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare og komme meg hjem. Hver muskel i kroppen kjentes som sement. Og nå var det jul.

Jeg må bare fokusere. Hvis svaret ligger i meg er det kanskje best jeg er alene. Det kommer til å gjøre vondt, men jeg får si unnskyld siden. Dette er viktigere enn samvittigheten min.

Jeg teller dager. Til et nytt år. Til blanke ark. Til nye muligheter. 

For kjære, jeg er redd jeg går meg vill igjen. Som en fugl på leting etter mat. Alt jeg vil ha er svar.

Men det kommer til å ordne seg. Det må det bare.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #mentalhelse #helse #jul #nyttår #vinter

Jeg kommer nok fram tilslutt

Høy puls. Klamme hender. Igjen. Faen.

Faen. Faen. Faen.

 

Jeg går og går, uten sjans til å vite hvor jeg skal.

Det er jo ikke så farlig, for jeg kommer nok fram tilslutt.

 

Jeg skal et sted, men glemmer hele tiden hvor. Jeg får bare en følelse.

Det er vel ikke så farlig, for jeg kommer nok fram tilslutt.

 

Jeg tenker så mye på hvem jeg er, og på hvor jeg kommer fra, at jeg føler jeg forsvinner.

Ned i bakken. Ned i et hull. Et svart hull.

 

Men jeg kommer nok fram tilslutt. 

 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Bare for en kveld

Hva ønsker du deg til jul, Eline?

Jeg vet ikke helt jeg, ingenting, for jeg har egentlig alt, svarer jeg så høflig som jeg kan.

Å, som jeg skulle ønske jeg var 6 år gammel igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til en tid hvor all spenningen dreide seg om jeg skulle få en ny barbie-dukke eller ei. Tilbake til en tid hvor jeg gledet meg så mye at jeg ikke fikk sove natten før julaften.

Jeg glemmer aldri spenningen. Den var elektrisk, på grensen til magisk. Jeg vil tilbake til den tiden hvor jeg nektet å ha på meg noe annet enn min rosa tyllkjole. Jeg følte meg som en prinsesse.

Å, jeg skulle sånn ønske jeg kunne skru tilbake tiden. Tilbake til en tid hvor jeg ikke bekymret meg for penger, og for hvordan jeg skulle få endene til å møtes. Tilbake til en tid hvor jeg ikke visste betydningen av alkoholproblemer eller psykiske lidelser. Nei, for da jeg var 6 år eksisterte ikke dette i min verden.

Så hva ønsker du deg til jul i år, Eline?

Jeg vet ikke helt jeg. Ingenting, for jeg har egentlig alt, svarer jeg så høflig som jeg kan.

Vel, i følge moren min er det stygt å lyve. Og jeg lyver faktisk når jeg sier at jeg ikke ønsker meg noen ting. At jeg har alt jeg trenger. Det er en løgn. Og jeg vet at det gjelder mange andre også. Skulle jeg svart helt ærlig på dette spørsmålet hadde jeg svart at jeg ønsker meg trygghet. Bare litt. Kanskje bare for en kveld.

I en alder av 26 er trygghet det som står øverst på min ønskeliste. Og jeg vet at det står på mange andres ønskelister også. Jeg vet at vi dessverre er mange som nå går inn i en tid som vi gruer oss til. Kontrastene i livet blir så himla store på denne tiden.

Å, som jeg skulle ønske jeg var 6 år gammel igjen. Da skjønte jeg aldri hvorfor noen voksne gråt, eller hvorfor noen oppførte seg rarere og rarere i løpet av kvelden. Jeg ble skjermet fra dette. Hjernen min hadde rett og slett ikke plass. Fantastisk?

Å, hvor mye skulle jeg vel ikke gitt for å være 6 år gammel igjen. Bare for en kveld. La meg slippe og bekymre meg over hvor mye gavene kostet, antall glass akevitt som blir drukket, og ubehagelige humørsvingninger. La meg få kjenne på magien. La meg få kle meg i rosa tyllkjole. Og la meg få være prinsesse igjen.

Bare for en kveld. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #ønskeliste #jul